For en stund tilbake prøvde jeg å få avokadostein til å spire her, men det var ikke noe som skjedde så jeg kastet dem og begynte på nytt. Denne gangen kappet jeg av bunnen og toppen fordi inni steinen så er det et bittelite frø. Det er dette frøet som skal spire. Så da hjalp jeg litt til med å kutte av litt. Og nå har jeg faktisk fått det til. Den ene har begynt å spire og det er så gøy å se at det fungerte. Jeg hadde jo et avokadotre i Geithus så jeg vet jo at det skal gå, men det var det ikke meg alene som hadde klart. Dette derimot er bare meg. Det er ekstra gøy!
Og for et par dager siden så gikk jeg bort for å se om den trengte mer vann. Det hadde det begynt å spire ut til røtter. Så nå er det faktisk i gang. Jeg kan begynne å tenke på å kjøpe inn jord og potte til denne lille avokadosteinen. Jeg tror jeg skal prøve å få tak i en gjennomsiktig potte for det var det den andre planten stod i og det så ut som den trivdes i det.
Frem til da er det egentlig bare å holde øye med den sånn at det er nok vann. Det blir spennende å se om det vil spire ut på toppen også. Jeg kommer hvertfall med oppdatering på hvordan det går med denne fremover.
Den andre avokadosteinen tror jeg ikke vil komme noe ut av, men jeg gir ikke opp helt enda. Den skal få noen få uker til på seg selvom jeg har mine tvil.
Det er en ting til som jeg syntes var veldig moro å få til da jeg bodde i Geithus og det var mango. Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe meg en mango og ta vare på steinen. Så får vi se om jeg får til det også.
Når jeg ser kvinner med litt ekstra fett her og der har lagt ut bilde av seg selv i stramme klær eller bikini så tenker jeg “wow! At du tørr!” Fordi det finnes så mange mennesker der ute som skrive stygge ting med en gang de får sjansen. Jeg liker ikke å legge ut bilder av meg selv der man kan se hver minste lille kilo jeg har på kroppen. Så jeg har alltid vært imponert over de kvinnene som tørr det. Men søren heller! Vi lever bare en gang og dette er den kroppen jeg er født med. Jeg syns ikke man skal være flau over å ha litt for mye fett her og der. Dette er til alle dere som føler at dere ikke ser bra nok ut til å legge ut bilder av dere selv i stramme klær og bikini.
Jeg har mage som syns igjennom skjørtet. Jeg har store lår som jeg ikke er stolt av. Armene syns ikke så godt, men jeg har jo mer enn nok av fett på overarmene mine også. Dette er sånne ting som har gjort at jeg har gjemt meg bak joggebukser og store hettegensere. Jeg har hatet meg selv og ikke vært komfortabel i min egen kropp. Jeg har stått og sett meg i speilet og begynte å gråte fordi jeg har for mye fett på kroppen. Dette er jeg så møkklei av. Vi strekker oss mot et mål vi ikke kan nå i stedenfor å være stolt over alt vi har klart. For jeg har gått igjennom en storm som ingen kan tenke seg engang. Det at jeg står her den dag i dag burde veie mye mer enn at jeg har en mage som syns igjennom skjørtet. Det er på tide å slutte og gjemme seg. Jeg vil føle meg fri og glad i min egen kropp og det syns jeg andre også burde. Vi er flotte, nydelige og sexy kvinner uansett form og fasong. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal se ut. Begynn å elsk deg selv for den du er fordi den du er har så mye fantastisk ved seg. Det er på tide å løfte hverandre opp og ikke dytte hverandre ned. Når var sist du sa noe fint til noen? Bruker du stemmen din til å spre glede inn i andres hjerter? Det skal så lite til for at noen skal føle seg bedre. Bli den personen som er med på å gjøre andres hverdag litt lysere.
Også må jeg få lov å takke alle dere som følger meg og har gitt tilbakemeldinger på bloggen og på Facebook. Jeg hadde helt ærlig ikke klart å kommet så langt og være så åpen om alt som jeg er. Det er takket være alle de flotte tilbakemeldingene at jeg tørr å være meg selv og si min mening her på bloggen. Dere er så utrolig flotte mennesker.
