Repotasjen på nyhetene

De få minuttene som brodern, kona dattern var på skjermen gav meg mange følelser, både vonde og gode. Det var så mye tårer og jeg klarte ikke holde noe tilbake. Det bare trillet nedover kinnene når jeg hørte alt det flotte de fortalte om Jennie og hvordan hun har hatt det. Man får vite hvordan hun har hatt det og det gjør virkelig vondt i tantes hjerte. Å vite at det flotte tantebarnet mitt hadde det så tøft er helt ubegripelig. 13 år gammel og hun kan føle at hun er i et stort hull etter å ha hatt det helt fint 2 sekunder tidligere. At hun gang på gang sier at hun ikke har ork til å leve mer. Og verst av alt er at hun ikke fikk akutt hjelp.

Jeg har lyst til å sitere min kjære bror som sa noe veldig bra i slutten av repotasjon. “Tro på barna når de kommer og sier noe er galt. Ikke bare avfei det som at de er oppmerksomhetssyke eller at det bare er en fase.” Det er så lett å bare tro at ting går over, men sannheten er at flere og flere unge tar sitt eget liv og det er på tide å få opp øynene. Kommer barnet til deg med sine problemer så skal du lytte, du skal tro på og du skal hjelpe barnet ditt! Dette kan være så mye mer alvorlig enn du tror.

Jeg satt å ventet i 30 minutter på at nyhetene skulle komme på. Siden vi ikke har noen kanaler på tv-en våres så fikk jeg sett det på TV2 Sumo. Da jeg satt og ventet så viste jeg at det kom til å bli tøft fordi jeg hadde sett et lite klipp fra før av, men å bli forberedt til nå sterkt er umulig. Det knøyt seg i magen, mens minuttene gikk.

Når jeg fikk høre at Emilie skulle prate om søstern så smilte jeg litt oppi all elendigheten. Jentene skulle pusse opp Jennie sitt rom når hun ennå var blant oss. Hun hadde bestemt at hun skulle ha store speil så hun kunne se seg selv. Det var så typisk Jennie. Så med tårer i hele fjeset så måtte jeg bare smile når Emilie fortalte dette. Det var jo slik Jennie var, ei skikkelig sminkedukke. Samtidig som hun var ei skaujente. Så kallenavnet familien hadde på henne passet perfekt. SKAUPRINSESSA. Det var Jennie. Hun var ei tøff og modig jente med motesans og en enorm kjærlighet for dyr, både store og små. Ei helt unik og skjønn jente som har lagt igjen mye vakkert vi kan huske henne for.

Ja, det var ganske tøft og vanskelig å se på. Samtidig som det var litt godt også. Å se hvor fantastiske, sterke og modige den familien er og se hvor mye dem bryr seg om andre og vil hjelpe andre ved å være åpne om Jennie sitt valg ut av denne verdenen. Ja, de er utrolig flotte mennesker og ser hvor Jennie hadde all den godheten og omsorgen for andre fra. Foreldrene er jo akkurat sånn. Jeg vet ikke om de ser det, men jeg ser det veldig godt!

Men nå skal jeg hvertfall slappe av for dette tok virkelig alle kreftene mine. Jeg følte bare at jeg måtte få skrivd dette innlegget før jeg slapper av.

Det spirer i vinduskarmen

Sist gang jeg viste dere de små spirene så lovet jeg å si i fra når det hadde skjedd noe mer. Faktisk har det skjedd masse. Først til de dårlige nyhetene som er at avokadoen ikke klarte seg. Veldig synd, men sånn kan det gå. Ikke alle frø spirer og avokadoen trenger ikke være et bra frø bare fordi den fikk rot. Jeg gav den tid, men til slutt skjønte jeg at den ikke kom til å spire oppover. Så da gikk den i søpla.

Siden avokadoen ikke klarte seg så tenkte jeg at jeg kunne prøve meg på tomat i stedenfor. Så jeg tok en av de små tomatene fra kjøleskapet og gravde ned halvparten. Det var nøyaktig det jeg gjorde når jeg grodde de store tomatplantene. Og det tok ikke lang tid før det begynte å spire nedi der.

