Siden jeg sovnet ganske seint så våknet jeg heller ikke veldig tidlig. Da jeg sjekket mobilen min hadde det tikket inn en melding fra samboeren om at han skulle til Oslo og kjøpe gitar. Siden jeg ikke følte meg så ille tenkte jeg å følge med han til Oslo. Samtidig fikk jeg øvd meg på å gå ned og ta bussen alene.
Jeg skyndte meg å kle på meg og nærmest løp ut av døra. Turen nedover gikk ganske fort. Beina mine gikk som trommestikker og jeg rakk bussen med bare noen få sekunder ventetid på bussplassen. Flaks!
Samboeren min møtte meg på bussen nede i sentrum der han jobber. Det tar bare noen få minutter fra oss og ned så det gikk egentlig veldig greit. Også hadde jeg kommet meg igjennom gårsdagens tur til Jessheim så dette var jo ikke så ille.
Når vi gikk rundt i Oslo sine gater så måtte jeg bare ta noen bilder. Alle bildene overfor er tatt mens vi gikk bort mot gitarbutikken. Den veien bort dit har så utrolig mange flotte bygninger. Jeg har jo vist dere noen bilder da vi tok turen dit forrige gang.
Når vi kom til gitarbutikken så viste han nøyaktig hva han skulle ha og det gikk egentlig ganske fort. Så vi tok en liten tur innom Pascal og kjøpte et par kaker som vi skal kose oss med når vi kommer hjem. Akkurat nå sitter vi på bussen, på vei hjem.
Etter pascal så kjøpte vi oss baguett på La baguett og iskrem på Deli de Luca. Så ja, vi har kost oss utrolig mye på denne lille turen til Oslo i dag selvom det ikke ble så lenge. For meg var egentlig det viktigste å bare komme meg ut døra og utfordre meg selv litt. Jo mer jeg gjør dette, jo bedre er det jo. Jeg har lyst til å bli kvitt den angsten for å gå ut alene. Derfor grep jeg muligheten i dag til å bli med på en kjapp tur. Det eneste som faktisk tar lang tid er bussturen. Det sier jo egentlig ganske mye når jeg kan skrive et helt blogginnlegg på bussturen hjem.
Hele turen har ikke bare vært bra da. Det er den største og mest negative tingen med å ta kollektiv, andre mennesker. Fordi andre mennesker ta ikke hensyn til folk rundt seg. Jeg hadde ei dame som satt bak meg og tygget tyggis med åpen munn. Det var så enkelt og jeg kjente jeg ble skikkelig sint. Det føltes ut som om den dama satt og gjorde det med vilje, rett oppi øret mitt. For hver gang jeg snudde meg for å se ut av vinduet så åpnet hun munn og jeg måtte snu hodet mitt fremover. Beklager, men den dama gjorde meg sprø. Når du sitter et sted med andre mennesker rundt deg så sitter du ikke å smatter så høyt du bare klarer. Ta hensyn til de rundt deg og slutt å oppfør deg som om du er den eneste på denne planeten.
Ellers så har det vært en veldig fin tur sammen med min kjære samboer. Vi har hatt strålende vær og alt har vært veldig fint. Desverre begynner gatene å bli veldig fulle av mennesker og det er litt ubehagelig siden corona ikke er over ennå, men vi gjør så godt vi kan for å unngå masse mennesker. Allikevel er det ikke mennesker jeg har så stort fokus på. Det er jo så mye fint å se på så jeg blir litt borte i mine egne tanker.
Nå er vi hvertfall på vei hjem. Det skal bli godt å slenge seg ned og bare slappe av. Nå har jeg gått veldig mye så beina mine begynner å bli slitne igjen. Så når vi kommer hjem så skal jeg kose meg med kake og ta det helt med ro. I kveld blir det taco.
Så dagen i dag ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt, men det gjør ingenting. Jeg har hatt en kjempe fin dag og det er det som teller. Nå har jeg mye å være glad for å se tilbake på som er veldig positivt. Kanskje jeg til og med klarer å komme meg ut alene fremover. En tur om dagen hadde jo vært fint.
Å være sliten fordi man har brukt kroppen er den beste følelsen jeg kan ha. Da vet jeg at jeg har gjort noe og jeg kan være stolt av å ha klart og gjøre noe den dagen. Akkurat den følelsen ligger jeg å kjenner på nå rett før jeg skal sove. Beina mine verker fordi jeg har gått mye i dag og det får meg faktisk til å smile. Ja, jeg smile fordi det verker under beina og og helt opp til korsryggen. Hvorfor skulle jeg ikke? Nå har jeg ligget rett ut i flere dager og ikke engang klart å gå over dørstokken. Jeg har så mange grunner til å smile her jeg ligger.
