Da kan jeg igjen slappe av etter å ha brettet sammen klærne på klesstativet og lagd ferdig crispy chicken til tacoen i dag. Så fikk jeg en veldig koselig screenshot av samboeren min. Han hadde vært inne på blogg.no og sett på topp lista. Der stod bloggen min på plass 67. Jeg er helt uten ord. Allikevel har jeg alltid noen ord på lager. Først og fremst vil jeg si tusen takk til alle som følger med på bloggen min og tar seg tid til å titte innom. At det er så mange innom her er helt uvirkelig for meg. Jeg setter så klart utrolig stor pris på det og blir veldig glad for hver eneste en som tar seg en tur inn. Faktisk blir jeg veldig rørt at folk har tatt seg tid til å klikke seg inn her hos meg.

Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å være blant topp 100. Bloggen min har heller ikke handlet om å bli en kjent influencer. Dette har egentlig kun handlet om å dele min historie i håp om at andre kan få et innblikk i hvordan det er å være psykisk syk og ha en usynlig sykdom. Det har vært et sted der jeg kan skrive ned mine tanker, drømmer, håp, sorger og gleder. Dette har alltid vært kun fordi jeg syns det er fint å ha en plass å skrive ned ting. I tillegg har det vært en plass der jeg har delt mange av naturbildene mine som jeg ikke kunne dele noen annen plass. Jeg tenkte at kanskje det var noen der ute som ikke kom seg ut i naturen, som kunne hatt nytte av min blogg. Eller kanskje det var noen der ute med samme interesse for naturen som meg.

Jeg kommer så klart til å fortsette å være meg selv og skrive om nøyaktig det samme som jeg har gjort til nå. Jeg er her for å dele alt i mitt liv og et tall på topplista kan ikke endre på det. Bloggen min har nådd så langt fordi jeg har den bloggen jeg har. Nei, faktisk har jeg ikke peiling på hvordan jeg havna på plass 67 i dag. Det er så langt fra min virkelighet som det går an. Jeg er jo bare… Meg, men det er vel sånn alle tenker. ” hvorfor min blogg? Hva gjør den bra nok for topplista?” Jeg har virkelig ikke et godt svar, men jeg er så utrolig takknemlig for det fordi det har hele tiden vært så viktig for meg å spre ordet. Ikke bare om mine problemer, men så mye mer. Min hjertesak er kampen mot mobbing. Det er noe jeg har skrivd mye om og kommer til å skrive om i fremtiden også. Jeg bruker også min stemme til å spre ordet videre fra brodern og han sin familie som har deres hjertesak, kampen mot selvmord og selvskading.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

At jeg er så heldig å kunne spre så viktige budskap og hva jeg har opplevd selv er noe jeg ikke tar forgitt. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha denne bloggen og føle at jeg har en stemme. Så når jeg ser tallene på topplista så finner jeg virkelig ikke ord på hvor takknemlig og glad jeg er akkurat nå. Så tusen takk til alle dere fantastiske mennesker der ute. Dere er helt fantastiske.

Uansett hva som skjer, om jeg rykker ned på topplista eller forsvinner helt så vil jeg uansett huske denne dagen. Det er faktisk mennesker der ute som leser min blogg og det betyr mye. Jeg har jo aldri brydd meg om topplista. Allikevel er det jo viktig for meg at jeg når ut til folk med bloggen min. Så på en måte betyr dette tallet på topplista alt for meg, men samtidig er det bare et tall. Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Uansett hva som skjer videre så vil jeg ha den samme bloggen. Jeg vil skrive om min vei til en bedre psyke, tips, feil osv. Jeg vil skrive om fibromyalgi. Selvfølgelig vil det komme veldig seriøse innlegg om mobbing, selvskading og selvmord. I tillegg vil jeg komme med noen mattips/oppskrifter, outfitsbilder, sminke, interiør osv. For denne bloggen skal gjenspeile meg og jeg er så mye mer enn psykisk lidelse og vondt i kroppen/utmattelse. Også kommer jeg alltid til å ha utfyllende innlegg. Så hvis jeg en dag ikke klarer å skrive et bra innlegg så kommer jeg heller til å la være å skrive. Andre ganger har jeg mye på hjertet og kan blogge flere ganger om dagen. Det var sånn jeg startet bloggen og sånn kommer jeg alltid til å ha den. Helt til blogging ikke er gøy lengre, men nå har jeg holdt på ganske lenge og jeg liker det mer og mer. Så det blir nok noen år til, ja!

Disse tårene er ikke alltid like lett å kontrollere har jeg skjønt. Jeg kan se et bilde av Jennie og så triller tårene med en gang. Andre ganger kan det gå helt greit å mimre. I dag var det en gråtedag.

Jeg ser på mobilen. Der har det tikket inn en snap fra svigerinna mi. Det er som regel den eneste jeg åpner med en gang jeg ser den. Når jeg lukke opp snappen så ser jeg bilde av en bok som dattern har gitt henne i bursdagsgave. Masse bilder av Jennie og det står navnet hennes utenpå boka. For en vakker gave å gi moren sin. Jeg fikk tilsendt den digitalt og da klarte jeg ikke stoppe å gråte. Så mange flotte bilder av vakre Jennie som jeg ikke har sett før.

