Jeg bråvåkner av at det ringer på. Først skjønner jeg ingenting og så går det opp et lys for meg at jeg hadde bestilt p-pillene mine levert på døra. Når jeg får denne pakken inn så er jo esken 20cm bred og 15cm høyt. Og for dere som bruker p-piller etter har sett pakningen så vet dere jo hvor liten den egentlig er. Så jeg ble jo litt sjokka av størrelsen på esken de har brukt her. Litt unødvendig emballasje kanskje.
Men nå er det jo alt for tidlig for meg å stå opp så jeg tenkte jo at jeg skulle legge meg ned på denne madrassen jeg har i stua og sove litt til. Plutselig så bryter det uværet løs og smeller med vinduet som står litt åpent. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø av hjerteinfarkt. Ja, nå er jeg våken! Men allikevel kan jeg ikke stå opp nå fordi jeg har ikke noe energi. Jeg har faktisk sovet alt for lite. Så da blir jeg hvertfall i senga og slapper av litt. Om jeg får sove mer etter å blitt skremt av vinden, vet jeg faktisk ikke.
Over her kan dere se utsikten fra ene vinduet vårt i stua. Som regel er det det til så det er ikke så mye vi ser av det, men det hender jeg tar en liten titt ut. Problemet er bare det at vis vi ikke dekker til vinduene så glor dem inn de som eier huset og de som kommer på besøk. Det syns vi ikke er så veldig hyggelig så da må vi dekke til for den fine utsikten. Det er jo egentlig ganske kjipt når vi har så fin utsikt. Særlig nå når vi bare er inne så skulle jeg gjerne hatt noe å se på der ute. Desverre orker jeg ikke nysgjerrige mennesker som går forbi. Litt privatliv er vist for mye å be om.
Men jeg trives jo veldig godt her da. Vi har det veldig fint sammen og som regel er det ganske stille og rolig. Det er jo mye turmuligheter enten om vi vil gå i skogen eller i nabolaget. Jeg kunne godt tenkt meg å bodd rundt her, men det er ganske drøye priser så det blir nok ikke noe av den drømmen. Men det finnes jo andre plasser som er fine så vi finner nok et sted i fremtiden.
Akkurat nå er det viktigste å fokusere på psykolog, nav og den biten som hjelper meg til å komme ut i noe i fremtiden. Det er jo egentlig mitt største ønske. Jeg vil bli frisk og jeg vil tjene mine egne penger. Problemet er bare det at jeg vet ikke hvilken jobb jeg kunne klart å holde ut i både psykisk og fysisk for jeg sliter jo med begge deler. Så da er det jo ikke mange alternativer der ute. Jeg håper jo med hjelp fra NAV så vil vi finne noe. De vil jo da at jeg skal tilbake på skolebenken så vi får se da. Det er jaggu ikke en lett oppgave. Jeg har jo nå jobba både som konditor på industri, men også i butikk, jeg har jobbet som kokk, jobbet på café, jeg har jobbet på SFO og på Nille. Nei, tiden går vise. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på det. Nå er jeg så trøtt og det er ikke full storm ute så da skal jeg prøve å sove litt til.
Nå sa jeg til samboeren min at nå vil jeg spise sunnere. Da påpeker jo han at det har jeg jo prøvd før. Ja, det er så sant. Jeg har hatt lyst til å spise sunnere også får jeg søtsug og jeg har lyst til å lage noe usunt osv. Det er så mye som ødelegger. Har jeg hatt en helt jævlig dag så føler jeg jo selv at jeg fortjener noe og da kan man vel unne seg noe godt. Man syns rett og slett synd på seg selv og bruker det som et slags argument på at man fortjener noe godt. Det må jeg bare slutte med. Det er så vanskelig å være sunn samtidig som det er dødsenkelt. Hallo liksom! Det finnes så mye sunn og god mat som vi kan lage også setter vi oss ned med en pizza eller hamburger. Nei, jeg har virkelig lyst til å bli flinkere til å lage sunne måltider og få en bedre rutine på mat. Det har virkelig gått helt ut av balanse og jeg hater det. Noen ganger kan jeg spise middag og ikke noe annet. Det er jo ikke en sunn livsstil. Og vis jeg er våken til 5z6 om morgenen så sitter jeg å tygger på et eller annet hele tiden. Jeg blir helt flau av meg selv når jeg ser tilbake på hvordan den siste tiden faktisk har vært. Jeg kan godt lage noe i helgen eller kjøpe godteri av og til, men det finnes grenser og de er vi bare nødt til å begynne å finne frem. Dette fungerer bare ikke. Vi har vært alt for sløve den siste tiden. Nå må vi ta oss sammen. Det trenger liksom ikke være sånn treningsmat og telle kallorier, men det må bli litt strammere tøyler når det kommer til hva vi dytter i oss.
Jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg er farlig glad i godteri, men denne gangen mener jeg det virkelig. Jeg kan faktisk ikke fortsette sånn. Det går bare ikke. Jeg som er glad i å lage mat, glad i frukt og grønnsaker, jeg burde klare å snu om på dette. Samboeren min spiser jo det meste så det hadde jo ikke vært noe problem. Så da får vi se om klarer å bli sunnere da. Det er godt for oss begge.
Jeg er jo ikke noe opptatt av kroppen og at jeg skal være tynn, men det er jo greit å ikke dø tidlig bare fordi vi ikke klarer å bruke hodet litt mer. Det er greit at vi bare lever en gang, men det trenger jo ikke bli kjipt selvom vi velger litt sunnere alternativer. Så får vi bruke helgene på usunn mat og godteri. Jeg kan bare ikke leve sånn mer for det gjør ting bare ti ganger verre for hodet mitt. Jeg føler at jeg svikter meg selv og min kropp når jeg stapper i meg masse usunt. Til slutt blir man avhengig og syns ikke engang det er godt. Jeg klarte å slutte med snus på dagen og da klarer jeg jaggu dette også. Skjerp deg Cathrine!
I dag hadde vi jo egentlig ganske god og sunn mat, men taco er jo egentlig en helgerett i mine øyne da. Selvom.det er salat så er det jo skikkelig kosemat så da får man heller finne på noe annet i ukedagene. Så i morgen tenkte jeg å lage kyllingfilet. Kanskje jeg slenger med pestopasta og salat. Kanskje blir det ris. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men kyllingfilet blir det hvertfall. Og det blir ikke mer magert og sunt kjøtt enn kyllingfilet. Så får man sette seg ned og finne litt inspirasjon på pintrest så kanskje jeg får litt idéer til middager fremover. Jeg er jo egentlig ganske kreativ og like å slenge sammen noe nytt på kjøkkenet så jeg tror egentlig ikke dette blir noe stort problem. Om vi klarer å holde oss til noe sånt hele uka med det vi har i frysern og skapene får vi nesten bare vente å se. Vis jeg finner på noe spennende så kommer det nok på bloggen. Eller så er det vel egentlig bare å ønske oss lykke til eller meg hvertfall. Det er vel jeg som er det største problemet her. Jeg er alt for glad i søtsaker. Kvinnfolk og godis er nok et lite problem til tider. Jeg kjenner mange som har det søtsuget. Man blir jo helt gal i hodet vis man ikke får noe søtt. Det skal ikke være enkelt! Men vi får nå håpe at det går riktig veien nå. Får ta det litt etter litt. Plutselig er vi kjempe sunne. Neida, men greit å hvertfall bruke denne hjernen man har fått og samle opp litt selvkontroll. Det tror jeg er sykt viktig. Så får vi se hvor mye selvkontroll Cathrine egentlig har.
