Uken som var ble ikke akkurat et høydepunkt i år. Kjæresten måtte til legen, går på medisiner og gikk på krykker på grunn av foten. Jeg var helt utslitt etter å ha hjulpet han med å komme seg til legen som er et stykke unna der vi bor. Han støttet seg på meg og det fikk jeg merke restrn av uka. Jeg har sovet mye og har ikke vært helt i slaget. Derfor ble det heller ikkr noe blogging. Jeg hadde mer enn nok med det som skjedde her hjemme. Oppvask og alt sånt fikk bare stå når ingen av oss klarte noe. Han spilte fifa og jeg hadde mer enn nok med å ligge på sofaen.
Nå er det en ny uke og kjæresten er blitt bedre, kastet fra seg krykkene og er tilbake på jobben han elsker. Jeg føler meg også litt bedre og er veldig glad for at jeg har energi til å gjøre litt her hjemme. Med mange pauser så blir det nok strøkent her i løpet av dagen. Så blir det forhåpentligvis å farge håret snart for nå ser det ikke ut. Eller så er det ikke så veldig mye som skjer her før neste uke. Da skal jeg ta toget hjem til mamma og bli kjørt til legen. Blir koselig å se mamma og søstern igjen. Nå begynner det å bli en stund siden sist.
Gårsdagen var en sånn dag da jeg følte at jeg hadde litt energi. Jeg fikk vasket opp litt sammen med kjæresten og vasket ovnen. Dette måtte gjøres fordi dagen før stod jeg i 1 time og stekte opp lunsjkaker. Vi fant medisterfarse til 50,- og det var utrolig billig. Det ble 50 lunsjkaker ut av den boksen og det vil jo si 1,- per lunsjkake. Vi fikk pakket dem samme dag, men oppvasken klarte jeg rett og slett ikke. Heldigvis er det problemet ute av verden takket være hjelp fra kjæresten.
I dag har jeg lyst til å prøve og gjøre litt, men jeg er ikke akkurat fylt med energi. Kanskje det blir bedre etter frokost og et par episoder med once apon a time.
Ellers så går det veldig bra. Kjæresten min og jeg har det veldig fint sammen. Jeg trives utrolig godt med han og han får meg til å smile, le og tiden flyr av sted. Han er ikke veldig flink til å lukke igjen skapene etter seg, men ingen er perfekte. Vis det kun er sånne småting som det så er jeg verdens heldigste!
Dagene etter at jeg ikke klarte å jobbe mer har vært vanskelige. Jeg har sovet mye og kroppen har vært ubrukelig. Helgen har ikke vært så veldig mye bedre, men jeg og kjæresten tok allikevel en liten tur ut for å kose oss litt på lørdagskvelden. Vi dro på kino og så Joker. Det var en veldig spennende og bra film. Vi koste oss med popkorn og brus. En skikkelig fin kjærestetur. På bussen hjem lå jeg rett ut bakerst i bussen. Jeg var så sliten av alle menneskene og gåingen. Vi hadde dratt helt til Majorstuen for å se på kino. Det må være den beste kino opplevelsen jeg har hatt. Colloseum var utrolig vakkert! Lørdagen var rett og slett helt magisk. Det er en dag jeg ikke kommer til å glemme.
Gårsdagen ble mye soving og kroppen var igjen helt tom for energi, men det var så verdt det! Lørdagen var veldig koselig. Det å bruke søndagen på å slappe av og sove var helt greit. I dag håper jeg at jeg har nok energi til å brette klær og kanskje henge opp et par klesvask. Vis jeg får gjort det så skal jeg være fornøyd.
Ellers går dagene til å slappe av, prøve å gjøre litt, få i meg litt mat og prøve å få kroppen til å fungere igjen. Vi får se hvordan dagene fremover blir.
