Endelig kom energien tilbake og gjett om jeg har utnyttet det. Her har det blitt vasket klær, tatt oppvasken, vasket kjøkkenet og rydda i skapene på kjøkkenet. Jeg kjenner det ganske godt i ryggen og beina, men det bryr jeg meg ikke noe om. Det er en så god følelse å klare og komme seg opp av senga. At jeg faktisk kan gjøre noe her hjemme betyr så utrolig mye for mitt humør. Nå har jeg ligget med et fjerntblikk eller en mørk sky over meg. Det er godt å kunne bevege seg litt igjen.

Det som gjør husarbeid så gøy for meg er å se at det er ryddig. Da føler jeg at jeg kan slappe av igjen. Når det ligger rot overalt og jeg ikke orker å gjøre noe med det så blir jeg gal. Den beste følelsen i verden er et rent og ryddig hjem. Veien dit er ikke alltid like enkel, men når jeg tar litt og litt så kommer jeg i mål til slutt.

For meg krever husarbeid mange pauser. En av pausen ble rundstykker og kakao sammen med kjæresten. Det var utrolig godt og veldig koselig. Det er de små øyeblikkene i livet som gir den store gleden her i huset. Hvertfall nå om dagen. Men det er faktisk utrolig viktig å ta vare på og nyte de små øyeblikkene. Det er som regel de som gjør hverdagen så bra. Jeg føler at jeg er veldig flink til å sette pris på alle de små tingene. Det kan for eksempel være en klem fra kjæresten, et ekstra godt måltid, et kompliment, frokost sammen eller en filmkveld.

Men akkurat nå vil jeg si at det beste øyeblikket er å falle ned på senga og slappe av etter en lang dag. Nå som kjøkkenet er ryddig, gangen er støvsugd og soverommet ryddet er detegentlig bare å ta det helt med ro frem til klesvasken er ferdig. Det skal bli godt med en lang hvil! Nå skal jeg kose meg med mariekjeks og cola.

I går var en av de tyngre dagene. Jeg slet med hodepine og har ikke hatt noe særlig matlyst. Kroppen min hadde ikke noe energi og jeg måtte så klart ut av huset. Samboeren min fikk melding om at brillene hans nå kunne hentes så vi dro derfor ut sammen. Begge viste at det var en dårlig idé, men vi var allikevel på vei ut døra og ned til bussen. Selvfølgelig var bussen forsinket. Mens vi ventet fikk jeg et panikkanfall. Kroppen og hodet var så utslitt. Jeg hadde så vondt i hodet at det føltes ut som øyet mitt skulle falle ut.

På bussen lukket jeg øynene og fikk slappet litt av. Jeg holdt nesten på å sovne flere ganger i løpet av bussturen. Jeg begynte å angre på at vi hadde dratt ut, men vi hadde ikke så mye valg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi fikk fikset alt vi skulle og dro hjem igjen. Når det var på tide å gå opp bakkene igjen så ville nesten ikke beina mine bære meg. Skoene gnagde og jeg klarte nesten ikke løfte beina. På en eller annen måte klarte vi til slutt å komme oss hjem. Jeg fikk av meg skoene og satt meg ned i gang og gråt av utmattelse. For en slitsom tur! Ikke bare for meg, men også for kjæresten min som ennå ikke er frisk.

Resten av kvelden gikk til å slappe av med en kald, våt klut over øynene og panna. Til slutt fikk jeg sove mens kjæresten satt å spilte. Det går mye i spilling for tiden, men hva annet kan man gjøre når man er syk…

Når man først er i en slik situasjon at man ikke klarer å jobbe slik som meg så føler jeg at det er veldig viktig å ha noe å gjøre. Da snakker jeg ikke om husarbeid, men en hobby. At jeg kan gjøre noe som kun er for meg. I 2018 viste jeg dere så mye spennende. Jeg drev med dyrking av grønnsaker og holdt alltid på ute i hagen. En av tingene jeg virkelig likte og som fikk meg i bedre humør var å se alle de frøene spire. Så mye nytt og spennende som jeg aldri hadde tenkt på at vi kunne så før det året. Blant alle plantene stod det et lite avokadotre. Erdet noen av dere som husker dette? Så komplisert å få det til å vokse i forhold til vanlig frø man bare puttet i jord. Jeg gav dere oppdateringer hele tiden og hadde det så gøy med dette.