Nå har jeg nettopp stått opp etter den verste drømmen noensinne. For når det kommer til drømmer så husker jeg de fleste av dem. Det som er så irriterende er at jeg drømmer om mennesker som ikke lenger er i livet mitt, mennesker jeg gjerne skulle ønske jeg kunne glemme. Så når jeg da våkner og hele natta har vært sånn som nå, at jeg igjen får tankene til å surre tilbake til fortiden så blir jeg så oppgitt. Det føles ut som jeg har klart å glemme dem, men så blir jeg stadig minnet på det. Man får ikke helt lagt det fra seg. Derfor har jeg bestemt meg for å hoppe i dusjen og skylde alle tankene bort. Kanskje resten av dagen kan bli fin.
Planene for dagen i dag er ikke akkurat satt opp enda, men jeg vurderer hvertfall å rydde litt fordi det ligger fortsatt papp utover gulvet her. Også håper jeg det blir en tur ut i dag fordi solen skinner og himmelen er blå. Også er det uansett veldig deilig å komme seg litt ut hver dag.
Men før jeg gjør noe som helst annet Så blir det litt frokost. Jeg kjøpte jo knekkebrød på havaristen. Wasa sine knekkebrød MINERAL+ smakte utrolig godt til kveldsmat i går så jeg tenkte jeg skulle ta et par til frokost også.
Så sånn går altså dagene. Kroppen min begynner hvertfall å bli litt bedre. Nå klarer jeg å bøye meg igjen og det føles godt. Jeg hater å ikke klare og gjøre helt vanlige ting som å plukke opp noe jeg har mistet på gulvet. Jeg som er så flink til å miste ting får jo et stort problem når jeg ikke klarer å bøye meg. Bare det å sette seg ned og reise seg opp var vondt. Jeg vil ikke engang tenke på hvor vondt det gjorde når jeg skulle sette meg ned på doen eller på sengekanten. Nei, jeg er glad det marerittet der er over.
Jeg må jo si at jeg har ikke veldig lyst til å komme i gang med denne dagen riktig enda. Jeg er fortsatt veldig sliten i kroppen og småtrøtt. Skal man prøve å sove litt til tro? Jeg får se hva det blir til.
For en dag det har vært. Jeg er helt utslitt og er glad det har kommet til slutten av dagen og det neste som står på planen nå er søvn. Det har vært slitsomt, dårlig stemning og jeg har vært sint. Så snudde det over til det positive og jeg kjent at jeg ble glad og hadde det fint. Det som snudde alt det negative var tiden sammen med min kjære samboer. Vi satt sammen og spilte brettspill først og så avsluttet vi dagen med en film. Nå har samboeren min gått å lagt seg, men jeg får jo ikke sove som vanlig. Det tar alltid så lang tid fra jeg legger meg til jeg faktisk sovner så jeg lurer litt på om jeg skal sove i stua i natt. Jeg orker ikke å ligge våken i senga også må jeg være stille hele tiden. Jeg kan jo ikke akkurat drive med mobilen eller noe annet når han ligger å sover ved siden av meg. Desutten kjenner jeg at det blir en sånn lang og kjip natt. Bedre å bare sove her ute. Han må jo uansett jobb i morgen og jeg orker ikke sprette opp av senga før jeg trenger. Etter en sånn dag som i dag så trenger jeg litt ekstra tid til å slappe av og sove.
I morgen er det en ny dag og da blir det pinnekjøtt til middag. En fordel å være uthvilt da fordi kålrabistappe trenger en del krefter for å lage. Man kan jo ikke lage pinnekjøtt uten kålrabistappe. Og jeg er ikke fan av poseversjonen så da gjør man det skikkelig!
Jeg syns det var så kjipt at vi ikke fikk lagd pinnekjøtt i romjula så når jeg kom over billig pinnekjøtt på havaristen så måtte jeg jo kjøpe et par pakker. Og pakken fra havaristen stod og ventet på oss utenfor døra når vi kom hjem i dag. Oppi der lå det 2 pakker med pinnekjøtt, gressløk, knekkebrød og 2 tynne strømpebukser. Egentlig en veldig kjekk side om man trenger å spare penger på ting. Det er jo så klart ikke det samme der hele tiden og det er ikke som i en butikk, men man kan være heldig å finne mye nyttig der. Det anbefales å ta en titt innom siden dems. Det fine er at dem leverer rett hjem. Enklere blir det ikke.