Det verste med denne kroppen er at man vet aldri når energien går tom og kroppen slutter å virke. Jeg kan sitte i sofaen, blid og full av energi for så å bli helt slapp og utslitt. Når det skjer så begynner kroppen å verke mer og mer. Jeg blir svimmel og må bare ligge helt stille. I går var en av de dagene. Jeg gikk nedover til bussplassen fordi jeg følte at jeg var klar for en dag på jobb, men så begynte beina mine å svikte. Kroppen mistet all energien og det begynte å verke. Jeg måtte sette meg på benken på bussplassen og tenkte at sånn kunne jeg bare ikke jobbe. Så jeg ringte til mamma og forklarte hvordan turen ned hadde vært. Det var godt å ha noen å snakke med om dette. Vi ble enige om at jeg skulle bestille en time hos legen og så fikk jeg se hva det ble til etter det. Jeg ringte også ned til Nille og forklarte at jeg ikke kunne jobbe der sånn det var nå.
På vei hjem brøt jeg sammen 3 ganger og klarte ikke holde tårene tilbake. Kroppen klarte så vidt å bevege seg fremover. Det føltes som en evighet før jeg kom meg hjem. Når jeg endelig hadde fått låst meg inn og lukket døren begynte tårene igjen å komme. Alt jeg noensinne ønsket meg var å være frisk nok til å jobbe. Jeg satt meg ned på sofaen og fikk bestilt en legetime 4 november. Og hva skal jeg gjøre frem til da!? Jeg har ennå ikke fått tak i veiledern min på kurset så jeg vet faktisk ikke hva som skjer.
Jeg begynner bare å bli så utrolig lei av å ikke klare og jobbe. Det å ikke klare å stå på beina og fungere i hverdagen. Så mitt høyeste ønske nå er å bli frisk… vis det er mulig. Om det ikke går så blir det en lang kamp i vente. Vel, det blir det vel uansett. Vi får bare se hva som skjer og hva legen sier.
I dag skal jeg ta det helt med ro. Jeg har hvertfall klart å sette på en klesvask. Det er jo bedre enn ikke noe. Jeg håper jeg får energien tilbake og hvertfall klarer å gjøre litt her hjemme. Det verste jeg vet er å ligge i senga eller på sofaen.
I dag har jeg bestemt meg for å prøve og dra på jobb. Det verker i hele kroppen, men man må jo i det minste prøve og se hvordan det går. Nå har kjæresten dratt på jobb så jeg prøver egentlig bare å våkne selv. I tillegg prøver jeg å slappe av og samle krefter. Så slik går nå dagene mine. Det er mange dager jeg har så vondt at jeg ikke klarer å gjøre noe, men i går fikk jeg ryddet litt. Så målet i dag må være å hvertfall klare 2-3 timer på jobb selvom jeg håper at jeg holder ut alle 4 timene. Desverre kjenner jeg kroppen min alt for godt til å vite at dagen i dag blir ganske tøff. Det er på dager som denne at man setter på et smil og bruker energien på å stenge alt annet inne. Lukket og låst i en boks inni meg så ingen andre ser hvor ille jeg faktisk har det.
Tankene mine blir mer og mer tydelig for hver dag som går. Vis jeg skal fungere i hverdagen så blir det vanskelig å jobbe 3 dager i uken. Forrige uke jobbet jeg 2 dager og klarte ikke å fullføre fredagen engang.
Nå har snøen begynt å komme og det er den verste tiden på året for sånne som meg. Kroppen stivner og verker enda mer. Depresjonen kommer tilbake og det er veldig vanskelig å fungere normalt. Jeg har allerede slitt med kvelder og netter hvor jeg blir deprimert. Kroppen min gjør så vondt at kjæresten min så vidt kan komme borti meg. Tankene mine blir så mye sterkere og jeg sliter med å holde humøret oppe. Heldigvis har jeg funnet den perfekte mannen for meg.
Vinteren er utrolig flott å se på, men desverre mister man en god del av den gode følelsen når man sliter med både kropp og hode. Jeg skulle ønske jeg kunne nyte vinteren som andre, bli glad når snøen daler ned og legger seg som et teppe over landskapet. Desverre er det ikke sånn for meg. Jeg gruer meg til å gå ut av døra og kjenne kulden rive kroppen min ned. Her i leiligheten er det varmt og jeg kan pakke meg inn i dyna om jeg trenger det, men der ute finnes det ikke en dyne som kan holde meg varm. Så jeg liker landskapet dekket med snø, men jeg hater kulden.