Her om dagen fikk jeg en god idé. Jeg hadde lyst til å prøve meg på avokadotre igjen. Så jeg kjøpte inn avokado og lagde guakomole. Jeg skylte avokadosteinen og dro av det brune laget. Så stakk jeg 3 tannpirkere i steinen, fylte en kopp med vann og satt den oppi vannet. Det var starten på en etterlengtet hobby jeg elsker!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så her står dem da. Ikke bare 1, men 2 avokadosteiner i vann på kjøkkenbenken. Den til venstre har allerede begynt så smått å sprekke. Dette blir veldig spennende og se om jeg får til. Grunnen til at jeg har satt dem på kjøkkenbenken og ikke i vinduskarmen er fordi det er varmere under lyset på kjøkkenet enn det er i vinduskarmen. Avokadoer tåler ikke kulde så de trives nok best der dem står nå.

Det var jo så klart veldig trist å måtte forlate alt det jeg hadde begynt på. Jeg hadde jo så mye forskjellig som jeg hadde fått til å spire. Allikevel er jeg jo glad gor at jeg ikke lenger bor der. Vis jeg hadde bodd der nå så ville jeg jo aldri møtt Michael.

Ja vel, så har jeg ikke alle de flotte blomstene og prosjektene jeg hadde i Geithus, men det gjør meg faktisk ingenting lengre. La han ha dem vis det er så viktig for han. Jeg kan starte på nytt med mine prosjekter. Starter med disse 2 avokadosteinene. Når ting begynner å skje så kommer jeg til å legge ut bilder her på bloggen. Dette blir sååå gøy!

Så da var man på’n igjen da. Det kommer ikke til å bli så mye som jeg hadde, men noe må man jo drive på med. For øyeblikket er det kun disse 2, men jeg har hvertfall lyst på 2 orkidéer i tillegg. Vi får se hva vi får til.

Planene i dag var klare. Jeg og venninna mi skulle ta bussen til Jessheim for at jeg skulle komme meg på DPS møtet. Jeg har ventet lenge på at jeg skal få hjelp med psyken. Jeg har fått avslag en gang fordi legen ikke hadde noe særlig å gå på. Jeg har brukt nesten 1 år på å finne hjelp og i dag skulle jeg få svar om det er mulig å få noe hjelp.

Jeg og venninna mi satt oss på bussen til Gardermoen. Der fikk vi spist litt frokost og slappet av før neste buss kom. Vi gikk ut og ventet i 10 minutter før bussen kom. Det var iskaldt ute og minuttene føltes ut som timer. Det var godt å endelig få satt seg i en varm buss når den endelig kom. En ny melding tikket inn i det vi satt oss. “timen din hos DPS Jessheim er blitt avlyst. Du vil bli kontaktet for ny time.” Jeg kjente tårene presset på og fikk venninna mi ut av bussen før den begynte å kjøre. Skuffelsen og depresjonen la seg seg som et teppe over meg. Frustrasjonen kom og jeg ble irritert over å ha dratt helt dit og brukt penger for å komme dit. De få pegene jeg hadde som kunne vært spart. I tillegg hadde venninna mi kommet hele den veien for å hjelpe meg. Alt var forgjeves.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi tok bussen hjem og fikk stablet beina opp bakkene. Utslitte og irriterte begge to for å ha brukt hele natten til å være våken og dratt ut tidlig på morgenen. Det var tungt å komme seg hjem. Beina mine ville nesten ikke bære meg. Vel hjemme la jeg meg ned på madrassen og sovna. Vi sovna begge to og våkna ikke før venninna mi måtte dra hjem igjen. Når hun hadde dratt fikk jeg og samboeren min spist litt og jeg fikk sett film før jeg igjen sovna.

Så sånn har nå dagen min gått. Jeg skulle egentlig til tannlegen om noen dager, men det må jeg bare droppe. Jeg har tannlegeskrekk og det tar mye energi, noe jeg ikke har for øyeblikket. Nå vil jeg fokusere på familien, meg selv og jobbe med sorgen jeg har inni meg. Derfor valgte jeg å ha full fokus på broren min sin bursdag som kommer snart. Det blir godt å se familien igjen. Kanskje få tankene over på noe annet enn DPS.