Jeg vet ikke om det var all nervøsiteten eller om avokadoen jeg brukte i tacoen var dårlig, men jeg ble skikkelig dårlig nå. Helt sykt hvor for det kan gå fra å føle seg helt fin til å bli dårlig, men det er jeg jo vant til på grunn av psyken. Litt kjedelig at jeg skulle bli dårlig nå, men sånn er det. Så da la jeg meg ned på madrassen i stua for å slappe litt av. Jeg ligger å tenker litt på det jeg har pratet med søstra mi om i dag. Hun har jo ønsket seg Michael Kors veske og lommebok. Hun ønsker å spare opp til det, men nå er det russetid og mye annet å prioritere Så jeg snakket med henne at vis jeg får spart opp så blir det MK lommebok på henne til jul. Så hun fikk sendt meg bilde av den hun ønsker seg mest så da håper jeg at det går i orden. Det ville jo vært utrolig moro å gi henne det. Det ligger jo så klart en god grunn bak det at jeg vil bruke tusenlapp på søstra mi. Hun har jobbet så hardt med skolen og for å bli frisk. Jeg syns hun har jobbet så utrolig hardt i det siste og jeg har lyst til å gi henne noe ekstra fint. Jeg håper bare jeg klarer å spare opp nok penger for jeg har jo flere gaver jeg må kjøpe også. Jeg får nesten bare ta litt og litt. Forhåpentligvis kommer jeg i mål til desember. Med lite penger må man nesten kjøpe litt nå og litt da. Det er lenge til julaften, men allikevel går det utrolig fort.
Nå har jeg aldri kjøpt så dyre gaver før, men akkurat denne er jo litt spesiell og det så jeg også til søsteren min at det er en grunn til at jeg virkelig vil gi henne noe så dyrt. Så håper jeg at jeg får kjøpt den selvom jeg ikke har så mye ekstra lommepenger til noe som helst. Det er absolutt verdt det og jeg kan ikke tenke meg en bedre gave til henne. Nei, jeg håper virkelig at det blir MK lommebok under treet i år. Grunnen til at jeg snakket med søsteren min om det er jo egentlig for at hun skal få nøyaktig den lommeboka hun ønsker seg også var jeg litt i tvil om hun hadde begynt å spare til det eller hva det var. Men jeg tror at uansett om hun vet det eller ikke så blir hun nok kjempe glad. Hun har snakket om MK veske og lommebok en god stund nå så jeg føler at det er midt i blinken. Og hvem vet, kanskje hun til og med har glemt det til jul (Selvom jeg tviler).
Familien min betyr utrolig mye for meg eller de betyr faktisk alt. De har vært der når ingen andre har og de er en fantastisk gjeng. Jeg er så glad i dem at det gjør vondt. Også har jo denne gjengen gått igjennom en ganske tøff periode, den tøffeste perioden i våre liv vil jeg si. Allikevel klarer vi å leve videre, en dag av gangen som min kjære svigerinne sier. Jeg har en helt fantastisk og sterk familie. Vi er sterke sammen. Vi drar hverandre opp og vi kan snakke om alt. Det er helt amazing rett og slett hvor heldig jeg er så har en familie som dette. Alt fra foreldre og søsken, til tantebarn og svigerinner. Og når jeg bor såpass langt unna så ser jeg dem ikke så ofte som jeg skulle ønske. Så da syns jo jeg det er ekstra koselig med gaver selvom jeg gjerne sku byttet det mot tid med dem. Jeg nyter hvertfall hvert sekund jeg får med familien min da og jeg har jo sosiale medier jeg kan følge med på og snakke med dem. Så får vi jo håpe at det ikke er så lenge til vi sees igjen. Jeg savner dem jo utrolig masse, spesielt tantebarnet mitt som vi ikke har fått feiret bursdagen til ennå.
Men akkurat nå tror jeg at jeg må legge meg litt og hvile. Jeg ble så tappet for krefter da jeg plutselig ble dårlig. Så typisk når det begynte å bli spennende på TV. Jaja, sånn kan det gå… Og sånn gikk det. Da håper jeg at jeg føler meg bedre snart så får dere flotte lesere ha en fortsatt fin kveld.
