Å vente på bussen er noe av det kjedeligste jeg vet om. En ting er når man med vilje drar alt for tidlig og setter seg på en benk for å lese, men når man må vente i 20 minutter på bussen hjem så er det litt annerledes. Nå vil jeg bare hjem. Men bussen fra jessheim og bussen hjem har 20 minutter mellom seg. Det vil si at bussen fra jessheim faktisk kommer 10 minutter etter at min buss har gått.
Jeg kunne tatt frem boka igjen, men det glemte jeg selvsagt frem til nå og benken jegpleier å sitte på at opptatt da jeg kom hit. Jaja, jeg kan hvertfall nyte bussturen hjem. Ikke at jeg skal hjem, ikke med en gang hvertfall. Først skal jeg på posten å hente en pakke. Etter det skal jeg hjem å slappe av på sofaen. Kanskje jeg finner en film å se på eller noe.
Men før det så har jeg en lang busstur foran meg. Det blir veldig mye buss på dager med psykologtimer. Egentlig veldig grei måte å øve seg på å kjøre buss alene og være ute blant folk. For å kjøre buss alene er ikke det største problemet. Ikke noe som det er regler på bussen om å ikke sitte ved siden av hverandre. Beste regel som noen gang er lagd. Hvertfall hvis man sliter med sosial angst sånn som meg. For jeg ville aldri satt meg ved siden av noen jeg ikke kjenner. Så jeg setter meg alltid på et ledig dobbeltsete. Det har jo blitt et problem siden jeg også har klaustrofobi. Da får jeg ikke puste, hjertet begynner å slå fortere og jeg har mest lyst til å dytte vekk personen som setter seg ved siden av meg.
Jeg må allikevel si at det verste som kan skje på bussen er når noen ber meg flytte tingene mine fra det ledige setet. Da blir jeg nødt til å ha dem på fanget og det gjør meg enda mer klaustrofobisk. Også blir jeg skikkelig ukomfortabel når folk står og nesten kjefter på meg fordi jeg har tingene mine der. Ja, alle seter burde være i bruk. Det er jeg helt enig i. Men det er ikke lett for meg med sosial angst og klaustrofobi å ha noen ved siden av meg jeg ikke kjenner. Det er faktisk så ille at jeg ikke vil ha noen ved siden av meg på bussen.
Jeg husker jeg skulle sitte på med venninna mi i stappfull bil og jeg endte opp bak med 2 andre. Det endte opp med skikkelig panikk, men heldigvis var moren hennes der. Å prate med henne hjalp veldig mye på den turen. Da fikk jeg distrahert meg fra det faktumet at jeg satt klistret inntil døra på bilen. Takk og lov at jeg ikke satt i midten.
Det er jo kjipt å føle seg sånn. Altså det er jo noe jeg ikke kan noe for. Andre vet jo heller ikke hvordan jeg har det fordi jeg ikke tørr å si i fra. Det er lett å skrive om det, men jeg er ikke så flink til å snakke med andre om det. Så da biter jeg heller tennene sammen og håper jeg ikke får panikkanfall eller noe verre. Så ja, denne regelen på bussen med at ingen kan sette seg ved siden av deg er noe jeg er veldig glad for. Faktisk skulle det vært en eller to plasser for folk med angst. Det hadde gjort min busstur veldig mye lettere.