Jeg må si at jeg hadde ikke forventet å hoppe rundt på krykker i dag med dundrende hodepine og ikke noe styrke i armene, men slik ble det bare. Jeg er allikevel ganske heldig for det går jo over, men det er bare så kjedelig når man egentlig vil gjøre ting. Bare det å komme seg ut av senga er et strev. Så i dag stod samboeren min å lagde tomatsuppe med pølsebiter til middag. Aldri har tomatsuppe smakt så godt.
Jeg hadde ikke spist noe før kl.18:00 og hadde ligget mest i senga i håp om å få sovet bort hodepinen. Desverre har den vært med meg i hele dag, men jeg satser på at den er borte når jeg våkner igjen. For snart er det på tide for meg å stirre ut i mørket et par timer før jeg endelig sovner. Jepp, sånn er mine netter for tiden. Men nå går det jo mot lysere tider og om ikke lenge så er det sol og varme der ute. Forhåpentligvis vil ting roe seg litt ned så jeg kan føle meg bedre igjen. Jeg kan nesten ikke vente til våren er her. Det er den beste tiden på året.
Eller så går nå dagene helt greit her. Jeg trives veldig godt her med samboeren min. Han er det beste som har skjedd meg. Selvom ting har vært veldig tøft så finner vi en måte å komme igjennom dagene på med smil, latter, mye prating og klemmer. Er det én ting jeg ikke hadde klart meg uten så er det gode klemmer. Dagen og livet generelt blir så mye bedre med en god og varm klem fra en man er glad i.
Så ja, ting er vanskelig og livet er vanskelig av og til. Men med så flotte mennesker som min samboer så er også livet en fest, et eventyr som jeg kan rømme til når det blir for tøft alene. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har følt meg bedre bare av en klem fra han, men det er ikke få.
Men nå ligger jeg på senga og det eneste jeg ønsker nå er å få sove vekk hodepinen som herjer i tinningen min. Så da er det bare å krysse fingrene og håpe at hodet og kroppen er litt bedre når jeg våkner igjen.
Begravelsen i går var helt unik. For det første var det mye mindre tårer enn jeg hadde trodde og presten gjorde det til en veldig fin begravelse for alle. Med en litt lettere stemning og humor, ble dette en begravelse som han ville satt pris på. Samboeren min var så sterk og modig at han startet det hele med en Queen sang som han og pappaen hadde gode minner fra. Med en klokkeren og nydelig stemme stod han der og sang meg og mange andre til tårer. Nettopp så vakkert var det altså. Pappaen hans ville vært stolt!
Med flotte salmer og nydelige sanger så ble dette et veldig flott farvel til han. Jeg må si jeg var ganske heldig som hadde verdens søteste og godeste jente ved siden av meg. Med hennes støtte og klemmer igjennom begravelsen så gikk det mye bedre enn jeg trodde det ville gå. Så en stor takk til deg, du vet hvem du er. Evig takknemlig for all støtten.
Som dere kanskje ser så har jeg valgt å fjerne navnet osv fra programmet. Grunnen til dette er fordi det var en sånn person han var, veldig privat. Men jeg føler allikevel at jeg måtte vise dere det flotte programmet. Her er det blitt tatt bilde av den ene gitaren hans. I tillegg til en kassegitar bak. Dette er de gitarene han sist spilte på og som betydde mest for han (av alle de gitarene han hadde). Det var en skikkelig musiker, men også produsent og så mye mer.
Så når begravelsen var ferdig og kisten skulle bæres ut i bilen så var det sønnene som stod foran også 4 andre som jeg ikke helt har fått med meg hvem er. De bar han ut og inn i bilen. Vi stod og så at bilen kjørte sakte nedover veien og da kom klumpen i magen og tårene. Da var det veldig godt å ha samboeren min og en god klem.
Etter alt dette ble vi samlet i et lokale for pølser, kaker og helt fantastisk underholdning fra flotte musikere. Fra start til slutt så var dette en helt fantastisk flott gjennomført dag som lyste faren til samboeren min lang vei. Med musikk i fokus så klart. Rett og slett nydelig.
Og uten å legge ut noen fjes ville jeg bare vise hvordan det var på lokalet vi var på etter kirken. Med langbord dekket med små rosebuketter. Og et stort kakebord med mange flotte kaker. Det ble også fin musikk fra kona hans og noen andre mannfolk. Alt fra gitar til munnspill var med. Jeg satt og nøyt musikken. Det var rett og slett nydelig å høre på. Så mange talentfulle mennesker på et sted. Jeg er hvertfall imponert og når musikken spilte så var jeg i en annen verden. Det er ikke mulig å beskrive den følelsen engang. Det var bare så vakkert. Jeg vil høre mer!
