Det er 1. Desember allerede i morgen og jeg føler at jeg har tusen ting å gjøre før det. Jeg er i full sving med julepyntingen. Det er jo så koselig med jul, men også ganske stress. En million ting skal gjøres før julen ringer inn og mange mennesker stresser rundt for å kjøpe julegaver og alt mulig. Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Nei, jeg er nok ikke en av dere som stresser igjennom julen. Høytiden er ment for å nytes og vis man ikke klarer det så er det ikke mye man får ut av det. Julegaver f.eks er det jo mange som kjøper rett før jul, men jeg liker å kjøpe litt nå og da. Det er ikke verre enn å putte gavene i en boks og ha en fast plass så man finner de igjen. Å pynte til jul syns jeg er koseligst å gjøre første helgen i desember som er i dag. Så i dag blir det husvask og julepynting om hverandre. Jeg har faktisk fått på plass det meste allerede, men det som gjenstår er gulvet og kjøkkenet.
Jepp, jeg gjør alt dette alene. Samboeren min har vært sjuk siden mandag så det er ikke så mye han orker desverre. Vi får bare krysse fingrene og håpe at han er bedre snart!
Bildet over er tatt fra stuevinduet. Vi har litt av en utsikt her. Nå som snøen har lagt seg så fint så er det jo ekstra koselig. Jeg trives utrolig godt her, sammen med kjæresten. Det er så klart litt kjedelig når han er syk og bare sover, men sånn er det når mannfolk blir syke. Uansett er det jo greit når man har ting å gjøre. Jeg liker best å gjøre husarbeid når det ikke er noen hjemme.
Nå står kjøkkenet for tur så da er det vel bare for meg å si god advent, den er rett rundt hjørnet nå. Ta fatt i skurekluten for nå begynner julevasken!
Nå har jeg gått 2 dager uten snus fordi jeg fikk en alvorlig allergisk reaksjon i overleppa på torsdagen. Det var en helt vanlig dag og jeg tok ut snusen av leppa. Plutselig begynte leppa å hovne opp og jeg ble jo selvfølgelig redd der jeg lå i senga hjemme hos mamma. Jeg ventet litt i håp om at hevelsen skulle gå ned, men den ble bare verre og jeg var nødt til å gå ned til mamma. Kroppen skalv og redselen fylte meg fra topp til tå. Jeg klarte ikke holde armer og bein rolige mens mamma ringte ned til legevakta. Heldigvis for meg så hadde søstern min noen allergipiller som jeg skulle prøve. Sakte, men sikkert gikk det over. Jeg har lært én ting og det er at jeg skal aldri snuse igjen. Dette kan skje hvem som helst så det er noe å tenke på om du snuser selv.
Dette er ikke på det verste, men jeg er ikke til å kjenne igjen akkurat. Så snus er ikke noe som kommer inn i min munn en gang til. Kjipt at det er slik man skal få opp øynene, men sånn var nå det.
Dagene uten snus er ganske kjipt, men jeg må bare overleve frem til det verste suget er borte. Det er jo gått en god stund siden jeg startet å snuse så jeg har vært vant til å ha snus hele tiden. Jeg får bare prøve å fylle tiden med andre ting. Håper jeg ikke går helt fra vettet.
De siste dagene har jeg begynt å tegne igjen. Det var så godt å få med seg tegnesakene fra mamma. Jeg hadde kun 1 blyant og et viskelær, men for å skyggelegge så trenger man jo mer enn som så. Det eneste jeg virkelig ønsker meg nå er et stort sett med fargeblyanter. I mellomtiden er det utrolig hvor mye man kan tegne i svarthvìtt. Det har gått et par ark for å si det sånn. Når jeg først setter meg ned med tegneblokka så blir jeg sittende i time etter time, men i dag bestemte jeg meg for å legge vekk tegneblokka og fokusere på husarbeid. I morgen skal jeg og kjæresten ut å spise fordi jeg har bursdag. Det blir utrolig koselig. Jeg gleder meg masse. Etter det så skal jeg hjem til mamma og være der i et par dager. Da blir det legetime og sverigetur. Og for å runde av denne uken ekstra godt blir det min favorittrett til helgen. Dette blir som en lang bursdagsfeiring. Gaven fra kjæresten har jeg allerede fått. Jeg har ønsket meg en badevekt og det fikk jeg. I tillegg hadde han vært å kjøpt headsett til meg. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg ble. Headsettet mitt er ødelagt og jeg trengte virkelig et nytt. Det var den perfekte bursdagsgaven, begge to.
