Da tikket det jo selvfølgelig inn en melding fra min saksbehandler om at timen min måtte flyttes. Ja, det går helt fint. Det er jo ikke sånn at jeg satt her med vondt i magen og ventet til siste sekund for at hun skulle ringe. Vent, det var nøyaktig det som skjedde. Jeg skulle ha samtale kl. 10:00 og hun sender meg melding ett minutt over. Så da er det bare å vente et par timer til før man kan få dette overstått.
Jeg blir bare så oppgitt fordi det er så typisk at sånne ting skjer med meg. Det å vente på at NAV skal ringe meg er tortur i seg selv. Å måtte utsette møtet ødelegger hele dagen. Jeg kjenner allerede at energien min er brukt opp. Nå vil jeg bare sove og slappe av, men det klarer jeg jo ikke nå. Hadde den meldingen kommet 30 minutter før så hadde det ikke vært noe problem, men nå har jeg brukt så mye krefter allerede.
Når jeg vet jeg må på et møte, legetime, ta telefonen osv. Så er det alltid det samme som skjer.
1. Jeg begynner å tenke på det dagen før.
2. Jeg har problemer med å sove.
3. Når jeg våkner stikker det i magen og jeg begynner å bli nervøs.
4. 30-60 minutter før avtalen er så blir jeg uvel. Det knyter seg i magen og jeg blir kvalm/dårlig i magen. Jeg spenner hele kroppen og klarer ikke slappe av.
5. Når jeg blir ropt inn/det ringer så får jeg et stikk av panikkfølelse igjennom hele kroppen. Håndflatene er svette og hjertet banker fort og hardt.
Det er først når jeg har kommet meg i gang med samtalen at ting begynner å roe seg litt. Jeg sitter allikevel med angstfølelsen hele tiden og skuldrene senkes kun når jeg er blitt ferdig. Så da er det ikke rart at jeg ikke har noe krefter igjen i kroppen når jeg har vært igjennom alt dette. Nå blir det jo nesten som å ha 2 telefonsamtaler på en dag og det var nøyaktig dette jeg prøvde å unngå da jeg ønsket å ha time i dag i stedenfor torsdag forrige uke.
Det føles ganske kjipt og jeg vet ikke hva jeg kommer til å orke resten av dagen. Kanskje jeg bare må sove ut dagen. Vanskelig å si. En ting vet jeg og det er at jeg skal prøve å slappe av frem til telefonen ringer. Nå verker det i hele kroppen min.
I natt prøvde jeg alt for å få sove i en gode senga, men jeg klarte det ikke. Til slutt ble det til at jeg tok med meg dyna ut i stua og sovna der til slutt. Det ble ikke mye søvn, men det ble hvertfall litt. Når samboeren min kom ut i stua så våknet jeg og nå er jeg lys våken. Da er det bare én ting å gjøre og det er å vente på at NAV ringer meg. Er det noe jeg hater så er det å vente. Da knyter det seg i magen min og jeg blir skikkelig uvel. Heldigvis har jeg fått i meg litt frokost. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det finner alltid en vei inn i hodet mitt. Det er så irriterende at en telefonsamtale skal gi meg lite søvn og vondt i magen. Det burde jo egentlig ikke være noe problem, men det er det altså.
Selvom jeg får like mye panikk hver gang det ringer og jeg tenker på det hele tiden til jeg nesten kaster opp så har jeg allikevel kommet et steg videre. Jeg tar alle de viktige telefonene og jeg får ordnet opp i ting som må ordnes opp i. Jeg møter alltid opp på møter selvom jeg blir skikkelig dårlig av det. Jeg gjør alt for at jeg skal ha ting i orden, så får magen bare vrenge seg så mye den vil. For når jeg har bestemt meg for at dette må gjøres så er det ingenting som skal få stå i veien for at det blir gjort.
Men jeg må jo si at jeg gleder meg til samtalen er over og jeg kan senke skuldrene. Da håper jeg egentlig på et par timer på øyet for det trengs nå. Og med samboeren på soverommet frem til ettermiddagen så er det ikke så mye annet å gjøre enn å slappe av. Han har jo hjemmekontoret sitt der så da er det egentlig ganske greit at jeg har madrasser å ligge på i stua. Det er faktisk ingen andre steder å ha dem og det har egentlig vært en ganske grei sitteplass når vi har spilt brettspill eller spist middag. Så her skal dem få stå frem til vi får kastet ut den ødelagte sofaen.
Ellers går nå dagene som vanlig. Jeg har en veldig god periode nå, selvom jeg har noen øyeblikk i løpet av dagen som kunne vært bedre. Nå skal ikke jeg syte og klage på det fordi dagene mine har ikke vært så bra på en del god stund. Det er egentlig bare å nyte det så lenge det varer. Plutselig har man det ikke så bra og angrer at man ikke brukte den tiden godt. For er det noe jeg blir sprø av så er det å føle at jeg ikke klarer noe. Når oppvasken blir så stor at det føles umulig. Når det ikke blir middag fordi jeg brukte energien til å gå på do. Nei, jeg skal være veldig fornøyd når jeg kan ha det så bra som jeg har det nå.
Men å legge noen planer for dagen blir hellet vanskelig. Jeg har ingen anelse om hvordan energinivået mitt er etter denne telefonsamtalen, men jeg skal hvertfall få lagd middag. Forhåpentligvis får jeg gått en tur i dag også, men jeg vil ikke håpe på for mye. Det eneste jeg vil nå er å sove. Bare kunne slippe å ta den telefonen, legge vekk mobilen og legge seg godt til rette under dyna. Kjenne at kroppen slapper helt av og at man sovner nesten før man treffer puta. Men neida, jeg må holde meg våken. Som jeg hater dager med telefonsamtaler!
Så var det hu som søren ikke klarer å sitte stille. Jeg finner alltid på et eller annet, men i dag var det faktisk noe ekstra gøy. Nå i kveld fant jeg nemlig ut at jeg skulle bake noe fordi jeg begynte å bli sulten og hadde lyst på noe godt. Etter å ha sett meg litt rundt i skapene så ble det til at jeg lagde en rundstykkedeig. Ut av den lille deigen lagde jeg 2 små pizzaer, en til meg og en til samboeren min.
Over her ser dere da pizzaen min med champignon og krydderskinke. Men selv etter å ha lagd dem så var det halve deigen igjen så da slang jeg sammen en loff og 4 ostebriks. Jeg syntes jo det så litt kjedelig ut med en helt vanlig loff så da gikk jeg i kjøleskapet og fant frem pesto. Jeg delte loffen i to og smøret pesto på sidene og tvinnet de to delene sammen. Så fikk jeg brukt den nye brødformen min som selvfølgelig er rosa.
Resultatet ble ikke helt slik jeg håpet på da jeg fikk stekt loffen i ovnen. For det første glemte jeg å pensle loffen før jeg slang den inn og for det andre sprakk den på toppen. Jeg har ikke fått smakt på den, men jeg tenkte å smøre på litt smør imorgen og ha til middag. Så da får dere høre om det var noe godt eller ikke. Jeg tenker også at jeg skal prøve meg på hvitløksloff en dag, men da må jeg få kjøpt inn det jeg trenger først.
Jeg må si jeg gleder meg veldig til å smake på denne pestoloffen da. Det har jeg aldri smakt før, men jeg tror den kommer til å bli veldig god ved siden av kyllingsalat. Nå er det vel egentlig bare å krysse fingrene for morgendagens fancy middag.
Denne loffen tror jeg faktisk kan bli veldig god til tomatsuppe også. Kanskje det er det jeg skal lage på tirsdag. Vi får se hva det blir til. En dag om gangen.
Men nå er jeg sliten og klar for å strekke meg litt ut. Bare lukke øynene og høre på samboeren min synge, mens han bygger skuffene til sengen. Snart har vi oppbevaring under senga. Det kommer det hvertfall laken og sengetøy. Det blir gøy å få det organisert og ryddig. Snart er soverommet perfekt. Mangler bare den kommoden som jeg ikke orker og tenke på å fortsette med. Vi kommer vel i mål til slutt.
I morgen tror jeg blir en ganske slitsom dag. Morgenen starter med en telefonsamtale med NAV. Det skal vi snakke om planene videre. Noe jeg syns er litt bortkastet å ta nå før psykologen har fått gått igjennom alt og vi har en plan på hvordan jeg skal jobbe meg frisk. Det er jo ikke mye jeg kan gjøre før det. Jeg vet jo at i den tilstanden jeg er i nå så klarer jeg ikke fullføre noe arbeid og det håper jeg virkelig NAV forstår. Selvfølgelig ønsker jeg å komme ut i jobb, men da må jeg gjøre dette riktig og gjøre som psykologen sier. Hvis NAV blander seg inn i det og mener noe annet så syns jeg at de burde ta en telefon til psykologen. Jeg har ingen planer om å gå på veggen en gang til. Jeg har vært så langt nede fordi jeg gikk ut i jobb før jeg hadde fått hjelp. Det er jo først nå at jeg har klart å komme meg litt opp og eneste grunnen til det er jo fordi jeg har kommet meg ut og virkelig kjent på våren og varmen. Jeg kjenner jo fortsatt at kroppen og hodet mitt ikke er i stand til å hive seg ut i noe. En gang i fremtiden håper jeg allikevel at jeg klarer å jobbe 50%. At NAV sier at mitt ønske er å være i en 100% stilling er jo litt rart når jeg ikke engang klarte å jobbe et par timer. Jeg klarer ikke jobb i det hele tatt. Så det å ha som mål å komme ut i 100% er jo som å tro på julenissen. Nei, mitt mål er max 50% fordi jeg lever ikke i et eventyr. Å jobbe med både det psykiske og med kroppen vil ta ganske lang tid. Jeg vet jo ikke om jeg blir helt frisk eller hva som skjer. Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg ikke er klar for jobb. Så det å skulle sitte å snakke om min fremtid og planene fremover er jo helt fjernt for meg. Jeg vet jo ikke engang hvordan kroppen og psyken min vil være i morgen eller om 1 uke. Dette er noe jeg har vært ganske klar på. Jeg kan ikke planlegge fremtiden min. Men nå er det mye NAV har sagt til meg som jeg bare vil riste på hodet av. Jeg er veldig glad for all den hjelpen jeg får fra NAV her og jeg er glad for at dem har lyttet til meg når jeg har snakket, men det virker bare som man snakker med roboter av og til. Følelser er tydeligvis noe man bare kan skru av. Det er hvertfall det jeg har hørt. Vel, den knappen sitter ikke på min kropp. Jeg lever med følelsene utenpå kroppen. Dette er noe veldig mange ikke forstår og derfor får man ofte høre slike ting som “bare fordi den personen sørger så trenger ikke du. Skyv det fra deg og tenk på deg selv, ingen andre”. Da blir jeg veldig paff. Er folk virkelig så egoistiske at dem ikke føler sorg og empati? Den verst jeg har fått fra dette systemet er “du kan ikke ha vondt fordi mora di har det.” Hva tenker folk med når dem sier sånne ting? Når du jobber i NAV har du taushetsplikt. OG… Alle kan ha vondt, uavhengig av foreldrene dine. Også er det helt sykt at en fra systemet kan få seg til å si noe sånt til noen uansett. Jeg satt der og viste ikke hva jeg skulle si. Dette er mange år siden nå, men da fikk jeg nok av det systemet. Det har vært så mye rart så jeg må si jeg er glad for at jeg har kommet til en kommune nå som ikke er helt på bærtur. Nå har jeg fått ny saksbehandler så nå vet jeg jo ikke hvordan det blir fremover, men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg må jo si at jeg gruer meg til den telefonsamtalen uansett. Jeg vil bare den samtalen skal gå fort så jeg kan få tankene over på noe annet.
