Blir litt av en uke

De siste dagene har jeg begynt å tegne igjen. Det var så godt å få med seg tegnesakene fra mamma. Jeg hadde kun 1 blyant og et viskelær, men for å skyggelegge så trenger man jo mer enn som så. Det eneste jeg virkelig ønsker meg nå er et stort sett med fargeblyanter. I mellomtiden er det utrolig hvor mye man kan tegne i svarthvìtt. Det har gått et par ark for å si det sånn. Når jeg først setter meg ned med tegneblokka så blir jeg sittende i time etter time, men i dag bestemte jeg meg for å legge vekk tegneblokka og fokusere på husarbeid. I morgen skal jeg og kjæresten ut å spise fordi jeg har bursdag. Det blir utrolig koselig. Jeg gleder meg masse. Etter det så skal jeg hjem til mamma og være der i et par dager. Da blir det legetime og sverigetur. Og for å runde av denne uken ekstra godt blir det min favorittrett til helgen. Dette blir som en lang bursdagsfeiring. Gaven fra kjæresten har jeg allerede fått. Jeg har ønsket meg en badevekt og det fikk jeg. I tillegg hadde han vært å kjøpt headsett til meg. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg ble. Headsettet mitt er ødelagt og jeg trengte virkelig et nytt. Det var den perfekte bursdagsgaven, begge to.

Men som jeg fortalte dere så har jeg tegnet en del. Det begynner å bli en stund siden jeg tegnet sist. Jeg tenkte jeg kunne vise dere noen av de jeg har tegnet nå.

Jeg prøver å øve meg på detaljer og skygge hele tiden. Det er langt i fra perfekt, men jeg ser jo at det blir bedre med øving. En tegning krever mye tid og jeg bruker flere timer på en tegning. I går begynte jeg på en tegning som jeg er veldig spent på om jeg får til. Jeg har ikke tegnet så mange menn før og de har jo en helt annet ansiktsform osv. Vi får se hvordan det går, men i dag skal tegnesakene ryddes bort som sagt. Kanskje jeg blir ferdig i helgen, men nå er det husarbeid som står for tur. Det er jo ikke lenge før desember banker på døra og da må det jo se pent ut. Jeg gleder meg sånn til å pynte til jul. Det kommer til å bli sååå fint her.

En spennende samtale

I går kom første snøen og jeg var ute. Jeg og kjæresten skulle til faren hans som har hatt bursdag. Det ble fotballkamp og pizza. Utrolig koselig. Kroppen min derimot syns det var slitsomt, men man kan jo ikke lukke seg inne 24t i døgnet forde. Jeg liker å komme meg ut og finne på ting så jeg bet tenna sammen og hadde en utrolig fin dag sammen med kjæresten hos faren. Jeg er glad jeg ble med for jeg ville nok angret veldig om jeg ikke hadde dratt. I dag verker det i hele kroppen, men det er noe jeg har blitt vant til etter å ha levd med disse smertene i så mange år. Det hadde jo vært fint å kunne leve uten, men sånn er det jo ikke i mitt tilfelle. Jaja, så har jeg mine problemer. Vi har alle våre problemer! Det er hvordan vi velger å leve med dem som betyr noe. Om vi aksepterer dem så er det lettere å finne en måte å leve på. Det verste jeg kan tenke meg er å sammenligne meg med andre for vi er ulike. Noen sliter med psyken og andre med kroppen. Jeg har aldri vært særlig god i kroppen. Jeg slet med å henge med i gymtimene på skolen, jeg var utslitt av å gå frem og tilbake til skolen og måtte sitte mye. Jeg viste ikke hvorfor jeg var så sliten hele tiden, men etter å ha snakket med kona til faren hans så har jeg fått litt mer kunnskap om hva som faktisk kan ha skjedd. Hun sliter nemlig med fibro hun også.

Så her kommer veldig intressant fakta som hun delte med meg.