Dette er hvertfall et eksempel på hvor dårlig hjelpen innen psykisk helse faktisk er. Ventetiden er lang, man kan plutselig få avlyst 1t før møtet starter og mange får ikke den hjelpen dem trenger. Alle er like mye verdt og alle fortjener å få den hjelpen de trygler om. Jeg har ikke vært den flinkeste til å be om hjelp og ingen har noen gang vist helt hvor ille jeg har hatt det og hvilken kamp jeg har vært nødt til å kjempe. Flere ganger har jeg stått på kanten og nesten tatt farvel med alt og alle. Det har vært perioder av livet mitt jeg ikke har hatt lyst til å leve mer. Så når jeg nå oppsøker hjelp så er det faktisk med god grunn! Systemet i Norge MÅ bli bedre!

Vi måtte ta farvel med vår kjære Jennie og det går ikke et sekund uten at jeg tenker på henne. Jeg har blitt fortalt at jeg bør tenke på noe annet og slappe av. Men skal jeg være helt ærlig så føles det mye bedre å ha henne i tankene mine. Jeg bærer henne i mitt hjerte og det gir meg styrke. Jeg tror det å tenke på henne er det som holde meg oppe akkurat nå. Jeg kjemper ikke lenger denne kampen alene. Nå har Jeg styrke fra Jennie med meg og det trengs nå. Jeg tror hun er her og passer på oss alle sammen slik at vi igjen kan komme oss på beina.

21. November 2019 var dagen jeg kastet snusen i søpla. Dette var en ganske dramatisk dag for meg. Overleppa mi begynte å hovne opp og jeg kan fortsatt kjenne den redselen jeg hadde da jeg gikk ned trappa hjemme hos mamma. Heldigvis gikk alt bra. Det er ganske lett å slutte når slike ting skjer og nå har jeg gått 2 måneder uten så mye som 1 snus. Dette syns jeg er veldig bra gjort, men det var også nødvendig. For alt jeg vet så kan det jo hende at det ville skje nøyaktig det samme en annen gang og det er ikke sikkert jeg hadde vært så heldig å vært hjemme da. Det kunne også gått mye verre for meg. Jeg kommer aldri til å røre snus igjen og jeg er ganske stolt av meg selv for å ha klart meg uten. Det har faktisk gått ganske greit, men jeg kjenner jo at jeg ikke er like rolig i kroppen som jeg var før. Kanskje det er på grunn av snus og kanskje det bare er alt stresset og psyken. Men en ting er sikkert og det er at denne jenta er ferdig med snus for alltid.

2 månederhar gått og jeg har ikke lyst på snus. Det suget er helt borte. Jeg tenker egentlig ikke på det engang.når det popper inn i hodet mitt så tenker jeg “wow, jeg har ikke tenkt på at jeg har hatt lyst på det en eneste gang” og den følelsen er ganske awesome. Mange går jo med det suget lenge etter at de har valgt å slutte, men ikke jeg. Det føles godt. For jeg har prøvd å slutte før, men alltid hatt lyst på snus og suget gikk aldri helt bort. Bare så synd at det skal noe stort til før man får opp øynene. Desverre er vi mennesker lagd sånn. Vis ikke døden står å banker på så er det ikke farlig for oss selvom naboen ligger på sykehuset av samme grunn. For hva er vel sannsynligheten for at det skal skje med meg. Nei, vi må begynne å tenke litt lengre enn nesa rekker! Visse ting skal man ikke tulle med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så en liten klapp på skulderen  min for at jeg endelig kan si jeg ikke skal snuse mer. Ikke lyst på, ikke sugen, ikke avhengig. Jeg skal aldri tilbake til det. Og jeg er helt sikker på at mamma er utrolig glad for det.

Jeg fikk en veldig slitsom og panikkfylt dag i går. Det første som skjedde da jeg våknet var at det klødde litt på beina og armene mine. Jeg tenkte ikke så mye over det før kløen ble verre og de små, røde prikkene rundt kneet mitt ble flere. Det var så merkelig og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg klødde og klødde, utslettet ble verre og verre. Da ble jeg og kjæresten enige om at jeg skulle ta en kald dusj og se om det ble bedre. I dusjen fikk jeg panikkanfall, men etterhvert som kløen stoppet så klarte også jeg å roe meg ned.

