Da var man på vei til psykologen og formen er ikke bra. Rett før jeg skulle ut døra så begynte jeg å gråte. Jeg er absolutt ikke klar for dagens psykologtime, men jeg må bare bite tenna sammen og dra. Det var nøyaktig det jeg gjorde. Jeg gikk ut døra og prøvde å holde tårene inne helt til jeg kom ned til bussen. Ikke lett når man er så dårlig før man går ut og det første man møter når man kommer ut døra er huseieren som rydder bilen. Så dørene stod åpne og blokkerte oppkjørselen helt. Første hinder ble derfor å lukke igjen døra og komme seg forbi bilen. Neste hinder var to mannfolk som stod på hver sin side av veien og dnakket med hverandre. Jeg kikket ned i bakken og gikk fort forbi. Bare en snarvei igjen og så var jeg fremme på bussplassen. Så kommer det selvfølgelig en mann gående bak meg. Jeg kjappet meg den siste veien og kom til bussplassen. Det tok ikke mange sekundene før bussen var på plass.
Det var veldig godt å kunne sette seg på bussen og vite at ingen kan sette seg ved siden av meg. Jeg vet jeg egentlig skal utfordre meg selv hver dag, men i dag er en av de dagene der jeg bare vil grave meg ned i sofaen og da syns jeg faktisk bare det å komme ut er et utrolig stort skritt. Selvom angsten skriker meg i øret og hele kroppen er helt ute å kjører så er jeg på buss på vei til psykologen. Så får vi se hvordan dette går. Jeg er småkvalm og har mest lyst til å gråte. Dagene med psykologtime føles verre og verre, mens de andre dagene føles bedre og bedre. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for det eller bekymret.
Frem til jeg kommer frem så skal jeg hvertfall prøve å roe meg ned med boka mi. Når jeg leser så blir verden rundt meg borte og jeg kan slappe av. Akkurat nå tror jeg det er den eneste måten jeg kan komme meg igjennom denne dagen på. Takk og lov for bøker!