Når man blir mobbet så stenger kroppen alt. Den går i kampmodus. Når kroppen stadig går rundt i redsel og er klar for kamp så er det jo klart at dette går utover ganske mye. De som sliter med fibromylagi har også problemer med fordøyelsen. Noen matvarer klarer dem rett og slett ikke spise og man ender opp med mageproblemer. Enten det er mye fett, krydder eller grønnsaker. Man reagerer forskjellig, men at magen har problemer er absolutt en tilknytning til fibro. Jeg syns jo dette er veldig spennende å diskutere fordi jeg kjenner meg igjen og hadde ikke peiling på dette med matvarer før jeg snakket med henne i går. Jeg har jo slitt med både sterk mat, fet mat, løk osv. men at det hadde en tilknytning til fibro er jo veldig interesant i mine øyne hvertfall. Det å vite at kroppen begynte å utvikle fibromylagi på grunn av mobbing og traumer som liten.

Motgang og ekte kjærlighet

På fredag dro jeg til mamma for helgen og skulle egentlig til legen på mandag, men så fikk jeg en telefon fra legehuset. Fastlegen min var syk og jeg måtte få en ny legetime. Nå har jeg allerede gått ganske lenge hjemme uten at jeg har kommet noe lengre. Dette var så klart ganske kjipt, men jeg håper at jeg får kommet meg til legen 22. November slik det ble avtalt på telefon. Av og til lurer jeg på om det hviler en forbannelse over meg. Kan det ikke snart gå i orden så jeg kan senke skuldrene litt? Hele min jobbhistorie har gått dårlig selvom jeg har stått på og gjort alt jeg kunne for å lykkes. Det har vært en kamp som jeg ikke kan beskrive med ord hvor slitsomt og vanskelig jeg har hatt det, men jeg har alltid stått på og brukt alle mine krefter på det. Enten har jeg ikke vært bra nok for bedriften på grunn av helsa mi eller så har dem ikke trengt meg allikevel. Vis det ikke er uflaks så vet ikke jeg. Jeg kan sitte her å skrive om jobb etter jobb som har gått dårlig, men det skal jeg ikke. Jeg skal puste dypt inn og heve hodet. Jeg skal holde fast i det lille håpet jeg har om at fremtiden min kan bli lys. Det var en tid der jeg hadde mistet alt håp og følte at livet mitt ikke var verdt å leve, men aldri mer skal jeg gå den veien igjen. Det er vanskelig når man møter motgang, men å gi opp er ikke lengre et valg for meg.

I mellomtiden skal jeg holde meg i aktivitet så mye jeg klarer. Når jeg kom hjem etter å ha vært hos mamma så begynte jeg å rydde. Jeg har ryddet, tatt oppvask, brettet klær og lagd middag. Det er bedre å bruke den lille energien jeg har til noe nyttig. Det er også veldig godt å være hjemme igjen. Jeg savnet samboeren min da jeg var borte og det viste meg hvor mye han betyr for meg. Med han slipper jeg å tvinge frem et smil, det kommer av seg selv. Jeg føler at jeg klarer så mye mer med han ved min side. Det er godt å ha en mann som virkelig bryr seg og er der for meg. Jeg har aldri følt noe lignende noen gang. Så selvom jeg møter mye motgang og kroppen min ikke har energi til alt mulig så føler jeg meg fortsatt som den heldigste jenta i verden. Alle burde ha et slikt menneske i livet sitt. En som holder deg oppe når du ikke lenger klarer det selv. En som kan få deg til å smile når du føler at det er umulig. En som ligger ved siden av deg om natten og forteller at alt går bra når du har. Det så vondt at du nesten ikke får puste. Jeg kunne ikke drømt om en bedre mann. Tusen takk for alt du er og alt du gjør for meg. Jeg elsker deg herfra og til evigheten, kjæresten min.

Styrke og gode mennesker

I dag skal jeg en tur hjem til mamma. Jeg blir der til over helgen sånn at jeg kommer meg til legen. Forhåpentligvis kan legen hjelpe meg med veien videre. Dere som følger meg vet jo at det ikke gikk så bra da jeg var i jobb nå sist og det har egentlig alltid vært sånn. Bare det at nå er det blitt enda verre. Jeg håpet at jeg skulle klare det, men nå vet jeg at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få for å komme meg videre. Hva som kommer til å skje vet jeg ikke enda, men jeg håper hvertfall legen min gir meg den hjelpen jeg trenger for veien jeg har foran meg. Det kommer helt sikkert til å bli tungt og vanskelig, men jeg gjør alt som skal til for å komme meg videre i livet. Jeg har slitt i hele år med så mye og jeg har ikke orket å prate om noe. Savnet over hunden jeg måtte forlate har gitt et så stort tomrom inni meg og nå er det på tide å ta farvel med fortiden. Jeg har en fantastisk fremtid å oppleve sammen med den mannen hjertet mitt tilhører nå. Det blir vanskelig og jeg har grått mye i dag på grunn av Oliver, men vis jeg noen gang skal bli bedre så må noe gjøres. Det er ingen andre enn jeg som kan ordne opp i det som ligger inni meg. Jeg har grått i nesten 1 år for den vakre hunden, men jeg kan ikke fortsette å sørge over fortiden min. Det er nå eller aldri og jeg vil ikke la sorgen styre meg lengre. Det er utrolig hvor dypt man kan dras ned av å misten noen. Jeg må bare huske på å ta vare på alle de gode minnene og gi slipp samtidig. Det blir langt fra enkelt, men absolutt nødvendig vis jeg skal klare å fortsette. På tide å se fremover og legge fortiden bak meg.