Det gikk greit en liten stund etter dusjen, men så begynte det å klø rundt ørene og nakken. Det krabbet videre opp i hodebunnen og fjeset. Jeg så ikke ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som dere ser på bildet over så var det ganske mange røde flekker i pannen. Dette ble jeg til slutt enig med moren min som jeg hadde sendt bilde til at deg var elveblest. Om det kom av allergi eller stress er jeg ikke helt sikker på. Mamma mener det er på grunn av depresjonen og sorgen at kroppen sier i fra at nå er det på tide å roe seg ned. Uansett så fikk jeg tvunget meg selv til å ikke klø og det har trukket seg tilbake etter en natt søvn. Noe jeg er veldig glad for. Jeg ble ganske så skremt da jeg først så det spredde seg utover beinet mitt. Jeg fikk også feber før jeg klarte å sovne. Så gårsdagen ble tilbrakt på madrassen i stua med film. Hvor mye jeg fikk med meg av filmen er en annen sak. Jeg sliter veldig med konsentrasjonen.

Men fra gårsdagens panikkanfall og elveblestanfall til noe litt mer hyggelig. Jeg hadde jo fått beskjed fra ei på NAV at hun kunne hjelpe meg å komme til DPS, men etter alt som har skjedd så ville jeg ha med meg noen jeg kjenner og stoler 100% på. Jeg spurte først kjæresten, men viste egentlig at han ikke orket. Forståelig så klart! Så jeg fikk tak i min aller beste venninne og hun var så snill og sa hun kunne være med meg. Det er helt utrolig hvor fantastisk denne jenta faktisk er. Vis hun har mulighet så er hun der for meg med en gang. Jeg er evig takknemlig for alt hun har gjort for meg. Det er den beste vennen jeg har og sikkert kommer til å få. Jeg håper vi holder sammen resten av livet. Jeg føler meg utrolig heldig som har henne. Jeg vet ikke hva jeg sku gjort uten henne for å være helt ærlig. Så i morgen kommer henne hit og blir med meg på DPS den 22 januar. Fra dagens panikkanfall til en ro inni meg. Nå føler jeg meg rolig og avslappet. Så det eneste som gjenstår nå er en tannlegetime så kan jeg slappe helt av igjen.

Å lage noen nyttårsforsetter føltes bare helt fjernt. Først var det depresjon på grunn av jula og så alt dette med mitt kjære tantebarn. Allikevel vil jeg sette meg et nyttårsforsett selvom vi er halvveis i januar allerede. Dette har jeg tenkt på i et par dager nå og har bestemt meg for å skrive om det. For man kan sette ønsker og mål for året, man kan ha mange planer om både reise, sunnhet og vekt. Det er allikevel én ting som står mye høyere for meg dette året. Det eneste som virkelig har betydning for meg etter alt som har skjedd. For det å gå ned i vekt eller planlegge en reise til utlandet føles ikke like viktig. Dette er noe mye større.

I år er mitt nyttårsforsett å vise mer kjærlighet, omtanke, godhet og støtte til alle de jeg er glad i. Jeg føler ikke at jeg har vært flink nok til å si at jeg er glad i dem som jeg kunne gjort. Jeg kan skrive det, men det føles ikke like viktig som å si det til den personen. Jeg føler at vi viser alt for lite kjærlighet til de rundt oss. Dette skal jeg bli mye bedre på fra og med i dag. For mennesker man er glad i fortjener og trenger faktisk å høre det selvom man som regel vet det. De trenger å vite at man er der, at man støtter dem og at man kan stoles på. 2020 skal for meg være kjærlighetens år. Spre kjærlighet og glede betyr så mye mer enn man tror. I noen tilfeller kan det være nødvendig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil også oppfordre alle som leser dette å være åpne, fortelle de dem er glad i at dem bryr seg og er der for dem. En dag kan dine ord være det som redder et menneske. En dag kan det hende det er deg dem går til for hjelp og du lytter, du er der for dem og gi dem den kjærligheten dem så desperat trenger. Du er et godt menneske, du bryr deg. Vis vi kan gjøre en liten innsats og spre kjærlighet til venner og familie så kanskje vi kan hjelpe flere som sliter. Et sted må vi starte. La oss bli bedre til å spre gode ord og hjelpe andre i stedenfor å dytte dem ned. Ser du noen som ikke har det bra på skolen? Kanskje det er på tide at du går bort til denne personen. Snakk med de som er alene, inkluder dem. Kjenner du noen som sitter mye alene? Spørr om de vil ut å ta en kaffe eller ønsker å få besøk. Det skal så lite til å gi litt ekstra kjærlighet til dem som trenger det. Vi må slutte å snu oss vekk og begynne å bry oss om andre mennesker som står alene. Sammen er vi sterkere. Gi et kompliment eller spørre om den personen vil være med å leke f.eks. Det er virkelig ikke så vanskelig og for denne personen kan det bety alt!

