21. November 2019 var dagen jeg kastet snusen i søpla. Dette var en ganske dramatisk dag for meg. Overleppa mi begynte å hovne opp og jeg kan fortsatt kjenne den redselen jeg hadde da jeg gikk ned trappa hjemme hos mamma. Heldigvis gikk alt bra. Det er ganske lett å slutte når slike ting skjer og nå har jeg gått 2 måneder uten så mye som 1 snus. Dette syns jeg er veldig bra gjort, men det var også nødvendig. For alt jeg vet så kan det jo hende at det ville skje nøyaktig det samme en annen gang og det er ikke sikkert jeg hadde vært så heldig å vært hjemme da. Det kunne også gått mye verre for meg. Jeg kommer aldri til å røre snus igjen og jeg er ganske stolt av meg selv for å ha klart meg uten. Det har faktisk gått ganske greit, men jeg kjenner jo at jeg ikke er like rolig i kroppen som jeg var før. Kanskje det er på grunn av snus og kanskje det bare er alt stresset og psyken. Men en ting er sikkert og det er at denne jenta er ferdig med snus for alltid.
2 månederhar gått og jeg har ikke lyst på snus. Det suget er helt borte. Jeg tenker egentlig ikke på det engang.når det popper inn i hodet mitt så tenker jeg “wow, jeg har ikke tenkt på at jeg har hatt lyst på det en eneste gang” og den følelsen er ganske awesome. Mange går jo med det suget lenge etter at de har valgt å slutte, men ikke jeg. Det føles godt. For jeg har prøvd å slutte før, men alltid hatt lyst på snus og suget gikk aldri helt bort. Bare så synd at det skal noe stort til før man får opp øynene. Desverre er vi mennesker lagd sånn. Vis ikke døden står å banker på så er det ikke farlig for oss selvom naboen ligger på sykehuset av samme grunn. For hva er vel sannsynligheten for at det skal skje med meg. Nei, vi må begynne å tenke litt lengre enn nesa rekker! Visse ting skal man ikke tulle med.
Så en liten klapp på skulderen min for at jeg endelig kan si jeg ikke skal snuse mer. Ikke lyst på, ikke sugen, ikke avhengig. Jeg skal aldri tilbake til det. Og jeg er helt sikker på at mamma er utrolig glad for det.
Flink jente 👍👍
Takk tante 😄