Bilde nr. 1 er da tomatfrøene som har spiret. Bildet under er chilifrøene. Dere husker kanskje at det var en liten spire i boksen forrige gang jeg la ut bilde, men nå er det mange flere og det ene måtte jeg faktisk dytte igjennom plasten. Jeg har lyst til å ha på plasten så lenge det går fordi det holder jorden litt fuktig og det er varmere med den på. Chilien storkoser seg i varmen så jeg tror dette kommer til å bli bra.

Jeg venter fortsatt på at paprikafrøene skal spire. Det som var i boksen forrige gang jeg viste dere en spire var kun ugress. Det kan følge med når man kjøper jord så klart. Men jeg har en følelse av at det ikke er veldig lenge før paprikafrøene også spirer.

Det som er litt ekstra spennende nå er at den tomaten jeg brukte var ikke vanlig cherrytomat så jeg aner ikke hvordan det kommer til å se ut og hvor mye plass den trenger. I verstefall får jeg bare flytte noe til det andre vinduet eller sette det ute under taket, men jeg tror det skal gå helt fint.

Nå er det egentlig bare å vente på at disse spirene blir store planter og får blomster. Så kanskje vi får litt grønnsaker på sensommeren/høsten. Uansett så blir det veldig gøy fremover. Holde øye med dem, vanne dem, se dem vokse. Det aller fineste med dette er at jeg ser dem trives i vinduskarmen. Det er nok sol og varme der hvertfall.

Nå er det bare å vente på neste oppdatering, når disse små spirene har strukket seg og forhåpentligvis paprikaen titter frem. Vi får krysse fingrene og håpe at de snart kommer opp fra jorden og sier hello. Eller kanskje ikke. Hvis plantene begynner å prate så stikker jeg.

Men nå vet dere hvertfall hvordan det står til i boksene. Jepp, jeg har bokser og ikke potter. Det er uendelige bruksområder på tomme bokser fra sursild, first price syltetøy ol. Jeg har til og med brukt tomme iskrembokser. Hvorfor ikke? Bedre enn å kaste all den plasten i søpla. Det er mer enn nok plast som bare blir kastet. Hvorfor kan man ikke heller bruke det til noe nyttig? Det er hvertfall jeg for at vi skal gjøre mer av. Gamle ting kan bli til nye ting. Gjenbruk er faktisk utrolig kjekt og man sparer masse penger. Har du noen gang tenkt på det?

Litt er bedre enn ingenting

Nå ligger jeg å slapper av etter å ha ryddet badegulvet for klær og satt på klesvask nr. 3. Og jeg må bare si at i dag er det varmt. Etter å ha hengt opp vaska nummer 2 så trodde jeg at jeg skulle svime av. Det var da jeg kjente at nå måtte jeg legge meg ned og slappe av litt.

Som dere vet så har jeg ikke hatt de beste dagene i det siste og jeg er fortsatt veldig sliten, men heldigvis krever ikke klesvask så veldig mye energi. Det er verre med oppvask f.eks. Og siden samboeren min allerede hadde satt på første vask så tenkte jeg hvorfor ikke fylle tørkestativet mens jeg er i gang. Så det er det jeg prøver å gjøre nå. Tredje vasken tok resten av mykgjøringen så da blir det ikke mer klesvask før vi får kjøpt mer. Nå har den holdt ganske lenge da. Faktisk har jeg hatt den siden jeg var i Sverige med moren min sist. Det begynner å bli noen måneder siden. Og en gang blir det tomt.

Nå tenker jeg at den vaska får kjøre ferdig også blir det å slappe av resten av dagen. Jeg har kun i morgen igjen og så skal jeg til Jessheim på onsdag. Jeg gruer meg helt sykt fordi jeg føler meg så dårlig, men detcer jo derfor jeg skal til psykologen.

De siste dagene har jeg ikke klart å komme meg ut døra fordi kroppen har vært sliten. Så hvis kroppen ikke sliter på onsdag så skal nok reisen til Jessheim gå ganske greit. Jeg må bare passe på å ha nok strøm på mobilen sånn at jeg finner frem dit jeg skal. Også er det jo lov å håpe på litt overskyet vær siden jeg skal gå et lite stykke.

