Ja, da har man kommet seg igjennom denne psykologtimen også. Det var rett og slett jævlig. Det føltes seriøst ut som om hele meg skulle rase sammen. Heldigvis er det over og jeg kan slappe helt av. Men før det tenkte jeg å skrive litt om hva som ble snakket om og hvordan jeg hadde det.

Det var spørsmål som var knyttet til om jeg lider av PTSD enten på grunn av noe som har skjedd i barndommen eller andre ting. Jeg måtte snakke om Jennie og alle tankene og følelsene rundt hendelsen. Hvordan jeg følte det når jeg tenkte tilbake på meldingene jeg fikk og ventetiden. Det er jo helt normalt å føle sorg og savn, men det var ikke noe mer enn det. Jeg kan sitte å tenke på Jennie og kjenne på alle følelsene fra dagen jeg fikk høre at hun hadde tatt livet sitt, men når jeg tenker på det så blir jeg alltid skyvd til alle tankene og følelsene hun må ha hatt da hun var i skogen alene. Jeg tenker også på kisten som blir senket ned i jorden og at kroppen hennes nå ligger der. Det er en vanskelig og tung situasjon, men det er sorg og ikke noe annet. Og det er jeg så takknemlig for. Jeg unner ingen å gjenoppleve noe sånt. Det er så trist å vite at min kjære bror og svigerinne har det nettopp sånn. Det gjør så vondt og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det knuser hjertet mitt å vite at mine nærmeste har det sånn. Det er jo en ganske spesiell situasjon hele greiene. Med 300 mennesker som lette rundt i Vikersund, all støtte og gaver familien har fått og med over 500 mennesker som sa sitt siste farvel til vår kjære Jennie. De har gått igjennom mye vondt. Jeg håper allikevel at fremtiden er lys for dem. De fortjener et stort lys i sin fremtid, mer enn noen andre. De er de mest fantastiske menneskene jeg har møtt. Jeg er så glad for at jeg har dem i livet mitt og jeg vil gjøre alt for å være her for dem.

Det å sitte og måtte snakke om dette med Jennie gjorde veldig vondt. Heldigvis kunne vi gå videre. Psykologen spurte om det var andre ting i livet mitt som har vært påvirkende på årene videre. Jeg har en episode med en gutt i klassen som slo meg i ankelen med bandykølle. Så jagde han meg over veien og bortover jordet til han ble lei. Det var ikke før jeg stod på trappa hjemme og mamma åpnet døra at tårene virkelig begynte å trille. Dette har virkelig satt spor og jeg er redd for å gå alene og møte andre mennesker. Jeg holder blikket ned for å unngå blikkontakt. Jeg går gjerne på andre siden av veien og øker tempoet når det kommer noen. Selv når jeg går med andre så vil jeg unngå å få øyekontakt med menn. Jeg vil unngå å komme for nærme mannfolk fordi jeg er redd for at dem skal skade meg.

Til slutt snakket vi om jeg hadde stjålet eller løyet. Ja, jeg stjal alt for ofte penger fra foreldrene mine. Til og med fra bestemoren min. Jeg angrer så utrolig mye og skammer meg fryktelig for å ha gjort noe sånt. Og hvorfor gjorde jeg det? Jeg ville ikke være den eneste som ikke kunne kjøpe mat i friminuttet. Noe så teit! Hver eneste gang jeg tenker tilbake på de gangene jeg snek meg inn på rommet for å ta penger fra veska til bestemor så gråter jeg. Hun var så snill og god også gjorde jeg det mot henne. Jeg tror aldri jeg kommer til å tilgi meg selv for det. Så der er en tankevekker til alle dere som tenker på å stjele. Tro meg, det er ikke verdt det! Jeg er rett og slett flau over hva jeg har gjort mot dem. Bare tanken på at jeg snek meg rundt og tok penger så ofte som jeg gjorde gjør meg faktisk uvel. Jeg er så lei meg for alt det dumme jeg fant på. Det å ta penger fordi jeg ikke ville være utenfor er jo bare så teit når jeg turte å kle meg i svart og skille meg ut ellers. Kunne jeg dratt tilbake så hadde jeg klappa til meg selv.

Jeg er blitt eldre og jeg tar heldigvis klokere valg nå. Penger betyr ikke noe for meg lengre så lenge jeg har et sted å bo og mat. Kanskje de dårlige valgene har lært meg det, men det var allikevel ikke verdt prisen jeg var nødt til å betale. Jeg angrer så mye at hjertet mitt blør. Om jeg må gå med anger for resten av livet mitt så er det greit. Jeg fortjener det. Men jeg har lært og jeg håper at disse ordene kan hjelpe andre til å unngå og gjøre de samme feilene som meg. Enten det er røyken til pappa, pengene til bestemor eller godteriet i skapet. Tro meg, du vil angre!