I går var en av de tyngre dagene. Jeg slet med hodepine og har ikke hatt noe særlig matlyst. Kroppen min hadde ikke noe energi og jeg måtte så klart ut av huset. Samboeren min fikk melding om at brillene hans nå kunne hentes så vi dro derfor ut sammen. Begge viste at det var en dårlig idé, men vi var allikevel på vei ut døra og ned til bussen. Selvfølgelig var bussen forsinket. Mens vi ventet fikk jeg et panikkanfall. Kroppen og hodet var så utslitt. Jeg hadde så vondt i hodet at det føltes ut som øyet mitt skulle falle ut.
På bussen lukket jeg øynene og fikk slappet litt av. Jeg holdt nesten på å sovne flere ganger i løpet av bussturen. Jeg begynte å angre på at vi hadde dratt ut, men vi hadde ikke så mye valg.
Vi fikk fikset alt vi skulle og dro hjem igjen. Når det var på tide å gå opp bakkene igjen så ville nesten ikke beina mine bære meg. Skoene gnagde og jeg klarte nesten ikke løfte beina. På en eller annen måte klarte vi til slutt å komme oss hjem. Jeg fikk av meg skoene og satt meg ned i gang og gråt av utmattelse. For en slitsom tur! Ikke bare for meg, men også for kjæresten min som ennå ikke er frisk.
Resten av kvelden gikk til å slappe av med en kald, våt klut over øynene og panna. Til slutt fikk jeg sove mens kjæresten satt å spilte. Det går mye i spilling for tiden, men hva annet kan man gjøre når man er syk…