Akkurat nå ligger jeg og slapper av med en kald iskaffe. Den syns jeg var velfortjent i dag. Særlig når noen mennesker ikke har noe mellom øra. Jeg skal ikke skrive noe mer om det. Jeg bare kjente at den kaffen var virkelig bra for meg nå. Etter den samtalen med NAV så var jeg ganske utslitt fra før av og så kom det noe oppå der igjen. Da kjente jeg at humøret mitt gikk fra utslitt til forbanna på 1 sekund. Så da ble jeg med samboeren min ned til sentrum. Jeg kjenner at det var nødvendig. Jeg er utslitt, men jeg har hvertfall fått luftet ut alt det negative. Også så deilig vær det er nå. Solen skinner og det er skikkelig sommertemperatur ute. Jeg elsker det. Bare været i seg selv snudde jo humøret mitt.
Når vi kom hjem igjen så lå det en pakke i posten som jeg har ventet på en stund nå. Jeg har nemlig handlet sminke fra KVD. Når det kommer til sminke så har jeg hatt lite peiling på hva jeg skal kjøpe av merker og egentlig generelt det å bruke sminke. Det har gått i mascara og det har egentlig vært bra nok for meg. Nå så følte jeg for å kjøpe min første foundation siden ungdomsskolen. Og da måtte jeg jo selvfølgelig ha noe som er bra. Derfor lyttet jeg til Sophie Elise sitt råd og kjøpte KVD lock it foundation.
Som dere ser så har jeg ikke fått pakket de ut enda. Jeg tenker de kan likså godt være innpakket til jeg skal bruke dem. Hvis dere vil se bilde når jeg har brukt dem så si i fra i kommentarfeltet så skal jeg gjøre det. Over her ser dere også en tattoo liner og setting mist i samme merke. Dette var de jeg hadde mest lyst til å prøve. Jeg så på palettet, men det er et ganske kjedelig fargevalg i mine øyne så jeg lot være. Det kan hende jeg endrer mening, men jeg tviler. Nå har jeg jo en del andre paletter og begrenset med plass til sminken min så det er jo ikke mye jeg kan kjøpe nå uansett. Jeg føler uansett at jeg har det meste. Det eneste jeg faktisk ønsker meg er jeffree star øyenskygge. Han har slike farger som jeg liker å bruke i sminken min. Jeg har jo noen Liquid lipstick så kanskje det er det merket jeg bør fylle på hvis jeg skal ha mer sminke.
Hvilket merke bruker du i sminke og hvorfor? Jeg vet det er mange som undersøker om det er testet på dyr eller om det er brukt noe i produktet som man ikke vil ha i fjeset. Selv har jeg aldri tenkt så mye på det, men jeg burde jo egentlig det. Jeg burde bli mer bevist på hva jeg putter i fjeset når jeg først skal bruke sminke. Også vil jeg jo heller ikke ha sminke som er testet på dyr. Jeg elsker jo dyr og vil jo ikke at dem skal lide for at jeg skal få bra sminke. Det er et uskyldig dyr. Om jeg slår det opp hver gang jeg skal handle sminke derimot. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg lytter til andres råd og hva dem bruker. Som regel sier jo folk på sosiale medier litt om produktene så sånn regel plukker man jo opp detaljer på den måten.
Men jeg må jo si at jeg gleder meg til å teste ut KVD sin sminke. Jeg har jo fulgt med på henne når hun har vært på TV. Jeg digger stilen hennes og hele henne egentlig. Så det blir spennende å se hvordan sminken blir på meg.
Da tikket det jo selvfølgelig inn en melding fra min saksbehandler om at timen min måtte flyttes. Ja, det går helt fint. Det er jo ikke sånn at jeg satt her med vondt i magen og ventet til siste sekund for at hun skulle ringe. Vent, det var nøyaktig det som skjedde. Jeg skulle ha samtale kl. 10:00 og hun sender meg melding ett minutt over. Så da er det bare å vente et par timer til før man kan få dette overstått.
