Denne kroppen er jo til å bli sprø av. Jeg prøver veldig hardt og vil med hele mitt hjerte prøve å fullføre hver eneste dag på jobb, men jeg innser jo mer og mer for hver dag at jeg ikke klarer det. Jeg jobbet onsdag og fredag forrige uke og har prøvd å slappe av mest mulig i helgen, men i dag våknet jeg opp med bein som føltes som kokt spagetti. De ville nesten ikke bære meg fra soverommet og til badet. Det var helt forferdelig fordi jeg har et så stort ønske om å være som andre, jobbe, trene og ha nok energi til husarbeid og matlaging i tillegg. Det verste jeg vet er å sitte stille. Nå er jeg sengeliggende og jeg tror jeg blir sprø snart. Når jeg er ute i jobb så trives jeg utrolig godt. Jeg lærer fort og gjør mitt beste for bedriften. Samtidig gjør det meg så sliten. Man må vise seg fra sin beste side hele tiden og jeg pusher de grensene så mye at jeg ikke lenger vet når jeg bør stoppe. Hodet mitt blir sliten og kroppen min sliter seg ut. For meg er det vanskelig å si i fra og blir stående å vugge frem og tilbake fra bein til bein. Jeg prøver å ikke slite ut begge på en gang sånn at jeg holder ut litt til.

Når jeg kommer hjem så er det rett på sofaen og der blir jeg helt til jeg skal sove. Jeg sovner til og med på sofaen fordi jeg er så utslitt. Jeg får mer enn nok søvn frem til jeg skal jobbe igjen, men jeg tenker så mye på det at det sliter meg helt ut. Jeg går å gruer meg til neste jobbdag selvom jeg elsker jobben. Grunnen tll at jeg gruer meg er fordi jeg vet at de 4 timene vil ødelegge kroppen min og jeg kommer til å sove bort all fritiden min. Dette går jeg igjennom fordi keg ønsker å jobbe, men det er jo ikke noe liv.

Så i dag måtte jeg altså fortelle at jeg ikke kom på jobb. Jeg lå i sengen og gråt en stund før jeg sovnet. Følelsen av å ikke klare 4 timer på jobb, ikke klare å komme seg ut av senga og kle på seg, følelsen av å ikke ha energi eller kraft i kroppen gjorde meg bare enda mer lei meg. Dette er ikke slik jeg ønsker å leve, men de 2 dagene på jobb har gitt meg glede og en enorm mestringsfølelse. Og nå ligger jeg her med en kropp som ikke fungerer. Dette er hva jeg er nødt til å betale for den drømmen jeg har om å jobbe. Det river meg ned og gjør meg så utrolig trist. Jeg har ikke lyst til å tro på det selvom det er ganske tydelig. Denne kroppen klarer rett og slett ikke fullføre hele oktober på jobb.

Jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er i dag, men det hjelper lite hva hjertet vil når kroppen og hodet ikke klarer å gjennomføre det. Til slutt sitter man igjen med den vonde følelsen av tap og skuffelse. I dag skal jeg slappe av og sove, men hvordan blir fremtiden? Jeg er livredd for å ende opp med å være hjemmeværende. Dag ut og dag inn, sittende hjemme i leiligheten. Jeg håper virkelig jeg klarer å snu dette, men jeg vet at det ikke fungerer slik. Dette er ikke et eventyr hvor alt løser seg. Å være frisk er ikke lengre en mulighet.