Savnet er ubeskrivelig og sorgen føles bunnløs, men jeg prøver å huske alle de fine minnene vi hadde sammen. Ikke at det hjelper så mye når jeg først har startet å gråte. Av og til trenger man å gråte og det er helt greit. Vi har mistet en helt fantastisk jente som spredte så mye glede til alle rundt seg. Det er lov å savne og sørge over henne.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har hun vært borte fra oss i 5 måneder og hun kommer ikke tilbake. Nå er hun en vakker engel som endelig er fri fra alt det vonde. Det vil allikevel føles umulig å gi slipp til tider. Jeg vil alltid ha henne i tankene. Ofte går jeg inn på Instagram og ser på bilder hun selv har lagt ut. Det er nesten så jeg venter at hun skal legge ut et nytt bilde, men jeg vet jo at det ikke vil skje.

Det siste bildet hun la ut var av henne og kjæresten. Under bildet står det “Elsker deg”. Et så vakkert og fint bilde, men samtidig så trist å se. 5. Januar ble det lastet opp. Hun ser så lykkelig ut. Begge to ser lykkelige ut. Dagen etter at bildet ble lastet opp så forlot hun oss. Det siste hun gjorde var å spre kjærlighet. Det var en sånn person hun var. Full av kjærlighet til andre, men så var det et sort hull inni henne.

Det er ikke rart tårene triller når hun var et så godt menneske. Hun fortjente så mye bedre. Hun fortjente å ha det godt med seg selv. Det er så trist at det skulle ende sånn. Det er ikke noe man tenker at kan skje med en av sine nærmeste. Når det skjer så er det så uvirkelig. Man vil ikke tro at det er sant, men innerst inne vet man at noe mangler.

Så da ble ikke dagen helt slik man hadde planlagt, men hvem planlegger vel å gråte?

Da har jeg kommet hjem fra en litt annerledes tur enn det jeg egentlig hadde tenkt. Planen var å ta runden som jeg tok i går, men så fikk jeg lyst til å gå til den lille bekken borti her og der ble jeg en liten stund og utforsket. Det er en liten miniskog der borte.  Så grønt og vakkert landskap som virkelig roer meg ned og får meg i godt humør. Hadde det ikke vært for hoggorm og flått så hadde jeg nok gått ned den lille stien som gikk ned i skogen. Jeg lurer på om den er i nærheten av bekken som også renner gjennom den lille skogen. Nå kjenner jeg at jeg blir nygjerrig på hvor denne stien går.

Mens jeg var der borte og så på den lille bekken og alle trærne som hadde blitt grønne, så tok jeg noen bilder. Hvordan kunne jeg la være. Det var jo bare så utrolig vakkert. Hadde det ikke vært for at det kom folk forbi så skulle jeg vært der ennå lengre. Men jeg føler at jeg var ganske flink da jeg fortsatt å være der en liten stund til etter at folk hadde gått forbi. Det var dagens utfordring kan man si.

Jeg vet ikke hva det er med meg og vann, men det er bare så vakkert og det får meg til å bli rolig inni meg. Når jeg bodde i Modum så kunne jeg sitte ved vannet og bare drømme meg bort. Det å kunne sitte å høre vannet slå mot land eller å høre denne bekken renne nedover og inn i skogen. Det er vanskelig å forklare, men jeg har alltid likt den lyden. Både lyden og lukten av havet er veldig spesielt for meg. Jeg kan ennå huske følelsen av å gå langs stranden oppi Lofoten, der bestemor (moren til pappa) bodde da hun levde. Jeg pleide å plukke skjell og hørte på bølgene som slo mot stranden. Det er definnetivt en nordlending i meg.

Når jeg var liten og gikk hjem fra skolen så kunne jeg stoppe ved bekken og bare høre på vannet som alltid hadde det travelt med å komme seg videre. Det var det eneste som kunne få meg til å glemme alt på skolen. Vannet og naturen har alltid vært en stor del av meg. Jeg husker at jeg kunne stå i skogen med vinden i håret og lukkede øyne som Pocahontas. I skogen var jeg fri fra alt og alle. Det var bare meg og naturen. Ofte kunne jeg sitte på berget og bare nyte stillheten. Jeg lyttet til vinden som suste gjennom trærne og fikk bladene til å danse. Jeg lyttet til den lille bekken som rant i nærheten. Jeg hørte fugle sang. Det var som musikk i mine ører. Når jeg satt der uten en eneste billyd, uten barn som mobbet meg for gud vet hva og uten noen voksne som ba meg om å gjøre alt mulig. Der oppe i skogen var det bare meg og jeg hadde min egen lille drømmeverden. Det var dit jeg dro når jeg var lei meg, sint eller bare ville være i fred.

