Denne mandagen ble en ganske annerledes mandag enn jeg pleier å ha. Vi ble hentet av broren til samboeren min og kjæresten hans. Turen i dag gikk til begravelsesbyrået som skulle planlegge diverse ting. Blant annet var det snakk om salmer og musikk som skulle være med under begravelsen. Samboeren min ville veldig gjerne spille en sang som betydde mye for han. Med gode minner sammen med faren sin og en fin tekst så valgte han til slutt å melde seg til å spille denne sangen. Det syns jeg er så vakkert og utrolig modig av han. Jeg ble jo med for støtte, men han tok dette møtet ganske greit og trengte egentlig ikke noe støtte. Det var allikevel fint å få lov til å være med.

Når møtet med begravelsesbyrået var ferdig så ble vi med en tur opp til leiligheten som faren bodde i. Kona bor jo der ennå sammen med den lille hunden dem hadde sammen. Å komme inn der var veldig rart selvom jeg bare har vært der 2 ganger. Det var så stille og uvant. En helt annen stemning. Man kjente at ikke alt var som det skulle være. Dette er jo utrolig trist. Jeg syns jo mest synd på familien som er så nærme og har kjent han så lenge. De har heldigvis mange gode minner å fortelle om. Jeg syns det er så koselig når dem er samlet og snakker om han. Det er så mange gode ord. Mye musikk og humor.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Før vi dro hjemover så måtte vi jo smile til fotografen. Nå er jeg ikke helt sikker på hvem han var, men han var hvertfall med opp i leiligheten der sammen med oss andre. Bildet er originalt av oss, broren til samboeren min og kjæresten hans. Grunnen til at jeg ikke legger ut hele bildet er fordi jeg ikke vet om det er greit for dem. Uansett ble vi veldig fornøyd med dette bilde og jeg kommer til å fremkalle det og ramme det inn. Det er jo koselig å ha litt andre bilder enn bare naturbilder jeg har tatt.

Eller så gikk nå dagen ganske greit. Vi fikk handlet litt småting på senteret som vi trengte, samboeren min fikk nye strenger på gitaren sin og spilte litt før han gikk å la seg. Jeg slapper av i stolen og skal se videre på ringenes herre når jeg bare får kommet meg opp av stolen igjen. Kontrollen ligger jo selvsagt ved Tv-en på lading og det glemte jo jeg da jeg gikk å satt meg i stad.

Eller så blir det å slappe helt av i morgen. Jeg trenger en liten pause etter å ha vært ute en hel dag. Så var det vel avtalt at en kompis av samboeren skulle komme på onsdag. Så det blir jo utrolig hyggelig. Eller så er det en avslappende dag på torsdag og mest sannsynlig ut igjen på fredag. Vi får se hva kroppen min tåler. Nå har jeg lovet å bake en kake til begravelsen så jeg må jo ikke slite meg ut for mye. Jeg har ikke tid til å ligge rett ut i ei uke nå for å si det sånn, men det går vel greit.

Som dere kanskje skjønner så skjer det noe hele tiden her, men det er jo ikke så rart når man skal gå igjennom en begravelse og er så heldig å få masse støtte og besøk fra venner. Jeg sier jo så klart ja så fort det er noen som vil komme. Det er jo bare flott at han kan få besøk og få tankene over på andre ting, smile og bare ha en fin dag. Jeg unner han det og så mye mer. Han er en helt fantastisk person og har gjort så mye for meg. Når jeg trengte venninna mi og han lå syk så fikk jeg ha henne her. Det er jo ikke verre enn at jeg legger meg nedpå, om det skulle være nødvendig. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt folk her for han hver eneste dag. Det eneste jeg vil er å se han smile og være glad. Når han hadde venner på besøk her i går så ble han så glad. Det er koselig å se! Jeg elsker det! Men da er det også ekstra deilig å slappe helt av alene foran TVen på kvelden. Ikke at jeg klarer å sovne før klokka er sånn 3-4 på morran. Da sover jeg også frem til 12-14 om jeg er sliten nok. Andre ganger kan jeg våkne 8 og ikke klare å sove igjen  men sånn er nå det. Skal si det er ganske deilig med Netflix på søvnløse netter da. Sånn som nå.

I går tok jeg og samboeren en liten rundtur. Det er godt å komme seg litt ut av huset selvom det bare er for 15-20 minutter. Bare det å nyte frisk luft og naturen sammen kan hjelpe ganske mye på humøret. Det har jo ikke vært så enkelt for han de siste dagene så kanskje greit å få tankene over på noe annet.

