Styrke og gode mennesker

I dag skal jeg en tur hjem til mamma. Jeg blir der til over helgen sånn at jeg kommer meg til legen. Forhåpentligvis kan legen hjelpe meg med veien videre. Dere som følger meg vet jo at det ikke gikk så bra da jeg var i jobb nå sist og det har egentlig alltid vært sånn. Bare det at nå er det blitt enda verre. Jeg håpet at jeg skulle klare det, men nå vet jeg at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få for å komme meg videre. Hva som kommer til å skje vet jeg ikke enda, men jeg håper hvertfall legen min gir meg den hjelpen jeg trenger for veien jeg har foran meg. Det kommer helt sikkert til å bli tungt og vanskelig, men jeg gjør alt som skal til for å komme meg videre i livet. Jeg har slitt i hele år med så mye og jeg har ikke orket å prate om noe. Savnet over hunden jeg måtte forlate har gitt et så stort tomrom inni meg og nå er det på tide å ta farvel med fortiden. Jeg har en fantastisk fremtid å oppleve sammen med den mannen hjertet mitt tilhører nå. Det blir vanskelig og jeg har grått mye i dag på grunn av Oliver, men vis jeg noen gang skal bli bedre så må noe gjøres. Det er ingen andre enn jeg som kan ordne opp i det som ligger inni meg. Jeg har grått i nesten 1 år for den vakre hunden, men jeg kan ikke fortsette å sørge over fortiden min. Det er nå eller aldri og jeg vil ikke la sorgen styre meg lengre. Det er utrolig hvor dypt man kan dras ned av å misten noen. Jeg må bare huske på å ta vare på alle de gode minnene og gi slipp samtidig. Det blir langt fra enkelt, men absolutt nødvendig vis jeg skal klare å fortsette. På tide å se fremover og legge fortiden bak meg.

Fremover blir det nok mye motgang, men jeg vet at jeg alltid vil ha god støtte fra de som bryr seg om meg. Jeg kommer nok til å være skjør en god stund til, men jeg vil komme meg igjennom det.

Jeg har alltid vært flinkere til å skrive enn å snakke om mine følelser. Når det gjør vondt inni meg lukker jeg meg helt. Jeg slutter å snakke eller setter på et smil for å skjule smerten. Jeg vet ikke om jeg klarer å forandre det ved meg selv, men jeg håper jeg blir bedre til å snakke om hva jeg føler vis jeg trenger det.

Livet er ikke enkelt, ikke på noen måte. Vennskap, familie, kjærlighet… alt trenger styrke og kjærlighet. Man må være sterke for å være der for hverandre og man må aldri gi opp håpet. Jeg har lært en ting i løpet av livet og det er at ingenting er lett med mindre man kjemper for det hver eneste dag. Da kan man nyte de små øyeblikkene sammen.

Jeg håper bare livet fortsetter å være så magisk som det er nå.

4 kommentarer
    1. Stå på du er kommet langt. Motgang vil du alltid oppleve, men få med deg lege og det du trenger på din vei. Aksepter situasjonen og tenk at du skal fungere. Skaff hjelp der du kan og bruk det for å bli bedre. Du får det til og noe bli bare sånn det er. Men å akseptere at det er sånn er vanskelig. Diagnosen fibromyalgi bør du få sjekket det om du har. Skjønner godt at du savner den nydelige hunden. Men mulig du kan skaffe en som bare er din og gi den masse kjærlighet 🙂Stor klem❤

      1. Tusen takk for flotte ord. Ja en dag skal jeg nok få skaffet ny hund. Frem til da får jeg gjøre mitt beste for å komme videre. <3 fibroen har jeg allerede fått bekreftet av legen. stor klem tilbake til deg.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg