I morgen tror jeg blir en ganske slitsom dag. Morgenen starter med en telefonsamtale med NAV. Det skal vi snakke om planene videre. Noe jeg syns er litt bortkastet å ta nå før psykologen har fått gått igjennom alt og vi har en plan på hvordan jeg skal jobbe meg frisk. Det er jo ikke mye jeg kan gjøre før det. Jeg vet jo at i den tilstanden jeg er i nå så klarer jeg ikke fullføre noe arbeid og det håper jeg virkelig NAV forstår. Selvfølgelig ønsker jeg å komme ut i jobb, men da må jeg gjøre dette riktig og gjøre som psykologen sier. Hvis NAV blander seg inn i det og mener noe annet så syns jeg at de burde ta en telefon til psykologen. Jeg har ingen planer om å gå på veggen en gang til. Jeg har vært så langt nede fordi jeg gikk ut i jobb før jeg hadde fått hjelp. Det er jo først nå at jeg har klart å komme meg litt opp og eneste grunnen til det er jo fordi jeg har kommet meg ut og virkelig kjent på våren og varmen. Jeg kjenner jo fortsatt at kroppen og hodet mitt ikke er i stand til å hive seg ut i noe. En gang i fremtiden håper jeg allikevel at jeg klarer å jobbe 50%. At NAV sier at mitt ønske er å være i en 100% stilling er jo litt rart når jeg ikke engang klarte å jobbe et par timer. Jeg klarer ikke jobb i det hele tatt. Så det å ha som mål å komme ut i 100% er jo som å tro på julenissen. Nei, mitt mål er max 50% fordi jeg lever ikke i et eventyr. Å jobbe med både det psykiske og med kroppen vil ta ganske lang tid. Jeg vet jo ikke om jeg blir helt frisk eller hva som skjer. Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg ikke er klar for jobb. Så det å skulle sitte å snakke om min fremtid og planene fremover er jo helt fjernt for meg. Jeg vet jo ikke engang hvordan kroppen og psyken min vil være i morgen eller om 1 uke. Dette er noe jeg har vært ganske klar på. Jeg kan ikke planlegge fremtiden min. Men nå er det mye NAV har sagt til meg som jeg bare vil riste på hodet av. Jeg er veldig glad for all den hjelpen jeg får fra NAV her og jeg er glad for at dem har lyttet til meg når jeg har snakket, men det virker bare som man snakker med roboter av og til. Følelser er tydeligvis noe man bare kan skru av. Det er hvertfall det jeg har hørt. Vel, den knappen sitter ikke på min kropp. Jeg lever med følelsene utenpå kroppen. Dette er noe veldig mange ikke forstår og derfor får man ofte høre slike ting som “bare fordi den personen sørger så trenger ikke du. Skyv det fra deg og tenk på deg selv, ingen andre”. Da blir jeg veldig paff. Er folk virkelig så egoistiske at dem ikke føler sorg og empati? Den verst jeg har fått fra dette systemet er “du kan ikke ha vondt fordi mora di har det.” Hva tenker folk med når dem sier sånne ting? Når du jobber i NAV har du taushetsplikt. OG… Alle kan ha vondt, uavhengig av foreldrene dine. Også er det helt sykt at en fra systemet kan få seg til å si noe sånt til noen uansett. Jeg satt der og viste ikke hva jeg skulle si. Dette er mange år siden nå, men da fikk jeg nok av det systemet. Det har vært så mye rart så jeg må si jeg er glad for at jeg har kommet til en kommune nå som ikke er helt på bærtur. Nå har jeg fått ny saksbehandler så nå vet jeg jo ikke hvordan det blir fremover, men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg må jo si at jeg gruer meg til den telefonsamtalen uansett. Jeg vil bare den samtalen skal gå fort så jeg kan få tankene over på noe annet.
Ja, så kommer jo samtalen med psykologen i tillegg. Det er torsdag så da har jeg heldigvis noen dager jeg kan puste ut og slappe av, men det ligger jo litt baki hodet allikevel. Ja, denne uka som er rett rundt hjørnet nå kommer til å bli ganske utmattende.
Vi har spilt brettspill en stund etter at vi var ute litt, så nå tenkte Jeg egentlig at jeg blir liggende har og slapper av resten av kvelden. Jeg tror kanskje det er lurt. Så får vi krysse fingrene og håpe at beina mine snart er bedre. Det er så mye vi må få gjort. Det er egentlig all pappen som irriterer meg mest. Vi hadde et jo ikke så lettvint at vi bare kan slenge det i en bil, på en henger eller i en garasje sånn at det er ute av veien. Neida, vi må ha det inne her helt til vi får kastet det ut i søpla. Og når jeg ikke klarer å bøye meg så blir det liggende på gulvet da…