Jeg blir bare så oppgitt fordi det er så typisk at sånne ting skjer med meg. Det å vente på at NAV skal ringe meg er tortur i seg selv. Å måtte utsette møtet ødelegger hele dagen. Jeg kjenner allerede at energien min er brukt opp. Nå vil jeg bare sove og slappe av, men det klarer jeg jo ikke nå. Hadde den meldingen kommet 30 minutter før så hadde det ikke vært noe problem, men nå har jeg brukt så mye krefter allerede.
Når jeg vet jeg må på et møte, legetime, ta telefonen osv. Så er det alltid det samme som skjer.
1. Jeg begynner å tenke på det dagen før.
2. Jeg har problemer med å sove.
3. Når jeg våkner stikker det i magen og jeg begynner å bli nervøs.
4. 30-60 minutter før avtalen er så blir jeg uvel. Det knyter seg i magen og jeg blir kvalm/dårlig i magen. Jeg spenner hele kroppen og klarer ikke slappe av.
5. Når jeg blir ropt inn/det ringer så får jeg et stikk av panikkfølelse igjennom hele kroppen. Håndflatene er svette og hjertet banker fort og hardt.
Det er først når jeg har kommet meg i gang med samtalen at ting begynner å roe seg litt. Jeg sitter allikevel med angstfølelsen hele tiden og skuldrene senkes kun når jeg er blitt ferdig. Så da er det ikke rart at jeg ikke har noe krefter igjen i kroppen når jeg har vært igjennom alt dette. Nå blir det jo nesten som å ha 2 telefonsamtaler på en dag og det var nøyaktig dette jeg prøvde å unngå da jeg ønsket å ha time i dag i stedenfor torsdag forrige uke.
Det føles ganske kjipt og jeg vet ikke hva jeg kommer til å orke resten av dagen. Kanskje jeg bare må sove ut dagen. Vanskelig å si. En ting vet jeg og det er at jeg skal prøve å slappe av frem til telefonen ringer. Nå verker det i hele kroppen min.
I natt prøvde jeg alt for å få sove i en gode senga, men jeg klarte det ikke. Til slutt ble det til at jeg tok med meg dyna ut i stua og sovna der til slutt. Det ble ikke mye søvn, men det ble hvertfall litt. Når samboeren min kom ut i stua så våknet jeg og nå er jeg lys våken. Da er det bare én ting å gjøre og det er å vente på at NAV ringer meg. Er det noe jeg hater så er det å vente. Da knyter det seg i magen min og jeg blir skikkelig uvel. Heldigvis har jeg fått i meg litt frokost. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det finner alltid en vei inn i hodet mitt. Det er så irriterende at en telefonsamtale skal gi meg lite søvn og vondt i magen. Det burde jo egentlig ikke være noe problem, men det er det altså.
Selvom jeg får like mye panikk hver gang det ringer og jeg tenker på det hele tiden til jeg nesten kaster opp så har jeg allikevel kommet et steg videre. Jeg tar alle de viktige telefonene og jeg får ordnet opp i ting som må ordnes opp i. Jeg møter alltid opp på møter selvom jeg blir skikkelig dårlig av det. Jeg gjør alt for at jeg skal ha ting i orden, så får magen bare vrenge seg så mye den vil. For når jeg har bestemt meg for at dette må gjøres så er det ingenting som skal få stå i veien for at det blir gjort.
Men jeg må jo si at jeg gleder meg til samtalen er over og jeg kan senke skuldrene. Da håper jeg egentlig på et par timer på øyet for det trengs nå. Og med samboeren på soverommet frem til ettermiddagen så er det ikke så mye annet å gjøre enn å slappe av. Han har jo hjemmekontoret sitt der så da er det egentlig ganske greit at jeg har madrasser å ligge på i stua. Det er faktisk ingen andre steder å ha dem og det har egentlig vært en ganske grei sitteplass når vi har spilt brettspill eller spist middag. Så her skal dem få stå frem til vi får kastet ut den ødelagte sofaen.