Men etter en flott, lang dag er det alltid en ende til det. Vi ble kjørt hjem og jeg brukte vel 3 ganger så lang tid som vanlig fra bilen til døra, men det var verdt det. Jeg viste hvordan natta og dagen i dag ville bli. Heldigvis for meg så har vi krykker her hjemme. Med en krykke så har jeg klart å komme meg opp av senga og på do på egenhånd. Men igjen, det var absolutt verdt det. Det å kunne være der og støtte samboeren min er verdt all strevet med å komme meg rundt nå.
Så får vi se hvordan dagene fremover blir. Dette er absolutt ikke lett for han. Så da får jeg bare være der så godt jeg kan for han så klarer vi oss. Sammen er vi sterkere.
Med 2 timer søvn i natt så gikk jeg å la meg igjen når samboeren min skulle på jobb. Da fikk jeg hvertfall hvilt ut nok til det jeg skulle i dag. For i morgen er det begravelsen til faren til samboeren min og jeg lovet å bake marsipankake. Vi har fått kjøpt inn boks til å frakte kaka i og snart har jeg alt jeg trenger til kaka.
Selvom jeg er sliten og gjerne skulle sovet hele dagen så er dette noe jeg virkelig har lyst til å gjøre for dem. Så da var det bare å stå opp og begynne på kaka. Jeg har stått med en elektrisk håndvisp og pisket eggedosis til hånden min ikke orket mer. Så vendte jeg inn mel og bakepulver forsiktig sånn at mest mulig av luften holdt seg inni røra. Kaka ble til slutt satt i ovnen og kom ut ganske bra. Jeg er hvertfall veldig fornøyd med resultatet.
Da er det bare å vente til bunnen er avkjølt og så er det bare å fylle, trekke marsipan og pynte. Jeg tror dette blir bra. Frem til den er avkjølt så skal jeg slappe av. For i morgen er det en tung dag for oss begge. Begravelsen til faren hans er på samme dag som Jennie forsvant og forlot oss (for 2 måneder siden). Det blir tungt, vanskelig og fylt med sorg.
Og så blir det pølsefest og kaker. Forhåpentligvis blir det en fin dag selvom det er utrolig trist å ta farvel med nære familiemedlemmer. Det blir en dag for sorg, men også en dag for mimring. En dag der folk samles for å ta et siste farvel og komme sammen for en prat. Det syns jeg er en veldig fin avslutning på en begravelse. Når alle samles og snakker om alt dem har opplevd med vedkommende. Man får høre nye historier og ser hvor mye kjærlighet og omtanke vedkommende har gitt andre. At denne personen har gjort noe for andre som han/hun blir husket for. Det er jo bare vakkert. Vi har mistet noen flotte mennesker, men minnene vil alltid være der og det er det som er så flott. Jeg har alltid likt det å kunne ta bilder og bevare minnene på den måten. Hukommelsen min er ikke helt på topp så når jeg blar igjennom bildene jeg har fremkalt opp igjennom så kommer minnene til meg og jeg husker ting som har blitt sagt eller gjort. Jeg husker smilet, latteren og humoren til vedkommende. Så dukker plutselig andre minner opp som ikke er blitt tatt bilde av. Sånn sitter jeg når jeg ser på gamle bilder og det setter et stort smil på meg hvertfall.
I går satt jeg å sendte og fikk bilder av moren til Jennie, min svigerinne. Jeg smilte så bredt at samboeren min ble fylt av glede også. Alle de flotte minnene bare kom mor meg som en diger bølge. Alle de nydelige øyeblikkene jeg har fått oppleve sammen med tantebarna mine. De øyeblikkene betyr alt for meg og de er godt bevart i hjertet mitt. Disse bildene har jeg bestemt at jeg ikke skal bruke på bloggen, men jeg har allerede fremkalt dem på nettet. Eneste jeg trenger nå er et stort album jeg kan sette dem inn i. Planen var jo å begynne snart, men med alle disse andre utgiftene og mye kollektiv transport så har det ikke vært noe penger igjen til album, men bildene går jo ikke noe sted. Kanskje jeg kan få skaffet et album denne eller neste måned. Men det som er førsteprioritet nå er psykolog. Så får alt annet komme etter det.
Jeg er veldig glad i å lage mat og kaker. Når kroppen min tillater det så blir det som regel noe godt for både meg og min samboer. Det har gått en del mel for å si det sånn, men det er jo så gøy. Jeg baker alt fra eplekake til ostebriks og det beste jeg vet er å finne på noe nytt å lage. Heldigvis for meg har jeg en samboer som er like glad som meg hver gang jeg skal lage noe.
Den siste tiden har jeg brukt rester fra f.eks taco til å lage fylte rundstykker. Jeg har lagd rundstykker med egg i midten og jeg har også brukt grillet kylling og ost. Det er jo utrolig hva man kan lage om man bare bruker fantasien litt. Jeg er noe av det jeg har lagd den siste tiden.