Denne natten har vært slitsom og tung. Mens kjæresten sov så satt jeg våken i noen timer med tankene mine. Jeg prøver å stenge de ute, men jeg klarer bare ikke. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har lyst til å ligge våken helt alene. Å sitte våken og ikke være trøtt er det verste som finnes. Tankene spinner rundt i hodet og man får aldri fred. Jeg fikk sove til slutt og det takket være en kompis som tok seg tid til å skrive med meg i natt. Når man føler seg ensom og ikke vil vekke kjæresten så er det godt med venner man kan snakke med. Jeg er så langt nede på grunn av dette med jobb og smerter. Det har gått så fort nedover at jeg rett og slett ikke har klart å følge med. Da er det vanskelig å holde det i sjakk.
I dag har jeg ikke så vondt i kroppen og jeg tror at jeg klarer å komme meg på jobb i morgen. Det er hvertfall det som er planen. Etter å ha vært hjemme såpass mye så blir jeg veldig rastløs. Alt jeg vil er å komme meg på jobb i morgen. Når jeg har fullført dagen i morgen så blir det å ta kontakt med veiledern min og se hva jeg skal gjøre videre. Alt dette begynner virkelig å tære på meg og jeg må tenke på helsa mi fremfor drømmene mine. Så sånn går nå dagene her.
Jeg så jo egentlig dette komme. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med vondt i kroppen. Det har aldri gått bra i jobbene jeg har hatt før, men det har alltid tatt 2 måneder før jeg virkelig har knekt. Desverre er det ikke bare fibromylagien som har stoppet meg denne gangen.
Allikevel føler jeg meg ganske heldig fordi jeg har en støttende og omtenksom kjæreste. Uten han sin støtte hadde jeg nok ligget i senga og grått dag etter dag. Klart har jeg noen sammenbrudd og øyeblikk jeg ikke klarer å være glad, men da er han alltid der for meg. Det er en ting jeg setter så utrolig stor pris på. Jeg vet jeg ikke er den letteste å være sammen med og derfor gjør det meg så lykkelig av å ha han i livet mitt. Dette er en mann som gir meg den klemmen jeg trenger uten å måtte spørre. Det er en mann som forteller meg at jeg er pen når jeg ikke kan se det selv. Så midt oppi dette kaoset mitt så har jeg en fantastisk mann, akkurat den mannen jeg trenger for å holde meg på beina. Tusen takk for alt du gjør.
Denne kroppen er jo til å bli sprø av. Jeg prøver veldig hardt og vil med hele mitt hjerte prøve å fullføre hver eneste dag på jobb, men jeg innser jo mer og mer for hver dag at jeg ikke klarer det. Jeg jobbet onsdag og fredag forrige uke og har prøvd å slappe av mest mulig i helgen, men i dag våknet jeg opp med bein som føltes som kokt spagetti. De ville nesten ikke bære meg fra soverommet og til badet. Det var helt forferdelig fordi jeg har et så stort ønske om å være som andre, jobbe, trene og ha nok energi til husarbeid og matlaging i tillegg. Det verste jeg vet er å sitte stille. Nå er jeg sengeliggende og jeg tror jeg blir sprø snart. Når jeg er ute i jobb så trives jeg utrolig godt. Jeg lærer fort og gjør mitt beste for bedriften. Samtidig gjør det meg så sliten. Man må vise seg fra sin beste side hele tiden og jeg pusher de grensene så mye at jeg ikke lenger vet når jeg bør stoppe. Hodet mitt blir sliten og kroppen min sliter seg ut. For meg er det vanskelig å si i fra og blir stående å vugge frem og tilbake fra bein til bein. Jeg prøver å ikke slite ut begge på en gang sånn at jeg holder ut litt til.