Men som jeg fortalte dere så har jeg tegnet en del. Det begynner å bli en stund siden jeg tegnet sist. Jeg tenkte jeg kunne vise dere noen av de jeg har tegnet nå.
Jeg prøver å øve meg på detaljer og skygge hele tiden. Det er langt i fra perfekt, men jeg ser jo at det blir bedre med øving. En tegning krever mye tid og jeg bruker flere timer på en tegning. I går begynte jeg på en tegning som jeg er veldig spent på om jeg får til. Jeg har ikke tegnet så mange menn før og de har jo en helt annet ansiktsform osv. Vi får se hvordan det går, men i dag skal tegnesakene ryddes bort som sagt. Kanskje jeg blir ferdig i helgen, men nå er det husarbeid som står for tur. Det er jo ikke lenge før desember banker på døra og da må det jo se pent ut. Jeg gleder meg sånn til å pynte til jul. Det kommer til å bli sååå fint her.
I går kom første snøen og jeg var ute. Jeg og kjæresten skulle til faren hans som har hatt bursdag. Det ble fotballkamp og pizza. Utrolig koselig. Kroppen min derimot syns det var slitsomt, men man kan jo ikke lukke seg inne 24t i døgnet forde. Jeg liker å komme meg ut og finne på ting så jeg bet tenna sammen og hadde en utrolig fin dag sammen med kjæresten hos faren. Jeg er glad jeg ble med for jeg ville nok angret veldig om jeg ikke hadde dratt. I dag verker det i hele kroppen, men det er noe jeg har blitt vant til etter å ha levd med disse smertene i så mange år. Det hadde jo vært fint å kunne leve uten, men sånn er det jo ikke i mitt tilfelle. Jaja, så har jeg mine problemer. Vi har alle våre problemer! Det er hvordan vi velger å leve med dem som betyr noe. Om vi aksepterer dem så er det lettere å finne en måte å leve på. Det verste jeg kan tenke meg er å sammenligne meg med andre for vi er ulike. Noen sliter med psyken og andre med kroppen. Jeg har aldri vært særlig god i kroppen. Jeg slet med å henge med i gymtimene på skolen, jeg var utslitt av å gå frem og tilbake til skolen og måtte sitte mye. Jeg viste ikke hvorfor jeg var så sliten hele tiden, men etter å ha snakket med kona til faren hans så har jeg fått litt mer kunnskap om hva som faktisk kan ha skjedd. Hun sliter nemlig med fibro hun også.
Så her kommer veldig intressant fakta som hun delte med meg.
Når man blir mobbet så stenger kroppen alt. Den går i kampmodus. Når kroppen stadig går rundt i redsel og er klar for kamp så er det jo klart at dette går utover ganske mye. De som sliter med fibromylagi har også problemer med fordøyelsen. Noen matvarer klarer dem rett og slett ikke spise og man ender opp med mageproblemer. Enten det er mye fett, krydder eller grønnsaker. Man reagerer forskjellig, men at magen har problemer er absolutt en tilknytning til fibro. Jeg syns jo dette er veldig spennende å diskutere fordi jeg kjenner meg igjen og hadde ikke peiling på dette med matvarer før jeg snakket med henne i går. Jeg har jo slitt med både sterk mat, fet mat, løk osv. men at det hadde en tilknytning til fibro er jo veldig interesant i mine øyne hvertfall. Det å vite at kroppen begynte å utvikle fibromylagi på grunn av mobbing og traumer som liten.
På fredag dro jeg til mamma for helgen og skulle egentlig til legen på mandag, men så fikk jeg en telefon fra legehuset. Fastlegen min var syk og jeg måtte få en ny legetime. Nå har jeg allerede gått ganske lenge hjemme uten at jeg har kommet noe lengre. Dette var så klart ganske kjipt, men jeg håper at jeg får kommet meg til legen 22. November slik det ble avtalt på telefon. Av og til lurer jeg på om det hviler en forbannelse over meg. Kan det ikke snart gå i orden så jeg kan senke skuldrene litt? Hele min jobbhistorie har gått dårlig selvom jeg har stått på og gjort alt jeg kunne for å lykkes. Det har vært en kamp som jeg ikke kan beskrive med ord hvor slitsomt og vanskelig jeg har hatt det, men jeg har alltid stått på og brukt alle mine krefter på det. Enten har jeg ikke vært bra nok for bedriften på grunn av helsa mi eller så har dem ikke trengt meg allikevel. Vis det ikke er uflaks så vet ikke jeg. Jeg kan sitte her å skrive om jobb etter jobb som har gått dårlig, men det skal jeg ikke. Jeg skal puste dypt inn og heve hodet. Jeg skal holde fast i det lille håpet jeg har om at fremtiden min kan bli lys. Det var en tid der jeg hadde mistet alt håp og følte at livet mitt ikke var verdt å leve, men aldri mer skal jeg gå den veien igjen. Det er vanskelig når man møter motgang, men å gi opp er ikke lengre et valg for meg.