Så hva skjer frem til da? Jo, i dag skal jeg få med meg nyhetene jeg fortalte dere som kommer kl. 21:00. Ikke glem det. Jeg skal også få hengt opp den siste vaska som står å går nå. Så skal jeg slappe av. I morgen blir det enten å gå en tur eller rydde opp litt i stua. Jeg får se hvor mye/lite energi denne kroppen har i morgen når jeg våkner. Det blir hvertfall ikke så mye å gjøre siden jeg må ta en dusj på kvelden og det tar energi det også. Forhåpentligvis blir ting litt bedre snart. Jeg har virkelig lyst til å gå turer. Kanskje ikke nå som det er så varmt, men om kvelden er det jo veldig deilig å gå tur. Eller kanskje til og med en morgentur. Det er jo lov å håpe at ting vil bli bedre. I mellomtiden prøver jeg å bruke kroppen litt og litt sånn at jeg ikke sliter den ut. Alltid like gøy med fibromyalgi.

En grusom historie som kan hjelpe andre

Det må være første gang jeg frivillig ser på nyhetene, men i dag kommer det en veldig viktig sak jeg syns alle burde få med seg. Som dere vet så mistet vi Jennie til selvmord helt i begynnelsen av året. Det ble foreldrene hennes sin hjertesak så hjelpe andre som er i samme situasjon. De har fått tilbakemeldinger på at dem har reddet liv, men det stopper ikke der. Helt siden Jennie gikk bort har familien funnet flere måter å få deres hjertesak frem i lyset. Det har vært intervju fra TV2 bl.a og det er det som blir sendt på nyhetene i dag kl.21:00.

Jeg har fått sett et lite klipp av hvordan det går fordi det ligger ute på nettet og svigerinna mi sendte meg det. Jeg som står såpass nær fikk nesten ikke puste. Det var nydelig å se video av Jennie som lo, men savnet er så stort og budskapet dems er så sterkt så de få sekundene ble brutale. Det er en sorg som ingen skulle være nødt til å føle på. Å begrave sin egen datter, barnebarnet sitt, tantebarnet sitt er en smerte som ikke kan beskrives engang.

Oppi all smerten sitter brodern og kona å forteller at de vil hjelpe andre. Det er en styrke og et mot jeg ikke har sett maken til. Denne familien har gått igjennom så utrolig mye sammen og de har alltid vært sterke i stormen, men dette er helt utrolig. Klart de sørger over sin vakre datter, men de gjør det til noe spesielt og strekker ut en hånd. De vil hjelpe alle og jeg syns virkelig dette er noe å bruke tiden sin på. Skru på TV2 nyhetene kl.21:00 og lytt til hva disse fantastiske menneskene har å fortelle. Det er en brutal historie, men det er så viktig at vi lytter så vi slipper flere foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler sittende med en slik sorg. For det blir ikke bedre om vi ikke gjør noe med det NÅ.

Min kjære bror og svigerinne deler sin sorg og historie med dere og nå er det deres tur til å gjøre noe med det videre. Har du et barn med samme problemer så ikke godta et avslag fra legen. Kjempe for barnet ditt! Alle har rett på hjelp.

Det er så mange som sliter så det viktigste du kan gjøre er å tro på den personen som kommer til deg med sine problemer. Du kan be vedkommende snakke med fastlegen sin om det og si at du er der for personen. Det er så mye du kan gjøre som ikke koster deg noe og vil betyr enormt mye for personens liv.

Så ikke glem å skru på nyhetene kl. 21:00 for å få med deg Jennie sin historie som betyr så mye for familien å få ut. Spredd budskapet, hjelpe mennesker som er i samme situasjon i håp om at ferre og ferre vil komme i dem sin situasjon. For som dem sier så skulle ingen foreldre være nødt til å begrave sitt eget barn. Pass godt på hverandre. Vi har ingen å miste!

#ikke1til

Tur, middag, film??

I det siste har jeg brukt tiden foran TV til serier. Jeg har jo snart sett 6 sesonger av supernatural. Så jeg tenkte det var på tide å finne noe annet å se på til en forandring. Etter å ha klikket meg inn på Amazon så gikk det ikke mange sekundene før jeg kom over en film jeg faktisk har hatt lyst til å se en god stund. The Addams Family var dagens film. Det bringer tilbake så mange minner fra da bestemor levde. Når jeg var hos mor etter skolen så fikk jeg alltid lov til å se på TV. En av programmene på TV på var animasjonen av the Adams family. Å se denne spillefilmen nå var veldig gøy. Jeg likte den veldig godt.