Når vi gikk runden så traff vi på to små jenter som hadde lagd seg en liten bod. De solgte muffins og saft, så samboeren min kjøpte en muffin av dem.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

De var jo så søte der de satt. Desverre hadde ikke jeg matlyst og klarte ikke å få ned noe akkurat da, men vi hjalp dem hvertfall med 10,- og det er jo noe. Jeg håper jo så klart de fikk solgt mer enn bare den ene muffinsen. For det kan jo hende dem skulle spare penger til sommerferie eller noe sånt.

I dag blir det en litt annerledes dag. Samboeren min ville be sammen noen venner hit så da blir det fult hus her. Jeg håper jeg orker å være sammen med dem helt til dem reiser, men i natt hadde jeg det ikke helt bra. Jeg har så vidt sovet noe og jeg har hatt et ganske stort angst anfall. Det betyr jo egentlig i hovedsak at jeg er ganske sliten i dag, men det er jo allikevel koselig med besøk. Det er også veldig godt for samboeren min å faktisk kunne ha folk rundt seg nå. Så da er det bare å vente i spenning og se hvordan denne dagen går for min del. Jeg håper uansett at dem koser seg masse sammen. Det er jo ikke ofte han har hatt besøk her så det er uansett på tide, syns hvertfall jeg.

Jeg har ikke helt vist hva jeg skal skrive på bloggen de siste dagene, men nå får jeg prøve å forklare litt hva som har skjedd her. For det er ikke sånn at det ikke har vært noe å skrive om, men det er ord som ikke strekker til. Jeg har allerede vært igjennom en veldig tung periode som jeg har prøvd å løfte meg selv opp fra, men det er ikke så lett når ting stadig skjer.

På onsdag ringte det på og vi hadde ikke forventet besøk for å si det sånn. Kjæresten min lå og sov fordi han hadde hatt problemer med å sove om natten. Jeg vil helst unngå å lukke opp døra når jeg ikke vet hvem det er, men så ringte det på for andre gang og jeg kjente en klump i magen. Jeg reiste meg opp fra stolen og lukket opp døra. Der stod broren til kjæresten min og hans kjæreste. Selv når han ikke hadde sagt noe så viste jeg at dette ikke var gode nyheter. Jeg vekket kjæresten min og vi gikk ut i gangen sammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Pappa har gått bort” hørte jeg bare og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke knekke sammen. Jeg spente hele kroppen for å ikke falle ned på gulvet. Dette kom som et sjokk på alle. Det viktigste nå er å være der for kjæresten, men jeg klarer så vidt å være til stede for meg selv. Det har skjedd så mye og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg har lyst til å være der for han, mer enn noe annet. Problemet er bare at jeg har ikke styrke til noe. Det var rett tilbake i kjelleren etter å ha fått de tragiske nyhetene. Jeg var så heldig at jeg fikk møtt faren hans et par ganger og for det er jeg evig takknemlig. Han virket som en utrolig snill og morsom mann som var lett å prate med. Jeg fikk også se den gleden kjæresten min opplevde når dem var sammen. Bare å se en fotballkamp eller snakke om musikk fikk dem begge i godt humør. Kjæresten min er veldig heldig som har disse flotte minnene med faren sin. Jeg håper det er dette han tenker på når alt har roet seg, at han kan tenke tilbake på alle minnene han har med faren sin og smiler. Nå skal han få sørge og han skal få plass til alle sine følelser.

Å miste et familiemedlem gjør så utrolig vondt, men den smerten er nødvendig. Det er en sørgeperiode som må til for at vi skal klare å komme oss videre. Vi sier farvel til dem som forlater oss og vi tenker på dem hele tiden. De vil aldri forlate oss helt. Vi vil alltid ha dem i hjertet.

En tung periode står foran han og familien hans. Jeg vil prøve så godt jeg kan å være her for han, men desverre har jeg ikke klart å komme meg helt på beina. Følelsene mine er fortsatt utenpå kroppen, men ingen kan si jeg ikke prøver. Jeg vil bare kjæresten min sitt beste. Jeg vil trøste han, være der for han når han trenger meg. Noen ganger vil det gjøre at jeg sliter, men det er det verdt!

Dagen i dag begynte egentlig med lite energi. Jeg våknet egentlig ganske tidlig, men jeg klarte ikke stå opp så det endte med at jeg sov til 14:30 i dag. Da var det bare å lage middag til meg og kjæresten. Etter å ha spist og slappet av litt så ble vi enige om å gå en liten rundtur. Det var hvertfall det som var planen, men når det kommer til meg så går det aldri etter planen. Vi gikk ut og der fant jeg en vei jeg hadde lyst til å utforske nærmere. Det endte med at vi kom opp til en tursti som fører inn i skogen.