Etter at jeg hadde gått å lagt meg i går så tok det flere timer før jeg faktisk sovna. Det var litt søvn og så våkna jeg. Sånn holdt jeg egentlig på frem til klokka var halv 2. Den siste halvtimen lå jeg i senga og var så nervøs og kvalm for er det noe jeg ikke er vant til så er det å snakke om følelser og hva som har skjedd siden jeg var liten. Jeg gruet meg og lurte på hva vi skulle gå igjennom i dag og hvilke spørsmål jeg kom til å få. Når psykologen sier at vi skal starte fra begynnelsen så kom alle minnene inn i hodet mitt. Jeg fortalte om familien min, mobbingen og hvordan jeg følte meg når jeg var i de forskjellige situasjonene. Det var som å bli dratt tilbake til disse øyeblikkene og jeg kunne kjenne hvordan jeg hadde det igjen. Jeg kunne føle redselen fylle kroppen min og følelsen av å ikke kunne flykte fra dem. Jeg kjente følelsen av ensomhet og at jeg følte meg helt hjelpesløs. Det var en veldig tøff tid for meg, det er ikke til å legge skjul på. Ikke engang lærerne klarte å gjøre noe med mobbingen og jeg sluttet å tro på at ting kunne bli bedre ganske fort. Jeg bare kjempet igjennom skoleårene så godt jeg kunne.
Jeg ble også dratt tilbake til hvordan det var å spise middag hjemme hos oss når jeg var barn. Når pappa dyttet albuen min ned fra bordet. Jeg kjente også på den følelsen av å være på mitt eget Soverom når pappa lå og sov etter å ha jobbet natta. Jeg var livredd for å lage en lyd for da kom han og kjeftet på meg og ba meg om å gå ned. Det var jo så klart ikke bare negativt hjemme, men det var nå det jeg ble spurt om å fortelle om denne gangen. Det å bli dratt tilbake til den tiden og virkelig føle på de følelsene og tankene jeg hadde da er så tungt. Nå er jeg jo ikke redd for å si hva jeg mener, men den lille jenta var det og det gjorde så vondt å gå tilbake til den tiden. Jeg ble så utslitt av å snakke om alle disse små opplevelsene jeg har vært igjennom. Det er jo ikke noe skummelt ved selve opplevelsen for foreldrene mine gjorde jo ikke noe vondt mot meg, men for ei lita jente er det allikevel veldig skremmende når foreldrene hever stemmen og er sinte.
Det var flere ganger i løpet av den samtalen at jeg nesten knakk helt sammen. Det var så vondt å grave i gamle minner. Dette er jo vonde minner jeg har prøvd å begrave og glemme for alltid. Jeg har alltid prøvd å fokusere på fremtiden og nåtiden i stedenfor fortiden. Jeg har bevart alle de gode minnene og kastet de vonde, men nå må Jeg jo finne de frem igjen for så å snakke om dem. Det er noe jeg ikke er helt komfortabel med og vil helst unngå, men så er det den lille stemmen i hodet som sier at dette må jeg faktisk igjennom. Jeg blir ikke frisk om jeg ikke gjør det. Jeg kommer meg ikke videre i livet før jeg har gått igjennom alt dette vonde. Det er jo godt å ha noen å snakke med som på en måte forstår at det har vært vanskelig for meg. Ved det jeg har fortalt så skjønner hun hvor vanskelig det er for meg å stole på noen og snakke om mine problemer.
Etter samtalen så hadde jeg ikke noe energi. Batteriet mitt er helt flatt. For jeg har brukt så mye energi på å ikke begynne å gråte. I tillegg til at jeg er livredd når jeg skal ta telefonen og snakke. Å snakke om mine problemer er jo veldig nytt for meg. Så når jeg må gjøre det via telefon i tillegg så klarer jeg til slutt ikke å holde energien oppe. Så da ligger man rett ut en stund. Samboeren min kom å snakket litt med meg etter at jeg hadde sittet i telefonen og jeg prøvde så hardt å følge med og holde samtalen i gang, men det var jaggu ikke lett. Det er alltid fint å kunne ha en samtale med han, men om jeg klarer å følge med i samtalen er noe annet. Som regel går det bra da. Det er bare litt ekstra konsentrasjon som skal til.