Nå som filmen er ferdig så lurer jeg på om jeg skal prøve å gå en tur og så sette på en film til eller om jeg skal lage middag først. Jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å orke begge deler. Mulig jeg bare setter på en film nå også lager jeg middag etterpå.

Det er faktisk så ille at jeg snart sovner av utmattelse. Jeg skulle faktisk ønske at jeg bare kunne snappe ut av det, men det går desverre ikke. Man skulle tro at det å kunne slappe av hele dagen er godt, men det er det ikke. Hvertfall ikke når det er alt man klarer. Jeg kjenner allikevel at det begynner så vidt å løsne og bli bedre. Forhåpentligvis er jeg opplagt nok til onsdag. Jeg vil virkelig ikke være nødt til å dra kroppen min ned til bussen og styre med alt det der når jeg er sånn som nå. Jeg har allikevel sagt til meg selv at disse møtene skal jeg dra på uansett hvor utslitt og jævlig jeg har det. Da ser dem hvertfall at jeg ikke er i stand til å leve et normalt liv.

Det er i sånne tilfeller man skulle ønske at magi faktisk var virkelig. Det å kunne trylle seg frisk igjen og aldri være nødt til å kjenne på denne smerten og utmattelse igjen. Ja takk hadde jeg sagt da, men så enkelt er det desverre ikke. Vi må bare leve med de problemene vi har, håndtere de så godt vi klarer og prøve å bli kvitt dem ved å jobbe hardt og pushe seg selv. Det finnes desverre ingen lett utvei. Om livet bare hadde vært så enkelt.

For å ikke bli enda verre så er jeg nødt til å lytte til kroppen og føle meg frem på hvor mye jeg faktisk orker og burde gjøre. Akkurat nå er jo mat viktigst. Det er jo ikke bare meg jeg lager mat til, men samboeren også Så det kan jeg jo ikke la være. Om jeg orker så mye mer etter det får vi se på. I dag har jeg lovet tacopizza så jeg får vel begynne snart.

Når det kommer til disse turene må jeg nesten bare vente. Nå står det faktisk mest på kroppen og ikke på hodet. Jeg har kjempe lyst til å gå tur og trene på å gå alene. I tillegg har jeg lyst til å komme i form, men beina mine klarer ikke så mye og det er en ganske tung dag på onsdag. Så selvom jeg har lyst så må jeg tenke på hvordan kroppen kommer til å reagere i dagene fremover. Sånn er mitt liv.

Hjelp dem som trenger det

Uansett hvor mye jeg sover så føler jeg meg ikke noe bedre. Nå begynner det å bli slitsomt å sove, men det er jo alt jeg orker. Beina mine klarer ikke engang å holde meg oppe. Allikevel vet jeg at jeg må ta en liten tur ut i dag.

Jeg hater disse periodene mest. Dagene hvor jeg ikke klarer å gjøre husarbeid eller gå turer. Dagene hvor jeg bare sover eller stirrer ut i luften og lar tiden gå fra meg. Den tiden man har her er dyrebar og jeg må ligge mye av tiden. Det er ikke rettferdig. Ikke bare for meg, men for alle de som sliter der ute. Når kroppen er alt for tung og smertene gjør én gal. Når man ikke har energi til å fortsette, men allikevel kjemper hver eneste dag fordi man ikke vil gi opp håpet om en bedre hverdag.

Det er urettferdig at noen av oss må slite med kroppen og/eller hodet. Det verste av alt er at man ikke blir trodd. “Du er bare lat og gidder ingenting” er det mange som sier til meg. De skulle bare vist hvilken kamp vi må ha med oss selv hver eneste dag vi skal ut av senga, hver gang vi prøver å gjøre husarbeid eller gå en tur. Det ligger så mye der som andre ikke kan se.

Jeg engasjerer meg i saker som er viktige. For meg betyr menneskers følelser og at de blir hørt og trodd mye mer enn klima og politikk. Respekt, forståelse og hjelp til mennesker med ME, ADHD, fibromyalgi, angst, depresjon osv. betyr så mye mer for meg enn hvilke saker som blir tatt opp i regjeringen. Jeg kan bry meg om klima og jeg gjør mitt for at planeten ikke skal bli ødelagt, men det er ikke det som står høyest på lista. Det er ikke hva jeg vil bruke stemmen min til. Nei, det er så mye annet som betyr mer.