Det jeg gjorde her var å lage en helt vanlig rundstykkedeig. Jeg lagde 8 like store deler og klemte dem til flate firkanter. Jeg la 4 av dem på ei plate med bakepapir. Så tok jeg raspet ost og grillet kylling i midten av firkanten. Til slutt la jeg en flat firkant av deig over og presset sidene sammen med fingrene. For å gi det en ekstra, liten finish så tok jeg litt revet ost på toppen før jeg satt dem inn i ovnen. Så var det bare å steke dem. Egentlig veldig enkelt og utrolig godt.
Og har man litt kjøttdeig igjen etter taco så er dette en veldig fin måte å bruke det opp på. Jeg gjorde det på akkurat samme måte. Fylte med kjøttdeig og ost. På toppen har jeg ost, pizzakrydder, paprikakrydder og urtesalt.
På bildet over ser dere rundstykker med egg i midten. Da tok jeg bare å lagde et hull i midten så jeg fikk plass til egget. Jeg tok på det krydderet jeg følte passet (salt, pepper og pizzakrydder). Så var det bare rett inn i ovnen. Det er jo så enkelt og utrolig godt. Man må bare la fantasien flyte fritt. Jeg har noen flere idéer jeg har lyst til å prøve, men de deler jeg ikke før de er testet og knipset bilde av.
Vis dere har noen idéer som jeg bør prøve ut så er det bare å slenge dem i kommentarfeltet. Jeg syns det er utrolig spennende å prøve nye ting. Enten det er mat, kaker eller desserter.
Kjøkkenet blir hvertfall brukt. Det syns til tider litt for mye, men sånn er det.man tar det når man orker. Det var det jeg og samboeren min gjorde i dag. Da ble det oppvask på oss og det var utrolig godt å få det unna veien. Et problem mindre å tenke på. Hvertfall for en stund.
Det blir mye som må gjøres og samboeren min er jo helt utslitt etter alt med begravelsesforberedelser, men det er en person som jeg virkelig er helt sjokka over. Kona til han som har gått bort (pappaen til min samboer) er ei helt fantastisk dame. Hun har virkelig vært så god og full pakke hele veien. Til og med jeg har fått være med på alt. Moren til samboeren min er blitt inkludert i alt dette også. Det er en veldig flott og god gjeng. Jeg har aldri vært borti en så vakker gjeng som dette noen gang.
I går var vi hos henne og snakket med presten. Sånne ting som må gjøres før en begravelse. Alle de flotte minnene og hvordan de beskrev pappaen til samboeren min gjorde virkelig inntrykk på meg. Han var en helt unik mann med så mange flotte mennesker rundt seg som virkelig brydde seg om han. Nei, det finnes faktisk ikke ord for hvordan det har vært for meg å kunne være med på alt dette. Jeg er bare så takknemlig for det fordi det er virkelig en helt spesiell og fin måte å minnes han på og for meg å virkelig bli kjent med han på. Det er jo mye jeg ikke viste om han og helt sikkert mye som jeg ennå ikke vet. Men de timene vi fikk dele med kona hans i går var virkelig fine. Det var en stund som dem alle trengte. Det var god stemning, gode ord, fine minner og flotte historier. Det var latter og humor hele veien. Det var rett og slett en unik opplevelse for meg som ikke fikk bli så godt kjent med han. Allikevel kjente jeg det fra første stund at han var en snill og god mann. Jeg fikk se humor og latter den lille tiden jeg hadde med min samboer der. Han virket veldig lykkelig og det var han også.
Men uansett hvor mye latter og gode minner man har av en som nettopp har gått bort, så vil det alltid være veldig tungt. Dette var jo pappaen hans og det setter så klart dype spor. Det er sår som krever tid å leges, men han er heldigvis ikke alene. Han har ikke bare meg, men også så mange andre rundt seg som bryr seg om han. Det har jo hjulpet utrolig masse i denne vonde tiden.
Vi har hatt venner på besøk som har støttet han og fått opp humøret. Kona til pappaen hans og familien sin har han jo snakket mye med. Til og med de på jobben har vært der. Han fikk jo til og med blomster på døra her for et par dager siden. Så man kan se at han har mye kjærlighet og omtanke rundt. Det er veldig godt å se at han ikke trenger å stå i stormen alene. Han har jo meg også, men det er jo ikke alltid nok. Særlig ikke i en slik situasjon.
Vi klarer oss ganske fint til tross av alt som har skjedd, men jeg håper virkelig at ting kan roe seg ned nå. Det er så mye død og elendighet rundt nå. Jeg fikk jo vite at broren til en kompis av meg også har gått bort nå så det er 3 flotte mennesker i løpet av 2 måneder. STOPP er det eneste ordet som passer nå. Ja, så er det jo dette corona viruset da. Som om verden ikke har nok elendigheter fra før av.
Jeg fikk én oppgave fra DPS og det var å tenke positivt. Det er det jeg prøver på nå i denne tragiske tiden. Finne de små, positive øyeblikkene i livet. Listen er ikke veldig lang, men de få punktene er sterke.