Det å kunne ha et slikt sted her nå, selvom det ikke er stort, betyr utrolig mye for meg. Jeg vet at der kan jeg gå hvis jeg trenger å koble helt av. Det hjalp utrolig mye på hodet mitt å bare høre bekken renne. Det er ikke så ofte jeg har kunnet ta meg en tur opp dit. På veien opp til den lille skogen så har det alltid stått noen i veien og jobbet. Jeg vil jo helst unngå mennesker om jeg kan så derfor har jeg ikke kommet meg dit før i dag. For nå stod det ingen ute i gata.

Turen frem og tilbake til den lille skogen gikk faktisk ganske greit. Jeg møtte ikke på noen mennesker og det hjalp jo veldig. Desverre klarer jeg ikke helt å slappe av når jeg går, men det blir vel bedre etterhvert. Den engstelsen ligger over meg ennå. Tanken på å kunne møte noen skremmer meg. Det knyter seg i magen hver gang jeg går tur, men det viktigste for meg er at jeg klarer å komme meg ut. Problemet ligger ikke i følelsen inni meg når jeg går ute, men om jeg klarer å ta det steget å gå ut døra. Hvis jeg ikke klarer det (og da mener jeg ikke fordi kroppen min ikke klarer å holde meg oppe, men fordi psyken tar overhånd) så er det bare å legge seg ned og gi opp. Er det noe jeg har lært så er det at psyken aldri skal styre meg. Det føles kanskje som at det er farlig, men vi vet jo at det ikke er det.

Hva er det verste som kan skje hvis jeg går ut døra?

Hva er sannsynligheten for at det skal skje?

Hvor mye ønsker du å bli frisk?

Man må bare ha noen spørsmål inni hodet og finne en grunn til hvorfor dette er så viktig å utføre. Jeg kan ikke bare valse ut den døra og tenke at livet er en dans på roser. Jeg må ha en konkret grunn til hvorfor dette er så viktig og hva jeg får ut av det. Jeg tenker på hvor godt det er når man kommer hjem og kan være stolt av seg selv for å ha tatt den gåturen. Det er en stor utfordring å være psykisk syk, men det er ikke umulig. Det er heller ikke umulig å bli frisk. Man må bare finne styrken inni seg selv.

Ting tar tid og det har jeg erfart så mange ganger i løpet av mitt liv. Jeg har tapt så mange ganger mot både angsten, depresjonen og fibroen. Det er først nå at jeg kjenner at jeg har en liten sjans til å bli frisk og få livet mitt tilbake. Jeg vet det vil ta lang tid, men jeg vet at jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Denne kampen har jeg bestemt at jeg ikke skal tape. Da er det jo fint at jeg har noen små gleder i hverdagen sånn som den lille skogen med bekken.

Det ble vist en tidlig morgen på meg i dag også. For meg gjør det egentlig ingenting. Da kanskje jeg kan få gått en morgentur i dag også. Starte dagen med litt frisk luft og mestringsfølelsen av å klare og gå alene.

Når det kommer til nattens utfordring med søvn så kan jeg si at det jeg skrev med å puste og tenke positivt hjalp utrolig mye. Etter kanskje 10 minutter så var jeg i drømmeland. Det positive jeg fylte hodet mitt med var at jeg hadde klart å gå en tur, tatt mye av oppvasken og klart å holde meg positiv igjennom hele dagen. Tydeligvis hjalp det. Denne gangen var det jo ganske enkelt å holde meg positiv. Jeg hadde jo en ganske bra dag i går. For selvom det ble mye soving og avslapping så var det også mye jeg fikk gjort.

Jeg håper dagen i dag blir like bra. Jeg har en del ting som jeg kan gjøre, men vi får se hva jeg orker når jeg har tatt denne morgenturen. Ting som må gjøres er hvertfall: brette sammen klær, resten av oppvasken, vaske klær, tørke støv og støvsuge. Så det er nok å velge mellom hvis jeg har energi til å gjøre noe.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I dag føler jeg meg egentlig ikke så verst. Bortsett fra at jeg er trøtt så kjennes kroppen helt grei ut. Det er litt småvondt i leddene, men det er ganske hverdags for meg. Det kommer av fibromyalgien. Jeg har egentlig blitt ganske vant til å ha en hverdag med vondt her og der så det bryr jeg meg egentlig ikke noe om. Så lenge kroppen fungerer så er jeg faktisk fornøyd. Så lenge jeg får gjort litt hver dag så er jeg glad. Det trenger ikke være så mye heller. Bare det å klare og lage middag er bra nok for meg.

Åh, jeg gleder meg til dagens middag. Vi hadde kyllingfilet og tacolomper i frysern. Så i dag skal jeg lage crispy chicken igjen. Det er siste posen med krydderblanding til crispy chicken så det må jeg få kjøpt flere av. Den er absolutt noe jeg vil anbefale. Jeg kan ta et bilde av den etterpå, når jeg lager middagen. Så kan dere også prøve den om dere syns det høres godt ut. Jeg syns det er veldig godt hvertfall. Nå har vi bare brukt det til taco, men det går jo an å bruke det til ris eller pommes frites. Kanskje ha dip til. Mulighetene er mange.