En fremmed kan bli din beste venn vis du tar det første steget. Et kompliment kan snu dagen til en person fra dårlig til bra. Alt handler om å bry seg og gjøre de små tingene. Det er ofte de små tingene som gjør den store forskjellen.

Så i stedenfor å sette et nyttårsforsett jeg vet jeg ikke klarer å holde, vill jeg heller sette “Spre kjærlighet og omtanke” som mitt nyttårsforsett. Og ikke bare i år, men for resten av livet mitt, fordi dette er så utrolig viktig. Det er viktig å vite at man har mennesker rundt seg som bryr seg. Ikke alle vet det selvom man er der. Ord kan derfor være veldig viktig. Spre kjærlighet med ord. Vis at du bryr deg igjennom handling, men fortell at du er glad i dem, er der for dem. Hvis dem trenger noen å snakke med, trøste dem og få dem til å smile.

Og helt til slutt vil jeg takke alle dere som har vært der for meg den siste tiden. Det har vært ufattelig tøft, men å se så mye kjærlighet fra så mange mennesker har fått meg til å føle meg sterkere. Dette skal jeg komme inn på i et annet innlegg for jeg syns de tankene rundt dette er såpass viktig. Så følg med på bloggen eller på Facebook siden min “cathrineruthblogg”. Men en stor takk til alle dere som tok dere tid til å sitte og skrive med meg og som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg setter så utrolig stor pris på hver eneste melding som har tikket inn. Det er den kjærligheten og omtanken jeg snakker om at vi må bli flinkere til å vise i hverdagen. Er du flink til dette eller er det noe du ønsker å bli flinkere på etter å ha lest dette innlegget? Let me know!

Dere som har fulgt med på bloggen vet jo at jeg var veldig deprimert i julen. Jeg hadde forferdelige tanker i hodet som gikk opp igjen og opp igjen. Det stoppet liksom aldri. Det var så tungt at jeg nesten ikke viste opp-ned på meg selv. Noen dager hadde jeg så mye energi at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble helt gal fordi jeg i tillegg har ganske mye vondt i leddene/musklene. Så når jeg hadde gjort litt og måtte sette meg ned så ble jeg veldig trist. Så var det dager jeg ikke orket noe. Når jeg ikke sov så stirret jeg ut i luften eller begynte å gråte av ingenting. Hele julen følte jeg meg tom og tung store tider av dagen. Det var som om jeg var fylt med sorg, men så var det som om noen skrudde på en bryter i en liten stund og alt var helt greit. Jeg viste ikke selv hvordan humøret mitt var om 5 minutter. Det var utrolig slitsomt å ikke ha kontroll i det hele tatt.

Det så ut som at ting skulle bli litt bedre når det nye året begynte, men sånn ble det altså ikke. Når de triste nyhetene kom så var det som om alt mørket kom tilbake, men mye verre. Sorgen slo meg så hardt og så langt ned at jeg til tider ikke fikk puste. Hver eneste gang jeg var alene i et rom så var det som om mørket la seg over meg og kvelte meg. Tankene ble mørkere og jeg begynte å bli veldig redd.