1. Gårsdagens mimring
2. Gårsdagens hundekosing som dere ser på bildet jeg har lagt med i innlegget.
3. Smilet min kjære samboer klarer å få frem i både seg selv og meg. At vi får frem godt humør. Jeg syns det er det viktigste av alt.
Internett har blitt det verste stedet for mobbing og det er ganske skummelt å tenke på. De voksne har ingen anelse om hva som skjuler seg på skjermene til barna sine og vi vet veldig godt at veldig få snakker om det. Det ligger i innboksen til barna deres og det er ingenting dere kan gjøre med det. Eller er det?
Kampen mot mobbing er min hjertesak og det finnes så mye man kan gjøre for at barn skal få en bedre oppvekst. Jeg har sagt så mange ganger at vi som voksne må stå frem som gode eksempler, men det er så mange der ute som ikke gjør det. Jeg har jo skrivd om voksne folk (60+) som skriver de styggeste tingene til andre på Facebook inne på grupper så alle kan lese det. Voksne mennesker som rotter seg sammen som fjortiser og faktisk syns det er helt greit å komme med disse kommentarene til andre mennesker. Det er mennesker dem ikke engang kjenner. Til og med veldig unge mennesker som bare spørre et enkelt spørsmål på en gruppe. Jeg syns dette med sosiale medier er ganske drøyt. Man kan slenge ut med akkurat det man vil uten at det blir noe konsekvenser ut av det, men dette er faktisk ganske alvorlig. Dette går utover personen som blir angrepet, men også barn/unge som gjerne tar etter alt de leser på nettet. Vi bygger jo et samfunn med så mye hat og negativitet. Det er ikke rart at barn er slik de er og det gjør meg utrolig trist å se at voksne kan oppføre seg sånn.
Av og til begynner jeg å lure på om disse menneskene som er godt voksne egentlig tenker på hva de slenger ut av seg på sosiale medier. For i mine øyne virker det som om det ikke er så mye som fungerer oppi toppetasjen til enkelte.
For ei som har vokst opp med tilgang til internett siden jeg var ganske ung så skal jeg si dere at det dere har lært barna deres har virkelig skadet meg (og andre i min situasjon).
Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk høre at jeg ikke var verdt noe og kunne bare gå å henge meg. Familien min ville hatt det så mye bedre uten meg. De kalte meg stygg, billig og fattig. Jeg ble kalt feit og de sa at ingen likte meg. De pekte på meg og lo når jeg gikk forbi dem i gangen på skolen. Dem stod der og latet som dem kuttet seg for å liksom forestille meg. Jeg ble dyttet, spyttet på, lugget, klort og kastet ting på. Tingene mine ble kastet ned trappa eller ut av vinduet på skolen. Jeg har blitt truet med kniv, slått i ankelen med bandykølle og blitt sparket og slått. Jeg ble alltid valgt sist i gymmen og det laget som fikk meg ble sure og sa æsj ol. De aller fleste gav aldri ballen til meg. Mange ganger latet jeg som jeg hadde glemt gymtøy eller hadde vondt i beina. Bare for å slippe å være med i gymmen. Jeg satt mye alene og de vennene jeg hadde forlot meg i løpet av barneskolen for å ikke bli mobbet selv. Dette er barn som gjør fordi dem har lært det via sosiale medier eller av dere voksne der hjemme. Det blir jo ikke bedre før dere faktisk får opp øynene. Det er faktisk en grunn til at tallene på selvmord bare blir høyere og høyere. Dere er med på å skape disse mobberne som ødelegger livet til uskyldige små barn.
For meg startet mobbingen allerede i 1. Klasse. Dere kan jo selv tenke dere hvor ødelagte disse barna faktisk var fra starten. Lite viste de hvor ille det faktisk var. Dette hadde dem jo allerede lært seg at var helt ok. Hjernevasket av foreldre og sosiale medier fortsatte jo dette. I mine øyne fatter jeg ikke hvordan et lite barn kan bli så ondskapsfull. Hva skjedde egentlig rundt dette barnet for at han/hun skulle bli sånn? En ting er sikkert og det er at INGEN barn blir sånn av seg selv.
Når jeg ser tilbake på min tid på barneskolen så vil jeg ikke lengre dømme de personene som oppførte seg slik, men jeg har heller ingen interesse av å møte dem igjen heller. Selvfølgelig har dette satt et spor i meg som har endret meg for alltid. Det er det ingen tvil om. Det skjedde så mye som ikke burde skje med et barn i den alderen. Takket være mobbingen så klarte ikke jeg å stole på noen. Ingen jeg lekte med var mine venner. Jeg klarte ikke slippe noen inn og stole på det de sa og at de ville meg godt. Jeg var usikker på alle rundt meg og fortalte minst mulig til noen. Verken barn eller voksne viste hvor mye smerte jeg var nødt til å holde ut med igjennom hele barne og ungdomsskolen. Jeg gikk rundt og var livredd for alle. Så begynte redselen å omdanne seg til frykt og angst som nesten var umulig å leve med. Allikevel dro jeg på skolen hver eneste dag. Med vondt i magen og følelsen av å bli sett på hvert eneste sekund. Jeg følte at alle baksnakket meg og lo av meg. Litt etter litt døde jeg på innsiden og det var da hele min verden kollapset. Selvskading var en stor del av min ungdomstid.