Mobbing, voldtekt, spiseforstyrrelser, hjemløse… har du noen gang tenkt på om det finnes hjelp for disse menneskene? Tror du dem vil få et bra liv etter å ha gått igjennom noe så vondt? Man føler at man mister kontrollen, motet, viljen til å leve og det virker som at det ikke er noen der ute som bryr seg. ” Hvorfor er det mitt problem?” Har jeg faktisk hørt folk si. Det er alles “problem” av den enkle grunnen at vi er her for å hjelpe hverandre og løfte hverandre opp. Allikevel finnes det så lite hjelp der ute så mennesker er nødt til å klare seg selv. Fordi folk mener at det er ikke dems problem om andre mennesker sliter, men hvis dem sliter selv så ville dem nok sett på det annerledes. Det er alt for mye egoisme blant menneskeheten og det er utrolig trist å se. Det skal så lite til for at mennesker skal føle seg trygge, glade og sett.

Kjenner du noen som sliter så er det ikke verre enn at du spørr om du kan gjøre noe for dem eller om dem trenger en å prate med. Sånn sett er jeg veldig heldig. Jeg har ei helt fantastisk venninne som virkelig har vært der for meg så lenge vi har kjent hverandre. Jeg kan snakke med henne om alt. Ja, hun hjalp meg til og med å få unna oppvasken her en gang. Slike flotte mennesker skal man lete lenge etter. Dem som ser at du trenger hjelp og vet nøyaktig hvordan de skal få deg i bedre humør og hvordan de kan hjelpe. Jeg er evig takknemlig for å ha henne i livet mitt. Hun forstår meg bedre enn noen andre.

Så burde det jo vært mye mer hjelp å få for alle som sliter og for de det går utover hverdagen til. Enten så er det begrenset eller ingen hjelp å få. Bare se på psykologtimer mine. Jeg fikk 10 ganger og så må jeg få hjelp fra kommunen videre. Når man sliter psykisk så er ikke det bra å måtte bytte den personen man skal stole på. Jeg føler at man blir en kasteball og det tåler ikke psyken min. Psykologen snakker om grupper og aktiviteter når det ikke er det jeg trenger. For å være helt ærlig så var ikke dette psykologopplegget på DPS slik jeg hadde håpet. Jeg håpet at jeg skulle få mer hjelp og støtte enn jeg har fått til nå. Det virker nesten som at man begynner å få dårlig tid og man skal igjennom så mye forskjellig så man må skyndte seg. Det blir for dumt! Så sitter her og lurer på om det egentlig finnes noe bedre å gå til som faktisk kan hjelpe meg i mitt tempo. Og sånn skal det ikke være! Hjelpen er alt for dårlig.

Sånn det er nå så føles det som om mine problemer ikke betyr noe. Jeg er bare enda en pasient som skal slenges videre, ut i verden. Det er ikke sånn det fungerer. Andre har fått god hjelp og blitt friske etter å ha gått til psykolog, men DPS har ikke vært noe jeg kan anbefale videre. Og på onsdag skal jeg dra dit og møte denne psykologen for første gang. Jeg gruer meg helt sinnsykt og vet helt ærlig ikke om dette har noe hensikt. Jeg har jo hatt en del samtaler nå og jeg føler ikke at det kommer noe vei. Bare snakk om å få hjelp av kommunen, at hjelpen der er begrenset osv. Jeg trodde dette skulle bli annerledes. Så ja, jeg har mistet litt troen på denne psykologen. Får håpe jeg tar feil. Alt jeg ønsker er å bli frisk. Det jeg ikke forstår er hvordan jeg liksom skal klare det når alt bare er rot.

Når jeg føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger så mister jeg styrken inni meg. Det er jeg ikke alene om. Derfor betyr det så utrolig mye å ha noen rundt seg som kan hjelpe i slike situasjoner. Så hvis du kjenner noen som sliter så ta en telefon, kom på besøk, skriv en melding. Vis at du er der. Vis at du kan være støtten de trenger. For med et så dårlig hjelpesystem som vi har i Norge så må vi være der for hverandre.