Men da får jeg komme meg ut av senga og gripe dagen. Første som står på planen er en tur ut og det gleder jeg meg faktisk til. Gruer meg også litt, men sånn er det bare. Det viktigste er at man klarer å komme seg ut. Og som psykologen så så er det bare å gå litt ekstra selvom man kjenner at angsten begynner å komme. For hele poenget er jo å pushe grensene sine.

Plutselig begynte jeg å føle meg helt utslitt så jeg tenkte at da får jeg vel ta tidlig kvelden. Når jeg fikk lagt meg ned så var jeg lys våken. Jaja, tenkte jeg å reiste meg opp igjen. Først ble jeg sulten og så ble jeg trøtt igjen. Derfor lagde jeg meg mat og gikk å la meg igjen. Det tok litt lengre tid, men plutselig var jeg lys våken igjen. Da gav jeg rett og slett opp. Jeg satte meg opp og skrudde på TV. Etter 1 episode av supernatural så kjenner jeg at jeg begynner å bli trøtt igjen.

Og her er jeg da. Lys våken nok en gang. Jeg klarte å brenne meg på ovnen når jeg skulle ta ut rundstykkene jeg hadde varmet opp. Det svir litt kan man si. Helt ærlig kan jeg ikke si at dette er en bra kveld/natt, men hva skal man gjøre? Det er jo ikke sånn at man klarer å falle i søvn. Etter mye opp og ned så prøvde jeg faktisk å ligge i senga litt lengre, men da vrei jeg meg frem og tilbake. Det er nok ikke mye å gjøre før jeg faktisk får sove.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke første gang jeg har opplevd å være sånn, men jeg har aldri vært så rolig og positiv til det. På dette stadiet så hadde jeg ligget med tårer og vært så oppgitt av alt at jeg nesten ikke hadde fått puste. Nå prøver jeg å puste med magen og holde meg rolig.

Jeg har sovet så mye i det siste så det er ikke rart at kroppen reagerer slik som den gjør. Litt slitsomt å føle seg trøtt også plutselig helt våken når man har lagt seg ned, men jeg føler at jeg i det minste har klart å beholde roen. For når jeg har fått det før så tror det rett og slett har vært panikk angst som har tatt over. Den frustrasjonen og angsten som har fylt meg tidligere har jeg nå klart å holde i sjakk. Jeg syns jo det er veldig fasinerende at man faktisk har vært så nærme å holde disse anfallene i sjakk, men allikevel så langt unna. Det skal så lite til. Man må bare vite hvordan man kan holde seg rolig. Bare si til deg selv at det går bra. Hvis du ikke får sove nå så går det bra. Snart skal du få sove og da vil du våkne opp uthvilt og klar for en ny dag.

Jeg prøver å tenke meg frisk fordi det er det eneste som faktisk har fungert til nå. Jeg har prøvd så mange ganger å utfordre meg selv og det har bare endt med utmattelse og mer angst. En kombinasjon av disse to derimot har vært helt utrolig. Det høres helt fjernt ut, men man tenker at ting skal gå bra og så går det faktisk bra. Det krever mange timer og mye tålmodighet. Jeg er langt fra frisk, men jeg har endelig funnet en måte å bli bedre på. Forhåpentligvis fungerer denne teknikken på den frustrasjonen og angsten som ligger over meg nå fordi jeg ikke får sove.

Det er en liten knute i magen som ikke vil gå helt bort, men dette er så mye bedre enn hvordan det har vært. Det blir ikke helt borte, men kanskje med tiden så vil det bli borte og jeg kan ha det bedre med meg selv. Jeg må bare huske å puste dypt. Så nå tenker jeg at jeg slår av TV og smører aloe vera  på brannsåret før jeg igjen legger meg til å sove. Denne gangen prøver jeg pusteøvelser og får alle de positive tankene inn i hodet så det ikke er plass til noen negative. Det krever mye energi så kanskje jeg til slutt blir så utslitt at jeg sovner.

Livet er en evig stor prøvelse. Det er opp til oss å finne ut hvordan vi kommer videre. Hvis du sliter med å sove og kjenner at angsten gjør narr av deg så anbefaler jeg deg å fokusere på pusten din. Tenk på alt det positive som har skjedd i løpet av dagen. Kanskje det var en fin tekstmelding fra en venn eller at du har klart å gå en tur. Kanskje du har lest en fin bok eller sett noe hyggelig på TV. Finn alle de små og store positive tingene som har gjort deg glad. Pass på å hele tiden ha kontroll på pusten din. Dyp og rolig pust. Til slutt vil du kjenne at du får tilbake kontrollen. Ikke mist kontrollen på pusten. Du vil til slutt kjenne at pulsen senker seg og du får mest sannsynlig sove. Det er hvertfall det som skjer med meg. Jeg håper det også kan hjelpe deg, men det krever som sagt en god del tid og tålmodighet. Kanskje det ikke hjelper noe særlig første gang, men det betyr ikke at du skal slutte å prøve. Det kan fungere bedre andre eller tredje gang. Man vet aldri. Og hva har man egentlig å tape?