Ellers går nå dagene som vanlig. Jeg har en veldig god periode nå, selvom jeg har noen øyeblikk i løpet av dagen som kunne vært bedre. Nå skal ikke jeg syte og klage på det fordi dagene mine har ikke vært så bra på en del god stund. Det er egentlig bare å nyte det så lenge det varer. Plutselig har man det ikke så bra og angrer at man ikke brukte den tiden godt. For er det noe jeg blir sprø av så er det å føle at jeg ikke klarer noe. Når oppvasken blir så stor at det føles umulig. Når det ikke blir middag fordi jeg brukte energien til å gå på do. Nei, jeg skal være veldig fornøyd når jeg kan ha det så bra som jeg har det nå.
Men å legge noen planer for dagen blir hellet vanskelig. Jeg har ingen anelse om hvordan energinivået mitt er etter denne telefonsamtalen, men jeg skal hvertfall få lagd middag. Forhåpentligvis får jeg gått en tur i dag også, men jeg vil ikke håpe på for mye. Det eneste jeg vil nå er å sove. Bare kunne slippe å ta den telefonen, legge vekk mobilen og legge seg godt til rette under dyna. Kjenne at kroppen slapper helt av og at man sovner nesten før man treffer puta. Men neida, jeg må holde meg våken. Som jeg hater dager med telefonsamtaler!
Så var det hu som søren ikke klarer å sitte stille. Jeg finner alltid på et eller annet, men i dag var det faktisk noe ekstra gøy. Nå i kveld fant jeg nemlig ut at jeg skulle bake noe fordi jeg begynte å bli sulten og hadde lyst på noe godt. Etter å ha sett meg litt rundt i skapene så ble det til at jeg lagde en rundstykkedeig. Ut av den lille deigen lagde jeg 2 små pizzaer, en til meg og en til samboeren min.
Over her ser dere da pizzaen min med champignon og krydderskinke. Men selv etter å ha lagd dem så var det halve deigen igjen så da slang jeg sammen en loff og 4 ostebriks. Jeg syntes jo det så litt kjedelig ut med en helt vanlig loff så da gikk jeg i kjøleskapet og fant frem pesto. Jeg delte loffen i to og smøret pesto på sidene og tvinnet de to delene sammen. Så fikk jeg brukt den nye brødformen min som selvfølgelig er rosa.
Resultatet ble ikke helt slik jeg håpet på da jeg fikk stekt loffen i ovnen. For det første glemte jeg å pensle loffen før jeg slang den inn og for det andre sprakk den på toppen. Jeg har ikke fått smakt på den, men jeg tenkte å smøre på litt smør imorgen og ha til middag. Så da får dere høre om det var noe godt eller ikke. Jeg tenker også at jeg skal prøve meg på hvitløksloff en dag, men da må jeg få kjøpt inn det jeg trenger først.
Jeg må si jeg gleder meg veldig til å smake på denne pestoloffen da. Det har jeg aldri smakt før, men jeg tror den kommer til å bli veldig god ved siden av kyllingsalat. Nå er det vel egentlig bare å krysse fingrene for morgendagens fancy middag.
Denne loffen tror jeg faktisk kan bli veldig god til tomatsuppe også. Kanskje det er det jeg skal lage på tirsdag. Vi får se hva det blir til. En dag om gangen.
Men nå er jeg sliten og klar for å strekke meg litt ut. Bare lukke øynene og høre på samboeren min synge, mens han bygger skuffene til sengen. Snart har vi oppbevaring under senga. Det kommer det hvertfall laken og sengetøy. Det blir gøy å få det organisert og ryddig. Snart er soverommet perfekt. Mangler bare den kommoden som jeg ikke orker og tenke på å fortsette med. Vi kommer vel i mål til slutt.
