Etter noen få timer med søvn, våknet jeg tidlig på morgenen. Også husker jeg hva jeg hadde drømt. Da er det som regel aldri noe bra. Denne gangen drømte jeg at det begynte å blø i munnen og at jeg hadde blod rundt munnen. Det er ikke første gang jeg har hatt sånne type drømmer, men som regel er det litt annerledes. Jeg plukker som regel glasskår ut av munnen. Det er ikke akkurat koselig å våkne opp fra en sånn drøm. Eller jeg burde vel egentlig si mareritt fordi det gir meg grøssninger. Eller så har jeg hatt mareritt om at tennene mine faller ut og alle er helt løse og jeg kan bare dra de ut. Er det ikke tennene mine jeg drømmer om så er det at jeg blir jagd i skogen eller kidnappet. Det er jo ganske tydelig at det er mye frykt og angst som spiller inn her. Jeg har faktisk hatt mareritt ganske ofte så lenge jeg kan huske. Siden jeg var liten har jeg hatt et mareritt opp igjen og opp igjen. Jeg er i badeland i Bø. Jeg og familien min går over brua der flodbølgen starter. Også våkner jeg av at flodbølgen kommer og dytter meg under vann. Egentlig har jeg alltid vært ganske flink til å svømme, men jeg sliter med angst så jeg går aldri lengre enn der jeg klarer å stå. Jeg svømte over bassenget på Furumo sammen med venninna mi og når jeg kom til midten og skulle over den som deler bassenget i 2 så fikk jeg panikk. Når man får panikk ute på dypet så blir man veldig redd for å drukne selvom man vet at man er flink til å svømme. Det var en helt grusom opplevelse, men heldigvis gikk det bra og jeg kom meg over til den andre siden der venninna mi ventet. Så vann er ikke min sterkeste side. Jeg er så redd for å gå tom for krefter og ikke klare å svømme tilbake i tide. Jeg er også livredd for å svelge vann, få vann i nesa eller få hodet under vann. Det er nok en av de største angstproblemene mine. Jeg har aldri hoppet fra et stupebrett. Jeg svømte alltid langt kanten tilfelle jeg måtte ta en pause. Så mens andre koser seg i svømmehallen så kjenner jeg egentlig bare på angsten og jeg blir lei meg fordi jeg ikke tørr det samme som de andre. Er jeg på stranda er jeg den som vasser litt også ligger jeg heller å soler meg. Det hele tror jeg faktisk startet da jeg var i sommerland i Bø med familien og jeg fikk være med i flodbølgebassenget når flodbølgen ikke var på. Så det er jo en del som har skjedd igjennom oppveksten min som har gjort at jeg er redd for ting og har gitt meg mareritt om natta.

Jeg har klart å låse meg inne på badet hos ei venninne der låsen var ødelagt. Da jeg var liten syntes broren min det var gøy å leke med meg så han skulle gjøre noe gøy ved å sette store puter foran, under senga mens jeg lå under der. Jeg fikk fullstendig panikk og begynte å gråte. Nå er jeg jo livredd for at låsen på doen skal gå i vranglås når jeg er ute. Jeg får jo fullstendig panikk hvis jeg ikke får låst opp med en gang eller den bare henger litt i det jeg vrir om nøkkelen. Jeg takler ikke at folk sperrer meg inne ved å stå i veien for at jeg kan komme meg ut/vekk. Det lever med andre ord ganske mye panikk og angst inni meg hver dag. Jeg trenger jo ikke forlate huset engang før jeg kan ha et panikkanfall. Det er bare å låse opp dodøra det. Den kan komme med et like rykk når man skal låse opp og da får jeg panikk. Hodet mitt tenker automatisk “vi kommer oss ikke ut, vi er fanget!” Også 1 sekund senere er jeg ute og bare rister på hodet av meg selv. Man føler seg jo så teit etter at når sånne ting har skjedd. Man har jo null kontroll over angsten og panikken. Så sånn lever altså jeg min hverdag. Depresjonen kan jeg leve med, men angsten og de plutselige anfallene (enten de er store eller små) kan være litt for mye til tider. Det er jo ganske tydelig at min frykt og angst kommer fra et sted da. Jo mer jeg graver inn i fortiden jo mer finner jeg jo. Det er jo litt fascinerende da. Selvom hele dette marerittet kunne jeg vært foruten.