Med det sier jeg God Natt.

Etter å ha lest litt i boka så tok jeg frem Macen. Jeg gikk inn på blogg.no og fant noen blogger å lese i stedenfor. Det er mye forskjellig der ute. Jeg har jo ikke sjekket ut noen blogger på evigheter. Det tar desverre mye energi og det har jo ikke jeg så mye av. I dag hadde jeg litt ekstra energi og begynte derfor nederst på topp 100. Jeg leste og kommenterte de jeg syns var spennende og fine blogger. Det er så mange dyktige bloggere der ute. Jeg har bare lyst til å lese flere og flere, men nå orker jeg bare å gå innom 15 blogger. Kanskje jeg kan få lest flere etterpå.

Det som er så fint er at det er mange flotte bilder. Noen er ekstra flinke til å ta bilder og det ser ut som de vet hva de driver med. Jeg tar jo bilder kun fordi jeg syns det er gøy. Aldri har jeg klart å lære meg noe om speilrefleks og aldri har jeg hatt et stort fokus på det heller. De bildene jeg bruker på bloggen har jeg knipset med min nye Samsung. Jeg føler egentlig at det blir ganske bra bilder med mobilen, men jeg skulle jo ønske at jeg skjønte noe av speilrefleks. Det er bare det at ingen har giddet å ta tiden til å lære meg det så når jeg kjøpte kamera så ble det et sony kamera. Jeg er veldig fornøyd med det. Kameraet har en helt fantastisk zoom og jeg har fått noen kule bilder av månen bl.a. grunnen til at jeg ikke bruker det kameraet nå er fordi jeg ikke finner laderen til det og må nok kjøpe ny. Jeg tror faktisk ikke det er brukt på rundt 1 år. Faktisk savner jeg det veldig så jeg får vel skaffe en lader snart. Det ville vært fint å ha det med til Bergen.

Men det var alle disse bloggene jeg skulle skrive om. For å gå inn på en blogg og lese er jo noe helt spesielt. Det er så variert hva folk skriver om. Det er blomster, hytta, outfits. Ja, til og med sex. Så når jeg kikket igjennom bloggerens på topplista så fant jeg jo mye interessant. Definnetivt blogger jeg har lyst til å lese mer fra og så er det blogger som ikke er noe for meg. Poenget mitt er at det er jo blogger for alle hvis man bare leter litt. Også er jeg veldig sånn som tenker at man skal ikke dømme en blogg etter å ha lest et innlegg. Man må lese og kikke litt nedover bloggen for å virkelig bli kjent med den.

Hvis du har en blogg eller vet om en bra blogg så er det bare å legge ved linken i kommentarfeltet så skal jeg ta en titt. Jeg prøver jo å lese blogger av og til, men i det siste har det desverre blitt veldig lite av det. Men jeg kan si såpass at jeg leser ikke en blogg der det er 20 bilder og teksten ligger mellom hver bilde. Det syns jeg blir for slitsomt. En ryddig blogg for meg er når bildene kommer etter hverandre og teksten er delt opp slik jeg skriver. Jeg skriver så klart bloggen min slik jeg ønsker å lese en blogg selv.

Hvordan liker du at blogginnleggene er satt opp? Jeg vil gjerne høre deres mening.

Og når man skriver en blogg så kan man ikke forvente at alle skal like den. Vi er forskjellige. Noen liker kanskje å lese lange tekster, mens andre vil helst ha mest bilder. Sånn er det bare. Derfor må jeg styre bloggen etter hvordan jeg liker det. Når jeg går inn på en blogg så liker jeg å se at personen faktisk bruker tid på å skrive innleggene og ikke bare legger ut bilder. Har du en blogg med masse outfits og sminkebilder så kan du jo fortelle litt om hvor du har kjøpt klærne/sminken og fortelle litt om hvorfor du valgt det, hva du skal den dagen osv. Da syns hvertfall jeg at det er en person som tar bloggen seriøs og det er en blogg jeg vil følge og kanskje til og med anbefale andre. Så ja, det er veldig viktig hvordan man blogger om man ønsker at andre skal lese bloggen.

Jeg har alltid sagt at det er ikke antall visninger som er viktig for meg når det kommer til min blogg. Klart det er gøy når man havner på topp 100, men det er mye viktigere for meg at de som kan ha nytte av bloggen min vil få lest den. Jeg har et ønske om å hjelpe andre som er i min situasjon. Bloggen min er et sted der jeg kan være åpen, uten noe filter. Dette er mitt fristed der jeg kan fortelle hvordan jeg har det. For det har vært tøft og jeg har vært veldig langt nede. Nå er jeg på vei oppover, men jeg er langt fra frisk. Psykiske lidelser og usynlige sykdommer har vært hovedfokuset på bloggen min. Jeg har også skrivd mye om mobbing og kroppspress. I tillegg har jeg hatt mye fine innlegg om blomster og planter. Bloggen viser hele livet mitt, mine interesser, mine problemer og mine ønsker. Jeg har fortalt dere om selvskading, sorg og selvhat. Jeg har alltid vært åpen om at jeg sliter og jeg tror kanskje det kan være veldig fint for andre i samme situasjon, men jeg tror også det kan være veldig fint for alle andre også å få et innblikk i hvordan det er å være psykisk syk.

Hele grunnen til at jeg deler hele livet mitt er jo fordi jeg vil hjelpe andre. Jeg liker å blogge og jeg liker å hjelpe andre. Hvis min historie, tips og feil kan hjelpe andre der ute til å få en bedre hverdag så er det virkelig verdt det. Bloggen min er jo nesten som en dagbok. Jeg har delt alt og jeg angrer ikke på noe av det som står her. Slik jeg har hatt det er sannheten og jeg syns ikke man skal pynte på sannheten. Hvertfall ikke når det kommer til sykdom og lidelser.

Min blogg er åpen og ærlig for å hjelpe andre. Jeg sier ikke at alle skal gjøre som meg. Dette er temaet jeg har valgt. Andre er gode til sminke og klær. Kanskje de har en hjertesak å skrive om. Men det må hvertfall være en blogg som er godt gjennomført og brukt tid på. Bloggen min er ikke perfekt, men jeg prøver hvertfall å gjøre en bra jobb med mine innlegg. Den vanskeligste delen syns jeg faktisk er å finne en overskrift. Like vanskelig hver gang.

Da har jeg fått et par timer ekstra søvn etter gåturen og litt rydding. Når jeg våknet kjente jeg meg litt bedre så da tok jeg fatt i litt oppvask. Når samboeren min endelig kom hjem fra jobb så lagde jeg middag eller for meg ble det frokost siden jeg sovna før jeg fikk spist og var egentlig ikke veldig sulten da jeg våknet. Så både døgnrytmen og spiserutinene mine er ikke helt slik de burde. Jeg har prøvd så mange ganger å spise frokost, men jeg er ikke et frokostmenneske. Det blir til at jeg spiser når jeg føler meg sulten og det er som regel ved middagstider og på kvelden/natta. Det er absolutt ikke bra, men sånn har det altså blitt. Hver gang jeg prøver å spise frokost så blir jeg matlei og kvalm av maten. Det hjelper ikke på hva jeg spiser. Jeg er vel bare ikke noe glad i å spise når jeg nettopp har stått opp.

Jeg må jo si at det er litt irriterende når jeg vil trene eller gjøre noe her hjemme også får jeg ikke i meg noe mat. Det hjelper jo ikke akkurat på det at jeg faktisk sliter med energien og kroppen. Kroppen trenger jo næring for at det skal gå rundt. Når kroppen da ikke får det den trenger så vil det jo si stopp. Jeg vet jo alt dette, men det hjelper lite når kroppen byr i mot.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dagen i dag har faktisk ikke vært så ille. Jeg har fått gjort masse og jeg er veldig fornøyd. Mye av oppvasken er tatt. Det er en så utrolig god følelse. Den har faktisk plaget meg hele helgen. Siden jeg ikke orket å gjøre noe da så var det jo ekstra irriterende. Nå slipper den hvertfall å plage meg mer.

Resten av dagen tenkte jeg å ta det litt rolig. Jeg kjenner at kroppen begynner å bli sliten nok en gang så da blir det å ta frem boka og lese litt. Mulig jeg legger sammen klærne som henger på tørkestativet, men hvis jeg ikke får ork til det så skal jeg allikevel være fornøyd med alt jeg har fått gjort. Bare den gåturen på morgenen i dag var jeg veldig fornøyd med. Jeg håper virkelig jeg klarer å gå en sånn tur hver dag.

Det vil så klart være dager der jeg ikke orker noe og da må jeg prøve å gjøre som jeg har gjort de siste gangene og finne det positive og tinge på alt jeg har fått til. Det kan være vanskelig å finne det positive hver dag og særlig når man er langt nede, men jeg skal hvertfall prøve mitt beste.

Som jeg skrev i stad så gikk jeg en morgentur og jeg fikk ryddet stuebordet. Jeg har også fått skyldt en del oppvask, men det er fortsatt mye igjen. Jeg har jo alltid et ønske om å rydde hele leiligheten, men jeg vet jo at det ikke kommer til å skje. Nå er jeg faktisk veldig fornøyd med alt jeg får gjort og fokuserer gjerne på det. I motsetning til slik jeg var for bare 1 måned siden så har jeg faktisk klart å være fornøyd med min innsats. Jeg kan være ganske langt nede og tenke at dette ikke er bra nok, men da kommer jeg meg tilbake til virkeligheten og positiviteten kommer tilbake. For jeg som er psykisk syk og har fibromyalgi kan ikke forvente så mye av meg selv når jeg er i startfasen til et bedre liv. Da må jeg bare være lykkelig over at jeg klarer å stå på beina.