Ja, så kommer jo samtalen med psykologen i tillegg. Det er torsdag så da har jeg heldigvis noen dager jeg kan puste ut og slappe av, men det ligger jo litt baki hodet allikevel. Ja, denne uka som er rett rundt hjørnet nå kommer til å bli ganske utmattende.
Vi har spilt brettspill en stund etter at vi var ute litt, så nå tenkte Jeg egentlig at jeg blir liggende har og slapper av resten av kvelden. Jeg tror kanskje det er lurt. Så får vi krysse fingrene og håpe at beina mine snart er bedre. Det er så mye vi må få gjort. Det er egentlig all pappen som irriterer meg mest. Vi hadde et jo ikke så lettvint at vi bare kan slenge det i en bil, på en henger eller i en garasje sånn at det er ute av veien. Neida, vi må ha det inne her helt til vi får kastet det ut i søpla. Og når jeg ikke klarer å bøye meg så blir det liggende på gulvet da…
Det ble en liten tur etter middag, men beina mine gjør så vondt så jeg klarte ikke bakker i dag. Vel, bedre enn ingenting. I dag varmet solen skikkelig og det var utrolig godt å være ute. At jeg hadde tatt på meg for mye er ikke noe å lure på, men jeg har desverre mine komplekser jeg også. Overarmene mine har vært et veldig stort problem for meg i noen år nå. Jeg hater dem og jeg hater at jeg har latt meg legge på meg så mye at de har blitt så store. Selv mener jeg jo at man skal være fornøyd med den kroppen man har, men dette er noe jeg må jobbe med en stund fremover. Jeg må nok være flinkere til å tørre og vise meg uten den store genseren eller hettejakke. Det er målet mitt for sommeren. Nå har jeg vært flau av denne kroppen så lenge. Man blir jo ikke lykkelig om man skal gå rundt å tenke på alle små ting som er feil med seg selv. Jeg skal prøve å ta bilder uten denne “rustningen, men i dag ble det ikke sånn.
Også har jeg fått spørsmål om jeg kan lage et innlegg der jeg viser dere noen outfits som jeg syns det bra ut. Det skal jeg så klart få til, men da må jeg også bli kvitt den støle og vonde følelsen bak på lårene. Det er ikke veldig lett å skifte og styre med det nå. Vi får håpe det er borte til uka.
Klesstilen min er litt både og. Jeg kan gå i treningsklær eller koseklær, men jeg liker også å pynte meg med kjoler og skjørt. Jeg føler jeg kan gå i det meste så lenge det er mørke farger. Jeg føler meg ikke komfortabel i hvite klær, men jeg har faktisk vurdert å kjøpe en lys sommerkjoler. Burde jeg gjøre det? Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Nå har jeg vært igjennom ganske mange forskjellige stiler opp igjennom årene, men jeg faller alltid tilbake på svarte klær. Jeg tror olajakka er det eneste jeg kjøpte nå som ikke var svart, men mørkeblå. Jeg liker vel mørke klær best fordi det er slankende og jeg har slitt så lenge med vekten. Jeg tror hvis jeg får på meg masse farger så vil jeg ikke føle meg noe bra. Usikkerhet er nok min verste fiende når det kommer til kroppen min, men som sagt er dette noe jeg skal jobbe med.
Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke er tjukk eller stygg, men det er den lille tosken på skulderen min som alltid forteller meg at jeg ikke ser bra ut. Det skal jaggu ikke være lett å være menneske. Vi finner alltid noen problemer og gjør dem store så vi kan ha noe å være misfornøyde med. Vi må for all del ikke føle på den lykke uten at hjernen kommer med noe negativt. Neida, det kunne jo hende at mennesker faktisk hadde hatt det bra med seg selv og det kan vi jo ikke ha noe av. Det er hvertfall sånn det føles. Det er dette kroppspresset som styrer hele veien.
Jeg må minne meg selv på at jeg er bra nok og jeg er fin akkurat sånn jeg er. Hva så om jeg har litt ekstra her og der? Vi må slutte å være oss selv. Derfor er det så viktig å ta tak i ting nå. Jobbe med seg selv og sine komplekser er viktig. Så mitt steg videre må være å legge ut et outfitbilde uten den genseren som dekker overarmene mine. Vi må tørre å tråkke utenfor den lille firkanten vi er så komfortable inni. Jeg har begynt å smile med tennene selvom de står helt hulter til bulter oppi der. Jeg valgte å ikke ta regulering og kastet papirene fra tannlegen i søpla ute sånn at mamma ikke skulle se dem. Grunnen til det var fordi jeg ikke ville at noen skulle ha enda en grunn til å mobbe meg. Derfor har jeg skjeve tenner den dag i dag og det må jeg bare blir flinkere til å ikke bry meg noe om. Sånn ser jeg ut og det er helt greit.
Har du noen komplekser? Hva gjør du for å jobbe med de og få deg til å føle deg bedre med deg selv?
I går kveld satt jeg og samboeren sammen og spilte brettspill. Da skjedde det plutselig noe helt småting. Noe som aldri har skjedd før. Jeg vant nemlig i Monopoly for første gang. Ikke bare en gang, men 2 ganger på rad. Så det måtte man jo dokumentere på snapchat. I går var jeg definnetivt en dårlig vinner, men det gjør ikke noe fordi samboeren min var en dårlig taper. Uansett så var det gøy å spille. Den tiden sammen er alltid så fin. Vel, hvis det ikke er spising inn i bildet. Det gjør meg helt gal å høre andre spise når jeg ikke spiser selv. Jeg har aldri vært sånn før så det gjør meg jo ekstra sprø. Jeg har jo absolutt ikke lyst til å ha det sånn. Å sitte sammen om morgenen blir jo slitsomt for meg. Det er ikke mye denne kroppen har lyst på så jeg endte opp med en kopp te. Samboeren min lagde frokost og satt seg sammen med meg i stua. Jeg vil jo så gjerne bruke morgenen sammen med han når jeg kan det, men så vrenger magen seg og hodet mitt skriker når han begynner å spise. Jeg fatter det ikke selv. Han smatter jo ikke engang!
Så fort han er ferdig med å spise så føler jeg meg helt fin igjen. Da er det som om ingenting har skjedd. Jeg prøver å ha en fin frokost sammen med kjæresten, men dette er da resultatet. Allikevel sitter vi sammen fordi jeg ikke vil at han skal sitte et annet sted på grunn av mine problemer. Jeg har jo lyst til å bruke morgenen sammen med han og da piner jeg heller meg selv enn at han setter seg på soverommet. Hadde jeg bare hatt matlyst til ville ikke dette vært et stort problem, men alt som fristet i dag var en kopp te. Til tross for mine psykiske problemer og alle andre problemer jeg har så var det en fin morgen. Jeg håper bare psykologen har en løsning på disse problemene og at fremtiden blir bedre.
Jeg vet jeg ikke er lett å bo med. Altså jeg krangler ikke og klager ikke på alt mulig. Det er bare så mye som irriterer meg veldig mye. Dette er jo plager jeg sliter med på grunn av psyken. Det er ting som har kommet de siste årene. Det kan være skaper som står oppe, samboeren som ikke har på sokker, bøker og dvder som ikke står rett eller kjøkkenredskaper som har havnet i feil skuff. Det er ikke sånn at jeg blir lettere irritert, men at jeg faktisk syns det er helt idiotisk at det ikke kan være sånn som jeg satt det. Jeg prøver å bite det i meg og ikke klage på sånne småting. Det er jo nøyaktig hva det er, småting. Jeg skjønner ikke hvorfor man blir sur eller at man får helt mark av sånne småting. Jeg blir jo helt oppgitt av meg selv noen ganger.