Etter å ha slappet av med både pizza, jordbær og moreller foran TV så fikk jeg satt på en klesvask og hengt opp halvparten. Resten må jeg ta i morgen for nå kjente jeg at korsryggen gjerne vil hvile og det skal den få lov til. Også fikk jeg tatt en litenrydderunde på stuebordet og kjøkkenet. Søppel dukker opp overalt, særlig når jeg er for sliten til å gå noe sted. Heldigvis var det akkurat nok energi til å få kastet all søpla som lå på benken og bordet. Det eneste som virkelig trengs nå er å få tatt oppvask igjen. Den kommer veldig fort når man ikke har oppvaskmaskin.
Jeg har også fått lest litt mer i boka og den blir bare mer og mer spennende. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få lest en del i morgen også. Ellers så er planene for dagen slik. Først må jeg få hengt opp resten av klesvasken. Kanskje jeg får lagt sammen alt det tørre også. Så blir det å lage taco til middag. Forhåpentligvis blir det en liten tur ut også, men vi får se hvor mye søvn jeg får i natt og hvor mye kroppen min orker i morgen.
Nå tenker jeg at det er på tide å sove litt. Jeg kjenner at øynene begynner å bli tunge og vanskelig å holde oppe. Også svir det litt i øynene etter lesing TV og bruk av mobilen. Så ja, nå er det natta på meg. Krysser fingrene for at jeg får sove.
Etter å vært i Jessheim hos psykologen min, kommet hjem og pakket ut alle varene fra MENY så er det på tide å slappe litt av med pizza og energidrikk. Så her sitter jeg i stua alene og tar det helt med ro. Turen til og fra psykologen skal dere få høre om nå.
Ned til bussen kjente jeg at beina mine ikke var helt gode. Knærne mine kranglet, men jeg klarte å komme meg til bussplassen. Når bussen endelig kom så fikk jeg slappet av litt i beina frem til vi ankom Gardermoen. Der satt jeg meg ned på en av benkene og tok frem boka mi. Jeg viste ikke helt hvor lang tid jeg kom til å bruke og når bussen gikk så jeg tok meg god tid. På benken satt jeg å leste i nesten en halvtime. Det var stille og rolig rundt meg så det tok ikke mange sekundene før jeg var i min egen lille verden. Gro-Helen har virkelig fått lagd en helt spesiell bok og det har blitt en av mine favoritter hittil. Den er like vanskelig å legge fra seg som Sophie Elise sin siste bok, men jeg kunne jo ikke sitte der å lese hele dagen.
Bussen min til Jessheim kom og jeg fikk satt meg inn. Et lite panikkanfall kom da jeg så at tavla inne på bussen ikke virket. Hvordan skulle jeg klare å finne ut hvilket stopp jeg skulle gå av på? Jeg kjente det ble vanskelig å puste, men jeg klarte fort å komme tilbake til meg selv og fant en løsning. Jeg tok frem mobilen min og fikk søkt opp bussruta på Google maps sånn at jeg så de forskjellige stoppene og hvilket stopp jeg skulle ta. Det var egentlig en ganske genial løsning som jeg er veldig stolt av at jeg klarte å komme opp med. Jeg må ha sett helt gal ut som nistirret på mobilen min, zoomet inn mer og mer jo nærmere vi kom. Og når vi endelig hadde kommet frem til stoppet og jeg skulle plinge for å gå av så var den allerede trykket på. Flere som gikk av på det stoppet jeg skulle gå. Jaja, jeg klarte hvertfall å finne frem og det syns jeg er utrolig bra gjort bare det.
Så var det å finne frem til riktig bygning. Jeg gikk over veien og ned snarveien mot bowling 1, men ante egentlig ikke hvor jeg skulle gå. Så når jeg var på siden av bygget til bowling 1 så måtte jeg ennå en gang ta frem mobilen for veibeskrivelse. Da var det veldig lett å finne frem.
Når jeg hadde kommet meg til døra så var den låst, men det var jeg fullstendig klar over at den kom til å være. Jeg gikk litt frem og tilbake for å ikke ta liv av beina mine, men de verket bare mer og mer for hvert minutt som gikk. Jeg stod der ute i 15 minutter siden jeg hadde kommet litt for tidlig. Når psykologen endelig kom ut så gledet jeg meg til å bare få satt meg ned i stolen og komme i gang med samtalen.