Fremover blir det nok mye motgang, men jeg vet at jeg alltid vil ha god støtte fra de som bryr seg om meg. Jeg kommer nok til å være skjør en god stund til, men jeg vil komme meg igjennom det.

Jeg har alltid vært flinkere til å skrive enn å snakke om mine følelser. Når det gjør vondt inni meg lukker jeg meg helt. Jeg slutter å snakke eller setter på et smil for å skjule smerten. Jeg vet ikke om jeg klarer å forandre det ved meg selv, men jeg håper jeg blir bedre til å snakke om hva jeg føler vis jeg trenger det.

Livet er ikke enkelt, ikke på noen måte. Vennskap, familie, kjærlighet… alt trenger styrke og kjærlighet. Man må være sterke for å være der for hverandre og man må aldri gi opp håpet. Jeg har lært en ting i løpet av livet og det er at ingenting er lett med mindre man kjemper for det hver eneste dag. Da kan man nyte de små øyeblikkene sammen.

Jeg håper bare livet fortsetter å være så magisk som det er nå.

Ikke akkurat den beste uken

Uken som var ble ikke akkurat et høydepunkt i år. Kjæresten måtte til legen, går på medisiner og gikk på krykker på grunn av foten. Jeg var helt utslitt etter å ha hjulpet han med å komme seg til legen som er et stykke unna der vi bor. Han støttet seg på meg og det fikk jeg merke restrn av uka. Jeg har sovet mye og har ikke vært helt i slaget. Derfor ble det heller ikkr noe blogging. Jeg hadde mer enn nok med det som skjedde her hjemme. Oppvask og alt sånt fikk bare stå når ingen av oss klarte noe. Han spilte fifa og jeg hadde mer enn nok med å ligge på sofaen.

Nå er det en ny uke og kjæresten er blitt bedre, kastet fra seg krykkene og er tilbake på jobben han elsker. Jeg føler meg også litt bedre og er veldig glad for at jeg har energi til å gjøre litt her hjemme. Med mange pauser så blir det nok strøkent her i løpet av dagen. Så blir det forhåpentligvis å farge håret snart for nå ser det ikke ut. Eller så er det ikke så veldig mye som skjer her før neste uke. Da skal jeg ta toget hjem til mamma og bli kjørt til legen. Blir koselig å se mamma og søstern igjen. Nå begynner det å bli en stund siden sist.

Men nå får jeg gjøre ferdig oppvasken og se hvot mye jeg får gjort før kjæresten er tilbake fra jobb. Tiden går fort når man har noe å gjøre.

Lunsjkaker til 1,-

Gårsdagen var en sånn dag da jeg følte at jeg hadde litt energi. Jeg fikk vasket opp litt sammen med kjæresten og vasket ovnen. Dette måtte gjøres fordi dagen før stod jeg i 1 time og stekte opp lunsjkaker. Vi fant medisterfarse til 50,- og det var utrolig billig. Det ble 50 lunsjkaker ut av den boksen og det vil jo si 1,- per lunsjkake. Vi fikk pakket dem samme dag, men oppvasken klarte jeg rett og slett ikke. Heldigvis er det problemet ute av verden takket være hjelp fra kjæresten.

I dag har jeg lyst til å prøve og gjøre litt, men jeg er ikke akkurat fylt med energi. Kanskje det blir bedre etter frokost og et par episoder med once apon a time.

Ellers så går det veldig bra. Kjæresten min og jeg har det veldig fint sammen. Jeg trives utrolig godt med han og han får meg til å smile, le og tiden flyr av sted. Han er ikke veldig flink til å lukke igjen skapene etter seg, men ingen er perfekte. Vis det kun er sånne småting som det så er jeg verdens heldigste!

Kinodate

Dagene etter at jeg ikke klarte å jobbe mer har vært vanskelige. Jeg har sovet mye og kroppen har vært ubrukelig. Helgen har ikke vært så veldig mye bedre, men jeg og kjæresten tok allikevel en liten tur ut for å kose oss litt på lørdagskvelden. Vi dro på kino og så Joker. Det var en veldig spennende og bra film. Vi koste oss med popkorn og brus. En skikkelig fin kjærestetur. På bussen hjem lå jeg rett ut bakerst i bussen. Jeg var så sliten av alle menneskene og gåingen. Vi hadde dratt helt til Majorstuen for å se på kino. Det må være den beste kino opplevelsen jeg har hatt. Colloseum var utrolig vakkert! Lørdagen var rett og slett helt magisk. Det er en dag jeg ikke kommer til å glemme.

Gårsdagen ble mye soving og kroppen var igjen helt tom for energi, men det var så verdt det! Lørdagen var veldig koselig. Det å bruke søndagen på å slappe av og sove var helt greit. I dag håper jeg at jeg har nok energi til å brette klær og kanskje henge opp et par klesvask. Vis jeg får gjort det så skal jeg være fornøyd.

Ellers går dagene til å slappe av, prøve å gjøre litt, få i meg litt mat og prøve å få kroppen til å fungere igjen. Vi får se hvordan dagene fremover blir.

Ikke mer jobb på meg

Det verste med denne kroppen er at man vet aldri når energien går tom og kroppen slutter å virke. Jeg kan sitte i sofaen, blid og full av energi for så å bli helt slapp og utslitt. Når det skjer så begynner kroppen å verke mer og mer. Jeg blir svimmel og må bare ligge helt stille. I går var en av de dagene. Jeg gikk nedover til bussplassen fordi jeg følte at jeg var klar for en dag på jobb, men så begynte beina mine å svikte. Kroppen mistet all energien og det begynte å verke. Jeg måtte sette meg på benken på bussplassen og tenkte at sånn kunne jeg bare ikke jobbe. Så jeg ringte til mamma og forklarte hvordan turen ned hadde vært. Det var godt å ha noen å snakke med om dette. Vi ble enige om at jeg skulle bestille en time hos legen og så fikk jeg se hva det ble til etter det. Jeg ringte også ned til Nille og forklarte at jeg ikke kunne jobbe der sånn det var nå.

På vei hjem brøt jeg sammen 3 ganger og klarte ikke holde tårene tilbake. Kroppen klarte så vidt å bevege seg fremover. Det føltes som en evighet før jeg kom meg hjem. Når jeg endelig hadde fått låst meg inn og lukket døren begynte tårene igjen å komme. Alt jeg noensinne ønsket meg var å være frisk nok til å jobbe. Jeg satt meg ned på sofaen og fikk bestilt en legetime 4 november. Og hva skal jeg gjøre frem til da!? Jeg har ennå ikke fått tak i veiledern min på kurset så jeg vet faktisk ikke hva som skjer.

Jeg begynner bare å bli så utrolig lei av å ikke klare og jobbe. Det å ikke klare å stå på beina og fungere i hverdagen. Så mitt høyeste ønske nå er å bli frisk… vis det er mulig. Om det ikke går så blir det en lang kamp i vente. Vel, det blir det vel uansett. Vi får bare se hva som skjer og hva legen sier.

I dag skal jeg ta det helt med ro. Jeg har hvertfall klart å sette på en klesvask. Det er jo bedre enn ikke noe. Jeg håper jeg får energien tilbake og hvertfall klarer å gjøre litt her hjemme. Det verste jeg vet er å ligge i senga eller på sofaen.

