På fredag dro jeg til mamma for helgen og skulle egentlig til legen på mandag, men så fikk jeg en telefon fra legehuset. Fastlegen min var syk og jeg måtte få en ny legetime. Nå har jeg allerede gått ganske lenge hjemme uten at jeg har kommet noe lengre. Dette var så klart ganske kjipt, men jeg håper at jeg får kommet meg til legen 22. November slik det ble avtalt på telefon. Av og til lurer jeg på om det hviler en forbannelse over meg. Kan det ikke snart gå i orden så jeg kan senke skuldrene litt? Hele min jobbhistorie har gått dårlig selvom jeg har stått på og gjort alt jeg kunne for å lykkes. Det har vært en kamp som jeg ikke kan beskrive med ord hvor slitsomt og vanskelig jeg har hatt det, men jeg har alltid stått på og brukt alle mine krefter på det. Enten har jeg ikke vært bra nok for bedriften på grunn av helsa mi eller så har dem ikke trengt meg allikevel. Vis det ikke er uflaks så vet ikke jeg. Jeg kan sitte her å skrive om jobb etter jobb som har gått dårlig, men det skal jeg ikke. Jeg skal puste dypt inn og heve hodet. Jeg skal holde fast i det lille håpet jeg har om at fremtiden min kan bli lys. Det var en tid der jeg hadde mistet alt håp og følte at livet mitt ikke var verdt å leve, men aldri mer skal jeg gå den veien igjen. Det er vanskelig når man møter motgang, men å gi opp er ikke lengre et valg for meg.

I mellomtiden skal jeg holde meg i aktivitet så mye jeg klarer. Når jeg kom hjem etter å ha vært hos mamma så begynte jeg å rydde. Jeg har ryddet, tatt oppvask, brettet klær og lagd middag. Det er bedre å bruke den lille energien jeg har til noe nyttig. Det er også veldig godt å være hjemme igjen. Jeg savnet samboeren min da jeg var borte og det viste meg hvor mye han betyr for meg. Med han slipper jeg å tvinge frem et smil, det kommer av seg selv. Jeg føler at jeg klarer så mye mer med han ved min side. Det er godt å ha en mann som virkelig bryr seg og er der for meg. Jeg har aldri følt noe lignende noen gang. Så selvom jeg møter mye motgang og kroppen min ikke har energi til alt mulig så føler jeg meg fortsatt som den heldigste jenta i verden. Alle burde ha et slikt menneske i livet sitt. En som holder deg oppe når du ikke lenger klarer det selv. En som kan få deg til å smile når du føler at det er umulig. En som ligger ved siden av deg om natten og forteller at alt går bra når du har. Det så vondt at du nesten ikke får puste. Jeg kunne ikke drømt om en bedre mann. Tusen takk for alt du er og alt du gjør for meg. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, kjæresten min.