De 45 minuttene gikk egentlig veldig fort. Vi pratet om fibromyalgien og psyken som krangler om hverandre. Vi satt opp en pyramide på ting som var greit å utføre, vanskelig å utføre og på toppen satt vi ting som jeg ikke klarer å utføre. Planen nå er jo å få de øverste til å bli greit/vanskelig å utføre, på sikt så klart. Det høres jo utrolig fint ut det. Ene tingen er å gå i butikken alene. Dette er jo ikke helt urealistiske mål, men det er jo noe som kommer til å ta tid. Det samme gjelder det å klare og være alene hjemme om natta, få sove når jeg er alene hjemme. Mitt mål er å få til dette i løpet av neste sommer, men vi får se hvor langt jeg kommer. Først og fremst gjelder det å gå turer, få kroppen i bedre form og utfordre meg selv litt hver uke.
Psykolog timen i seg selv gikk veldig fint og vi fikk snakket veldig mye denne gangen. Kanskje det var litt lettere å møtes enn å snakke over telefon. Jeg har faktisk savnet den tryggheten at ingen andre kan høre. Disse tingene vi snakker om er jo veldig personlig så jeg vil jo ikke dele mer enn jeg selv ønsker. For selvom jeg er åpen så er det jo detaljene som er litt skremmende å fortelle om det er andre som kan høre. Vi har jo folk utenfor vinduet mesteparten av tiden og samboeren min er jo hjemme av og til når jeg har disse samtalene. Så ja, det var fint å kunne ha et rom med bare oss to.
Når jeg skulle til bussen så måtte ned en ganske lang trapp. Det var da jeg kjente at knærne mine ikke har det så veldig bra etter hele denne turen, men jeg tok meg god tid og jeg kom meg ned og ut til slutt. Okay, nå kommer det som jeg er mest stolt over. Fordi jeg tenkte jeg skulle prøve å finne veien tilbake til bussplassen uten veibeskrivelse og jeg klarte det. Jeg syns det var ganske bra gjort etter å bare vært der 1 gang tidligere. Det begynner å bli en stund siden og da var det samboeren min som fant veien frem og tilbake. Så det er jeg faktisk stolt av. De små tingene som virkelig lyser opp dagen og man kan leve litt på i dagene fremover.
Så var det turen hjemover. Jeg hadde lyst til å fortsette å lese på boka jeg hadde tatt med meg, men bussen bort til Gardermoen gikk ikke det. Nå høres jeg sikkert egoistisk ut eller ei som hater unger, men jeg hadde en mor med to små barn foran meg. Hun ene drev og snudde seg og skrek meg nesten helt oppi fjeset. Det var ubehagelig og jeg kjente på angsten hele tiden denne familien satt på bussen. Så for å prøve og stenge ute dette barnet snudde jeg meg mot vinduet og konsentrerte meg om utsikten. Det er jo veldig trist at jeg har blitt sånn. For mange år siden kunne jeg hilse på barn som var så søte og hilste på meg, men denne gangen ville jeg egentlig bare løpe ut av bussen.
Når den fine familien hadde gått av bussen kunne jeg slappe av i kroppen. Ikke lenge etter så var vi på Gardermoen. Desverre hadde bussen min videre gått for 2 minutter siden så jeg måtte vente 30 minutter på neste men det gikk greit. På Gardermoen er det ganske folketomt nå så jeg fikk stå ganske alene. Selvom det var mennesker 3-4 meter unna og jeg tenkte “ikke kom nærmere” så gikk hvertfall tiden ganske fort til bussen min var på plass.
Jeg satt meg godt til rette inne på bussen og tok igjen opp boka mi. Først når vi nærmet oss der jeg skulle av så la jeg den fra meg oppi sekken. Denne gangen brukte jeg nemlig den nye sekken min i stedenfor å bruke veske og det er jeg veldig glad for!
Jeg kom meg av bussen og hadde bare alle bakkene igjen før jeg var hjemme. Det som drev meg var tanken på å kunne legge meg ned i stua og slappe av resten av dagen. Et skritt om gangen var alt som skulle til for at jeg skulle komme nærmere hjem kjære hjem. Det gikk ganske greit en stund selvom beina og korsryggen tok liv av meg. Vel, det var helt til jeg kom bort til 2 gutter. Den ene hadde snubla, mens han trillet sykkelen. Han lo og tullet med kompisen så jeg ville ikke bruke noe energi på å blande meg inn i det der. Det så ut som det hadde gått greit så jeg gikk rett forbi uten å se på dem. Da får jeg plutselig høre bak meg “Hei, det går bra med meg”. Jeg kjente at jeg fikk vondt i magen av å ikke stoppe opp og spørre han, men samtidig viste jeg at det hadde jeg aldri klart nå uansett. Det føltes allikevel ekkelt å bare gå uten å si noe som helst.
