Det verste med denne kroppen er at man vet aldri når energien går tom og kroppen slutter å virke. Jeg kan sitte i sofaen, blid og full av energi for så å bli helt slapp og utslitt. Når det skjer så begynner kroppen å verke mer og mer. Jeg blir svimmel og må bare ligge helt stille. I går var en av de dagene. Jeg gikk nedover til bussplassen fordi jeg følte at jeg var klar for en dag på jobb, men så begynte beina mine å svikte. Kroppen mistet all energien og det begynte å verke. Jeg måtte sette meg på benken på bussplassen og tenkte at sånn kunne jeg bare ikke jobbe. Så jeg ringte til mamma og forklarte hvordan turen ned hadde vært. Det var godt å ha noen å snakke med om dette. Vi ble enige om at jeg skulle bestille en time hos legen og så fikk jeg se hva det ble til etter det. Jeg ringte også ned til Nille og forklarte at jeg ikke kunne jobbe der sånn det var nå.

På vei hjem brøt jeg sammen 3 ganger og klarte ikke holde tårene tilbake. Kroppen klarte så vidt å bevege seg fremover. Det føltes som en evighet før jeg kom meg hjem. Når jeg endelig hadde fått låst meg inn og lukket døren begynte tårene igjen å komme. Alt jeg noensinne ønsket meg var å være frisk nok til å jobbe. Jeg satt meg ned på sofaen og fikk bestilt en legetime 4 november. Og hva skal jeg gjøre frem til da!? Jeg har ennå ikke fått tak i veiledern min på kurset så jeg vet faktisk ikke hva som skjer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg begynner bare å bli så utrolig lei av å ikke klare og jobbe. Det å ikke klare å stå på beina og fungere i hverdagen. Så mitt høyeste ønske nå er å bli frisk… vis det er mulig. Om det ikke går så blir det en lang kamp i vente. Vel, det blir det vel uansett. Vi får bare se hva som skjer og hva legen sier.

I dag skal jeg ta det helt med ro. Jeg har hvertfall klart å sette på en klesvask. Det er jo bedre enn ikke noe. Jeg håper jeg får energien tilbake og hvertfall klarer å gjøre litt her hjemme. Det verste jeg vet er å ligge i senga eller på sofaen.