I dag har jeg bestemt meg for å prøve og dra på jobb. Det verker i hele kroppen, men man må jo i det minste prøve og se hvordan det går. Nå har kjæresten dratt på jobb så jeg prøver egentlig bare å våkne selv. I tillegg prøver jeg å slappe av og samle krefter. Så slik går nå dagene mine. Det er mange dager jeg har så vondt at jeg ikke klarer å gjøre noe, men i går fikk jeg ryddet litt. Så målet i dag må være å hvertfall klare 2-3 timer på jobb selvom jeg håper at jeg holder ut alle 4 timene. Desverre kjenner jeg kroppen min alt for godt til å vite at dagen i dag blir ganske tøff. Det er på dager som denne at man setter på et smil og bruker energien på å stenge alt annet inne. Lukket og låst i en boks inni meg så ingen andre ser hvor ille jeg faktisk har det.
Tankene mine blir mer og mer tydelig for hver dag som går. Vis jeg skal fungere i hverdagen så blir det vanskelig å jobbe 3 dager i uken. Forrige uke jobbet jeg 2 dager og klarte ikke å fullføre fredagen engang.
Nå har snøen begynt å komme og det er den verste tiden på året for sånne som meg. Kroppen stivner og verker enda mer. Depresjonen kommer tilbake og det er veldig vanskelig å fungere normalt. Jeg har allerede slitt med kvelder og netter hvor jeg blir deprimert. Kroppen min gjør så vondt at kjæresten min så vidt kan komme borti meg. Tankene mine blir så mye sterkere og jeg sliter med å holde humøret oppe. Heldigvis har jeg funnet den perfekte mannen for meg.
Vinteren er utrolig flott å se på, men desverre mister man en god del av den gode følelsen når man sliter med både kropp og hode. Jeg skulle ønske jeg kunne nyte vinteren som andre, bli glad når snøen daler ned og legger seg som et teppe over landskapet. Desverre er det ikke sånn for meg. Jeg gruer meg til å gå ut av døra og kjenne kulden rive kroppen min ned. Her i leiligheten er det varmt og jeg kan pakke meg inn i dyna om jeg trenger det, men der ute finnes det ikke en dyne som kan holde meg varm. Så jeg liker landskapet dekket med snø, men jeg hater kulden.