Et skritt foran det andre. “Du er snart hjemme nå” tenkte jeg da jeg endelig hadde nådd toppen av snarvei nummer 2. Plutselig kjente jeg at kroppen ikke ville mer, men jeg gikk allikevel. En fot foran den andre, sakte, men det gikk allikevel fremover. Endelig hjemme så stod det en pakke fra Havaristen og ventet på meg i gangen. Uten krefter igjen i kroppen så klarte jeg ikke bære den så jeg dyttet den bortover gulvet. Så sliten og klar for å slappe av, men så kom varene fra MENY som jeg hadde bestilt. Så da var det bare å rydde ut av posene og nå slapper jeg endelig av.
Ja, det har virkelig vært litt av en dag. Det kjennes på kroppen. Allikevel er jeg veldig glad for at jeg klarte å gjennomføre denne dagen og jeg klarte å reise helt på egenhånd. Litt vanskelig på bussen, men ellers bra. Så kanskje jeg klarer å fikse problemene mine allikevel. For jeg har vært veldig i tvil ettersom jeg har hatt så mye problemer med så mye forskjellig. Jeg får bare ta tiden til hjelp. En dag vil jeg kanskje klare å leve litt mer normalt og selvstendig.
Etter å ha sittet med tv-en av og nervøsiteten for i morgen på, så tenkte jeg at det var på høy tid å få tankene over på noe annet. Det hjalp mye, men konsentrasjonen er ikke helt på topp. Jeg kan ikke akkurat si at jeg ikke forstår hvorfor. I morgen er tross alt første dagen jeg møter psykologen og vi må sitte ansikt til ansikt. Det blir også første gang på lenge jeg tar buss alene og første gangen noensinne at jeg drar til et sted som jeg ikke er sikker på hvor jeg skal gå osv.
Som sagt prøvde jeg å få tankene over på noe annet ved å lese på boka jeg har begynt på. Jeg har nå lest 20 sider av boka i dag og den er veldig bra, men jeg kjente allikevel jeg trengte en liten pause.
Dette er altså boka jeg leser på for tiden. Gro-Helen Tørum sin bok som heter Sjaman på høye hæler. For dere som har fulgt med på bloggen min vet jo at dette er en av de nyeste bøkene jeg har kjøpt. Grunnen til at jeg begynte på akkurat denne boka er egentlig flere grunner. Altså dette er ei dame som jeg syns er veldig flink og jeg tror på det hun sier osv. Derfor syns jeg denne boka virket veldig spennende og jeg hadde rett. Selvom jeg ikke engang er halvveis i boka så er det én veldig bra bok. Jeg kommer ikke til å skrive noe om den nå, men jeg kommer med et innlegg når jeg har lest den ferdig.
I tillegg til at denne boka virkelig talte til meg så vil veldig gjerne mamma låne boka og lese den selv. Siden jeg ikke vet om jeg kommer til å lese så mye bøker som jeg gjorde i fjord så var det også med på å velge denne boka. Det er faktisk den beste avgjørelsen jeg har tatt i år. Denne boka gleder jeg meg til å låne bort til mamma så hun får lest den. Ja, det er en bra bok hittil. Såpass kan jeg si.
Så er jeg jo nygjerrig på hvordan hennes oppvekst har vært. Har hun opplevd noe som fikk henne til å innse at hun ikke er som alle andre? Hvordan var det å vokse opp for henne? Hadde hun mange venner? Hvordan var familien hennes? Ja, jeg hadde mange spørsmål da jeg først kjøpte boka og kanskje det finnes svar inni her og mye annet spennende.
Jeg gleder meg hvertfall til å fortsette og lese denne boka. Det eneste som er kjedelig er at jeg må hvile øynene og aller helst sove siden jeg har en lang tur jeg må på i morgen, lang for meg hvertfall. Det eneste jeg klarer å tenke på er hvor godt det skal bli å komme hjem igjen. Jeg vet jo hvor sliten jeg er etter en telefonsamtale. Nå må jo ta bussen og gå hele veien oppover fra bussen for å komme hjem og slappe av. Med min flaks er det sikkert brennvarmt ute også.
Så det store spørsmålet nå er egentlig om jeg skal fortsette å lese eller om jeg skal være smart og gå å legge meg nå. Jeg vet ikke om jeg får sove, men jeg kan hvertfall hvile øynene. Ja, jeg tror det er lurte. Hvis jeg ikke får sove så kan jeg jo alltids plukke opp boka igjen da. Jeg skulle egentlig dusjet nå, men da får jeg hvertfall ikke sove. Da må man stå opp tidligere i morgen… Jeg trenger virkelig litt søvn nå!
Noen ganger fått lønning også er det borte samme dag? Yeah, me 2. I dag faktisk. Men jeg syns det er helt greit. Jeg har fått betalt halve husleia, bestilt mat på meny, jeg har til buss frem og tilbake til psykologen og alle utgifter er betalt. Forhåpentligvis blir neste lønning litt bedre. Heldigvis for meg er jeg under nå og får penger hver 14 dag. Nei, det er ikke mye og det går så vidt rundt første 14 dagene av måneden, men jeg har tak over hodet, mat i skapene og en fantastisk samboer å dele alt sammen med. Jeg føler meg faktisk ganske heldig.
Denne måneden blir det litt mindre å bruke siden jeg sparer opp til ferie i tillegg. Jeg gleder meg utrolig masse og kan nesten ikke vente med å dra. Men siden vi bare bestemte oss for å dra om 1 måned så blir det jo sånn at man må skrape sammen det man kan. Drar jeg først til Bergen så vil jeg oppleve mest mulig, spise ute og bare nyte den uka fult ut med hotell og hele pakka. En så fin ferie har jeg aldri hatt før. Hvertfall ikke uten familien.
Med familien min så har vi vært på noen veldig fine ferier i en hyttelandsby i Sälen, vi har vært på Mallorca og til å med i Hellsinki og Mummidalen. Men jeg må jo si det er noe helt annet å dra på egenhånd som et par. Så ja, jeg gleder meg så mye at jeg ikke finner ord. Samboeren min skal vise meg rundt i Bergen.
Selvom det er kjipt med lite penger nå en måned fremover så er det faktisk helt greit. Det er absolutt verdt det. Og selvom jeg sparer så kan jeg faktisk ikke si at jeg har veldig dårlig råd. Vi har fortsatt en del mat i skapene og jeg tok meg råd til kebab i dag. Jeg har faktisk ikke ork til å tenke på å måtte lage middag i dag. Det blir rett og slett for mye med denne psykolog timen i morgen. Jeg er helt utslitt og jeg vet jeg sier det mye, men det er faktisk sånn det er. Jeg blir utslitt av psykologtimer, tanker om alt mulig, husarbeid, gå tur osv. Jeg sa jeg skulle gå tur disse dagene før timen min i morgen, me jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til det og jeg føler At det er mer enn nok som må gjøres her hjemme og så henger på mine skuldre om jeg ikke skal bekymre meg om gåturer også. Så jeg kommer til å fortelle det som det er. For jeg har ikke overskudd til noe som helst akkurat nå, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er en vanskelig situasjon å være når det ikke bare er hodet, men også kroppen som skal fikses og prøve å få de til å samarbeide er ikke lett. Livet mitt har alltid vært sånn at jeg gjør det jeg MÅ og så får jeg bare være utslitt og prøve å komme meg til jeg MÅ noe neste gang. Har jeg energi til noe mer så er det supert. Da gjør jeg mer, men det er ikke ofte desverre. Så ja, jeg trenger virkelig en ferie. Og jeg fortjener en ferie.
De få minuttene som brodern, kona dattern var på skjermen gav meg mange følelser, både vonde og gode. Det var så mye tårer og jeg klarte ikke holde noe tilbake. Det bare trillet nedover kinnene når jeg hørte alt det flotte de fortalte om Jennie og hvordan hun har hatt det. Man får vite hvordan hun har hatt det og det gjør virkelig vondt i tantes hjerte. Å vite at det flotte tantebarnet mitt hadde det så tøft er helt ubegripelig. 13 år gammel og hun kan føle at hun er i et stort hull etter å ha hatt det helt fint 2 sekunder tidligere. At hun gang på gang sier at hun ikke har ork til å leve mer. Og verst av alt er at hun ikke fikk akutt hjelp.
Jeg har lyst til å sitere min kjære bror som sa noe veldig bra i slutten av repotasjon. “Tro på barna når de kommer og sier noe er galt. Ikke bare avfei det som at de er oppmerksomhetssyke eller at det bare er en fase.” Det er så lett å bare tro at ting går over, men sannheten er at flere og flere unge tar sitt eget liv og det er på tide å få opp øynene. Kommer barnet til deg med sine problemer så skal du lytte, du skal tro på og du skal hjelpe barnet ditt! Dette kan være så mye mer alvorlig enn du tror.