Så sånn er det nå å være meg. Også bor jeg jo med en som ofte forlater skuffer og skap på gløtt. Det er en utfordring, men det går fint. Jeg sier i fra på en positiv måte og han lukker dem igjen. Vi har egentlig vært ganske flink sånn. Jeg er veldig åpen om mine problemer og forteller hele tiden at det er ikke han sin feil. Da får man det til å fungere og man får det også mye bedre sammen enn om jeg skulle latt irritasjonen min gå ut over han. Det er da ikke hans feil at jeg sliter med så mye rart. Han er utrolig god, tålmodig og veldig snill da. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Han betyr alt for meg. Så selvom ting han gjør får meg til å bli gal så klarer jeg å skille irritasjonen for psykiske plager og han. Det er jeg veldig glad for. Selvom det er veldig slitsomt å ha det sånn.
Så slik går nå dagene. Jeg må jo si at det er mye positivt om dagen da. Jeg føler at jeg har både energi og humøret opp. Vi gjør det vi kan for å ha det fint sammen. Alt fra brettspill til gåturer og middager sammen. Jeg liker virkelig å bo sammen med han. Det gjør livet mye enklere og absolutt mer positivt. Jeg setter så utrolig stor pris på alle de små tingene vi deler i hverdagen.
Også var det planene for dagen. Jeg vil hvertfall prøve å få gått en tur siden vi har vært så flinke til det en god stund nå. Jeg er veldig stiv og støl bak lårene enda, men det får bare være. Tur føles så godt og det er viktig å være i bevegelse. Det er også viktig med frisk luft så tur skal vi få til. Så blir det å lage middag og sitter i stua sammen. Ellers så håper jeg det blir enten Monopoly eller UNO i kveld. Det hadde vært veldig hyggelig. Mulig jeg prøver å få ryddet litt på kjøkkenet også, men jeg får se. Kommoden må hvertfall vente, men jeg skal ha den ferdig i løpet av neste uke. Det er mitt mål.
Selvom jeg egentlig burde ha holdt meg helt i ro i dag så ble det en tur ned på posten for å hente pakkene mine fra bubbleroom. Så da har man jaggu brukt kroppen litt i dag også. I dette flotte været så var det egentlig bare koselig. Solen varmet på kroppen og man kunne gå i T-skjorte uten å fryse.
Når vi hadde kommet oss hjem så var det rett i dusjen på meg sånn at jeg orket å ta en dusj. Jeg brukte Zpikes og det holdt seg helt fint på. Grunnen til at jeg ikke tok det av er fordi jeg vil bruke det ut tiden. Man kan bruke samme Zpikes i 12t så å ta det av etter noen få timer virket bortkastet.
Når jeg hadde kommet ut av dusjen så hadde jeg lyst til å prøve alle klærne og se om noe av det passet. Alt var for lite… Neida, det passet fint. Det var faktisk bare en topp som ikke passet. Selvfølgelig var det den toppen jeg hadde gledet meg til. Jeg kjøpte den i XL for at den skulle passe og enda var den for liten. Jeg skjønner meg ikke helt på disse størrelsene noen ganger, men det er vel ikke meningen. Så var det en bukse jeg ikke fikk igjen glidelåsen på, men det skal jeg nok få gjort noe med. Jeg har jo fortsatt en god del jeg kan gå ned og enda ha en helt grei kropp. Jeg tror faktisk ikke kroppen min er i stand til å bli syltynn hvis jeg hadde prøvd og det er helt greit. Jeg liker kroppen min, men jeg går gjerne ned et par kilo til og får strammet opp magen litt.
