Dere som har fulgt med på bloggen vet jo at jeg var veldig deprimert i julen. Jeg hadde forferdelige tanker i hodet som gikk opp igjen og opp igjen. Det stoppet liksom aldri. Det var så tungt at jeg nesten ikke viste opp-ned på meg selv. Noen dager hadde jeg så mye energi at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble helt gal fordi jeg i tillegg har ganske mye vondt i leddene/musklene. Så når jeg hadde gjort litt og måtte sette meg ned så ble jeg veldig trist. Så var det dager jeg ikke orket noe. Når jeg ikke sov så stirret jeg ut i luften eller begynte å gråte av ingenting. Hele julen følte jeg meg tom og tung store tider av dagen. Det var som om jeg var fylt med sorg, men så var det som om noen skrudde på en bryter i en liten stund og alt var helt greit. Jeg viste ikke selv hvordan humøret mitt var om 5 minutter. Det var utrolig slitsomt å ikke ha kontroll i det hele tatt.

Det så ut som at ting skulle bli litt bedre når det nye året begynte, men sånn ble det altså ikke. Når de triste nyhetene kom så var det som om alt mørket kom tilbake, men mye verre. Sorgen slo meg så hardt og så langt ned at jeg til tider ikke fikk puste. Hver eneste gang jeg var alene i et rom så var det som om mørket la seg over meg og kvelte meg. Tankene ble mørkere og jeg begynte å bli veldig redd.

Takk og lov at jeg har en såpass støttende kjæreste. Han spørr og spørr hva som er galt. Til slutt får han ut av meg at jeg har så mange stygge tanker i hodet. Det var som om tankene begynte å styre meg og skulle ha meg til å skade meg selv. Derfor syns jeg det ble veldig skummelt. Jeg fikk panikkanfall og gråt mye i stillhet. På badet kom alltid den samme tanken opp igjen og opp igjen. “Selvskading” for da føler du ikke så mye. Ja, det er ganske tunge og vanskelige tanker å ha. Så på en måte er jeg veldig glad for at samboeren min har vært hjemme hele denne tunge tiden. For da har jeg hatt støtte hele veien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg må takke samboeren min for å alltid støtte meg, trøste meg og bry seg om meg. Uten han hadde det ikke gått så bra som det gjorde. Nå går det heldigvis bedre. Tankene er nesten helt borte, men sorgen er fortsatt like vond.

I tillegg til samboeren min så var det mye annet som gjorde at jeg følte meg bedre. Det var det å se så mange flotte mennesker som bidro i innsamlingen til LFSS og som delte innlegget så innsamlingen nådde ut til flere.  Mennesker som skrev på statuser og det jeg delte på Facebook at de tenkte på oss. Alle som tok kontakt og spurte meg hvordan jeg hadde det, at jeg bare kunne komme om jeg trengte et sted å være, noen å snakke med og få tankene over på noe annet. Jeg fikk mange meldinger hvor dem virkelig viste at de brydde seg og ikke bare kondolerer. For er det et ord jeg ikke liker å høre så er det nettopp det. Det er jo bare ment positivt, men for meg er det som om det står “Jennie er dø” i store, tykke bokstaver foran meg. Det er en følelse man ikke ønsker å få når man åpner mobilen. Så jeg er veldig glad for at det ikke har kommet så mye sånt til meg. Vi er jo forskjellige og andre føler det kanskje på en annen måte når dem får det ordet, men det er slik jeg føler det. Hvertfall i dette tilfellet.

Begravelsen var jo fin, men jeg hadde små panikkanfall der det føltes ut som jeg skulle dø eller ikke fikk puste. Den første gangen jeg kjente det var da jeg kom rett innafor døra. Jeg gråt så hardt, følelsen av å ikke få puste traff meg, jeg følte at beina nesten ikke klarte å bære meg. Det var helt grusomt. Det kom igjen når jeg fikk klem av broren min (faren til Jennie). Denne gangen var det ikke så ille. Jeg tror det var fordi han holdt godt rundt meg og jeg følte meg trygg. Neste var da kisten ble senket. Beina svikta og magen vrengte seg. Jeg hadde mest lyst til å hyle, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Vis jeg hadde gjort det så hadde vel alle sett på meg og jeg hadde svimt av. I steden ble det tårer og tulling mens brodern holdt meg oppe. Det føltes ut som at beina mine bare lå som en bue til siden før jeg klarte å samle meg nok til å rette dem opp. Den siste gangen var jeg sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å dø eller svime av. Det var den følelsen som traff meg i det sekundet jeg spiste senkes ned, men det gikk heldigvis greit. Det gikk opp for meg at vi skulle begrave tantebarnet mitt i det sekundet jeg gikk inn døren, men sorgen traff hardest på kirkegården.

Nå som jeg har kommet hjem og fått slappet litt av så gjør det ikke like vondt, men jeg har jo vært anspent i hele kroppen siden Jennie ble meldt savnet og til jeg kom hjem fra begravelsen så kroppen er ikke veldig glad i meg nå. Hodet derimot er ikke fylt med så mange depressive tanker. Jeg tror det å se familien i sorg på den måten fikk tankene til å dempe seg. En slags oppvåkning. Slik vil dem føle seg vis jeg fortsetter og vis jeg ikke får hjelpen jeg trenger. Og er det noe jeg ikke har lyst til så er det å såre de jeg er glad i. At jeg er fri fra tanker og depresjon er jeg jo ikke, men jeg tror jeg våknet litt da allikevel. Vondt i magen har jeg ikke hatt siden vi forlot kirkegården. Alt det som fikk meg så rastløs og ut av balanse er blitt borte og erstattet med en dyp og rolig sorg. Denne sorgen føler jeg at ikke skader meg like mye, men er helt klart vanskelig å bære på. Tårene ligger å venter i øyekroken hele tiden. Det er som om noen står klar med en nål rett ved hjertet. Det jeg syns er bra nå er at det ikke er nødt til å skje noe hele tiden for at jeg ikke skal bli sugd inn i mørket igjen. Godt å få en pause fra den rastløsheten.

Den sorgen man sitter igjen med etter å ha mistet noen er helt grusom, men det som skjedde inni meg før begravelsen var mye verre. Det går ikke ann å beskrive det med ord engang. Det gjorde bare så utrolig vondt hele tiden, men vondt gjør det jo enda. Det var tanker, mørke, smerter av alle mulige slag, utmattelse og rastløshet i et eneste kaos. Jeg kan ikke si jeg har senket skuldrene, men det er allikevel roligere i kroppen enn det som var. Det er godt mulig det kommer tilbake igjen, men jeg håper det er lenge til.

Sorgen jeg føler nå er tung og vanskelig  den holder meg nede og puster meg i nakken. Den kveler lykken, men den er allikevel rolig. Jeg er hvertfall rolig. I dag har jeg følt at det er helt greit å ligge rett ut og ikke gjøre noe. Jeg kan se på film… vel, konsentrasjonen er ennå ikke på plass da. Hvor mye jeg får med meg av filmen er noe helt annet. Den anspente og rastløse delen er hvertfall enormt dempet!

Slik har altså disse ukene vært. Nå må man bare ta tiden til hjelp, ta i mot hjelp for å takle tiden som venter og smøre seg med tålmodighet. Hva jeg fyller tiden med fremover er uvist, men jeg vil hvertfall gjøre mitt beste for å ta vare på meg selv og de jeg er glad i. Jeg har også planer om å lage en minnebok med bilder av Jennie og skrive ned gode minner og fine tekster om henne.