Bleket og klipt håret

Etter mye frem og tilbake så valgte jeg å holde meg til denne hårfargen jeg har nå. Jeg klipte mye av håret og ble egentlig veldig fornøyd med resultatet. Faktisk blåser jeg i at håret mitt har mange fargenyanser og det kunne helt sikkert vært mye penere om jeg hadde farget det i en annen farge, men jeg tenker at håret mitt skal få lov å hvile også kan jeg heller vente med den avgjørelsen om hvilken farge som blir neste. Blondt med rosa er faktisk ikke så ille. Jeg har egentlig begynt å like denne fargen. Pluss at det er godt å vite at ingenting kommer til å farge av igjen. Jeg kommer ikke til å farge håret mitt rosa eller rødt igjen. Det blir i såfall hos frisøren. Nå skal jeg bare nyte å ha håret sånn som jeg har det. Nyklipt og bleket en siste gang.

Åja, så har jeg av en eller annen grunn fått blonde striper inni der. Aner ikke hvordan det skjedde, men det er helt greit for meg. Skal ikke klage på det jeg. Over her ser dere hvertfall bilde av hvordan håret mitt ser ut nå og hvordan det så ut da jeg hadde rødt/rosa hår. For det håret holdt seg ikke rødt lenge. Egentlig veldig kjedelig. Hadde det ikke vært rosaskjær i det røde og farget av på alt håret rørte ved så ville jeg beholdt det røde håret, men neida. Det ble ganske fort ødelagt og det irriterer meg litt. Når man kjøper en farge som heter vampire red så forventer man at den er mer blodrød enn rosa. Jeg tok vist feil.

Jaja, så har man blondt hår. Skjedd verre ting med dette håret enn å måtte være blond med rosaskjær. For eksempel har jeg bleket det så ille at hele håret var crispy og helt ødelagt. Nå hadde jeg tørre tupper etter siste bleking, men det er ikke på langt nær så ille som den gangen. For det er jo grenser for hvor mye håret tåler og det er jeg fullstendig klar over. Men den største grunnen til at jeg ikke orker å farge det nå er fordi fargen endrer seg etter en stund og det orker jeg ikke nå. Desutten er jeg veldig usikker på hvilken farge jeg vil ha på håret.

Siden jeg er ganske fornøyd med hvordan håret mitt ser ut nå så ser jeg ikke noe poeng i å farge det nå uansett. Også er det jo veldig viktig å la håret få en pause av og til. Faktisk minner hårfargen min meg om sukkertøy så det er vel egentlig en ganske søt farge eller farger rettere sagt.

En byrde for andre

Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig? Still deg selv det spørsmålet og du kommer til å bli gal. Det finnes ikke noe godt svar på hvorfor det er så vanskelig å leve. Vi mister mennesker vi er glad i, det er sykdommer og ulykker overalt. Hvor mye kan egentlig en person tåle før det stopper? Jeg har vært igjennom så utrolig mye og ennå står jeg på beina. Vel, jeg gjør hvertfall mitt beste. Ikke bare for meg selv. Jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg og jeg i dem. Jeg vet hvordan det er å miste noen som man er så utrolig glad i at man ikke får puste når dem til slutt forlater oss. Først var det bestemor. Hun var mitt fristed oppi mitt ellers forferdelige liv. Jeg var hos henne mange timer, hver dag. En dag ble hun så dårlig at hun ikke kunne bo hjemme. Det gikk nedover og hun mistet en del av seg selv, gleden. Det var da jeg stoppet å dra for å besøke henne for det var ikke lengre den bestemoren jeg husket. Jeg orket ikke se henne sånn. Så gikk det ikke lang tid før hun forlot oss, men jeg hadde mistet henne for lengst. Minnene er fortsatt der og jeg savner henne så utrolig mye. Dette er mange år siden og jeg gråter ennå over minnene hun etterlot seg.

Så er det vakre, gode Jennie som bare ble 13 år. Å se bilder av henne, artikler om jobben familien gjør videre og tenke på henne gjør så vondt. Det går så mange tårer og jeg har vondt i magen av all sorgen. Jennie var en av de viktigste menneskene i mitt liv. Hun og søstern har betydd alt for meg så lenge de har levd. Så det er vanskelig til tider. Noen ganger føles det helt umulig. Men det verste er nettene.

