Hva har jeg gjort?

Oi! Jeg har faktisk tenkt på dette lenge, men jeg trodde aldri at jeg kom til å gjøre det. Jeg tok vist feil. Før en liten stund siden tok jeg saksa og klippet mitt eget hår eller panneluggen hvertfall. Wow! Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde pannelugg og når jeg hadde det så hatet jeg det. Så hva skjedde egentlig? Hvorfor nå?

Det hele begynte for ca. 1 måned siden da jeg begynte å følge en del altgirl/Gothgirls. Det var så mange jenter som hadde klipt pannelugg og jeg syntes det var så fint. Jeg begynte å se meg se i speilet, dra håret foran pannen og se om det var noe jeg kunne kle også. Første gang på lenge så klarte jeg faktisk ikke se for meg hvordan det ville se ut. Som regel er jeg flink til det med både hår, sminke og klær. Til og med interiør kan jeg se for meg hvordan blir og hva som passer sammen, men med pannelugg på meg var det vanskelig å se for seg. Flere ganger vurderte jeg å klippe meg, men jeg lå alltid vekk tanken.

Helt til i dag har jeg tenkt på om dette er et valg jeg bør gå for, men jeg har ikke turt. Men så plutselig klippet jeg vekk litt av håret og tenkte at dette vokser jo ut igjen og hvis jeg ikke klipper det for kort så kan jeg faktisk ha det til siden også. Nå stopper panneluggen akkurat ovenfor øynene og jeg syns det ble en grei look. Jeg vil allikevel vente med å ta en avgjørelse om dette ble bra til jeg har fått dusjet og fikset håret i morgen. En ting er hvertfall sikkert og det er at det er skikkelig uvant!

Ja, sånn ser altså håret mitt ut akkurat nå. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns. Jeg tror jeg er litt i sjokk etter så mange år uten pannelugg. Det er skikkelig rart og frem til jeg har dusjet og stylet det så har jeg faktisk panneluggen til siden. “Skal jeg ha den så lang eller burde jeg klippe mer?” Så mange tanker i hodet, men det mest høylytte tanken er “hva har du gjort!?”. Jeg ser jo at jeg kler det, men samtidig så er det helt fjernt at jeg skal ha pannelugg.

Det er bra dette bare er hår. Det vokser ut igjen. Det er jo ikke sånn at jeg er stuck med denne frisyren for resten av livet. Jeg tror ikke 70 år gamle meg ville likt det. Akkurat nå vil jeg helst ikke tenke på hva jeg har gjort. Nei, jeg vil faktisk høre deres mening. Burde jeg beholde panneluggen?

 

Planer på fredagskvelden

Jeg er inne i en gang bra periode nå og føler derfor at jeg klarer å gjøre mer. Så i morgen skal jeg og samboeren min dra en tur til en av hans kompiser. Han skal ha fest. For meg er jo dette et ganske stort skritt å ta. Ikke at vi ikke har hatt noen på besøk her. Faktisk har vi hatt huset fult, men det er noe helt annet når man er hjemme hos noen andre. Det betyr at man ikke kan ligge rett ut om man er sliten og man er mer anspent enn når man er hjemme. Jeg har faktisk hatt en regel for meg selv at jeg ikke skal dra på fest hos andre. Det har skjedd én gang før og det var den tiden jeg var singel og så langt nede at jeg ikke brydde meg om hva jeg dro til.

Så hva er egentlig forskjell nå? Vel, for det første har jeg en veldig snill og støttende kjæreste som passer på meg. For det andre har jeg kommet for langt til å takke nei til en liten fest med vennene hans. Desutten vill ikke jeg være en som holder han tilbake fra all moroa eller den som sitter hjemme alene, alt for redd for å være med. Nei, jeg har lyst til å legge det bak meg og tenke at dette går fint. Jeg har jo tross alt samboeren min ved min side. Jeg er jo ikke der alene.

Jeg tror faktisk det kommer til å være bra for meg å komme meg ut. Jeg tar det som en utfordring og bare hopper ut i det. Desutten er det jo alkohol med i bildet så jeg kan faktisk klare å komme meg igjennom denne kvelden. Forhåpentligvis uten panikkanfall. Vi satser på at det går bra.

Da er det bare å legge seg ned og fokusere på alt som kan gå galt og finne løsninger. Jeg skal prøve å tenke positivt på dette. Det kan jo ikke bli annet enn moro. Mitt eneste problem nå er klær. Hva skal jeg ha på meg? Vel, det får bli morgendagens problem. Så må jeg ta en dusj og sminke meg. Jeg har en følelse av at det kommer til å ta hele dagen. Da slipper jeg hvertfall å sitte og overtenke hvordan kvelden blir. For når jeg skal være med andre så har jeg alltid tenkt hva om jeg snubler, sier noe dumt, ler så jeg spruter drikke i fjeset på noen eller har for korte eller for utvidet klær at ting syns. Vel, jeg skal hvertfall tenke nøye igjennom hva jeg kler på meg! Resten får jeg bare krysse fingrene og håpe at ikke skjer.