Fredagen var nettopp en sånn dag. Jeg følte meg helt jævlig fordi jeg var så langt nede. Det gikk ikke et sekund uten at angsten var til stede og jeg følte at alle syntes jeg var skikkelig festbrems. Følelsen vokste i meg og jeg begynte å tro på alle de vonde tankene som kom opp. Når jeg stod ute med samboeren den dagen for å prøve og få roet meg ned så sa jeg det til han. Jeg følte meg så ille. Han ville hatt det bedre der uten mine problemer. Enda verre var det da jeg var nødt til å si hade og bare komme meg hjem. Tårene rant hele tiden og jeg følte at jeg hadde ødelagt kvelden til samboeren min.

Sannheten er jo at han viste nøyaktig hvordan jeg hadde det inni meg og at mennesker trigget angsten min uansett hvor snille de er. Allikevel ville han ha meg med. Og den styrken jeg hadde i meg ved å komme på en fest, sitte i en liten stue med mange mennesker jeg hadde sett én gang. Vel, når jeg ser tilbake på hele greia så er jeg veldig stolt. Den dagen lærte jeg veldig mye. Først og fremst at fest ikke er noe jeg burde dra på enda. Også det at alt jeg gjør er med på å gjøre meg bedre. Kanskje ikke 3-4 timer på fest er noe for meg, men kanskje 1-3 timer med besøk her hjemme er en fin start. Da har jeg muligheten til å gå på soverommet om det blir for tøft. Men er det noe jeg aldri skal tenke så er det når jeg ikke klarer mer. Jeg vil heller fokusere på alt jeg har fått til. Enten det er psykisk eller fysisk så burde jeg være stolt av det jeg har fått gjort.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg gikk jo som sagt en tur i stad og det hjelper jo både på psyken og det fysiske. Tanken er å ta en tur hver dag. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er jo ikke alltid jeg klarer det. Noen ganger ligger jeg bare i senga og har ikke krefter til noe som helst. Problemet jeg har hatt hele tiden er at jeg har tenkt at da er jeg ikke bra nok. Dette sitter igjen fra mitt forrige forhold og det er noe jeg har jobbet med ganske lenge. I helgen klarte jeg å slappe av og ikke tenke slik jeg har gjort i så mange år. For jeg er bra nok og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg vet også at samboeren min er fornøyd og glad uansett om jeg får gjort masse eller ingenting. Jeg tror det eneste han vil er at jeg skal være lykkelig og bli frisk. Han vil meg alt godt og det er nøyaktig det jeg har trengt for å komme så langt som jeg har kommet. Nå er det bare å fortsette slik.

Jeg vil bli frisk, men jeg tenker ikke på samme måte som jeg har gjort så lenge. Et steg av gangen, en dag av gangen. Jeg skal alltid være fornøyd med egen innsats og jeg skal alltid gi kroppen hvile om den trenger det. Derfor tror jeg ikke det blir så veldig mye mer i dag. Akkurat nå kjenner jeg at kroppen begynner å bli utslitt og jeg er skikkelig trøtt. Kanskje jeg vil føle meg bedre om jeg tar meg en liten blund. Det blir veldig mye søvn for tiden, men det er kanskje det som er nødvendig akkurat nå. Uansett hva som skjer resten av dagen så er jeg fornøyd med det jeg har fått til i dag. Den tankegangen er jeg veldig fornøyd med. Det gjør dagen min så mye enklere.

Da var dagens første pause i gang. Jeg har fått gått dagens morgentur og jeg har ryddet på stuebordet. Det er helt utrolig hvor fort kroppen min blir sliten. Jeg er jo vant til det, men det er jo så klart kjedelig uansett. Man vil gjøre så mye, men så setter kroppen grenser. Heldigvis har jeg lært at med pauser så går det meste. Det går tregere, men jeg får gjort ganske mye allikevel. Jeg har jo all tid i verden. Det er jo ikke sånn at jeg klarer å jobbe i nærmeste fremtid. Nå gjør jeg alt jeg kan for at psyken skal bli bedre, men kroppen har mye jobb foran seg før jeg kan stupe ut i noe. Nå vet jeg hvertfall at jeg kan klare meg bra i en liten butikk som f.eks Nille. Jeg kan også klare en caféjobb. Det eneste det står på er at hodet og kroppen blir frisk. Når det skjer så har jeg veldig lyst til å jobbe på en café, men vi får se hvordan kroppen min blir. Jeg vet at en tur om dagen ikke er nok.

Men vi får ta en dag av gangen og håpe at det vil hjelpe på fremtiden. Fokus på her og nå for å nå målene mine om en bedre kropp og psyke. Og mitt neste steg ble da morgentur. Hvordan gikk det? Vel, jeg syns faktisk det gikk ganske bra. Jeg møtte på et menneske og da var det frem med mobilen og gå på den andre siden, men ellers gikk det veldig bra. Den ekstreme angsten jeg følte på de første gangene jeg gikk alene er nå minsket veldig. Nå er det bare en liten klump i magen av nervøsitet og det er et stort steg i riktig retning. Nå skal det sies at det er kun når det ikke er folk i nærheten, men det er definnetivt en stor forbedring. Jeg vet ikke om det bare er fordi det er sommer og jeg føler meg bedre eller om jeg faktisk er mye bedre psykisk. Uansett er det en veldig god følelse å ha når jeg går rundt i nabolaget.