På bildet over ser dere skiltet som står akkurat før man går innover i skogen. Det er så klart en alt for lang tur for meg å ta slik det er nå, men jeg håper jo at jeg en dag klarer å komme meg helt dit. I mellomtiden blir det å utforske litt mer for hver gang. Det virker som en veldig flott sti inn i skogen, men i dag kom vi oss ikke lengre enn til skiltet. Jeg syns uansett det var en fin tur i dag og det var godt å bare komme seg ut. Forhåpentligvis blir det en liten tur hver dag.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Også bare den utsikten på starten av stien var jo helt magisk. Med solen som lyser opp borteste delen av landskapet og i det hele tatt at man kan se så langt. Så vakkert og utrolig avslappende å bare stå og kikke på utsikten. Helt magisk følelse. Heldigvis må jeg ikke gå så langt for å få den gode følelsen av naturens magi, men jeg må si jeg er ganske nysgjerrig på hvordan det er innover i skogen. Jeg lurer på om det bare er 1 sti som fører kun dit skiltet sier eller om det er andre stier å utforske. Tiden får vise. Akkurat nå var den turen nok for min kropp.

Her er hvertfall veien inn til skogen som jeg kommer til å utforske mer fremover. Går veien ganske rett frem eller er det mange bakker? Er det laget gode turveier eller er det gjørmete og masse busker? Vi får bare vente og se. Det vil komme flere bilder når jeg og kjæresten har utforsket mer. Så kan dere få være med på tur.

Etter å ha vært på en liten tur så følte jeg at energien kom tilbake. Det pleier som regel å bli sånn etter en tur i f.eks. skogen. Det er noe med det å ha stillheten og den vakre naturen rundt seg som gjør at jeg klarer å slappe av. Så når vi kom hjem igjen så dro jeg likså godt frem støvsugeren og fikk støvsugd hele leiligheten. Det var en veldig god følelse for å si det mildt, men nå skal jeg ta det helt rolig resten av kvelden så kanskje vi får tatt en koselig tur i morgen også.

På fredag var det Valentines day og det måtte jo feires. Jeg og kjæresten spiste sammen på mcern for så å dra på Colosseum i Oslo. Der så vi på Sonic. Det var en film begge hadde lyst til å se på og den skuffet ikke! En utrolig flott date med verdens beste kjæreste. Den beste dagen jeg har hatt på lenge. Dette var noe vi virkelig trengte begge to. Det var godt å komme seg ut av leiligheten og bare nyte tiden sammen. Uansett hva vi hadde gjort sammen så ville det blitt koselig. Jeg har det veldig fint sammen med han og er utrolig takknemlig for hver eneste dag jeg får tilbringe med han.

Lørdag ble også brukt utenfor leiligheten. Vi dro til brodern min som hadde bursdag for et par dager siden. Der ble det pølser, kake og masse folk. Jeg var ikke helt klar for mange mennesker, men det var veldig fint å være med familien min igjen. Kjæresten min fikk hilse på eldste brodern og familien hans. Det er noe vi hadde gledet oss til alle sammen. Etter å ha ligget syk så var han endelig frisk nok til å bli med å hilse på dem. Ikke helt i slaget, men allikevel utrolig bra at han klarte å bli med.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Etter bursdagen til brodern ventet en lang tur hjem med tog og buss. Det gikk forsåvidt ganske greit. Det var bakken på slutten som nesten tok livet av oss. Det har vært litt mye på farten og litt lite søvn. Så nå skal jeg ta det helt rolig og nyte stillheten her hjemme. Hjem kjære hjem. Jeg tror nok kjæresten også setter pris på en litt mer avslappet dag. Søndag er tross alt en hviledag.

Å være med familien min betyr alt for meg, men det er noe ekstra spesielt ved å komme hjem og dra på seg koseklærne. Når man bare kan sitte i stolen/sofaene og se på TV. Ingenting som MÅ gjøres og ikke noen planer for dagen man må haste til. Finnes ikke noe bedre når man har slitt ut kroppen i 2 dager. Men før noe som helst annet så skal jeg sove LENGE!

Jeg må jo si det har vært 2 fantastiske dager da. Med flotte mennesker blir dagene til gode minner. Og gode minner er virkelig noe man ikke får nok av.