Når jeg kommer hjem så er det rett på sofaen og der blir jeg helt til jeg skal sove. Jeg sovner til og med på sofaen fordi jeg er så utslitt. Jeg får mer enn nok søvn frem til jeg skal jobbe igjen, men jeg tenker så mye på det at det sliter meg helt ut. Jeg går å gruer meg til neste jobbdag selvom jeg elsker jobben. Grunnen tll at jeg gruer meg er fordi jeg vet at de 4 timene vil ødelegge kroppen min og jeg kommer til å sove bort all fritiden min. Dette går jeg igjennom fordi keg ønsker å jobbe, men det er jo ikke noe liv.
Så i dag måtte jeg altså fortelle at jeg ikke kom på jobb. Jeg lå i sengen og gråt en stund før jeg sovnet. Følelsen av å ikke klare 4 timer på jobb, ikke klare å komme seg ut av senga og kle på seg, følelsen av å ikke ha energi eller kraft i kroppen gjorde meg bare enda mer lei meg. Dette er ikke slik jeg ønsker å leve, men de 2 dagene på jobb har gitt meg glede og en enorm mestringsfølelse. Og nå ligger jeg her med en kropp som ikke fungerer. Dette er hva jeg er nødt til å betale for den drømmen jeg har om å jobbe. Det river meg ned og gjør meg så utrolig trist. Jeg har ikke lyst til å tro på det selvom det er ganske tydelig. Denne kroppen klarer rett og slett ikke fullføre hele oktober på jobb.
Jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er i dag, men det hjelper lite hva hjertet vil når kroppen og hodet ikke klarer å gjennomføre det. Til slutt sitter man igjen med den vonde følelsen av tap og skuffelse. I dag skal jeg slappe av og sove, men hvordan blir fremtiden? Jeg er livredd for å ende opp med å være hjemmeværende. Dag ut og dag inn, sittende hjemme i leiligheten. Jeg håper virkelig jeg klarer å snu dette, men jeg vet at det ikke fungerer slik. Dette er ikke et eventyr hvor alt løser seg. Å være frisk er ikke lengre en mulighet.
Jeg hadde min første dag på jobb i går eller praksisplass er det jo. Det var en ganske utfordrende dag og jeg orket derfor ikke å blogge om det da jeg kom hjem, men nå har jeg en dag fri og tenkte derfor jeg skulle gi dere en liten oppdatering. For selvom det var en tung og slitsom dag da jeg kom hjem så trivdes jeg veldig godt der. Sjefen var hyggelig og jeg lærte mye på min første dag. Vi hadde fått inn varer i går så jeg stod og priset alt sammen, mens sjefen gikk å satt det på plass. Jeg fikk god opplæring og jeg prøvde så godt jeg kunne å lære meg alt jeg fikk opplæring i. Det ble en del kassearbeid på meg så jeg lærte det veldig fort. etter 3 ganger kunne jeg det meste på kassa. Jeg syns selv at det er veldig bra gjort siden jeg aldri har vært i nærheten av en slik type kasse. Den var faktisk mye enklere å forstå enn den på Cafèen. Til slutt stod jeg bak kassa alene og slo inn varene som om jeg aldri hadde gjort noe annet. DET er jeg veldig stolt av!
Jeg viste allikevel at det ville bli en tung og vanskelig dag for meg. Ikke på grunn av selve jobben og følelsen av å ikke mestre oppgavene, men på grunn av kroppen min. I løpet av disse 4 timene kjente jeg at jeg nesten ikke klarte å stå på beina og ryggen verket. Jeg hadde behagelige sko og nok å gjøre, men allikevel ville ikke kroppen holde følge. Jeg prøvde å late som ingenting fordi det var jo kunder i butikken, men jeg hadde mest lyst til å sette meg ned på gulvet og begynne å gråte. Den siste timen kunne ikke gå fort nok og når det bare var 10 minutter igjen ble jeg overrasket av kjæresten som kom inn på butikken. Jeg tok meg sammen og fikk tatt et siste kjøp før jeg endelig kunne dra hjem. Det var da alt sammen raste for meg. Kroppen begynte å fortelle meg at dette var ikke bra. Jeg hadde klart meg igjennom hele dagen, men så var det kroppen som igjen vant. Den sluttet å fungere og begynte å klage. Det var ingenting jeg kunne gjøre så når jeg kom hjem var det rett på sofaen og der ble jeg helt til jeg skulle sove.