Alt dette skjedde fordi dere voksne ikke klarer å være et godt forbilde for barna deres og barn rundt dere. Dagene mine begynte med tusen tanker om hvordan jeg kunne lure meg unna skolen og heller være hjemme der jeg følte meg trygg. På vei til skolen ble jeg livredd når noen gikk bak meg eller forbi meg på vei til skolen. Redselen fylte meg allerede helt opp når jeg begynte å nærme meg skolen. Jeg prøvde å holde meg langt borte fra de andre i klassen, men de fant meg alltid og kom med en eller annen kommentar, dyttet meg osv. Så var det samme redselen på vei hjem. Jeg gikk så fort i klarte selvom beina mine nesten ikke ville bære meg hjem. Når jeg hadde begynt å få tilgang til sosiale medier tok mobbingen aldri slutt. Det tikket inn stygge meldinger hele tiden, hver eneste dag. Jeg slettet dem, de kom tilbake, jeg slettet dem og de kom tilbake. Selvskading ble en måte for meg å slippe den vonde følelsen i hjertet. Det kjentes ut som små nåler som ble stukket inn i hjertet og tatt ut igjen, gang på gang. Selvskading ble en kontroll på følelsene mine. 13-14 år var jeg. Tenk deg at din datter på barneskolen/ungdomskolen kan ha det sånn! Det er jo helt ufattelig å tenke på, men det er faktisk slik det er. Jeg var ikke gamle jenta da jeg først ble mobbet, da jeg stengte alle ute, da jeg gikk livredd på skoleveien, da jeg leste hatmeldinger på sosiale medier og da jeg begynte med selvskading.
Den smerten jeg satt med i starten av 8. Klasse var grusom. Hjemme, på soverommet var verst. Jeg turte aldri å snakke om mine følelser for jeg hadde lagd en så solid mur, ikke bare for de på skolen, men for alle rundt meg. Den lille jenta satt alene i ensomheten med alle kommentarer hun noensinne hadde fått, skrevet tydelig inni hodet sitt. For det var faktisk sånn jeg hadde det. Allikevel tok jeg på den masken foran fjeset mitt som skjulte alt det triste. Det viste null sorg og kun en modig og sterk jente som gikk med rett rygg igjennom gangen på skolen. Jeg latet som om alt var fint når jeg var hjemme med familien. Man kunne rett og slett ikke se hva jeg gikk igjennom. Jeg latet som jeg hadde det helt fint, men inni meg var jeg så ødelagt at ingen ville kjent meg igjen om mitt indre hadde syntes på mitt ytre. Det er en utrolig skremmende tanke. Mine egne foreldre viste ingenting. Dette kan være hvem som helst der ute. Ditt barn kan ha det slik akkurat nå og du vet ingenting. Pass på at barnet sitter at du er der for han/hun. Vis at du bryr deg og lytt når de har noe på hjertet. Ta deg tid til dem for en dag kan det være for sent. Og om barnet ditt kommer til deg bør du snakke med dem angående hjelp. Oppsøk hjelp for tidlig i stedenfor at det skal bli for sent.
Vi er ansvarlig for hva barna leser når de vokser opp, fordi sosiale medier er såpass lett tilgjengelig. Dere som foreldre er ansvarlig for hvordan dere oppfører dere i hverdagen. Ord som h*re og j*vel har dem jo hørt av de voksne. Ikke lær barna dine noe dem kan bruke mot andre barn senere. Syns ikke dere at det er bedre å lære dem respekt ovenfor voksne, høffelighet og empati fremfor hat for folk man ikke kjenner på nettet? La barn få vokse opp med lek og moro i stedenfor depresjon og selvskading. Ta godt vare på den neste generasjonen. Gjør en forskjell og tenk deg om to ganger før du poster noe. Er det nødvendig? Er det snilt? Du tjener ingenting på å såre andre, men du sprer glede med positive ord. Så neste gang du skal skrive noe på sosiale medier eller åpne munnen din så tenk deg godt om. Det er ikke alt du trenger å dele selvom du tenker det.
Jeg har jo klart meg ganske bra. Klart er det mye ved meg som kunne vært bedre, men jeg har faktisk levd med alt dette i en lang stund. Faktisk føler jeg meg utrolig heldig som har kommet så langt i livet med så mye bagasje. Nå er mye av dette blitt lettere å håndtere og glemme, men alle er faktisk ikke like heldig. Mange barn og unge sliter så mye at de velger å forlate sine kjære. Det er helt uvirkelig, men selvmordstallene er høye på grunn av mobbing. Det er så klart andre ting som også kan være årsaken, men det er så mange unge som blir mobbet. Vi må tenke litt lengre enn akkurat der nesa rekker. Vi må få opp øynene for hva som skjer. Jeg vet jeg har skrivd om dette før, men det er fordi det er så utrolig viktig. Vi glemmer hvor farlig sosiale medier er og hvor mye det påvirker de unge. Det er så trist at det er så mange der ute som ikke klarer å få opp øynene.
