Disse psykologtimene går veldig fort. Jeg har også ganske mye å snakke om så da er det jo klart at det går ganske fort. Det er veldig godt å ha et sted der jeg kan snakke om alt og få tips til hvordan jeg kan takle ting i livet mitt. For det er en del ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle og hvordan det kan bli bedre. Med psykologtimene så føler jeg at jeg er et steg nærmere å bli frisk. Jeg er et steg nærmere å klare og håndtere ting i livet mitt på en god måte.

I dag snakket vi om vennskap, familie og hvordan man skal fortelle ting på en måte som andre kanskje kan forstå. Det trengs for noen personer vet virkelig ikke hvordan jeg har det. Det er ganske tydelig med hvordan meldinger jeg får av noen folk. Jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men det er vel fordi jeg ikke er så flink til å snakke om hvordan jeg har det.

Ta moren min for eksempel. Hun har null peiling på hvordan jeg egentlig har det. Grunnen til det er jo at jeg ikke snakker med henne om det og jeg har heller ikke lyst til det. Faktisk holder det med de personene i livet mitt som vet allerede. Jeg liker ikke å snakke med noen om hvordan jeg har det. Det er jo derfor det blir misforståelser, men kanskje det er lettere enn å fortelle sannheten. For er det noe jeg hater så er det å vise at jeg har problemer og at ting blir personlig, at jeg må fortelle hva jeg føler og tenker. Da er de plutselig i hodet mitt og det er langt utenfor min komfortsone. En dag skal jeg klare det, men ikke nå. Frem til da får folk tro hva dem vil. Jeg vet hva som er sant og ikke.

Nå er jeg hvertfall på vei hjem. Når jeg kommer hjem så skal jeg slappe av. Jeg har mest lyst til å gråte, men jeg prøver å fokusere på det positive. Når jeg kommer hjem så får jeg se det fine smilet til samboeren min igjen. Det hjelper mye på humøret. Også har jeg en is som ligger og venter på meg i frysern.