I morgen tror jeg blir en ganske slitsom dag. Morgenen starter med en telefonsamtale med NAV. Det skal vi snakke om planene videre. Noe jeg syns er litt bortkastet å ta nå før psykologen har fått gått igjennom alt og vi har en plan på hvordan jeg skal jobbe meg frisk. Det er jo ikke mye jeg kan gjøre før det. Jeg vet jo at i den tilstanden jeg er i nå så klarer jeg ikke fullføre noe arbeid og det håper jeg virkelig NAV forstår. Selvfølgelig ønsker jeg å komme ut i jobb, men da må jeg gjøre dette riktig og gjøre som psykologen sier. Hvis NAV blander seg inn i det og mener noe annet så syns jeg at de burde ta en telefon til psykologen. Jeg har ingen planer om å gå på veggen en gang til. Jeg har vært så langt nede fordi jeg gikk ut i jobb før jeg hadde fått hjelp. Det er jo først nå at jeg har klart å komme meg litt opp og eneste grunnen til det er jo fordi jeg har kommet meg ut og virkelig kjent på våren og varmen. Jeg kjenner jo fortsatt at kroppen og hodet mitt ikke er i stand til å hive seg ut i noe. En gang i fremtiden håper jeg allikevel at jeg klarer å jobbe 50%. At NAV sier at mitt ønske er å være i en 100% stilling er jo litt rart når jeg ikke engang klarte å jobbe et par timer. Jeg klarer ikke jobb i det hele tatt. Så det å ha som mål å komme ut i 100% er jo som å tro på julenissen. Nei, mitt mål er max 50% fordi jeg lever ikke i et eventyr. Å jobbe med både det psykiske og med kroppen vil ta ganske lang tid. Jeg vet jo ikke om jeg blir helt frisk eller hva som skjer. Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg ikke er klar for jobb. Så det å skulle sitte å snakke om min fremtid og planene fremover er jo helt fjernt for meg. Jeg vet jo ikke engang hvordan kroppen og psyken min vil være i morgen eller om 1 uke. Dette er noe jeg har vært ganske klar på. Jeg kan ikke planlegge fremtiden min. Men nå er det mye NAV har sagt til meg som jeg bare vil riste på hodet av. Jeg er veldig glad for all den hjelpen jeg får fra NAV her og jeg er glad for at dem har lyttet til meg når jeg har snakket, men det virker bare som man snakker med roboter av og til. Følelser er tydeligvis noe man bare kan skru av. Det er hvertfall det jeg har hørt. Vel, den knappen sitter ikke på min kropp. Jeg lever med følelsene utenpå kroppen. Dette er noe veldig mange ikke forstår og derfor får man ofte høre slike ting som “bare fordi den personen sørger så trenger ikke du. Skyv det fra deg og tenk på deg selv, ingen andre”. Da blir jeg veldig paff. Er folk virkelig så egoistiske at dem ikke føler sorg og empati? Den verst jeg har fått fra dette systemet er “du kan ikke ha vondt fordi mora di har det.” Hva tenker folk med når dem sier sånne ting? Når du jobber i NAV har du taushetsplikt. OG… Alle kan ha vondt, uavhengig av foreldrene dine. Også er det helt sykt at en fra systemet kan få seg til å si noe sånt til noen uansett. Jeg satt der og viste ikke hva jeg skulle si. Dette er mange år siden nå, men da fikk jeg nok av det systemet. Det har vært så mye rart så jeg må si jeg er glad for at jeg har kommet til en kommune nå som ikke er helt på bærtur. Nå har jeg fått ny saksbehandler så nå vet jeg jo ikke hvordan det blir fremover, men vi får krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg må jo si at jeg gruer meg til den telefonsamtalen uansett. Jeg vil bare den samtalen skal gå fort så jeg kan få tankene over på noe annet.
Ja, så kommer jo samtalen med psykologen i tillegg. Det er torsdag så da har jeg heldigvis noen dager jeg kan puste ut og slappe av, men det ligger jo litt baki hodet allikevel. Ja, denne uka som er rett rundt hjørnet nå kommer til å bli ganske utmattende.