I dag er det bursdagen til storebroren min, Michael. En mann som alltid har vært der når jeg har trengt han, en jeg kan snakke med om det skulle være noe og som alltid stiller opp. Han har et hjerte av gull. Det er så mye godhet i han. Jeg er veldig heldig som har en så fantastisk storebror.

Han har sittet å snakket med meg når jeg har vært trist, trøstet meg og støttet meg i vanskelige tider. Vi har så mange gode minner sammen fra barndommen. Jeg husker spesielt de gangene du brukte soveposen og lekte stranda hvalross. Du viste alltid hvordan du skulle få meg i godt humør og glemme alt annet. For meg var du alltid utrolig viktig oppi all elendigheten jeg opplevde ellers. Jeg har alltid sett opp til deg og ble kjempe glad når du ville finne på noe med meg. Og lei meg når du var for opptatt.

Minnene er mange, men jeg har lyst til å fortelle om de minnene jeg husker aller best. Du har alltid vært en god storebror, men også vært veldig glad i å tulle med meg. Noen ganger har det gjort meg livredd og her er topp 3.

1. Du stengte meg under senga med de store putene du dyttet under. Om jeg ikke har hatt problemer med trange plasser før så fikk jeg det da.

2. Vi skulle kjøre karusell sammen og satt oss i en elefant som kunne styres opp og ned selv. Jeg sa klart i fra at jeg ikke ville du skulle styre den opp, men allikevel gjorde du det og jeg ble livredd. Jeg har aldri kjørt karusell siden for å si det sånn.

3. Jeg hadde stikki av med kinaputtene dine og du ble så rasende at du kvelte meg til jeg ble blå i fjeset. Jeg er veldig glad for at mamma kom og stoppet deg. Da var jeg utrolig redd!

Men så er det jo alle de gode minnene jeg har med deg. De minnene som virkelig betyr noe og som jeg tar med meg videre.

1. Den gangen vi gikk julebukk og skulle opp til ei venninne av deg. Vi hadde bestemt oss for å synge musevisa, men knakk sammen av latter da vi så at kosten på trappa var kledd som ei mus. Begge to holdt på å tisse i buksa.

2. Jeg var ikke gamle jenta da du spilte “arne går mot døra” og mange andre stygge sanger. Jeg syntes så klart dette var kjempegøy og ville høre mer. Jeg stod alltid ved pulten der du hadde pcen og lyttet til alt du spilte. Selvom kroppen min gjorde vondt så var det verdt det for jeg hadde det alltid så morro når jeg fikk lov å komme inn på rommet ditt.

3. Å spille Playstation med deg syntes jeg alltid var gøy, men jeg tapte alltid. Jeg var en skikkelig dårlig taper og din forklaring på at jeg aldri vant var at jeg var dårlig. Allikevel ville jeg spille sammen med deg, men det morsomste var når jeg kunne se på. Det morsomste var når du spilte Tarzan.

4. Også må jeg jo ha med et veldig fint minne som har blitt utrolig morsomt å tulle med for hele familien. Dagen du skulle spise gele hos brodern og hadde fått ei lita skje. Du klagde over at du ikke klarte å få i deg noe med den lilla skjeen og så står den ene dattern til brodern med en sleiv i hånda. Du takket ikke nei til det, men begynte heller å spise med den. Og det skulle heller ikke bli siste gang du fikk sleiv til gele.

Jeg kunne skrivd side på side om alle våre minner sammen, men jeg tror jeg skal stoppe der. Jeg vil bare at du skal vite at jeger utrolig glad for at du er broren min. Vi har hatt våre uenigheter og krangler, men vi har også mange flotte minner sammen. Jeg er kjempe glad i deg. Takk for alle årene du har holdt ut med en slitsom og sprø søster, takk for at du alltid har vært der for meg når jeg virkelig har trengt det og takk for at du tok deg tid til å være en storebror jeg kunne se opp til.

Tenk positivt, sier dem. Det var min første oppgave på veien til å bli frisk. Jeg skulle ikke presse meg selv til noe annet, bare tenke positivt. Da tenker du kanskje at det er jo ikke noe problem. Men jeg skal si dere en ting. Det er faktisk mye vanskeligere enn det høres ut, men jeg prøver så godt jeg kan. Derfor tenkte jeg å lage et innlegg der jeg skriver om hva som er positivt i livet mitt. De tingene som virkelig gir meg styrke og håp på veien videre. Så da er det på tide å tenke positivt. Det er på tide å finne de små gledene i livet som kan hjelpe meg å holde positiviteten oppe når jeg virkelig trenger det.