Jeg satt å ventet i 30 minutter på at nyhetene skulle komme på. Siden vi ikke har noen kanaler på tv-en våres så fikk jeg sett det på TV2 Sumo. Da jeg satt og ventet så viste jeg at det kom til å bli tøft fordi jeg hadde sett et lite klipp fra før av, men å bli forberedt til nå sterkt er umulig. Det knøyt seg i magen, mens minuttene gikk.
Når jeg fikk høre at Emilie skulle prate om søstern så smilte jeg litt oppi all elendigheten. Jentene skulle pusse opp Jennie sitt rom når hun ennå var blant oss. Hun hadde bestemt at hun skulle ha store speil så hun kunne se seg selv. Det var så typisk Jennie. Så med tårer i hele fjeset så måtte jeg bare smile når Emilie fortalte dette. Det var jo slik Jennie var, ei skikkelig sminkedukke. Samtidig som hun var ei skaujente. Så kallenavnet familien hadde på henne passet perfekt. SKAUPRINSESSA. Det var Jennie. Hun var ei tøff og modig jente med motesans og en enorm kjærlighet for dyr, både store og små. Ei helt unik og skjønn jente som har lagt igjen mye vakkert vi kan huske henne for.
Ja, det var ganske tøft og vanskelig å se på. Samtidig som det var litt godt også. Å se hvor fantastiske, sterke og modige den familien er og se hvor mye dem bryr seg om andre og vil hjelpe andre ved å være åpne om Jennie sitt valg ut av denne verdenen. Ja, de er utrolig flotte mennesker og ser hvor Jennie hadde all den godheten og omsorgen for andre fra. Foreldrene er jo akkurat sånn. Jeg vet ikke om de ser det, men jeg ser det veldig godt!
Men nå skal jeg hvertfall slappe av for dette tok virkelig alle kreftene mine. Jeg følte bare at jeg måtte få skrivd dette innlegget før jeg slapper av.
Sist gang jeg viste dere de små spirene så lovet jeg å si i fra når det hadde skjedd noe mer. Faktisk har det skjedd masse. Først til de dårlige nyhetene som er at avokadoen ikke klarte seg. Veldig synd, men sånn kan det gå. Ikke alle frø spirer og avokadoen trenger ikke være et bra frø bare fordi den fikk rot. Jeg gav den tid, men til slutt skjønte jeg at den ikke kom til å spire oppover. Så da gikk den i søpla.
Siden avokadoen ikke klarte seg så tenkte jeg at jeg kunne prøve meg på tomat i stedenfor. Så jeg tok en av de små tomatene fra kjøleskapet og gravde ned halvparten. Det var nøyaktig det jeg gjorde når jeg grodde de store tomatplantene. Og det tok ikke lang tid før det begynte å spire nedi der.
Bilde nr. 1 er da tomatfrøene som har spiret. Bildet under er chilifrøene. Dere husker kanskje at det var en liten spire i boksen forrige gang jeg la ut bilde, men nå er det mange flere og det ene måtte jeg faktisk dytte igjennom plasten. Jeg har lyst til å ha på plasten så lenge det går fordi det holder jorden litt fuktig og det er varmere med den på. Chilien storkoser seg i varmen så jeg tror dette kommer til å bli bra.
Jeg venter fortsatt på at paprikafrøene skal spire. Det som var i boksen forrige gang jeg viste dere en spire var kun ugress. Det kan følge med når man kjøper jord så klart. Men jeg har en følelse av at det ikke er veldig lenge før paprikafrøene også spirer.
Det som er litt ekstra spennende nå er at den tomaten jeg brukte var ikke vanlig cherrytomat så jeg aner ikke hvordan det kommer til å se ut og hvor mye plass den trenger. I verstefall får jeg bare flytte noe til det andre vinduet eller sette det ute under taket, men jeg tror det skal gå helt fint.
Nå er det egentlig bare å vente på at disse spirene blir store planter og får blomster. Så kanskje vi får litt grønnsaker på sensommeren/høsten. Uansett så blir det veldig gøy fremover. Holde øye med dem, vanne dem, se dem vokse. Det aller fineste med dette er at jeg ser dem trives i vinduskarmen. Det er nok sol og varme der hvertfall.
Nå er det bare å vente på neste oppdatering, når disse små spirene har strukket seg og forhåpentligvis paprikaen titter frem. Vi får krysse fingrene og håpe at de snart kommer opp fra jorden og sier hello. Eller kanskje ikke. Hvis plantene begynner å prate så stikker jeg.