Det som er litt komisk er jo at det som regel går helt fint. Alle har det fint og jeg gjemmer meg i et hjørnet i håp om at ingen ser meg. Eller så kan jeg jo bare gjemme meg bak min 2m høye samboer. Nei, faktisk håper jeg at denne kvelden blir annerledes. Jeg er jo i ferd med å bli bedre så kanskje det å dra på fest er en god ting og at jeg koser meg masse. Vi får vel bare vente å se hva kvelden bringer. Jeg er faktisk litt spent.

En øvelse som har hjulpet meg

Hver eneste dag har jeg lyst til å føle meg sånn som nå. Disse 2 dagene har vært helt spesielle. Her har jeg slitt med å komme meg ut døra og jeg har fått helt panikk av så mye forskjellig også klarer jeg å gå ned til bussplassen og sette meg på bussen. Ikke bare én dag, men TO dager har jeg fått til det. Hodet mitt kommer med unnskyldninger om at jeg må, jeg hadde dårlig tid så jeg kjente ikke angsten osv. Nei, det er faktisk ikke sånn det fungerer. Jeg har faktisk klart å gå ut døra fordi jeg har øvd på å gå alene. Jeg har tenkt hver eneste dag at dette skal gå bra. Jeg gjorde som psykologen sa og tenkte at jeg gikk ut døra, tok den bussen og alt gikk bra. Igjen og igjen lå jeg og øvde på dette når jeg ikke klarte å gå ut.

Kroppen er kanskje ikke den beste å jobbe med, men jeg har faktisk kommet ganske langt siden jeg startet å snakke med psykologen. Alt jeg har opplevd har jeg delt med dere. Det har vært mange nedturer, men også noen helt fantastiske oppturer. Jeg vet at det er mye som gjenstår og jeg har mye arbeid foran meg, men med disse 2 dagene å se tilbake til så vet jeg at en dag vil alt bli bra igjen. Nå har jeg fått en smakebit på alt det positive så nå skal jeg virkelig huske den følelsen og minne meg selv på at det kan bli sånn igjen hvis jeg er langt nede.

Fremover vil jeg derfor prøve å tenke positivt hver eneste dag. Dette har jeg prøvd før, men da har jeg ikke hatt den følelsen jeg nå sitter med. Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, men jeg har faktisk fått hull på den svarte tåka som lå over meg og kan se lyset, det positive som ikke klarte å nå meg.

Nå vet jeg hvertfall at all jobbing lønner seg. Selvom jeg ikke klarer å komme meg ut så kan jeg faktisk tenke meg frisk nok til å klare å gjennomføre det. Uten noen form for “krykke” (f.eks samboeren eller musikk) har jeg faktisk klart å gå tur og ta bussen alene 2 dager på rad. For meg er dette et utrolig stort skritt. Jeg har nemlig vært avhengig av musikk eller noen å gå med så lenge jeg kan huske. Uten musikk så ville jeg ikke gå ut av døra. Musikk ble derfor en krykke for meg, noe som kunne få meg distrahert fra verden rundt meg. Jeg kunne ikke høre folk som gikk bak meg så derfor eksisterte de ikke i min verden. Jeg kjente ikke på frykten og det å bli fulgt med på hele tiden. Med musikk så kunne jeg rømme vekk fra alle problemer. Problemet er bare det at de problemene har bare blitt større og større jo mer jeg prøvde å rømme fra dem. Du kan ikke rømme fra dine egne problemer. De vil alltid være der hvis du ikke tar tak i dem.

“Ting er ikke så skumle som du tror” fortalte jeg meg selv hver eneste dag frem til jeg skulle ta bussen til psykologen alene i går. Jeg vet ikke med dere, men for meg virket det rart at tanker som dere skulle hjelpe meg å bli bedre psykisk, men det er jo faktisk i hodet alt sammen sitter. Hvis jeg begynner å tenke på løsninger på de tankene som dukker opp og prøver å snu det til noe positivt så kanskje jeg klarer å bli enda bedre. Nå sitter det jo litt i det sosiale også så jeg må nok dra ut og ta noen utfordringer ute i den store verden også, men dette er jo en veldig god start. Allikevel vil jeg anbefale alle dere som sliter med å tenke positivt å finne en løsning. Det kan ta lang tid, men prøv å snu en tanke fra negativt til positivt. En tanke av gangen. Et problem av gangen. Jobb skikkelig med tankene. Ligg og tenk på hvordan du kan gjøre ting som trigger angsten din og tenk at det går bra. Lag et bilde inni hodet ditt på at du faktisk klarer det. Hver eneste dag skal du jobbe med tankene og gjøre det til noe positivt. Så prøver du å gjøre det som får angsten din til å utløses, men du tenker at det går bra.