Jeg er evig takknemlig for at jeg har samboeren min her og at han tar vare på meg slik ingen andre har gjort før. For første gang klarer jeg å holde selvskading unna, men det er jo også et stort negativt punkt oppi alt dette. Jeg vet aldri når jeg kommer til å være langt nede og ikke. Det kan gå bra en natt alene og det kan rett vest. Jeg er avhengig av å ha samboeren min her hver natt for at jeg ikke skal falle tilbake på alkohol, selvskading osv. Det er en enorm burde å bære og jeg føler meg så trist og har så vondt inni meg av alt dette her. For tankene ligger der hver eneste dag. Det er dager jeg har vært nødt til å ta meg sammen og vekke samboeren. Jeg knekker sammen og gråter så mye at jeg nesten ikke får puste, men det er fordi jeg klarer å gå til han i stedenfor å velge den “lette” veien. Jeg er veldig heldig som har han, men jeg hater meg selv for at det er sånn jeg føler det.

Derfor føler jeg meg som er byrde. Derfor tenker jeg at han ville hatt det bedre uten meg og mine problemer. Alle ville det. Allikevel sitter jeg her og kjemper en kamp jeg ikke ville unnet min verste fiende. Jeg kjemper en kamp for å bli frisk fra dette marerittet. Jeg kjemper en kamp slik at vi begge to kan få det bedre. Det er ingenting annet jeg heller vil enn å kunne leve normalt. Jeg vil være i stand til å være hjemme alene uten å være redd for… vel, meg selv og mine tanker. Jeg kan ikke være alene om natten og det går utover han. Det gjør så vondt!

Til og med da jeg bodde i Modum så hadde jeg problemer med det å være alene, men jeg var jo egentlig aldri helt alene. Jeg hadde Oliver, den lille hunden. Jeg fikk ikke sove, men jeg hadde hvertfall ikke så store problemer som jeg har nå. Jeg hadde virkelig trengt en hund, men mest av alt trenger jeg å bli frisk. Så uansett hvor mange problemer jeg våkner opp med i morgen eller hvor lite energi jeg har så må jeg bare komme meg ut. Det er den eneste måten jeg kan bli frisk igjen. Jeg er nødt til å pushe meg selv mer enn jeg har gjort til nå. Selvfølgelig vet jeg at det som er skummelt er kun i hodet mitt og det vil gå bra. Så ingen kjære mor. Dette kommer til å bli tøft, men jeg skal skru opp og komme et steg nærmere. Jeg er lei av å være en byrde. Jeg er lei av å føle meg svak. Det er nå eller aldri og jeg stemmer for NÅ. Ingen sa at å bli frisk skulle være lett, men det kommer til å være verdt det om noen år.

Psykologtime, kake og TV

Det har ikke vært min beste dag i dag. Jeg har ikke hatt matlyst eller energi så jeg har faktisk ikke spist noe før kvelden kom. Faktisk har jeg ligget rett ut og bare drukket vann. Det har ikke skjedd noe spennende så derfor har jeg heller ikke blogget. Også har jeg faktisk ikke orket heller. Det begynte med at jeg ble vekt alt for tidlig av huseieren som bråkte rett utenfor vinduet. Jeg fikk småvondt i hodet og ville bare få den psykologtimen overstått, men det var jo flere timer fra jeg våknet og til psykologen ringte så jeg lå egentlig bare og hørte på alt bråket.

Når psykologen endelig ringte så snakket vi om hvordan det hadde gått, om jeg hadde gått turene og hvordan det føltes. Så snakket vi om steget videre og hva jeg måtte jobbe med. Jeg var jo helt utslitt så jeg husker faktisk ikke hva det var, men jeg driver hvertfall å går turer, skal ta bussen alene osv. Det er egentlig ikke så mye nytt.

Når jeg var ferdig med psykologen for denne uka så prøvde jeg igjen å sove, men det var for mye bråk. Jeg satt på musikk for å prøve og slappe av, men det ble ikke så mye bedre.

Ettersom jeg ikke fikk sove så tenkte jeg at jeg liksågodt kunne kle på meg og kanskje komme meg ut en liten tur, men etter å ha fått på meg klærne så hadde jeg ikke noe krefter igjen i kroppen. I dag har det altså ikke blitt noe tur, men det tar jeg ikke så tungt. Det har vært en lang dag og det eneste jeg ønsker nå er å få sove.