Takk og lov at jeg har en såpass støttende kjæreste. Han spørr og spørr hva som er galt. Til slutt får han ut av meg at jeg har så mange stygge tanker i hodet. Det var som om tankene begynte å styre meg og skulle ha meg til å skade meg selv. Derfor syns jeg det ble veldig skummelt. Jeg fikk panikkanfall og gråt mye i stillhet. På badet kom alltid den samme tanken opp igjen og opp igjen. “Selvskading” for da føler du ikke så mye. Ja, det er ganske tunge og vanskelige tanker å ha. Så på en måte er jeg veldig glad for at samboeren min har vært hjemme hele denne tunge tiden. For da har jeg hatt støtte hele veien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg må takke samboeren min for å alltid støtte meg, trøste meg og bry seg om meg. Uten han hadde det ikke gått så bra som det gjorde. Nå går det heldigvis bedre. Tankene er nesten helt borte, men sorgen er fortsatt like vond.

I tillegg til samboeren min så var det mye annet som gjorde at jeg følte meg bedre. Det var det å se så mange flotte mennesker som bidro i innsamlingen til LFSS og som delte innlegget så innsamlingen nådde ut til flere.  Mennesker som skrev på statuser og det jeg delte på Facebook at de tenkte på oss. Alle som tok kontakt og spurte meg hvordan jeg hadde det, at jeg bare kunne komme om jeg trengte et sted å være, noen å snakke med og få tankene over på noe annet. Jeg fikk mange meldinger hvor dem virkelig viste at de brydde seg og ikke bare kondolerer. For er det et ord jeg ikke liker å høre så er det nettopp det. Det er jo bare ment positivt, men for meg er det som om det står “Jennie er dø” i store, tykke bokstaver foran meg. Det er en følelse man ikke ønsker å få når man åpner mobilen. Så jeg er veldig glad for at det ikke har kommet så mye sånt til meg. Vi er jo forskjellige og andre føler det kanskje på en annen måte når dem får det ordet, men det er slik jeg føler det. Hvertfall i dette tilfellet.

Begravelsen var jo fin, men jeg hadde små panikkanfall der det føltes ut som jeg skulle dø eller ikke fikk puste. Den første gangen jeg kjente det var da jeg kom rett innafor døra. Jeg gråt så hardt, følelsen av å ikke få puste traff meg, jeg følte at beina nesten ikke klarte å bære meg. Det var helt grusomt. Det kom igjen når jeg fikk klem av broren min (faren til Jennie). Denne gangen var det ikke så ille. Jeg tror det var fordi han holdt godt rundt meg og jeg følte meg trygg. Neste var da kisten ble senket. Beina svikta og magen vrengte seg. Jeg hadde mest lyst til å hyle, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Vis jeg hadde gjort det så hadde vel alle sett på meg og jeg hadde svimt av. I steden ble det tårer og tulling mens brodern holdt meg oppe. Det føltes ut som at beina mine bare lå som en bue til siden før jeg klarte å samle meg nok til å rette dem opp. Den siste gangen var jeg sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å dø eller svime av. Det var den følelsen som traff meg i det sekundet jeg spiste senkes ned, men det gikk heldigvis greit. Det gikk opp for meg at vi skulle begrave tantebarnet mitt i det sekundet jeg gikk inn døren, men sorgen traff hardest på kirkegården.

Nå som jeg har kommet hjem og fått slappet litt av så gjør det ikke like vondt, men jeg har jo vært anspent i hele kroppen siden Jennie ble meldt savnet og til jeg kom hjem fra begravelsen så kroppen er ikke veldig glad i meg nå. Hodet derimot er ikke fylt med så mange depressive tanker. Jeg tror det å se familien i sorg på den måten fikk tankene til å dempe seg. En slags oppvåkning. Slik vil dem føle seg vis jeg fortsetter og vis jeg ikke får hjelpen jeg trenger. Og er det noe jeg ikke har lyst til så er det å såre de jeg er glad i. At jeg er fri fra tanker og depresjon er jeg jo ikke, men jeg tror jeg våknet litt da allikevel. Vondt i magen har jeg ikke hatt siden vi forlot kirkegården. Alt det som fikk meg så rastløs og ut av balanse er blitt borte og erstattet med en dyp og rolig sorg. Denne sorgen føler jeg at ikke skader meg like mye, men er helt klart vanskelig å bære på. Tårene ligger å venter i øyekroken hele tiden. Det er som om noen står klar med en nål rett ved hjertet. Det jeg syns er bra nå er at det ikke er nødt til å skje noe hele tiden for at jeg ikke skal bli sugd inn i mørket igjen. Godt å få en pause fra den rastløsheten.