Så er det jo sånn at vi prøver og feiler, men vi gir ikke opp. Jeg gav ikke opp da tankene bare snudde seg mot meg og trykket meg ned. Da prøvde jeg hardere til jeg klarte å tenke positivt. Den første tiden klarte jeg nesten ikke puste og jeg var glovarm, men så ble det bedre for hver dag jeg jobbet med meg selv og jeg kommer til å fortsette med det fordi det hjelper faktisk uansett hvor dumt det høres ut.

Jeg legger meg godt til rette og puster dypt og kontrollert. Så ser jeg for meg at jeg reiser meg opp og går mot døra. Samtidig som jeg får kroppen til å slappe helt av og tenker at dette skal gå bra. Jeg kan klare dette. Det er ingenting der ute som er farlig. Så tenker jeg at jeg tar tak i håndtaket og puster dypt. Jeg lukker døren og går ut av oppkjørselen. Jeg går rolig og avslappet bortover veien og rundt svingen. Så går jeg opp snarveien og hjem igjen. Etter det kan jeg kjenne at kroppen har slappet av og angsten er heller ikke til stede. Nå går det veldig greit, men jeg øver allikevel hver dag. Jeg tenker at jeg går lengre, tar bussen osv. For meg har denne øvelsen hjulpet veldig og derfor ville jeg dele disse tankene og den øvelsen med dere i håp om at det kan hjelpe andre der ute.

Klart det krever en god del jobb og man vil kjenne at man er mye sliten, men gevinsten er så stor. Tro meg når jeg sier at det er verdt det. Så anbefaler jeg så klart å dra til en psykolog og prate med de som faktisk er profesjonelle. Det er greit å lytte til mine råd, men man skal alltid snakke med en profesjonell allikevel. Grunnen til at jeg anbefaler psykolog er fordi vi er ikke like. Vi sliter kanskje med 2 vidt forskjellige angstlidelser og min måte er kanskje ikke like effektiv for deg som den er for meg, men det er jo verdt et forsøk. Kanskje kan mine øvelser hjelpe dere som venter på hjelp fra profesjonelle. Jeg kan hvertfall love deg at du blir ikke verre av å prøve og tenke positivt.

Dette ble et veldig langt innlegg, men det er fordi jeg har så mye på hjertet og jeg vil skrive utfyllende og bra siden dette er et veldig viktig tema. Så håper jeg at dette kan hjelpe dere som har det vanskelig. Enten det er det ene eller det andre som anbefaler jeg å prøve denne teknikken. Prøv å vri de negative tankene over på noe positivt. Det er så viktig at vi prøver å kjempe for vårt eget liv og prøver å holde tankene i sjakk. Det er så mange rundt oss som er glad i oss. Vi vil jo ikke såre dem.

#ikke1til

Ny gitar i hus

Etter at samboeren min hadde fått kjøpt gitaren så ville han bare hjem og spille. Så når vi kom hjem så var det nøyaktig det som skjedde. Sang etter sang etter sang blir spilt med den nye gitaren han har kjøpt. For den gamle gitaren har ikke vært helt bra å spille på og da har ikke spillegleden vært der heller. Nå som han har en gitar som låter fantastisk så blir det nok veldig mye gitarspill i dagene fremover. Det er så koselig å høre at han koser seg med musikken.

Det skal jo litt til for å være sammen med en musiker. For det første må man like å høre musikk og man må tåle at samboeren bruker mye tid på å spille musikk og synge. Man må være forberedt på å høre de samme sangene bli spilt opp igjen og opp igjen. For det er det som er med musikere. Det blir mye repetisjon og noen pauser, feil og noen ganger må begynne fra starten før sangen er ferdig. Du må være klar over at mye plassblir brukt til instrumenter. En musiker har aldri bare en gitar.

Nå tror jeg at jeg har funnet den mest omtenksomme og snilleste musikeren som finnes da. Han lager tid til meg, han er alltid snill og god, han spiller ikke hvis jeg har vondt i hodet eller er utslitt. Selvom jeg prøver å alltid si at han kan spille så har jeg mine dager hvor jeg faktisk trenger stillhet. Han er veldig forståelsesfull. Jeg føler meg utrolig heldig som har han og jeg vet jeg sier det ofte, men det er fordi jeg aldri har hatt det så bra som jeg har med han.

Her er altså den nye gitaren, samboeren min sin beste venn. Han spilte litt for meg før han forsvant inn på soverommet/kontoret. Og jeg må si at denne gitaren låter tusen ganger bedre enn den gamle gitaren hans, men det er jo ikke så rart når den ikke er i så god stand lengre. Den har blitt spilt mye og han har hatt den i mange år. Så nå er det ei ny gitar i hus.

Jeg syns det bare er koselig. Han får brukt pengene sine på seg selv og ikke bare på regninger. Nå har jo jeg brukt mye penger på klær osv. til meg selv så det var på tide at han fikk svidd av noen tusenlapper på seg selv også. Dette er jo noe han har ønsket seg og snakket mye om. Han har regnet på det og alt mulig. Så ja, dette var virkelig fortjent og helt greit. Nå kan jeg lytte til gitarspilling og den flotte sangstemmen hans. Det løfter humøret mitt og jeg vet han koser seg veldig mye. Mer trenger ikke jeg for å være lykkelig.

Spontantur til Oslo

Siden jeg sovnet ganske seint så våknet jeg heller ikke veldig tidlig. Da jeg sjekket mobilen min hadde det tikket inn en melding fra samboeren om at han skulle til Oslo og kjøpe gitar. Siden jeg ikke følte meg så ille tenkte jeg å følge med han til Oslo. Samtidig fikk jeg øvd meg på å gå ned og ta bussen alene.

Jeg skyndte meg å kle på meg og nærmest løp ut av døra. Turen nedover gikk ganske fort. Beina mine gikk som trommestikker og jeg rakk bussen med bare noen få sekunder ventetid på bussplassen. Flaks!

Samboeren min møtte meg på bussen nede i sentrum der han jobber. Det tar bare noen få minutter fra oss og ned så det gikk egentlig veldig greit. Også hadde jeg kommet meg igjennom gårsdagens tur til Jessheim så dette var jo ikke så ille.

Når vi gikk rundt i Oslo sine gater så måtte jeg bare ta noen bilder. Alle bildene overfor er tatt mens vi gikk bort mot gitarbutikken. Den veien bort dit har så utrolig mange flotte bygninger. Jeg har jo vist dere noen bilder da vi tok turen dit forrige gang.

Når vi kom til gitarbutikken så viste han nøyaktig hva han skulle ha og det gikk egentlig ganske fort. Så vi tok en liten tur innom Pascal og kjøpte et par kaker som vi skal kose oss med når vi kommer hjem. Akkurat nå sitter vi på bussen, på vei hjem.

Etter pascal så kjøpte vi oss baguett på La baguett og iskrem på Deli de Luca. Så ja, vi har kost oss utrolig mye på denne lille turen til Oslo i dag selvom det ikke ble så lenge. For meg var egentlig det viktigste å bare komme meg ut døra og utfordre meg selv litt. Jo mer jeg gjør dette, jo bedre er det jo. Jeg har lyst til å bli kvitt den angsten for å gå ut alene. Derfor grep jeg muligheten i dag til å bli med på en kjapp tur. Det eneste som faktisk tar lang tid er bussturen. Det sier jo egentlig ganske mye når jeg kan skrive et helt blogginnlegg på bussturen hjem.

Hele turen har ikke bare vært bra da. Det er den største og mest negative tingen med å ta kollektiv, andre mennesker. Fordi andre mennesker ta ikke hensyn til folk rundt seg. Jeg hadde ei dame som satt bak meg og tygget tyggis med åpen munn. Det var så enkelt og jeg kjente jeg ble skikkelig sint. Det føltes ut som om den dama satt og gjorde det med vilje, rett oppi øret mitt. For hver gang jeg snudde meg for å se ut av vinduet så åpnet hun munn og jeg måtte snu hodet mitt fremover. Beklager, men den dama gjorde meg sprø. Når du sitter et sted med andre mennesker rundt deg så sitter du ikke å smatter så høyt du bare klarer. Ta hensyn til de rundt deg og slutt å oppfør deg som om du er den eneste på denne planeten.

Ellers så har det vært en veldig fin tur sammen med min kjære samboer. Vi har hatt strålende vær og alt har vært veldig fint. Desverre begynner gatene å bli veldig fulle av mennesker og det er litt ubehagelig siden corona ikke er over ennå, men vi gjør så godt vi kan for å unngå masse mennesker. Allikevel er det ikke mennesker jeg har så stort fokus på. Det er jo så mye fint å se på så jeg blir litt borte i mine egne tanker.

Nå er vi hvertfall på vei hjem. Det skal bli godt å slenge seg ned og bare slappe av. Nå har jeg gått veldig mye så beina mine begynner å bli slitne igjen. Så når vi kommer hjem så skal jeg kose meg med kake og ta det helt med ro. I kveld blir det taco.

Så dagen i dag ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt, men det gjør ingenting. Jeg har hatt en kjempe fin dag og det er det som teller. Nå har jeg mye å være glad for å se tilbake på som er veldig positivt. Kanskje jeg til og med klarer å komme meg ut alene fremover. En tur om dagen hadde jo vært fint.

Faktisk en god følelse

Å være sliten fordi man har brukt kroppen er den beste følelsen jeg kan ha. Da vet jeg at jeg har gjort noe og jeg kan være stolt av å ha klart og gjøre noe den dagen. Akkurat den følelsen ligger jeg å kjenner på nå rett før jeg skal sove. Beina mine verker fordi jeg har gått mye i dag og det får meg faktisk til å smile. Ja, jeg smile fordi det verker under beina og og helt opp til korsryggen. Hvorfor skulle jeg ikke? Nå har jeg ligget rett ut i flere dager og ikke engang klart å gå over dørstokken. Jeg har så mange grunner til å smile her jeg ligger.

Dagen min kan du lese om i forrige innlegg.

Etter å ha slappet av med både pizza, jordbær og moreller foran TV så fikk jeg satt på en klesvask og hengt opp halvparten. Resten må jeg ta i morgen for nå kjente jeg at korsryggen gjerne vil hvile og det skal den få lov til. Også fikk jeg tatt en litenrydderunde på stuebordet og kjøkkenet. Søppel dukker opp overalt, særlig når jeg er for sliten til å gå noe sted. Heldigvis var det akkurat nok energi til å få kastet all søpla som lå på benken og bordet. Det eneste som virkelig trengs nå er å få tatt oppvask igjen. Den kommer veldig fort når man ikke har oppvaskmaskin.

Jeg har også fått lest litt mer i boka og den blir bare mer og mer spennende. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få lest en del i morgen også. Ellers så er planene for dagen slik. Først må jeg få hengt opp resten av klesvasken. Kanskje jeg får lagt sammen alt det tørre også. Så blir det å lage taco til middag. Forhåpentligvis blir det en liten tur ut også, men vi får se hvor mye søvn jeg får i natt og hvor mye kroppen min orker i morgen.

Nå tenker jeg at det er på tide å sove litt. Jeg kjenner at øynene begynner å bli tunge og vanskelig å holde oppe. Også svir det litt i øynene etter lesing TV og bruk av mobilen. Så ja, nå er det natta på meg. Krysser fingrene for at jeg får sove.

Tok utfordringen på strak arm

Etter å vært i Jessheim hos psykologen min, kommet hjem og pakket ut alle varene fra MENY så er det på tide å slappe litt av med pizza og energidrikk. Så her sitter jeg i stua alene og tar det helt med ro. Turen til og fra psykologen skal dere få høre om nå.

Ned til bussen kjente jeg at beina mine ikke var helt gode. Knærne mine kranglet, men jeg klarte å komme meg til bussplassen. Når bussen endelig kom så fikk jeg slappet av litt i beina frem til vi ankom Gardermoen. Der satt jeg meg ned på en av benkene og tok frem boka mi. Jeg viste ikke helt hvor lang tid jeg kom til å bruke og når bussen gikk så jeg tok meg god tid. På benken satt jeg å leste i nesten en halvtime. Det var stille og rolig rundt meg så det tok ikke mange sekundene før jeg var i min egen lille verden. Gro-Helen har virkelig fått lagd en helt spesiell bok og det har blitt en av mine favoritter hittil. Den er like vanskelig å legge fra seg som Sophie Elise sin siste bok, men jeg kunne jo ikke sitte der å lese hele dagen.

Bussen min til Jessheim kom og jeg fikk satt meg inn. Et lite panikkanfall kom da jeg så at tavla inne på bussen ikke virket. Hvordan skulle jeg klare å finne ut hvilket stopp jeg skulle gå av på? Jeg kjente det ble vanskelig å puste, men jeg klarte fort å komme tilbake til meg selv og fant en løsning. Jeg tok frem mobilen min og fikk søkt opp bussruta på Google maps sånn at jeg så de forskjellige stoppene og hvilket stopp jeg skulle ta. Det var egentlig en ganske genial løsning som jeg er veldig stolt av at jeg klarte å komme opp med. Jeg må ha sett helt gal ut som nistirret på mobilen min, zoomet inn mer og mer jo nærmere vi kom. Og når vi endelig hadde kommet frem til stoppet og jeg skulle plinge for å gå av så var den allerede trykket på. Flere som gikk av på det stoppet jeg skulle gå. Jaja, jeg klarte hvertfall å finne frem og det syns jeg er utrolig bra gjort bare det.

Så var det å finne frem til riktig bygning. Jeg gikk over veien og ned snarveien mot bowling 1, men ante egentlig ikke hvor jeg skulle gå. Så når jeg var på siden av bygget til bowling 1 så måtte jeg ennå en gang ta frem mobilen for veibeskrivelse. Da var det veldig lett å finne frem.

Når jeg hadde kommet meg til døra så var den låst, men det var jeg fullstendig klar over at den kom til å være. Jeg gikk litt frem og tilbake for å ikke ta liv av beina mine, men de verket bare mer og mer for hvert minutt som gikk. Jeg stod der ute i 15 minutter siden jeg hadde kommet litt for tidlig. Når psykologen endelig kom ut så gledet jeg meg til å bare få satt meg ned i stolen og komme i gang med samtalen.

De 45 minuttene gikk egentlig veldig fort. Vi pratet om fibromyalgien og psyken som krangler om hverandre. Vi satt opp en pyramide på ting som var greit å utføre, vanskelig å utføre og på toppen satt vi ting som jeg ikke klarer å utføre. Planen nå er jo å få de øverste til å bli greit/vanskelig å utføre, på sikt så klart. Det høres jo utrolig fint ut det. Ene tingen er å gå i butikken alene. Dette er jo ikke helt urealistiske mål, men det er jo noe som kommer til å ta tid. Det samme gjelder det å klare og være alene hjemme om natta, få sove når jeg er alene hjemme. Mitt mål er å få til dette i løpet av neste sommer, men vi får se hvor langt jeg kommer. Først og fremst gjelder det å gå turer, få kroppen i bedre form og utfordre meg selv litt hver uke.

Psykolog timen i seg selv gikk veldig fint og vi fikk snakket veldig mye denne gangen. Kanskje det var litt lettere å møtes enn å snakke over telefon. Jeg har faktisk savnet den tryggheten at ingen andre kan høre. Disse tingene vi snakker om er jo veldig personlig så jeg vil jo ikke dele mer enn jeg selv ønsker. For selvom jeg er åpen så er det jo detaljene som er litt skremmende å fortelle om det er andre som kan høre. Vi har jo folk utenfor vinduet mesteparten av tiden og samboeren min er jo hjemme av og til når jeg har disse samtalene. Så ja, det var fint å kunne ha et rom med bare oss to.

Når jeg skulle til bussen så måtte ned en ganske lang trapp. Det var da jeg kjente at knærne mine ikke har det så veldig bra etter hele denne turen, men jeg tok meg god tid og jeg kom meg ned og ut til slutt. Okay, nå kommer det som jeg er mest stolt over. Fordi jeg tenkte jeg skulle prøve å finne veien tilbake til bussplassen uten veibeskrivelse og jeg klarte det. Jeg syns det var ganske bra gjort etter å bare vært der 1 gang tidligere. Det begynner å bli en stund siden og da var det samboeren min som fant veien frem og tilbake. Så det er jeg faktisk stolt av. De små tingene som virkelig lyser opp dagen og man kan leve litt på i dagene fremover.

Så var det turen hjemover. Jeg hadde lyst til å fortsette å lese på boka jeg hadde tatt med meg, men bussen bort til Gardermoen gikk ikke det. Nå høres jeg sikkert egoistisk ut eller ei som hater unger, men jeg hadde en mor med to små barn foran meg. Hun ene drev og snudde seg og skrek meg nesten helt oppi fjeset. Det var ubehagelig og jeg kjente på angsten hele tiden denne familien satt på bussen. Så for å prøve og stenge ute dette barnet snudde jeg meg mot vinduet og konsentrerte meg om utsikten. Det er jo veldig trist at jeg har blitt sånn. For mange år siden kunne jeg hilse på barn som var så søte og hilste på meg, men denne gangen ville jeg egentlig bare løpe ut av bussen.

Når den fine familien hadde gått av bussen kunne jeg slappe av i kroppen. Ikke lenge etter så var vi på Gardermoen. Desverre hadde bussen min videre gått for 2 minutter siden så jeg måtte vente 30 minutter på neste  men det gikk greit. På Gardermoen er det ganske folketomt nå så jeg fikk stå ganske alene. Selvom det var mennesker 3-4 meter unna og jeg tenkte “ikke kom nærmere” så gikk hvertfall tiden ganske fort til bussen min var på plass.

Jeg satt meg godt til rette inne på bussen og tok igjen opp boka mi. Først når vi nærmet oss der jeg skulle av så la jeg den fra meg oppi sekken. Denne gangen brukte jeg nemlig den nye sekken min i stedenfor å bruke veske og det er jeg veldig glad for!

Jeg kom meg av bussen og hadde bare alle bakkene igjen før jeg var hjemme. Det som drev meg var tanken på å kunne legge meg ned i stua og slappe av resten av dagen. Et skritt om gangen var alt som skulle til for at jeg skulle komme nærmere hjem kjære hjem. Det gikk ganske greit en stund selvom beina og korsryggen tok liv av meg. Vel, det var helt til jeg kom bort til 2 gutter. Den ene hadde snubla, mens han trillet sykkelen. Han lo og tullet med kompisen så jeg ville ikke bruke noe energi på å blande meg inn i det der. Det så ut som det hadde gått greit så jeg gikk rett forbi uten å se på dem. Da får jeg plutselig høre bak meg “Hei, det går bra med meg”. Jeg kjente at jeg fikk vondt i magen av å ikke stoppe opp og spørre han, men samtidig viste jeg at det hadde jeg aldri klart nå uansett. Det føltes allikevel ekkelt å bare gå uten å si noe som helst.

Et skritt foran det andre. “Du er snart hjemme nå” tenkte jeg da jeg endelig hadde nådd toppen av snarvei nummer 2. Plutselig kjente jeg at kroppen ikke ville mer, men jeg gikk allikevel. En fot foran den andre, sakte, men det gikk allikevel fremover. Endelig hjemme så stod det en pakke fra Havaristen og ventet på meg i gangen. Uten krefter igjen i kroppen så klarte jeg ikke bære den så jeg dyttet den bortover gulvet. Så sliten og klar for å slappe av, men så kom varene fra MENY som jeg hadde bestilt. Så da var det bare å rydde ut av posene og nå slapper jeg endelig av.