Akkurat nå ligger jeg rett ut i stua. Over her kan dere se et bilde av det jeg endte opp med å hapå meg i dag. Det er fra det jeg hentet i dag som jeg bestilte fra bubbleroom. En basic topp og treningstights fra Only. Jeg bestilte L og det passer helt perfekt. Jeg er kjempe fornøyd med hvordan klærne sitter. Desverre orket jeg ikke å ta bilder med alle klærne på og vise dere det i dag, men jeg lover å få gjort det så fort jeg klarer.
Jeg er jo så støl under rompa og nedover beina så bare det å prøve klærne var jo en utfordring i seg selv. Jeg gleder meg veldig til å vise dere alt sammen da, men da skal det gjøres skikkelig. Også har jeg en følelse av at det blir ikke siste gang jeg handler fra bubbleroom. Dessuten trenger jeg flere topper og litt annet så da får vi se når vi får muligheten til det. Det er noen baketing jeg har lyst til å få kjøpt også.
Nå skal jeg slappe av og spise litt mat. Jeg tror resten av kvelden blir en veldig avslappende og rolig tid for min del. Greit å lytte litt til kroppen sin av og til også.
I går skjedde det mye her. Etter at jeg hadde satt opp og satt på plass tvbenken så tok jeg etterhvert også fatt på kommoden. Da jeg hadde fått satt sammen alt utenom skuffene så kjente jeg at kroppen min begynte å få nok. Da hadde jeg jo også holdt på hele dagen. Med mange pauser så klart.
Samboeren min skulle hente madrassen til senga som lå i gangen der jeg hadde bygd sammen kommoden. *pang!* og så falt esken med delene til skuffene over den ene planken som var festet nederst. Den knakk og da bare raste alt for meg. Jeg knakk helt sammen av utmattelse. En ting vet jeg og det er at jeg hadde gjort alt for mye i går og det var ingen sin feil hva som skjedde. Dessuten tror jeg faktisk det går greit.
Hadde ikke dette skjedd så hadde jeg allikevel endt opp med angstanfallet på kvelden. Vi hadde egentlig lagt oss, men jeg klarte ikke å ligge i senga. Jeg ble bare mer og mer trist. Til slutt måtte jeg bare gå ut av rommet og da knakk jeg helt sammen. Så det har vært en ganske tøff kveld/natt, men jeg må allikevel være den heldigste jenta som finnes. Når man har en samboer som holder seg våken og spiller brettspill med meg så jeg får noe annet å tenke på så føler jeg at jeg har funnet verdens snilleste og godeste mann for meg. Så da fikk jeg til slutt sovet i senga og jeg må si at jeg er veldig fornøyd med den.
I dag tror jeg ikke at jeg kommer til å orke noe bygging. Jeg er mer enn fornøyd om jeg bare får hentet pakkene mine på posten. Det ligger nemlig 2 pakker og venter på meg der. Jeg er nesten helt sikker på hva det er så jeg håper jo jeg får hentet dem i dag. Jeg gleder meg sånn til å se om klærne jeg har kjøpt passer og hvordan de sitter.
Utenom det så skal nok jeg holde meg stille og prøver å slappe av fordi jeg er ganske stiv og støl i kroppen etter gårsdagen. Forhåpentligvis går det over i løpet av dagen. Jeg har ikke ro i kroppen til å sitte stille. Hvertfall ikke når det er skuffer som skal bygges. Det er hva som mangler på senga også før den er ferdig. Samboeren min jobbet på som en helt i går for å få senga ferdig. Med litt banning og sang så kom han i mål med en brukbar seng. Så kan man ta skuffene når man orker. Jeg syns vi har vært flinke som har kommet så langt. Nå har vi stor tvbenk, vi har en seng og sove i, snart har jeg kommode til klærne mine. Da er det egentlig bare det verste som gjenstår og det er å bli kvitt all pappen. Hvordan gjør man det uten bil? Jo, da må jeg kappe det i små nok biter og kaste det ut i pappsøppel. Med så mye esker og styr så blir det “gøy”. Da må vi kaste det vi kan og vente til den tømmes så vi kan kaste mer. Helt til det er tomt for papp her. Det var det jeg gjorde forrige gang jeg bestilte fra IKEA. Forhåpentligvis får vi ryddet opp mesteparten når vi er ferdige her.