1. Jeg har endelig funnet et navkontor som hjelper meg. Jeg får god oppfølging, svar når jeg spørr om noe og time vis det er noe jeg vil prate om. Det hjelper mye. Det blir jo en ting mindre å bekymre seg for. Jeg har ikke akkurat vært så heldig med nav tidligere så dette er en ting jeg setter pris på.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

2. Nå skal jeg få hjelp og få snakke med en psykolog etter mange år med alle problemene mine på egenhånd. Dette er noe jeg har ønsket, men aldri orket å ta opp kampen for. Det betyr uendelig mye for meg. Alt jeg ønsker er å bli bedre psykisk.

3. All støtte fra familien og venner. At jeg kan snakke med dem om jeg trenger det og at de forstår. Også føler jeg meg ikke så alene som jeg gjorde før.

4. All støtte og hjelp fra kjæresten. Når jeg trenger å slappe av og ikke klarer å gjøre noe så får jeg støtte i stedenfor klaging. Det gjør det mye lettere for meg å takle utmattelse og alt som følger med. Det å bo med noen som faktisk bryr seg om meg og forstår meg har hjulpet så utrolig mye på humøret og jeg føler at jeg får mer energi og positivitet ut av det. Bare fordi han aksepterer meg for den jeg er. Jeg er ganske heldig!

5. Det er også veldig avslappende å sitte og se på tv når jeg ikke klarer noe annet. Etter en lang helg med mye kollektiv så har det vært godt æ bruke dagene foran tven (når jeg ikke sover). Så får man bare håpe at man har energi til helgen igjen.

Jeg gjør mitt beste for å tenke positivt fordi jeg gjerne vil bli frisk. Jeg vil gjøre alt i min makt for å bli bedre, men bare det å tenke positivt tapper mye krefter når man ikke helt vet hvordan man skal få frem positive tanker i en vanskelig stund. Det går seg vel til med tiden. Man blir ikke frisk over natten,men man blir heller ikke frisk av å ikke prøve.

Men små skritt kan gjøre en stor forskjell!

Jeg skal love dere at det var ikke lett å skrive dette innlegget. Finne positive ting i hverdagen er ikke så lett. Kanskje jeg etterhvert finner andre positive ting i hverdagen å skrive om, men akkurat nå ble det disse store tingene som virkelig betyr mye for meg og har gjort det hele tiden. Mennesker, systemet, alt som kan være med på å hjelpe meg videre. Alle menneskene som løfter meg opp i stedenfor å trykke meg ned.

Det finnes sikkert mange små gleder som er utrolig viktig for meg, men dette er hvertfall en start. Det er virkelig ikke så enkelt å tenke positivt nå helt i starten, men jeg har hvertfall troen på at ting vil endre seg med tiden vis jeg bare har tålmodighet og har trua på meg selv. Foreløpig går det hvertfall fint. La oss håpe det går riktig veien for meg nå. Nå har jeg hvertfall ikke noen som trykker meg ned og gjør ting verre for meg. Det er en god start!

Denne lørdagen skulle bli fylt med så mye mer enn jeg hadde forventet. Allerede på vei til brodern sin 40 års dag så merket jeg noe. Det var en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, men jeg tror det kanskje kan henge sammen med resten av denne dagen.

Det startet med en lang tur med både buss og tog hvor jeg kjente på alle følelsene som lagde kaos som vanlig, men aller mest var det glede. Med en 3 timers lang tur så er det mye som går igjennom hodet. Jeg har mistet tantebarnet mitt, men det er kun glade tanker knyttet til henne. Jeg kan ikke annet enn å smile. Så jeg gjorde det da jeg tenkte på henne, men også kjente jeg sorgen. Det er jo normalt. I dag skulle jeg gå inn i det huset hun hadde bodd og hun skulle ikke være med å feire faren sin. Vel, det var hvertfall det jeg trodde.

Det var virkelig pyntet opp til bursdag. Ballonger, dekorasjoner og god mat ventet oss når vi kom dit. Alle var samlet og vi skulle få en flott dag sammen. Det ble god stemning og mange flotte, glade fjes. Det var akkurat slik det skulle være på en bursdag. Jeg tror det var nøyaktig dette alle trengte. Etter en veldig vanskelig tid for hele familien så var det godt å le, smile og prate. Det var godt å kunne dele ut klemmer, gode ord og kjærlighet. Familien min betyr alt for meg og at dem har det bra betyr alt og mere til. Klart det kommer tårer ennå og folk trenger trøst. Slike ting vil ta tid. Da er det godt å ha støtte. Jeg vil alltid være der med åpne armer for å dele ut varme klemmer. Det er det familie er til for. Vi er der når noen trenger en å snakke med eller bare en trøstende klem og gode ord.

