I natt prøvde jeg alt for å få sove i en gode senga, men jeg klarte det ikke. Til slutt ble det til at jeg tok med meg dyna ut i stua og sovna der til slutt. Det ble ikke mye søvn, men det ble hvertfall litt. Når samboeren min kom ut i stua så våknet jeg og nå er jeg lys våken. Da er det bare én ting å gjøre og det er å vente på at NAV ringer meg. Er det noe jeg hater så er det å vente. Da knyter det seg i magen min og jeg blir skikkelig uvel. Heldigvis har jeg fått i meg litt frokost. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det finner alltid en vei inn i hodet mitt. Det er så irriterende at en telefonsamtale skal gi meg lite søvn og vondt i magen. Det burde jo egentlig ikke være noe problem, men det er det altså.
Selvom jeg får like mye panikk hver gang det ringer og jeg tenker på det hele tiden til jeg nesten kaster opp så har jeg allikevel kommet et steg videre. Jeg tar alle de viktige telefonene og jeg får ordnet opp i ting som må ordnes opp i. Jeg møter alltid opp på møter selvom jeg blir skikkelig dårlig av det. Jeg gjør alt for at jeg skal ha ting i orden, så får magen bare vrenge seg så mye den vil. For når jeg har bestemt meg for at dette må gjøres så er det ingenting som skal få stå i veien for at det blir gjort.
Men jeg må jo si at jeg gleder meg til samtalen er over og jeg kan senke skuldrene. Da håper jeg egentlig på et par timer på øyet for det trengs nå. Og med samboeren på soverommet frem til ettermiddagen så er det ikke så mye annet å gjøre enn å slappe av. Han har jo hjemmekontoret sitt der så da er det egentlig ganske greit at jeg har madrasser å ligge på i stua. Det er faktisk ingen andre steder å ha dem og det har egentlig vært en ganske grei sitteplass når vi har spilt brettspill eller spist middag. Så her skal dem få stå frem til vi får kastet ut den ødelagte sofaen.
Ellers går nå dagene som vanlig. Jeg har en veldig god periode nå, selvom jeg har noen øyeblikk i løpet av dagen som kunne vært bedre. Nå skal ikke jeg syte og klage på det fordi dagene mine har ikke vært så bra på en del god stund. Det er egentlig bare å nyte det så lenge det varer. Plutselig har man det ikke så bra og angrer at man ikke brukte den tiden godt. For er det noe jeg blir sprø av så er det å føle at jeg ikke klarer noe. Når oppvasken blir så stor at det føles umulig. Når det ikke blir middag fordi jeg brukte energien til å gå på do. Nei, jeg skal være veldig fornøyd når jeg kan ha det så bra som jeg har det nå.
Men å legge noen planer for dagen blir hellet vanskelig. Jeg har ingen anelse om hvordan energinivået mitt er etter denne telefonsamtalen, men jeg skal hvertfall få lagd middag. Forhåpentligvis får jeg gått en tur i dag også, men jeg vil ikke håpe på for mye. Det eneste jeg vil nå er å sove. Bare kunne slippe å ta den telefonen, legge vekk mobilen og legge seg godt til rette under dyna. Kjenne at kroppen slapper helt av og at man sovner nesten før man treffer puta. Men neida, jeg må holde meg våken. Som jeg hater dager med telefonsamtaler!