Vi har spilt brettspill en stund etter at vi var ute litt, så nå tenkte Jeg egentlig at jeg blir liggende har og slapper av resten av kvelden. Jeg tror kanskje det er lurt. Så får vi krysse fingrene og håpe at beina mine snart er bedre. Det er så mye vi må få gjort. Det er egentlig all pappen som irriterer meg mest. Vi hadde et jo ikke så lettvint at vi bare kan slenge det i en bil, på en henger eller i en garasje sånn at det er ute av veien. Neida, vi må ha det inne her helt til vi får kastet det ut i søpla. Og når jeg ikke klarer å bøye meg så blir det liggende på gulvet da…
Det ble en liten tur etter middag, men beina mine gjør så vondt så jeg klarte ikke bakker i dag. Vel, bedre enn ingenting. I dag varmet solen skikkelig og det var utrolig godt å være ute. At jeg hadde tatt på meg for mye er ikke noe å lure på, men jeg har desverre mine komplekser jeg også. Overarmene mine har vært et veldig stort problem for meg i noen år nå. Jeg hater dem og jeg hater at jeg har latt meg legge på meg så mye at de har blitt så store. Selv mener jeg jo at man skal være fornøyd med den kroppen man har, men dette er noe jeg må jobbe med en stund fremover. Jeg må nok være flinkere til å tørre og vise meg uten den store genseren eller hettejakke. Det er målet mitt for sommeren. Nå har jeg vært flau av denne kroppen så lenge. Man blir jo ikke lykkelig om man skal gå rundt å tenke på alle små ting som er feil med seg selv. Jeg skal prøve å ta bilder uten denne “rustningen, men i dag ble det ikke sånn.
Også har jeg fått spørsmål om jeg kan lage et innlegg der jeg viser dere noen outfits som jeg syns det bra ut. Det skal jeg så klart få til, men da må jeg også bli kvitt den støle og vonde følelsen bak på lårene. Det er ikke veldig lett å skifte og styre med det nå. Vi får håpe det er borte til uka.
Klesstilen min er litt både og. Jeg kan gå i treningsklær eller koseklær, men jeg liker også å pynte meg med kjoler og skjørt. Jeg føler jeg kan gå i det meste så lenge det er mørke farger. Jeg føler meg ikke komfortabel i hvite klær, men jeg har faktisk vurdert å kjøpe en lys sommerkjoler. Burde jeg gjøre det? Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Nå har jeg vært igjennom ganske mange forskjellige stiler opp igjennom årene, men jeg faller alltid tilbake på svarte klær. Jeg tror olajakka er det eneste jeg kjøpte nå som ikke var svart, men mørkeblå. Jeg liker vel mørke klær best fordi det er slankende og jeg har slitt så lenge med vekten. Jeg tror hvis jeg får på meg masse farger så vil jeg ikke føle meg noe bra. Usikkerhet er nok min verste fiende når det kommer til kroppen min, men som sagt er dette noe jeg skal jobbe med.
Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke er tjukk eller stygg, men det er den lille tosken på skulderen min som alltid forteller meg at jeg ikke ser bra ut. Det skal jaggu ikke være lett å være menneske. Vi finner alltid noen problemer og gjør dem store så vi kan ha noe å være misfornøyde med. Vi må for all del ikke føle på den lykke uten at hjernen kommer med noe negativt. Neida, det kunne jo hende at mennesker faktisk hadde hatt det bra med seg selv og det kan vi jo ikke ha noe av. Det er hvertfall sånn det føles. Det er dette kroppspresset som styrer hele veien.
Jeg må minne meg selv på at jeg er bra nok og jeg er fin akkurat sånn jeg er. Hva så om jeg har litt ekstra her og der? Vi må slutte å være oss selv. Derfor er det så viktig å ta tak i ting nå. Jobbe med seg selv og sine komplekser er viktig. Så mitt steg videre må være å legge ut et outfitbilde uten den genseren som dekker overarmene mine. Vi må tørre å tråkke utenfor den lille firkanten vi er så komfortable inni. Jeg har begynt å smile med tennene selvom de står helt hulter til bulter oppi der. Jeg valgte å ikke ta regulering og kastet papirene fra tannlegen i søpla ute sånn at mamma ikke skulle se dem. Grunnen til det var fordi jeg ikke ville at noen skulle ha enda en grunn til å mobbe meg. Derfor har jeg skjeve tenner den dag i dag og det må jeg bare blir flinkere til å ikke bry meg noe om. Sånn ser jeg ut og det er helt greit.
Har du noen komplekser? Hva gjør du for å jobbe med de og få deg til å føle deg bedre med deg selv?