Det var så klart ikke til å unngå at vår dyrebare engel ble samtaleemnet for dagen. Sårene har ikke grodd og vi har så mange tanker, men også minner. For meg ble det til slutt for mye. Det var en kombinasjon av så mange som snakket og hva jeg hadde fått vite. Jeg satt meg derfor litt unna alle andre og det var da noe merkelig skulle skje.

Jeg satt med tårer i øyenkroken og magen gjorde vondt. Jeg tenkte på Jennie og hvor mye jeg ønsket at hun var her, at hun kunne feire bursdagen til pappaen sin som hun var så glad i. Det var da jeg så noe helt sprøtt. Den ene ballongen med helium som var i taket begynte å sveve ned mot bakken og mot døråpningen ut til trappeoppgangen. Jeg begynte å smile og le, fulgte den med blikket til den forsvant ut igjennom døråpningen. Det var ikke bare jeg som hadde fått det med meg så jeg så ikke syner hvertfall. Blikket mitt ble stadig skjøvet bort mot trappa og jeg fikk en følelse av at jeg måtte følge etter den. Til slutt gikk jeg opp i 2. Etasje der ballongen hadde tatt veien. Der stod den altså i taket, rett over døråpningen til Emilie sitt soverom. Jeg lo litt og smilte da jeg gikk ned trappa. Dette må jo være et slags tegn fra Jennie. Hun var faktisk der og feiret pappaen sin. Jeg tror hun alltid er der. Passer på familien sin, på søsteren sin. For det dukker stadig opp små ting som ikke er så lett å forklare. Jeg tror hun er der! Og jeg tror hun smilte det fantastiske smilet sitt sammen med oss. Det er hvertfall det jeg velger å tro.

Denne lørdagen har blitt så mye mer enn jeg trodde. Det har vært en flott dag som jeg fikk tilbringe med familien min, men nå er den over og jeg skal snart hjem til kjæresten min. Nå må jeg vente til neste gang jeg tar turen nedover og da skal jeg ha med kjæresten min. Det blir første gangen han får møte alle sammen. Hvertfall sånn skikkelig. Han har jo vært syk, men nå går det bedre. HELDIGVIS. Nå får det være nok elendighet. Nå skal vi ha litt positivitet inn i livene våre!

Jeg må få takke for en koselig dag sammen med familien. Det var en helt spesiell dag og jeg er så glad jeg fikk komme. Glad for at vi fikk feiret brodern og glad for enda et flott minne sammen med familien min. Så utrolig glad i dere! Og den kaka var jo bare helt rå! Den passa virkelig brodern. For hva er vel bedre enn en tanks til en skaumann som er i overkant interessert i historien 2. Verdenskrig? Også matcher jo kaka de lysa dem hadde pyntet med. Granater og gevær. Eneste som manglet var at bursdagsbarnet hadde hjelm og klær som matchet. Gratulerer så mye med 40 års dagen. Håper du hadde en fin dag. Jeg er utrolig glad i deg. Du er den beste broren i verden. Vel, på delt førsteplass da. Jeg er jo så heldig å ha 2 fantastiske brødre. Og da var det vel på tide å få seg litt søvn før hjemreisen. Det er en lang vei hjem og jeg er helt utslitt.

Fredag morgen dro jeg og min samboer til Jessheim. Endelig var det min tur til å få mitt første møte på DPS. Etter en natt uten søvn var jeg ganske sliten i kroppen, men dette er noe jeg har ventet på så lenge. Det første skrittet til en bedre psykisk helse. Selvom jeg var klar så sjekket jeg telefonen ofte for å se om jeg hadde fått sms fra Ahus om avlyst avtale. Det kom aldri noe sms og vi var faktisk på vei bort. Med vondt i magen, svimmelhet og kvalme fant vi frem til bygget og til venterommet. 30 minutter for tidlig og mye tid til å la tankene spinne i hodet. Jeg satt med blikket ned i gulvet. Jeg pustet rolig med magen og ventet.