Men nå vet dere hvertfall hvordan det står til i boksene. Jepp, jeg har bokser og ikke potter. Det er uendelige bruksområder på tomme bokser fra sursild, first price syltetøy ol. Jeg har til og med brukt tomme iskrembokser. Hvorfor ikke? Bedre enn å kaste all den plasten i søpla. Det er mer enn nok plast som bare blir kastet. Hvorfor kan man ikke heller bruke det til noe nyttig? Det er hvertfall jeg for at vi skal gjøre mer av. Gamle ting kan bli til nye ting. Gjenbruk er faktisk utrolig kjekt og man sparer masse penger. Har du noen gang tenkt på det?
Nå ligger jeg å slapper av etter å ha ryddet badegulvet for klær og satt på klesvask nr. 3. Og jeg må bare si at i dag er det varmt. Etter å ha hengt opp vaska nummer 2 så trodde jeg at jeg skulle svime av. Det var da jeg kjente at nå måtte jeg legge meg ned og slappe av litt.
Som dere vet så har jeg ikke hatt de beste dagene i det siste og jeg er fortsatt veldig sliten, men heldigvis krever ikke klesvask så veldig mye energi. Det er verre med oppvask f.eks. Og siden samboeren min allerede hadde satt på første vask så tenkte jeg hvorfor ikke fylle tørkestativet mens jeg er i gang. Så det er det jeg prøver å gjøre nå. Tredje vasken tok resten av mykgjøringen så da blir det ikke mer klesvask før vi får kjøpt mer. Nå har den holdt ganske lenge da. Faktisk har jeg hatt den siden jeg var i Sverige med moren min sist. Det begynner å bli noen måneder siden. Og en gang blir det tomt.
Nå tenker jeg at den vaska får kjøre ferdig også blir det å slappe av resten av dagen. Jeg har kun i morgen igjen og så skal jeg til Jessheim på onsdag. Jeg gruer meg helt sykt fordi jeg føler meg så dårlig, men detcer jo derfor jeg skal til psykologen.
De siste dagene har jeg ikke klart å komme meg ut døra fordi kroppen har vært sliten. Så hvis kroppen ikke sliter på onsdag så skal nok reisen til Jessheim gå ganske greit. Jeg må bare passe på å ha nok strøm på mobilen sånn at jeg finner frem dit jeg skal. Også er det jo lov å håpe på litt overskyet vær siden jeg skal gå et lite stykke.
Så hva skjer frem til da? Jo, i dag skal jeg få med meg nyhetene jeg fortalte dere som kommer kl. 21:00. Ikke glem det. Jeg skal også få hengt opp den siste vaska som står å går nå. Så skal jeg slappe av. I morgen blir det enten å gå en tur eller rydde opp litt i stua. Jeg får se hvor mye/lite energi denne kroppen har i morgen når jeg våkner. Det blir hvertfall ikke så mye å gjøre siden jeg må ta en dusj på kvelden og det tar energi det også. Forhåpentligvis blir ting litt bedre snart. Jeg har virkelig lyst til å gå turer. Kanskje ikke nå som det er så varmt, men om kvelden er det jo veldig deilig å gå tur. Eller kanskje til og med en morgentur. Det er jo lov å håpe at ting vil bli bedre. I mellomtiden prøver jeg å bruke kroppen litt og litt sånn at jeg ikke sliter den ut. Alltid like gøy med fibromyalgi.
Det må være første gang jeg frivillig ser på nyhetene, men i dag kommer det en veldig viktig sak jeg syns alle burde få med seg. Som dere vet så mistet vi Jennie til selvmord helt i begynnelsen av året. Det ble foreldrene hennes sin hjertesak så hjelpe andre som er i samme situasjon. De har fått tilbakemeldinger på at dem har reddet liv, men det stopper ikke der. Helt siden Jennie gikk bort har familien funnet flere måter å få deres hjertesak frem i lyset. Det har vært intervju fra TV2 bl.a og det er det som blir sendt på nyhetene i dag kl.21:00.
Jeg har fått sett et lite klipp av hvordan det går fordi det ligger ute på nettet og svigerinna mi sendte meg det. Jeg som står såpass nær fikk nesten ikke puste. Det var nydelig å se video av Jennie som lo, men savnet er så stort og budskapet dems er så sterkt så de få sekundene ble brutale. Det er en sorg som ingen skulle være nødt til å føle på. Å begrave sin egen datter, barnebarnet sitt, tantebarnet sitt er en smerte som ikke kan beskrives engang.