Den sorgen man sitter igjen med etter å ha mistet noen er helt grusom, men det som skjedde inni meg før begravelsen var mye verre. Det går ikke ann å beskrive det med ord engang. Det gjorde bare så utrolig vondt hele tiden, men vondt gjør det jo enda. Det var tanker, mørke, smerter av alle mulige slag, utmattelse og rastløshet i et eneste kaos. Jeg kan ikke si jeg har senket skuldrene, men det er allikevel roligere i kroppen enn det som var. Det er godt mulig det kommer tilbake igjen, men jeg håper det er lenge til.

Sorgen jeg føler nå er tung og vanskelig  den holder meg nede og puster meg i nakken. Den kveler lykken, men den er allikevel rolig. Jeg er hvertfall rolig. I dag har jeg følt at det er helt greit å ligge rett ut og ikke gjøre noe. Jeg kan se på film… vel, konsentrasjonen er ennå ikke på plass da. Hvor mye jeg får med meg av filmen er noe helt annet. Den anspente og rastløse delen er hvertfall enormt dempet!

Slik har altså disse ukene vært. Nå må man bare ta tiden til hjelp, ta i mot hjelp for å takle tiden som venter og smøre seg med tålmodighet. Hva jeg fyller tiden med fremover er uvist, men jeg vil hvertfall gjøre mitt beste for å ta vare på meg selv og de jeg er glad i. Jeg har også planer om å lage en minnebok med bilder av Jennie og skrive ned gode minner og fine tekster om henne.

I går tok vi et siste farvel med våres kjære, vakre Jennie. Det var en tung stund og mange tårer ble felt, men en nydelig begravelse som passet Jennie var det så absolutt. Hver minste lille detalj lyste det Jennie av. Hun lå i en grønn kiste med vesken og capsen sin oppå. En ulvefigur jeg hadde gitt foreldrene til jul en gang var også pyntet med på kista. Til slutt en liten militær lekebil. Rundt stod det blomster fra både familie og skolen hun gikk på. 2 store bilder av den vakre jenta var satt opp i bakgrunnen. Det var helt perfekt pyntet i mine øyne. Jeg tok et bilde av dette, men jeg ønsker ikke å dele det her. Bildet vil jeg kun bruke i minneboka jeg skal lage. For minner det har vi så mange av selv om hun bare ble 13 år gammel.

Under begravelsen ble det holdt mange fine taler, men det var Frode sin som traff meg hardest. “Vi var 4, det er vi fremdeles” og det er jeg så enig i. I hjertene våres lever hun videre. Min kjære bror! Du og din familie har vært så sterke, modige og åpne hele veien. Det står det så mye respekt av og jeg er så stolt av å være dine søster. Dere betyr alt for meg og jeg er så utrolig glad i dere. Jeg håper at tiden kan lege dette såret og at kun de gode minnene er igjen til slutt. Tenker på dere fra jeg står opp til jeg legger meg. Ta godt vare på hverandre og bruk tiden til å ta det med ro nå.

Mitt vakre tantebarn Emilie. Du er den sterkeste jenta jeg har møtt. Tante er så stolt av deg. Du viser gang på gang at du er ei jente med bein i nesa og masse mot. Bare det at du stod der oppe og leste fra kransen er så tøft gjort av deg. Nydelige, gode og fantastiske Emilie. Masse klemmer sendes til deg i denne tunge tiden. Tante er så ubeskrivelig glad i deg.

På begravelsen var det samlet over 500 personer. Det var medelever, venner, familie og folk som hadde hjulpet til i leteaksjonen. Det var så mange som var der for å vise sin støtte. Det var så vakkert å se at så mange mennesker tok seg tid til å støtte familien, si farvel en siste gang til Jennie og noen også turte å stå der oppe og holde de vakreste talene. Det ble også vakker musikk som passet Jennie. Min favoritt ble If I die young. Den fikk meg til å strigråte, men når jeg så på bildet av Jennie og inn i øynene så ble jeg helt rolig. Det var et magisk øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme.