Over her kan dere altså se noen bilder fra gåturen. Det siste bildet er faktisk fra hagen utenfor. Jeg syntes det var så fint med de blomstene. De ser ut som gigantiske hvitveis.

Jeg trives jo veldig godt her. Alt er utrolig fint og flotte. Allikevel er det noe ved det å ikke ha sin egen hage som gjør noe med meg. Man kan ikke gjøre som man selv vil og det savner jeg veldig. Jeg savner å kunne plante masse blomster i hagen i alle mulige farger. Jeg savner å ha plass til å dyrke mine egne grønnsaker. Det er et veldig flott sted å leie, men jeg savner å ha et eget. Også savner jeg VELDIG å bo ved vannet. Det å kunne gå tur med hunden bort til vannet og bare se utover vannet, drømme seg litt bort. Det var så nydelig og magisk utsikt.

Men er det ikke alltid sånn at når man flytter eller livet begynner på et nytt kapittel så er det ting man kommer til å savne? Jeg føler hvertfall at det er sånn. Fra barndommen savner jeg å tilbringe dagene hos bestemor. Jeg savner henne på julaften der hun satt foran peisen i godstolen. Jeg savner turområdet på Konnerud når jeg flyttet til en leilighet for først gang. Fra Modum savner jeg turstiene på Furumo og vannet. Jeg savner hagen, blomstene og stillheten. Man kunne sitte ute å høre på fuglene synge. Jeg savner også kveldene ute på verandaen med tepper og puter.

Allikevel er det ingenting som kan få meg til å tenke at jeg vil tilbake. Barndommen min var et mareritt, Konnerud var ensomt, i Modum hadde jeg det ikke bra med meg selv. Så det alle beste stedet for meg er her jeg er nå.

Under det verste i disse coronatider så følte jeg på ensomheten og det å være innelåst i sitt eget hjem, men nå føles det veldig bra. Jeg er på det stedet i livet hvor ting endelig går min vei. Hvorfor skulle jeg ønsket meg et annet sted!? Jeg er lykkelig. Også har jeg verdens beste mann å dele hver dag med.

Jeg kan ofte sitte å mimre tilbake til alle disse flotte minnene og alt det gode livet mitt har gitt meg. Det er jo en del av meg selvom jeg har startet et nytt kapittel her sammen med samboeren min. Og så lenge det ikke er noe negativt eller noe som påvirker mitt liv nå så er det jo bare bra å kunne se litt tilbake. Så lenge fokuset er på fremtiden og ikke på fortiden. Jeg er nok ikke den eneste som sitter å tenker tilbake og kanskje savner deler av fortiden.

Da var det en ny dag og nå føler jeg meg faktisk litt bedre. Kroppen er ikke helt fornøyd enda kjenner jeg, men det begynner hvertfall å gå riktig vei. Faktisk går det såpass bra at jeg vurderer å begynne dagen med en gåtur. Jeg må bare komme meg opp av senga først.

Å begynne dagen med å gå en tur tror jeg kan være veldig bra for både hodet og kroppen. Dessuten pleier det ikke være så veldig mange ute så tidlig på morgenen. Så hvis jeg bare får kledd på meg og sånn så skal jeg nok klare å gå en rundtur før frokost.

Resten av dagen tenker jeg går til litt rydding og kanskje vasking av klær. Det er egentlig ikke så ille her. Faktisk er Det kun rot på stuebordet og kjøkkenbenken. Mye av det skal jeg nok klare å få ryddet i løpet av dagen.

Rot er egentlig det verste jeg vet, men det er ikke alltid like lett å få unna oppvasken eller holde det ryddig på bordet når man ligger rett ut i et par dager. Det er helt utrolig hvor mye rot det faktisk blir etter et par dager. Heldigvis er det ikke masse rot på stuegulvet lengre.

Men nå får jeg prøve å komme i gang med denne dagen. Kanskje jeg faktisk får gjort noe i dag. Så da blir det først en gåtur og så får vi se hvor mye vi får unna før samboeren min er tilbake fra jobb. Det blir nok en del pauser og det betyr også tid til å blogge. Så har jeg jo boka mi hvis jeg ikke orker å gjøre noe på en stund, men jeg håper jo at kroppen klarer seg fint i løpet av dagens gjøremål.

Nå har jeg hvertfall en liten plan og det er mer enn nok å gjøre hvis jeg klarer å finne nok energi i løpet av dagen. Den beste måten å gjøre det på er å ta mange pauser og lytte til kroppen. Det pleier også å hjelpe med frisk luft og litt bevegelse. Vi får se hvordan dagen i dag går. Jeg føler meg hvertfall bedre enn jeg gjorde i helgen. Humøret har vært med meg hele veien og det har nok hjulpet veldig. Så da er det vel bare å sette i gang med dagen.