Det er ikke lett å leve med en kropp som absolutt ikke vil samarbeide, men jeg gjør så godt jeg kan. Heldigvis har jeg en dag hvor jeg kan samle krefter til en ny dag på jobb. I dag våknet jeg med vondt i hele kroppen og jeg var veldig svimmel. Kroppen er utslitt og føles tung. Nå skal jeg ikke sitte her og klage for jeg er jo veldig glad for at jeg har fått muligheten til å komme meg ut i arbeid. Jeg føler meg veldig heldig som har klart å få en praksisplass såpass nærme og klarer delvis å fungere de 4 timene jeg skal være der, men allikevel plager det meg at jeg sitter her og at det går utover tiden jeg har her hjemme sammen med kjæresten. Jeg skulle ønske disse smertene bare forsvant, men jeg vet bedre. Så lenge jeg kan huske har jeg slitt med vondt i kroppen og det har blitt verre og verre etterhvert som jeg har blitt eldre. Trening, jobb og husarbeid har ikke gjort det bedre og jeg er redd for at dette er noe jeg bare må godta resten av livet mitt. Jeg har lært å leve med det, men allikevel er det jo kjedelig når man innerst inne vet at jobb er ikke noe som jeg kan klare å takle like bra som friske mennesker. Jeg ønsker ikke å gi opp jobb fullstendig, men det er kanskje på tide å ta den kampen om uføre. AUCH! Det gjør skikkelig vondt, men når til og med veilederen min sier at dette kanskje er den riktige veien å gå så må man bare innse at kroppen min ikke er skapt for en normal hverdag med 100% jobb. kanskje 15-20% er bedre. Vi får se hvordan det går ut neste uke. Noe må jeg gjøre for slik orker jeg ikke leve mer! Nå har jeg vært i så mange praksiser og hver gang har kroppen min sagt stopp etter et par måneder. På tide å innse fakta!
Det ble en liten tur ut i går og jeg kan si såpass at det er ikke sommer ute lengre. På tide å ta frem jakka! Så langt tenkte jeg ikke i går, men nå har jeg lært! Jeg og kjæresten tok en tur på senteret for å handle litt og hente en pose vi hadde kjøpt på too good to go appen. Posens innhold var jo bare helt fantastisk i forhold til prisen. Vi betalte 50,- for den og det var den virkelig verdt. Oppi posen lå det alt fra fårikålkjøtt til brød og rundstykker. Vi har kjøpt et par sånne poser før, men dette var absolutt den beste hittil. Man hjelper også butikkene med å kaste mindre mat og man får mat for en billig penge. Jeg har blitt veldig glad i denne appen og kommer definnetivt til å bruke den mer fremover. Under her ser dere bilde av posen vi hentet i går.
Før vi dro på senteret satt vi å spilte uno og spiste en bedre middag. For noen dager siden kjøpte vi inn en del middager, blant annet pepperbiff ytrefilet. Jeg stod og lagde potetbåter, stekte biff og rørte sammen saus. Dette falt i smak hos kjæresten. Det ble en skikkelig kosemiddag.
Når vi kom hjem fra senteret så pakket jeg meg inn i dyna for å få tilbake varmen i kroppen. Vi slappet av med en film før vi gikk og la oss.
I dag derimot skal jeg ta det mest mulig med ro. Kanskje jeg til og med skal sove litt for jeg våknet kl. 05:00 i dag tidlig og er helt utslitt. I morgen blir første dagen på praksisplassen og jeg kjenner at jeg gruer meg veldig. Jeg ønsker jo å lykkes og derfor livredd for at kroppen min nok en gang skal si stopp. Man får bare krysse fingrene og håpe på det beste. Ikke stort annet å gjøre.