Når det var på tide å bære kista ut så var det bl.a brødrene mine som bar. Den ble satt på militærbilen som ventet utenfor. Og med kista på bilen kjørte den forsiktig bortover og vi fulgte etter. Når kisten hadde kommet frem til kirkegården var det tid for å legge på roser. Jeg gikk bort til kista og la på rosen. Jeg tenke for meg selv “farvel Jennie. Utrolig glad i deg” og gikk tilbake. Det var da jeg virkelig kjente at hjertet blødde for Jennie. Tårene trillet og beina ville nesten ikke holde meg oppe. Kista ble senket og det er da jeg viiirkelig var glad for at broren min, Michael stod ved min side. Han holdt rundt meg og søsteren våres. Tusen takk for at du var der for oss! For hadde det ikke vært for broren min så hadde nok beina mine svikta og jeg hadde ligget på gresset. Det å se kista bli senket var det verste av alt.

Jennie kan hvile i fred, men vi som sitter igjen med sorgen av tapet på Jennie må finne en ny vei, en ny måte å leve på uten henne til stede. Dette er tungt, men sammen kan vi klare det. Vis vi støtter hverandre så kan smerten bli borte og de gode minnene bli igjen.

Jeg bestemte meg egentlig ganske fort at jeg skal besøke graven til Jennie på hennes bursdag nå i mars. Jeg skal også ha en minnetatovering. Jennie var ei helt spesiell jente. Hun var blid, omtenksom, elsket dyr, ville at alt og alle skulle ha det bra. Det var ei jente med så mange drømmer for fremtiden. Det var ei jente med et så fantastisk smil som smittet over på alle som så det. Jennie var ei jente som strålte som solen. Og nå er Jennie den vakreste engelen.

I går var jeg nede på posten og fikk hentet pakkene som lå og ventet på meg. Bl.a en ny mobil. Mobilen min har vært veldig kranglete med tastaturet og har ikke fått med alle bokstavene når jeg har skrivd. I tillegg til at den hadde ødelagt høytaler og generelt ganske sliten. Bak på mobilen var den knust og det var store hakk i skjermen. Jeg måtte lade den hele tiden. Så derfor tok jeg meg råd til en ny mobil. Nå har jeg hatt den andre mobilen ganske lenge så nå var det på tide å bytte.

I tillegg til mobilen så hadde jeg kjøpt en del mønsterark til scrapbooking, en hettejakke og en tryllestav fra Harry Potter. Det var godt å komme seg hjem og legge seg nedpå etter den turen for å si det sånn. Å få pappeskene med seg på bussen var jaggu ikke lett, men jeg fikk snubla meg frem til setet og ut av bussen med et stort lass med esker. Aldri igjen skal jeg bestille flere esker samtidig!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag skal samboeren min på gastroskopi. Han blir jo borte en stund og derfor har jeg avtalt med venninna mi at vi skal finne på noe. Jeg vil helst ikke  ære alene en hel dag, ikke etter alt som har skjedd. Jeg føler meg ikke helt bra og da er det greit å ha noen rundt seg. Dessuten er det veldig koselig å ha henne på besøk. Vi skal slappe av med film og mat hvertfall. Jeg tror ikke jeg orker så mye i dag. Som regel pleier vi å bake eller noe sånt, men vi får se hva som skjer. Hun skulle hvertfall være så snill og svippe innom mamma for å hente et par ting for meg. Det er så snilt av henne å hjelpe. Jeg er heldig som har så gode venner.

Nå nærmer begravelsen seg med stormskritt og jeg gruer meg mer og mer for hver dag. Det å ta buss og tog alene, ikke ha med seg samboeren som støtte og måtte ta farvel til det 13 år gamle tantebarnet mitt. Alt virker så uvirkelig og urettferdig. Det gjør alt for vondt å tenke på så jeg holder meg heller opptatt med husarbeid, matlaging og baking. Det er mye bedre det enn å sitte og tenke seg langt ned i kjelleren. Allikevel går det en del tanker til Jennie og alt dette. Sånn er det bare. Når man mister noen man er glad i så tenker man på dem hele tiden. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på bestemoren min. De man er glad i vil alltid være i tankene og i hjertet.