I mellomtiden skal jeg holde meg i aktivitet så mye jeg klarer. Når jeg kom hjem etter å ha vært hos mamma så begynte jeg å rydde. Jeg har ryddet, tatt oppvask, brettet klær og lagd middag. Det er bedre å bruke den lille energien jeg har til noe nyttig. Det er også veldig godt å være hjemme igjen. Jeg savnet samboeren min da jeg var borte og det viste meg hvor mye han betyr for meg. Med han slipper jeg å tvinge frem et smil, det kommer av seg selv. Jeg føler at jeg klarer så mye mer med han ved min side. Det er godt å ha en mann som virkelig bryr seg og er der for meg. Jeg har aldri følt noe lignende noen gang. Så selvom jeg møter mye motgang og kroppen min ikke har energi til alt mulig så føler jeg meg fortsatt som den heldigste jenta i verden. Alle burde ha et slikt menneske i livet sitt. En som holder deg oppe når du ikke lenger klarer det selv. En som kan få deg til å smile når du føler at det er umulig. En som ligger ved siden av deg om natten og forteller at alt går bra når du har. Det så vondt at du nesten ikke får puste. Jeg kunne ikke drømt om en bedre mann. Tusen takk for alt du er og alt du gjør for meg. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, kjæresten min.
I dag skal jeg en tur hjem til mamma. Jeg blir der til over helgen sånn at jeg kommer meg til legen. Forhåpentligvis kan legen hjelpe meg med veien videre. Dere som følger meg vet jo at det ikke gikk så bra da jeg var i jobb nå sist og det har egentlig alltid vært sånn. Bare det at nå er det blitt enda verre. Jeg håpet at jeg skulle klare det, men nå vet jeg at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få for å komme meg videre. Hva som kommer til å skje vet jeg ikke enda, men jeg håper hvertfall legen min gir meg den hjelpen jeg trenger for veien jeg har foran meg. Det kommer helt sikkert til å bli tungt og vanskelig, men jeg gjør alt som skal til for å komme meg videre i livet. Jeg har slitt i hele år med så mye og jeg har ikke orket å prate om noe. Savnet over hunden jeg måtte forlate har gitt et så stort tomrom inni meg og nå er det på tide å ta farvel med fortiden. Jeg har en fantastisk fremtid å oppleve sammen med den mannen hjertet mitt tilhører nå. Det blir vanskelig og jeg har grått mye i dag på grunn av Oliver, men vis jeg noen gang skal bli bedre så må noe gjøres. Det er ingen andre enn jeg som kan ordne opp i det som ligger inni meg. Jeg har grått i nesten 1 år for den vakre hunden, men jeg kan ikke fortsette å sørge over fortiden min. Det er nå eller aldri og jeg vil ikke la sorgen styre meg lengre. Det er utrolig hvor dypt man kan dras ned av å misten noen. Jeg må bare huske på å ta vare på alle de gode minnene og gi slipp samtidig. Det blir langt fra enkelt, men absolutt nødvendig vis jeg skal klare å fortsette. På tide å se fremover og legge fortiden bak meg.
Fremover blir det nok mye motgang, men jeg vet at jeg alltid vil ha god støtte fra de som bryr seg om meg. Jeg kommer nok til å være skjør en god stund til, men jeg vil komme meg igjennom det.
Jeg har alltid vært flinkere til å skrive enn å snakke om mine følelser. Når det gjør vondt inni meg lukker jeg meg helt. Jeg slutter å snakke eller setter på et smil for å skjule smerten. Jeg vet ikke om jeg klarer å forandre det ved meg selv, men jeg håper jeg blir bedre til å snakke om hva jeg føler vis jeg trenger det.
Livet er ikke enkelt, ikke på noen måte. Vennskap, familie, kjærlighet… alt trenger styrke og kjærlighet. Man må være sterke for å være der for hverandre og man må aldri gi opp håpet. Jeg har lært en ting i løpet av livet og det er at ingenting er lett med mindre man kjemper for det hver eneste dag. Da kan man nyte de små øyeblikkene sammen.
Jeg håper bare livet fortsetter å være så magisk som det er nå.