Ja, det har virkelig vært litt av en dag. Det kjennes på kroppen. Allikevel er jeg veldig glad for at jeg klarte å gjennomføre denne dagen og jeg klarte å reise helt på egenhånd. Litt vanskelig på bussen, men ellers bra. Så kanskje jeg klarer å fikse problemene mine allikevel. For jeg har vært veldig i tvil ettersom jeg har hatt så mye problemer med så mye forskjellig. Jeg får bare ta tiden til hjelp. En dag vil jeg kanskje klare å leve litt mer normalt og selvstendig.

Lese på natta

Etter å ha sittet med tv-en av og nervøsiteten for i morgen på, så tenkte jeg at det var på høy tid å få tankene over på noe annet. Det hjalp mye, men konsentrasjonen er ikke helt på topp. Jeg kan ikke akkurat si at jeg ikke forstår hvorfor. I morgen er tross alt første dagen jeg møter psykologen og vi må sitte ansikt til ansikt. Det blir også første gang på lenge jeg tar buss alene og første gangen noensinne at jeg drar til et sted som jeg ikke er sikker på hvor jeg skal gå osv.

Som sagt prøvde jeg å få tankene over på noe annet ved å lese på boka jeg har begynt på. Jeg har nå lest 20 sider av boka i dag og den er veldig bra, men jeg kjente allikevel jeg trengte en liten pause.

Dette er altså boka jeg leser på for tiden. Gro-Helen Tørum sin bok som heter Sjaman på høye hæler. For dere som har fulgt med på bloggen min vet jo at dette er en av de nyeste bøkene jeg har kjøpt. Grunnen til at jeg begynte på akkurat denne boka er egentlig flere grunner. Altså dette er ei dame som jeg syns er veldig flink og jeg tror på det hun sier osv. Derfor syns jeg denne boka virket veldig spennende og jeg hadde rett. Selvom jeg ikke engang er halvveis i boka så er det én veldig bra bok. Jeg kommer ikke til å skrive noe om den nå, men jeg kommer med et innlegg når jeg har lest den ferdig.

I tillegg til at denne boka virkelig talte til meg så vil veldig gjerne mamma låne boka og lese den selv. Siden jeg ikke vet om jeg kommer til å lese så mye bøker som jeg gjorde i fjord så var det også med på å velge denne boka. Det er faktisk den beste avgjørelsen jeg har tatt i år. Denne boka gleder jeg meg til å låne bort til mamma så hun får lest den. Ja, det er en bra bok hittil. Såpass kan jeg si.

Så er jeg jo nygjerrig på hvordan hennes oppvekst har vært. Har hun opplevd noe som fikk henne til å innse at hun ikke er som alle andre? Hvordan var det å vokse opp for henne? Hadde hun mange venner? Hvordan var familien hennes? Ja, jeg hadde mange spørsmål da jeg først kjøpte boka og kanskje det finnes svar inni her og mye annet spennende.

Jeg gleder meg hvertfall til å fortsette og lese denne boka. Det eneste som er kjedelig er at jeg må hvile øynene og aller helst sove siden jeg har en lang tur jeg må på i morgen, lang for meg hvertfall. Det eneste jeg klarer å tenke på er hvor godt det skal bli å komme hjem igjen. Jeg vet jo hvor sliten jeg er etter en telefonsamtale. Nå må jo ta bussen og gå hele veien oppover fra bussen for å komme hjem og slappe av. Med min flaks er det sikkert brennvarmt ute også.

Så det store spørsmålet nå er egentlig om jeg skal fortsette å lese eller om jeg skal være smart og gå å legge meg nå. Jeg vet ikke om jeg får sove, men jeg kan hvertfall hvile øynene. Ja, jeg tror det er lurte. Hvis jeg ikke får sove så kan jeg jo alltids plukke opp boka igjen da. Jeg skulle egentlig dusjet nå, men da får jeg hvertfall ikke sove. Da må man stå opp tidligere i morgen… Jeg trenger virkelig litt søvn nå!

Spare til ferie betyr dårlig råd

Noen ganger fått lønning også er det borte samme dag? Yeah, me 2. I dag faktisk. Men jeg syns det er helt greit. Jeg har fått betalt halve husleia, bestilt mat på meny, jeg har til buss frem og tilbake til psykologen og alle utgifter er betalt. Forhåpentligvis blir neste lønning litt bedre. Heldigvis for meg er jeg under nå  og får penger hver 14 dag. Nei, det er ikke mye og det går så vidt rundt første 14 dagene av måneden, men jeg har tak over hodet, mat i skapene og en fantastisk samboer å dele alt sammen med. Jeg føler meg faktisk ganske heldig.

Denne måneden blir det litt mindre å bruke siden jeg sparer opp til ferie i tillegg. Jeg gleder meg utrolig masse og kan nesten ikke vente med å dra. Men siden vi bare bestemte oss for å dra om 1 måned så blir det jo sånn at man må skrape sammen det man kan. Drar jeg først til Bergen så vil jeg oppleve mest mulig, spise ute og bare nyte den uka fult ut med hotell og hele pakka. En så fin ferie har jeg aldri hatt før. Hvertfall ikke uten familien.