Oppi all smerten sitter brodern og kona å forteller at de vil hjelpe andre. Det er en styrke og et mot jeg ikke har sett maken til. Denne familien har gått igjennom så utrolig mye sammen og de har alltid vært sterke i stormen, men dette er helt utrolig. Klart de sørger over sin vakre datter, men de gjør det til noe spesielt og strekker ut en hånd. De vil hjelpe alle og jeg syns virkelig dette er noe å bruke tiden sin på. Skru på TV2 nyhetene kl.21:00 og lytt til hva disse fantastiske menneskene har å fortelle. Det er en brutal historie, men det er så viktig at vi lytter så vi slipper flere foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler sittende med en slik sorg. For det blir ikke bedre om vi ikke gjør noe med det NÅ.
Min kjære bror og svigerinne deler sin sorg og historie med dere og nå er det deres tur til å gjøre noe med det videre. Har du et barn med samme problemer så ikke godta et avslag fra legen. Kjempe for barnet ditt! Alle har rett på hjelp.
Det er så mange som sliter så det viktigste du kan gjøre er å tro på den personen som kommer til deg med sine problemer. Du kan be vedkommende snakke med fastlegen sin om det og si at du er der for personen. Det er så mye du kan gjøre som ikke koster deg noe og vil betyr enormt mye for personens liv.
Så ikke glem å skru på nyhetene kl. 21:00 for å få med deg Jennie sin historie som betyr så mye for familien å få ut. Spredd budskapet, hjelpe mennesker som er i samme situasjon i håp om at ferre og ferre vil komme i dem sin situasjon. For som dem sier så skulle ingen foreldre være nødt til å begrave sitt eget barn. Pass godt på hverandre. Vi har ingen å miste!
I det siste har jeg brukt tiden foran TV til serier. Jeg har jo snart sett 6 sesonger av supernatural. Så jeg tenkte det var på tide å finne noe annet å se på til en forandring. Etter å ha klikket meg inn på Amazon så gikk det ikke mange sekundene før jeg kom over en film jeg faktisk har hatt lyst til å se en god stund. The Addams Family var dagens film. Det bringer tilbake så mange minner fra da bestemor levde. Når jeg var hos mor etter skolen så fikk jeg alltid lov til å se på TV. En av programmene på TV på var animasjonen av the Adams family. Å se denne spillefilmen nå var veldig gøy. Jeg likte den veldig godt.
Nå som filmen er ferdig så lurer jeg på om jeg skal prøve å gå en tur og så sette på en film til eller om jeg skal lage middag først. Jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å orke begge deler. Mulig jeg bare setter på en film nå også lager jeg middag etterpå.
Det er faktisk så ille at jeg snart sovner av utmattelse. Jeg skulle faktisk ønske at jeg bare kunne snappe ut av det, men det går desverre ikke. Man skulle tro at det å kunne slappe av hele dagen er godt, men det er det ikke. Hvertfall ikke når det er alt man klarer. Jeg kjenner allikevel at det begynner så vidt å løsne og bli bedre. Forhåpentligvis er jeg opplagt nok til onsdag. Jeg vil virkelig ikke være nødt til å dra kroppen min ned til bussen og styre med alt det der når jeg er sånn som nå. Jeg har allikevel sagt til meg selv at disse møtene skal jeg dra på uansett hvor utslitt og jævlig jeg har det. Da ser dem hvertfall at jeg ikke er i stand til å leve et normalt liv.
Det er i sånne tilfeller man skulle ønske at magi faktisk var virkelig. Det å kunne trylle seg frisk igjen og aldri være nødt til å kjenne på denne smerten og utmattelse igjen. Ja takk hadde jeg sagt da, men så enkelt er det desverre ikke. Vi må bare leve med de problemene vi har, håndtere de så godt vi klarer og prøve å bli kvitt dem ved å jobbe hardt og pushe seg selv. Det finnes desverre ingen lett utvei. Om livet bare hadde vært så enkelt.
For å ikke bli enda verre så er jeg nødt til å lytte til kroppen og føle meg frem på hvor mye jeg faktisk orker og burde gjøre. Akkurat nå er jo mat viktigst. Det er jo ikke bare meg jeg lager mat til, men samboeren også Så det kan jeg jo ikke la være. Om jeg orker så mye mer etter det får vi se på. I dag har jeg lovet tacopizza så jeg får vel begynne snart.
Når det kommer til disse turene må jeg nesten bare vente. Nå står det faktisk mest på kroppen og ikke på hodet. Jeg har kjempe lyst til å gå tur og trene på å gå alene. I tillegg har jeg lyst til å komme i form, men beina mine klarer ikke så mye og det er en ganske tung dag på onsdag. Så selvom jeg har lyst så må jeg tenke på hvordan kroppen kommer til å reagere i dagene fremover. Sånn er mitt liv.