Og har du noe på hjertet så trenger ikke det stå så alle kan lese det. Tenk på barna! Ikke bare på deg selv. Slutt å være så egoistisk. Vis vi kan tenke oss om før vi slenger ut med noe så kanskje barna også lærer seg å være snille og holde stygge kommentarer for seg selv.
I dag er det faktisk et halvt år siden jeg ble sammen med min kjære samboer. Det har gått utrolig fort, men allikevel har det skjedd så mye. På denne tiden har jeg faktisk flyttet inn til han. Det gikk egentlig ganske kort tid fra vi ble sammen og til jeg flyttet inn. Det var bare så riktig å bo her med han. Vi kom i gang med nav og praksisplass her, selvom jobb ikke ble helt som jeg håpet på. Når jeg ikke klarte å jobbe og psyken virkelig begynte å vise seg så hadde jeg utrolig god støtte fra samboeren min. Han var den som hjalp meg med å komme i gang med å søke hjelp på grunn av psyken min. Støtten han har gitt meg hele veien har hjulpet meg mer enn jeg kan sette ord på. Det har vært så nødvendig for meg å ha en som aksepterer den jeg er og hjelper meg igjennom dagene. For det har ikke vært enkelt for meg og sånn er det bare.
Jeg har opplevd så mye dritt opp igjennom. Det har rett og slett ikke stoppet og da er det vanskelig til slutt å stå på egne bein. Jeg gikk igjennom alle mine problemer alene frem til jeg møtte samboeren min. Her klarer jeg å slippe taket og la følelsene mine flyte. Det er virkelig noe jeg setter utrolig stor pris på. Jeg vet at jeg kan fortelle han alt og han vil elske meg like høyt uansett. Nå har vi faktisk vært igjennom mye sammen og fått satt forholdet på prøve for å si det sånn. Han har vært syk i 2 måneder og ikke klart å gjøre noe. Jeg har hatt mer enn nok angstanfall og depresjon. Til og med sorg måtte vi igjennom begge to. Første mistet jeg Jennie og nå forlot faren hans oss. Det har vært 6 ganske spesielle måneder, men det har vært en tid som har vist oss at vi virkelig passer sammen. Vi støtter hverandre og har det fint sammen. Det er definitivt denne mannen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med. Er jeg trist så klarer han å få meg i bedre humør. Det er egentlig alt jeg trenger nå, en god og snill mann. Jeg syns jeg fortjener litt lykke etter alt jeg har vært igjennom. Og ikke minst fortjener jeg en mann som jeg faktisk har lyst til å være den beste meg sammen med. Dette er den mannen jeg elsker og kommer til å elske resten av livet. Han er helt unik. Jeg er veldig heldig som fant han.
Så da har det faktisk gått et halvt år siden jeg gav deg et svar. Du hadde spurt noen dager før, men jeg viste ikke hva jeg skulle si. Når jeg kom hjem på soverommet så satt jeg å tenkte på dette. Jeg følte meg dum som hadde sagt at jeg trengte tid på å gi deg et svar. Det var da jeg begynte å lage et kort til deg som jeg skulle gi deg neste gang vi møttes. I kortet stod det bl.a “for å svare på spørsmålet ditt. Ja, jeg vil gjerne bli sammen med deg”. Jeg kan ennå huske reaksjonen din og at hele fjeset ditt lyste opp når du hadde lest kortet. Så det var sånn våres historie begynte. Vel, etter alt dette Tindertullet. Jeg er veldig glad jeg fant deg så jeg fikk slettet den appen for godt. Du har gjort livet mitt så mye bedre bare ved å være deg selv. Du har en helt fantastisk personlighet. Jeg elsker alt ved deg. Det er ingenting ved deg jeg vil endre på. For meg er du perfekt akkurat slik du er.
Det har blitt mange fine turer sammen. Selvom vi ikke har hatt masse penger til lange reiser så har vi fått til noen koselige turer i Oslo bl.a. Vi har dratt sammen på kino flere ganger, hentet togoodtogo poser, handlet sammen på IKEA, jeg har blitt med deg til legen (selskap på veien) og så mye mer. I tillegg har det blitt mange koselige stunder hjemme. Vi har spilt UNO og ledd så utrolig mye. Vel, jeg har hvertfall. Siden det er som regel jeg som vinner. Så har det blitt mange fine filmkvelder hvor vi har bestemt litt begge to. Jeg har lagd masse god mat og kaker til deg. Alle de flotte komplimentene du gir meg er så søte. Jeg blir like glad hver gang. At du liker maten jeg lager betyr mye mer for meg enn gaver f.eks. Men det beste jeg vet er alle de varme, gode klemmene du gir meg sånn uten videre. Det gjør meg alltid så glad. DU gjør meg alltid så glad. Jeg er så heldig som har en så god mann som deg.
Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Blir det tur til Bergen snart? Skal vi se BRANN kamp på stadion dems? Når får vi muligheten til å dra til Kristiansand? Og mest av alt lurer jeg på når vi får oss eget hus og hvor vi ender opp med å flytte. Jeg vet hvertfall én ting og det er at jeg alltid kommer til å være ved din side så lenge du vil ha meg. Så lenge jeg har deg så er hver dag så utrolig mye enklere.
Tusen takk for hvert eneste sekund av dette halve året. Måtte fremtiden gi oss mange fine år sammen. Jeg elsker deg så mye mer enn jeg trodde var mulig. Du er min bedre halvdel og du gjør meg lykkelig. Takk for alt du har gjort for meg og alt du har gitt. Takk for at du gir meg den støtten og tryggheten, at du klarer å takle alle mine vonde dager. Du er en mann med et hjerte av gull og absolutt den mest omtenksomme jeg kjenner. Vakre, snille, herlige deg.
Denne mandagen ble en ganske annerledes mandag enn jeg pleier å ha. Vi ble hentet av broren til samboeren min og kjæresten hans. Turen i dag gikk til begravelsesbyrået som skulle planlegge diverse ting. Blant annet var det snakk om salmer og musikk som skulle være med under begravelsen. Samboeren min ville veldig gjerne spille en sang som betydde mye for han. Med gode minner sammen med faren sin og en fin tekst så valgte han til slutt å melde seg til å spille denne sangen. Det syns jeg er så vakkert og utrolig modig av han. Jeg ble jo med for støtte, men han tok dette møtet ganske greit og trengte egentlig ikke noe støtte. Det var allikevel fint å få lov til å være med.
Når møtet med begravelsesbyrået var ferdig så ble vi med en tur opp til leiligheten som faren bodde i. Kona bor jo der ennå sammen med den lille hunden dem hadde sammen. Å komme inn der var veldig rart selvom jeg bare har vært der 2 ganger. Det var så stille og uvant. En helt annen stemning. Man kjente at ikke alt var som det skulle være. Dette er jo utrolig trist. Jeg syns jo mest synd på familien som er så nærme og har kjent han så lenge. De har heldigvis mange gode minner å fortelle om. Jeg syns det er så koselig når dem er samlet og snakker om han. Det er så mange gode ord. Mye musikk og humor.
Før vi dro hjemover så måtte vi jo smile til fotografen. Nå er jeg ikke helt sikker på hvem han var, men han var hvertfall med opp i leiligheten der sammen med oss andre. Bildet er originalt av oss, broren til samboeren min og kjæresten hans. Grunnen til at jeg ikke legger ut hele bildet er fordi jeg ikke vet om det er greit for dem. Uansett ble vi veldig fornøyd med dette bilde og jeg kommer til å fremkalle det og ramme det inn. Det er jo koselig å ha litt andre bilder enn bare naturbilder jeg har tatt.
Eller så gikk nå dagen ganske greit. Vi fikk handlet litt småting på senteret som vi trengte, samboeren min fikk nye strenger på gitaren sin og spilte litt før han gikk å la seg. Jeg slapper av i stolen og skal se videre på ringenes herre når jeg bare får kommet meg opp av stolen igjen. Kontrollen ligger jo selvsagt ved Tv-en på lading og det glemte jo jeg da jeg gikk å satt meg i stad.
Eller så blir det å slappe helt av i morgen. Jeg trenger en liten pause etter å ha vært ute en hel dag. Så var det vel avtalt at en kompis av samboeren skulle komme på onsdag. Så det blir jo utrolig hyggelig. Eller så er det en avslappende dag på torsdag og mest sannsynlig ut igjen på fredag. Vi får se hva kroppen min tåler. Nå har jeg lovet å bake en kake til begravelsen så jeg må jo ikke slite meg ut for mye. Jeg har ikke tid til å ligge rett ut i ei uke nå for å si det sånn, men det går vel greit.
Som dere kanskje skjønner så skjer det noe hele tiden her, men det er jo ikke så rart når man skal gå igjennom en begravelse og er så heldig å få masse støtte og besøk fra venner. Jeg sier jo så klart ja så fort det er noen som vil komme. Det er jo bare flott at han kan få besøk og få tankene over på andre ting, smile og bare ha en fin dag. Jeg unner han det og så mye mer. Han er en helt fantastisk person og har gjort så mye for meg. Når jeg trengte venninna mi og han lå syk så fikk jeg ha henne her. Det er jo ikke verre enn at jeg legger meg nedpå, om det skulle være nødvendig. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt folk her for han hver eneste dag. Det eneste jeg vil er å se han smile og være glad. Når han hadde venner på besøk her i går så ble han så glad. Det er koselig å se! Jeg elsker det! Men da er det også ekstra deilig å slappe helt av alene foran TVen på kvelden. Ikke at jeg klarer å sovne før klokka er sånn 3-4 på morran. Da sover jeg også frem til 12-14 om jeg er sliten nok. Andre ganger kan jeg våkne 8 og ikke klare å sove igjen men sånn er nå det. Skal si det er ganske deilig med Netflix på søvnløse netter da. Sånn som nå.