Med familien min så har vi vært på noen veldig fine ferier i en hyttelandsby i Sälen, vi har vært på Mallorca og til å med i Hellsinki og Mummidalen. Men jeg må jo si det er noe helt annet å dra på egenhånd som et par. Så ja, jeg gleder meg så mye at jeg ikke finner ord. Samboeren min skal vise meg rundt i Bergen.

Selvom det er kjipt med lite penger nå en måned fremover så er det faktisk helt greit. Det er absolutt verdt det. Og selvom jeg sparer så kan jeg faktisk ikke si at jeg har veldig dårlig råd. Vi har fortsatt en del mat i skapene og jeg tok meg råd til kebab i dag. Jeg har faktisk ikke ork til å tenke på å måtte lage middag i dag. Det blir rett og slett for mye med denne psykolog timen i morgen. Jeg er helt utslitt og jeg vet jeg sier det mye, men det er faktisk sånn det er. Jeg blir utslitt av psykologtimer, tanker om alt mulig, husarbeid, gå tur osv. Jeg sa jeg skulle gå tur disse dagene før timen min i morgen, me  jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til det og jeg føler At det er mer enn nok som må gjøres her hjemme og så henger på mine skuldre om jeg ikke skal bekymre meg om gåturer også. Så jeg kommer til å fortelle det som det er. For jeg har ikke overskudd til noe som helst akkurat nå, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er en vanskelig situasjon å være når det ikke bare er hodet, men også kroppen som skal fikses og prøve å få de til å samarbeide er ikke lett. Livet mitt har alltid vært sånn at jeg gjør det jeg MÅ og så får jeg bare være utslitt og prøve å komme meg til jeg MÅ noe neste gang. Har jeg energi til noe mer så er det supert. Da gjør jeg mer, men det er ikke ofte desverre. Så ja, jeg trenger virkelig en ferie. Og jeg fortjener en ferie.

Repotasjen på nyhetene

De få minuttene som brodern, kona dattern var på skjermen gav meg mange følelser, både vonde og gode. Det var så mye tårer og jeg klarte ikke holde noe tilbake. Det bare trillet nedover kinnene når jeg hørte alt det flotte de fortalte om Jennie og hvordan hun har hatt det. Man får vite hvordan hun har hatt det og det gjør virkelig vondt i tantes hjerte. Å vite at det flotte tantebarnet mitt hadde det så tøft er helt ubegripelig. 13 år gammel og hun kan føle at hun er i et stort hull etter å ha hatt det helt fint 2 sekunder tidligere. At hun gang på gang sier at hun ikke har ork til å leve mer. Og verst av alt er at hun ikke fikk akutt hjelp.

Jeg har lyst til å sitere min kjære bror som sa noe veldig bra i slutten av repotasjon. “Tro på barna når de kommer og sier noe er galt. Ikke bare avfei det som at de er oppmerksomhetssyke eller at det bare er en fase.” Det er så lett å bare tro at ting går over, men sannheten er at flere og flere unge tar sitt eget liv og det er på tide å få opp øynene. Kommer barnet til deg med sine problemer så skal du lytte, du skal tro på og du skal hjelpe barnet ditt! Dette kan være så mye mer alvorlig enn du tror.

Jeg satt å ventet i 30 minutter på at nyhetene skulle komme på. Siden vi ikke har noen kanaler på tv-en våres så fikk jeg sett det på TV2 Sumo. Da jeg satt og ventet så viste jeg at det kom til å bli tøft fordi jeg hadde sett et lite klipp fra før av, men å bli forberedt til nå sterkt er umulig. Det knøyt seg i magen, mens minuttene gikk.

Når jeg fikk høre at Emilie skulle prate om søstern så smilte jeg litt oppi all elendigheten. Jentene skulle pusse opp Jennie sitt rom når hun ennå var blant oss. Hun hadde bestemt at hun skulle ha store speil så hun kunne se seg selv. Det var så typisk Jennie. Så med tårer i hele fjeset så måtte jeg bare smile når Emilie fortalte dette. Det var jo slik Jennie var, ei skikkelig sminkedukke. Samtidig som hun var ei skaujente. Så kallenavnet familien hadde på henne passet perfekt. SKAUPRINSESSA. Det var Jennie. Hun var ei tøff og modig jente med motesans og en enorm kjærlighet for dyr, både store og små. Ei helt unik og skjønn jente som har lagt igjen mye vakkert vi kan huske henne for.

Ja, det var ganske tøft og vanskelig å se på. Samtidig som det var litt godt også. Å se hvor fantastiske, sterke og modige den familien er og se hvor mye dem bryr seg om andre og vil hjelpe andre ved å være åpne om Jennie sitt valg ut av denne verdenen. Ja, de er utrolig flotte mennesker og ser hvor Jennie hadde all den godheten og omsorgen for andre fra. Foreldrene er jo akkurat sånn. Jeg vet ikke om de ser det, men jeg ser det veldig godt!

Men nå skal jeg hvertfall slappe av for dette tok virkelig alle kreftene mine. Jeg følte bare at jeg måtte få skrivd dette innlegget før jeg slapper av.