“Cathrine” hørte jeg en mann si. Jeg tok leppomaden tantebarnet mitt hadde lagd til meg. Jeg har dem alltid i veska, en fra hver av jentene. Denne gangen ville jeg holde noe jeg hadde fått fra Jennie. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare måtte ha den med inn på møtet. Hele tiden hadde jeg den i hånden og det føltes så godt og rolig å ha den med meg.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg satt der og fortalte om hva jeg hadde vært igjennom som barn og helt frem til nå. All mobbingen på skolen og oppførselen til den personen (og familien hans) jeg hadde delt 9 år med. Jeg fortalte hvor glad jeg er i familien min og hvor mye de betyr for meg. Vi snakket om det at jeg har holdt alt skjult i så mange år og båret denne byrden alene. Så var det selvskading og alle tankene jeg har hatt siden 7. Klasse og hvor tungt det har vært at jeg ikke har hatt noen støtte, noen som viste. Det å bære på alt dette så lenge på egenhånd har til slutt gitt meg ekstremt mye angst. Alt det folk tar forgitt er en ekstrem tung oppgave for meg. Gå i butikken alene, kollektiv alene, være med og treffe andre mennesker (selvom det bare er 1 person ekstra). Vi snakket om alt, men allikevel bare en brøkdel av hva som har skjedd i løpet av livet mitt. Men det var ingen tvil om at jeg bar på noe veldig tungt og vanskelig som krever tid å bli kvitt, men jeg er klar!

Så skulle vi komme til den vanskeligste delen av hele samtalen. Jeg skulle fortelle om deg. Min vakre, herlige, modige og fantastiske Jennie. Jeg fortalte om dagen vi mistet deg.

“Eldste broren min mistet sin yngste datter til selvmord i januar i år” og det var da stemmen begynte å svikte og tårene hadde lyst til å komme. Ut av det blå falt blikket mitt ned til lepomaden jeg hadde i hånden, den fra deg. Den som jeg hadde snurret rundt i hendene mine, men ikke sett på før nå. Jeg ble helt rolig og begynte å smile et veldig forsiktig smil. Det var da jeg tenkte at dette skulle gå bra. Jeg kom til å klare dette så lenge jeg gav det tid. Styrken hadde jeg inni meg.

Vi gikk ikke så mye inn på dette med Jennie, men jeg fikk hvertfall sagt det. Det er en viktig del av hvorfor jeg føler meg sånn som jeg gjør. Og det jeg føler er så utrolig sterkt. Som han sa så er følelsene mine utenpå kroppen og det er vanskelig å kontrollere dem. Den sosiale delen av meg er delt i 2. Jeg vil veldig gjerne være blant folk, men med alle følelsene og angsten så blir jeg tappet for krefter bare ved å hilse på mennesker. Det trenger ikke være ukjente mennesker engang. Og dette håper jeg at jeg får fikset ved å få den hjelpen jeg nå får. Jeg har troen. Alt jeg trenger å gjøre foreløpig er å finne det positive i livet og dytte vekk det negative. En liten hjemmelekse til meg kan man vel si.

Men én ting er hvertfall sikkert og det er at Jennie gav meg styrke i dag! Hun er med meg og hjelper meg igjennom dette. Hun vil alltid være med meg i hjertet mitt. Jeg vil alltid tenke på henne. Min skinnende stjerne. Den største og flotteste stjernen på himmelen. Jeg vet du er her for oss alle sammen. Jeg kan føle det.

Jeg savner deg så ufattelig mye, men igjennom tårene kan jeg nå smile. Jeg kan smile fordi jeg kjenner at du er nær. Tante er så utrolig glad i deg. Min vakre engel.

Kristin Gjelsvik er en blogger som mange har hørt om. Hun er ikke redd for å rope ut det hun mener og det er jo en positiv ting. Allikevel burde man tenke litt på hva man sier før man roper det ut. Jeg hinter så klart til Kristin sin takketale på Vixen som ikke er veldig fin. Det ER et godt budskap, men det er så åpenlyst hvem hun sikter til og dette er ikke greit. Da er det fint at vi har slike flotte mennesker som Joakim Kleven som støtter. Jeg liker måten han sier det på fordi han viser så utrolig bra at han er glad i begge to og ikke vil ha en stor diskusjon, bare si i fra. Så ja, det har utrolig mye å si hvordan man ordlegger seg.

Det vil nok alltid være misforståelser, men dette virker absolutt ikke som noe en misforståelse. Det er utrolig trist at så mange mennesker blir dyttet ned på denne måten for at noen skal få frem et poeng. Ja, det er trist at kroppspresset er såpass høyt. Det er utrolig trist at så mange mennesker sliter med å se seg selv som pene, men det er ikke én person sin feil! Dette er så utrolig mye større og det virker det som at folk ikke helt forstår.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kunne sittet her og skrivd side opp og side ned om hvem som har fikset på kroppen sin. Vi lever i en helt vill verden der slike ting plutselig har blitt helt normalt. Min mening er jo at det rett og slett er trist. At en person ikke liker kroppen sin og vil legge seg under kniven for å føle seg bedre er jo ingen hyggelig tanke. Men jeg som enkeltperson kan ikke sitte her og dømme mennesker for sine avgjørelser og si at dem er dårlige mennesker og dårlige forbilder. Om noen vil endre på noe er det alltid en grunn bak enten det har vært mobbing eller bare dårlig selvbilde. Det kan være foreldrene sin feil som kanskje ikke har vært så snille når dem har snakket. At ord dem ikke burde si har kommet ut av munnen allikevel.