Men som dere ser på bildet over så har jeg heller lagd kake midt på natta. Det er som regel da jeg har litt energi og jeg hadde lyst på kake. Nå skal jeg kose meg med den og TV. Så får vi se hvordan det går med søvn. Det har ikke akkurat vært så veldig mye av det nå det siste døgnet så jeg håper jo at jeg kan ta igjen det tapte. Vi kan jo alltid håpe. Dagens kake er forresten krydderkake, akkurat som forrige kake jeg bakte. Ja, den er borte og det blir nok en stund til jeg baker denne kaka igjen. Den er litt for god, men nå er det jo helg så da er det lov å kose seg litt. Og med kaldt vann ved siden av blir det perfekt.

Mangel på søvn og ferieplaner

Er det ikke typisk at når man trenger søvn så er det bråk utenfor vinduet? Vel, det var hvertfall det som skjedde med meg i dag. Jeg våknet alt for tidlig av at huseieren driver med gressklipper eller hva det nå er. Nå får jeg ikke sove mer og planen var å få 3 timer til med søvn siden jeg hadde skikkelig problemer med å sove i natt. Sånn er det å slite med søvn og må sove på dagtid. Andre er våkne og har ting de skal få gjort. Jeg kan jo ikke akkurat kreve stillhet nå bare fordi jeg har problemer med søvn. Så da får man heller være sliten og trøtt når psykologen ringer etterpå. Akkurat det er veldig kjedelig fordi det krever så mye energi. Jaja, det er mitt problem.

Resten av dagen tror jeg at jeg skal ta det helt rolig og forhåpentligvis få meg litt mer søvn. Jeg kjenner at jeg trenger det nå så etter psykologtimen skal jeg bare lukka øynene og forhåpentligvis sovner jeg.

Om det blir noe tur i dag vet jeg ikke. Samboeren min skal hente et par ting hos kona til pappaen hans også skal vi få låne bilen igjen. Så han blir jo borte en liten stund. I tillegg til at han er på jobb. Men det passer egentlig veldig bra. Da får jeg tid til å sove ut.

Nå ligger jeg egentlig bare å venter på at klokka skal gå sånn at jeg kan bli ferdig med denne ukens samtale. For hvis jeg sovner nå så kommer jeg bare til å føle meg enda verre når psykologen ringer.

Denne uken er forresten den siste gangen vi tar dette over telefon. Neste uke er jeg nødt til å ta bussen dit og møte psykologen min for første gang. Jeg har nemlig ikke sett henne før på grunn av corona. For meg har det egentlig vært ganske deilig. Bare tanken på å måtte gå ned til bussen, ta bussen, bytte buss, finne dette bygget, vente på at psykologen skal komme og hente meg. Det i seg høres slitsomt ut på en sånn dag som dette. I tillegg må jeg komme meg hjem igjen. Etter en telefonsamtale er jeg alltid så utslitt. Tanken på å måtte ta bussen, bytte buss og gå opp bakkene her etter en time føles faktisk umulig i den tilstanden jeg er i nå. Jeg må si jeg gruer meg veldig, men det må jo gjøres før eller siden uansett og jeg blir jo ikke noe friskere om jeg begynner om et par uker.

Ukene fremover kommer til å bli tøffe, men heldigvis har jeg noe å se frem til. Jeg og samboeren min har nemlig booket hotell og tog til Bergen. Så det blir en liten ferie på oss. Det trenger jeg så utrolig mye. Det har vært så vanskelig for meg i mange måneder så denne turen ser jeg virkelig frem til. Også får jeg dele dagene sammen med den aller beste mannen som finnes.  Han har jo bodd og studert i Bergen og kjenner byen bedre enn meg. Å ha med en som faktisk vet hvor ting ligger, hvor bussen går osv. er jo et stort pluss. Selv har jeg jo ikke retningsans for fem øre. Men ja, det blir veldig spennende å se Bergen for første gang. Jeg håper vi får gjort alt vi har lyst til og at jeg føler meg såpass bra at jeg ikke ødelegger noen av dagene. Det ville vært ganske kjipt om vi måtte bruke halve ferien på hotellet fordi jeg ikke hadde hatt det bra eller at kroppen min hadde gjort vondt. Det er faktisk det jeg er mest redd for, at jeg skal ødelegge ferien. Men vi får håpe det ikke skjer og at vi får en fin ferie i Bergen.