I går tok jeg og samboeren en liten rundtur. Det er godt å komme seg litt ut av huset selvom det bare er for 15-20 minutter. Bare det å nyte frisk luft og naturen sammen kan hjelpe ganske mye på humøret. Det har jo ikke vært så enkelt for han de siste dagene så kanskje greit å få tankene over på noe annet.
Når vi gikk runden så traff vi på to små jenter som hadde lagd seg en liten bod. De solgte muffins og saft, så samboeren min kjøpte en muffin av dem.
De var jo så søte der de satt. Desverre hadde ikke jeg matlyst og klarte ikke å få ned noe akkurat da, men vi hjalp dem hvertfall med 10,- og det er jo noe. Jeg håper jo så klart de fikk solgt mer enn bare den ene muffinsen. For det kan jo hende dem skulle spare penger til sommerferie eller noe sånt.
I dag blir det en litt annerledes dag. Samboeren min ville be sammen noen venner hit så da blir det fult hus her. Jeg håper jeg orker å være sammen med dem helt til dem reiser, men i natt hadde jeg det ikke helt bra. Jeg har så vidt sovet noe og jeg har hatt et ganske stort angst anfall. Det betyr jo egentlig i hovedsak at jeg er ganske sliten i dag, men det er jo allikevel koselig med besøk. Det er også veldig godt for samboeren min å faktisk kunne ha folk rundt seg nå. Så da er det bare å vente i spenning og se hvordan denne dagen går for min del. Jeg håper uansett at dem koser seg masse sammen. Det er jo ikke ofte han har hatt besøk her så det er uansett på tide, syns hvertfall jeg.
Jeg har ikke helt vist hva jeg skal skrive på bloggen de siste dagene, men nå får jeg prøve å forklare litt hva som har skjedd her. For det er ikke sånn at det ikke har vært noe å skrive om, men det er ord som ikke strekker til. Jeg har allerede vært igjennom en veldig tung periode som jeg har prøvd å løfte meg selv opp fra, men det er ikke så lett når ting stadig skjer.
På onsdag ringte det på og vi hadde ikke forventet besøk for å si det sånn. Kjæresten min lå og sov fordi han hadde hatt problemer med å sove om natten. Jeg vil helst unngå å lukke opp døra når jeg ikke vet hvem det er, men så ringte det på for andre gang og jeg kjente en klump i magen. Jeg reiste meg opp fra stolen og lukket opp døra. Der stod broren til kjæresten min og hans kjæreste. Selv når han ikke hadde sagt noe så viste jeg at dette ikke var gode nyheter. Jeg vekket kjæresten min og vi gikk ut i gangen sammen.
“Pappa har gått bort” hørte jeg bare og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke knekke sammen. Jeg spente hele kroppen for å ikke falle ned på gulvet. Dette kom som et sjokk på alle. Det viktigste nå er å være der for kjæresten, men jeg klarer så vidt å være til stede for meg selv. Det har skjedd så mye og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg har lyst til å være der for han, mer enn noe annet. Problemet er bare at jeg har ikke styrke til noe. Det var rett tilbake i kjelleren etter å ha fått de tragiske nyhetene. Jeg var så heldig at jeg fikk møtt faren hans et par ganger og for det er jeg evig takknemlig. Han virket som en utrolig snill og morsom mann som var lett å prate med. Jeg fikk også se den gleden kjæresten min opplevde når dem var sammen. Bare å se en fotballkamp eller snakke om musikk fikk dem begge i godt humør. Kjæresten min er veldig heldig som har disse flotte minnene med faren sin. Jeg håper det er dette han tenker på når alt har roet seg, at han kan tenke tilbake på alle minnene han har med faren sin og smiler. Nå skal han få sørge og han skal få plass til alle sine følelser.
Å miste et familiemedlem gjør så utrolig vondt, men den smerten er nødvendig. Det er en sørgeperiode som må til for at vi skal klare å komme oss videre. Vi sier farvel til dem som forlater oss og vi tenker på dem hele tiden. De vil aldri forlate oss helt. Vi vil alltid ha dem i hjertet.
En tung periode står foran han og familien hans. Jeg vil prøve så godt jeg kan å være her for han, men desverre har jeg ikke klart å komme meg helt på beina. Følelsene mine er fortsatt utenpå kroppen, men ingen kan si jeg ikke prøver. Jeg vil bare kjæresten min sitt beste. Jeg vil trøste han, være der for han når han trenger meg. Noen ganger vil det gjøre at jeg sliter, men det er det verdt!