Vi skal ikke være så raske til å dømme og vi kan ikke si at dem som har operert seg er et dårlig forbilde. Dette kan være hardtarbeidende mennesker som faktisk hjelper unge mennesker til å satse høyt, strekke seg etter drømmene sine og gjøre noe stort ut av livet.

En ting er sikkert og det er at man aldri burde henge ut enkeltmennesker. Vi er bare mennesker. Alle gjør feil. Hvilken rett har du til å snakke stygt om andre? Vi har alle våre feil.

Så vis du har en stemme og bruker den såpass kraftig som Kristin. Bare husk på én ting! Ikke snakk stygt om mennesker. Ordlegg deg så ingen blir såret, men sånn at budskapet kommer frem. For vi skal alle få lov til å ha våre meninger, men det er hvordan vi snakker om sakene som er viktig. Kristin har en sterk og flott måte å snakke på som virkelig gir folk lyst til å høre på henne. Nå har ikke jeg fulgt henne så mye, men jeg vet såpass at hun har bein i nesa og er ei sterk kvinne med sterke meninger. Dette syns jeg er flott. Vi trenger jo slike mennesker, slik vi trenger alle andre type mennesker. Hun er sikkert ei flott jente og jeg har ikke no vondt å si om henne, men allikevel er denne saken så viktig. Ikke for å henge ut noen eller ta noens side, men for å få ut dette med ordvalg og hvordan man ordlegger seg når man skal snakke om noe så viktig som dette temaet, kroppspress.

Så lenge vi husker at vi er bare mennesker og mennesker gjør feil så er det kanskje lettere å forstå at noen velger å operere seg. Jeg ville aldri gjort det, men jeg kan ikke dømme andre for å velge den løsningen. Det er ikke noe som hjelper på selvbildet, men vist man er voksen så må man få bestemme selv hva man vil gjøre med kroppen uten at det skal bli sett på så negativt.

Det er farlig, man blir ikke glad, man blir avhengig osv. Er ting som står overalt. Dette kan folk lese og de er derfor fult klar over det  men de velger å gjøre det allikevel. La nå dette være deres valg. Uansett hva det måtte være, la mennesker få velge selv hvordan dem vil se ut. Det er ikke sånn at noen presser deg til å se sånn ut så hvorfor lager man slikt oppstyr? Nå tenker jeg generelt og ikke bare talen til Kristin. For det er så mye hat der ute. Hvorfor kan ikke mennesker bruke energien sin på å være snille og si fine ting. Er det virkelig så vanskelig å snu seg bort eller klikke seg vekk fra det som ikke er pent i dine øyne?

Jeg fatter ikke hvorfor mennesker velger å være så slemme. Hvorfor så mange sier og skriver så mye dritt til andre mennesker kan jeg ikke skjønne. Hvem såret deg, tenker jeg bare. For noe alvorlig galt må det være! Voksne mennesker som slenger med leppa på grupper inne på Facebook. Det er jo rett og slett bare tragisk. Det er umulig for meg å skjønne at drittslenging er så mye enklere enn et enkelt smil eller kompliment. Har du ikke noe pent å si så bare klapp igjen! Hver så snill! Tenk på alle de barna som leser dette. Det må vel være ganske flaut å vite at man faktisk sitter der og oppfordrer barn til mobbing, syns du ikke? Tenk å ha selvskading og selvmord på samvittigheten. Det starter nemlig med dere voksne. Dere som ikke tåler at andre er annerledes enn det du er vant til. Vi lever i 2020, ikke 1800-tallet. Og jeg elsker det! Tenk at man kan være homofil, man kan uttrykke seg igjennom klesstil, man kan operere seg og være smart samtidig, man kan være kvinnlig fotballspiller, mannlig frisør osv. Jeg syns det er nydelig hvordan verden har blitt og at mennesker tørr å være seg selv. Flere og flere tørr å leve slik dem vil så hvorfor kan du ikke la dem? Ser du ikke skjønnheten ved å kunne velge selv?