Nå har jeg faktisk ikke kommet lengre med dagen enn å ha spist litt frokost. Jeg kjøpte en del rett i koppen middager og det er jo veldig kjekt om man vil ha noe annet enn brød. Så i dag ble det pasta de parma til frokost.
Da har man fått i seg litt middag og sitter egentlig bare å slapper av. Jeg er så sliten etter at jeg har satt på plass den nye tvbenken og satt den gamle i gangen helt alene. Han har jo sittet med jobben og jeg har ikke ro i kroppen til å vente til han er ferdig. Så da gjør man det selv også Får man heller slappe av inni mellom. For det blir en del pauser i løpet av dagen for å si det sånn, men det er jo mye som må gjøres så man kan jo ikke akkurat sløse bort tiden heller. Har jeg ork til å holde på så gjør jeg det.
Før middag så fikk jeg jo litt hjelp til å få på plass spill og dvder. Samboeren min bar også ut alle klærne mine fra soverommet. Så det eneste som mangler nå er å få skrudd sammen denne senga og kommoden. Det er også veldig mye rydding som må gjøres i stua, men heldigvis kan det vente til i morgen. Så er det egentlig bare å støvsuge så er jeg i mål.
Planen var egentlig å kjøpe en vase på IKEA med hvit og rosa roser. Så skulle jeg ha et rundt kubbelys foran i turkis og et stående bilde i en hvit ramme. Sånn ble det jo da ikke, men jeg syns det ble utrolig fint dette også. Jeg rammet inn et av bildene jeg har tatt selv. Kubbelyset er fra MENY. Fatet kommer fra Nille. Buketten er fra Ebay og vasen fikk jeg i gave. Den er kjøpt på en utelandsk butikk i Drammen.
Det vil komme 2 kurver til nederst, men de må jo da kjøpes først. Akkurat nå får det bare stå sånn. Jeg gidder ikke bruke 500,- i frakt for å få kjørt 2 kurver hjem hit. Jeg er ikke lagd av penger heller. Og det ville blitt noen dyre kurver. Det ser hvertfall mye bedre ut og vi har fått bedre plass. Det er jo viktigst. Så får kurvene komme når de kommer.
Da har vi fått møblene fra IKEA og jeg har allerede begynt med montering. Jeg ble endelig ferdig med tvbenken. Nå må jeg har en pause før jeg gjør noe som helst annet.
Det er mer enn nok å gjøre i dag før å si det mildt jeg må få ryddet alle klærne mine ut av soverommet. Så må jeg sette sammen kommoden og legge klærne på plass inni der. Tvbenken må jo også på plass så da må den som står under tven ut i gangen. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Akkurat nå står den nye tvbenken på kjøkkenet for det var der det var plass til å bygge den. Ja, og oppi alt dette så må vi jo ha noe middag.
Over her ser dere altså byggeprosjektet jeg har hatt nå. Det tar jo egentlig ikke så lang tid å sette sammen, men det tar mye krefter og det er jo noe som er ganske begrenset på meg. Nå fikk jeg satt den sammen nesten helt alene da så jeg har da fått gjort nok.
Hva som blir gjort i dag og ikke vet jeg ikke enda, men jeg har hvertfall lyst til å få på plass den nye tvbenken siden det er den jeg har satt sammen. Kommoden ligger ennå i eskene sine. Så jeg tenker egentlig en ting om gang. Det høres logisk ut. Men først, en liten pause og drikke.