Vinter, jobb og fibro

I dag har jeg bestemt meg for å prøve og dra på jobb. Det verker i hele kroppen, men man må jo i det minste prøve og se hvordan det går. Nå har kjæresten dratt på jobb så jeg prøver egentlig bare å våkne selv. I tillegg prøver jeg å slappe av og samle krefter. Så slik går nå dagene mine. Det er mange dager jeg har så vondt at jeg ikke klarer å gjøre noe, men i går fikk jeg ryddet litt. Så målet i dag må være å hvertfall klare 2-3 timer på jobb selvom jeg håper at jeg holder ut alle 4 timene. Desverre kjenner jeg kroppen min alt for godt til å vite at dagen i dag blir ganske tøff. Det er på dager som denne at man setter på et smil og bruker energien på å stenge alt annet inne. Lukket og låst i en boks inni meg så ingen andre ser hvor ille jeg faktisk har det.

Tankene mine blir mer og mer tydelig for hver dag som går. Vis jeg skal fungere i hverdagen så blir det vanskelig å jobbe 3 dager i uken. Forrige uke jobbet jeg 2 dager og klarte ikke å fullføre fredagen engang.

Nå har snøen begynt å komme og det er den verste tiden på året for sånne som meg. Kroppen stivner og verker enda mer. Depresjonen kommer tilbake og det er veldig vanskelig å fungere normalt. Jeg har allerede slitt med kvelder og netter hvor jeg blir deprimert. Kroppen min gjør så vondt at kjæresten min så vidt kan komme borti meg. Tankene mine blir så mye sterkere og jeg sliter med å holde humøret oppe. Heldigvis har jeg funnet den perfekte mannen for meg.

Vinteren er utrolig flott å se på, men desverre mister man en god del av den gode følelsen når man sliter med både kropp og hode. Jeg skulle ønske jeg kunne nyte vinteren som andre, bli glad når snøen daler ned og legger seg som et teppe over landskapet. Desverre er det ikke sånn for meg. Jeg gruer meg til å gå ut av døra og kjenne kulden rive kroppen min ned. Her i leiligheten er det varmt og jeg kan pakke meg inn i dyna om jeg trenger det, men der ute finnes det ikke en dyne som kan holde meg varm. Så jeg liker landskapet dekket med snø, men jeg hater kulden.

Depresjon og nattesøvn

Denne natten har vært slitsom og tung. Mens kjæresten sov så satt jeg våken i noen timer med tankene mine. Jeg prøver å stenge de ute, men jeg klarer bare ikke. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har lyst til å ligge våken helt alene. Å sitte våken og ikke være trøtt er det verste som finnes. Tankene spinner rundt i hodet og man får aldri fred. Jeg fikk sove til slutt og det takket være en kompis som tok seg tid til å skrive med meg i natt. Når man føler seg ensom og ikke vil vekke kjæresten så er det godt med venner man kan snakke med. Jeg er så langt nede på grunn av dette med jobb og smerter. Det har gått så fort nedover at jeg rett og slett ikke har klart å følge med. Da er det vanskelig å holde det i sjakk.

I dag har jeg ikke så vondt i kroppen og jeg tror at jeg klarer å komme meg på jobb i morgen. Det er hvertfall det som er planen. Etter å ha vært hjemme såpass mye så blir jeg veldig rastløs. Alt jeg vil er å komme meg på jobb i morgen. Når jeg har fullført dagen i morgen så blir det å ta kontakt med veiledern min og se hva jeg skal gjøre videre. Alt dette begynner virkelig å tære på meg og jeg må tenke på helsa mi fremfor drømmene mine. Så sånn går nå dagene her.

Jeg så jo egentlig dette komme. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med vondt i kroppen. Det har aldri gått bra i jobbene jeg har hatt før, men det har alltid tatt 2 måneder før jeg virkelig har knekt. Desverre er det ikke bare fibromylagien som har stoppet meg denne gangen.

Allikevel føler jeg meg ganske heldig fordi jeg har en støttende og omtenksom kjæreste. Uten han sin støtte hadde jeg nok ligget i senga og grått dag etter dag. Klart har jeg noen sammenbrudd og øyeblikk jeg ikke klarer å være glad, men da er han alltid der for meg. Det er en ting jeg setter så utrolig stor pris på. Jeg vet jeg ikke er den letteste å være sammen med og derfor gjør det meg så lykkelig av å ha han i livet mitt. Dette er en mann som gir meg den klemmen jeg trenger uten å måtte spørre. Det er en mann som forteller meg at jeg er pen når jeg ikke kan se det selv. Så midt oppi dette kaoset mitt så har jeg en fantastisk mann, akkurat den mannen jeg trenger for å holde meg på beina. Tusen takk for alt du gjør.