Men nå skal jeg hvertfall komme meg opp av senga og få lagd litt middag. I dag blir det taco. Det skal bli godt med litt mat nå. Når middagen er spist opp så blir det å slenge seg i stolen og se på TV for det finnes ikke sjans i havet for at jeg skal klare å få gjort noe i dag. Så ja, psykologtimer tar mye energi. Neste time er på mandag. Jeg gruer meg allerede. Enda flere spørsmål å svare på. I tillegg til at det er under en uke mellom denne samtalen og neste, men jeg kan jo ikke si nei heller fordi da pusher jeg ikke meg selv til noe jeg ikke vil.
Hadde det bare vært skriftlig så skulle jeg klart det helt fint, men å snakke med noen om det så blir det plutselig så mye mer virkelig. Jaja, det er et skritt videre for å bli frisk. Jeg syns selv jeg har vært ganske flink. Jeg har svart utfyllende og ærlig. Mer får jeg ikke gjort. Så får vi se hva dem sier når alle disse spørsmålene er besvart og de har gått sammen for å snakke om disse svarene og veien videre. Jeg må jo si jeg er litt spent, men samtidig gruer jeg meg noe helt fryktelig til å høre hva de sier. En ting om gangen, for ikke å snakke om en DAG av gangen.
Å fy søren. Nå kjenner jeg det så sykt mye. Tankene popper opp om psykolog timen i morgen og magen knyter seg. Jeg prøver å være distrahert, men det hjelper altså ikke. Det er så kjipt å ha det sånn når jeg vet at det ikke er noe farlig å ta den forbanna telefonen, men hodet mitt gjør jo dette ti ganger verre enn det trenger å være. Det er søren ikke rart at folk med depresjon og angst sliter med selvmordstanker for det er seriøst til å bli gal av til tider. Her prøver jeg å bli frisk også sier hodet “haha! Vel, da skal jeg gjøre det 10 ganger verre for deg.” Det er så frustrerende å ikke ha kontroll på sitt eget liv og sine egne tanker. Jeg sitter nå i stolen og ser på bloggerne, men da skal jo hodet mitt begynne å prate. “Du! I morgen må du snakke i telefonen.” Det er så irriterende. Her sitter jeg å konsentrerer meg om serien for å få tankene over på noe annet og ut av det blå begynner hjernen min med dette. Da blir jeg litt sånn at jeg føler at de busspengene er verdt det. Kan vi ikke få fikset dette med viruset nå? Jeg begynner å hate hodet mitt for det er så sinnsykt typisk. Jeg får sånne plutselige tanker ut av det blå og det er da det høgger tak i magen min som verst. Det er plutselig ikke bare den lille klumpen i magen lengre, men heller overrasket og skvetter til. Jeg husker spesielt på skolen når navnet mitt ble ropt opp så kom denne følelsen. Det er ikke en god følelse for å si det sånn. Det er panikk. Man blir helt sånn “oh shit!” Og man får helt panikk. Man begynner å svette og blir skikkelig urolig. Så når jeg får den følelsen for så å klarer og slappe av igjen, da er det ikke veldig gøy at den dukker opp igjen når jeg minst venter det. Jeg hater det, jeg hater det så sinnsykt mye og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For seriøst! Jeg har virkelig prøvd å ikke tenke på det nå. Jeg har mest lyst til å grine! Dette er ikke noe gøy.
Jeg sitter jo mye alene og det gir meg jo god tid til å tenke på alt, men jeg har prøvd å koble fra og ikke tenke. Jeg er sliten og orker ikke sitte våken i hele natt fordi jeg får helt angst/panikk av at jeg skal ha en telefonsamtale i morgen. Desverre så blir det jo sånn da når jeg ikke klarer å koble ut disse plutselige tankene som flyr inn i hodet mitt. Når de kommer inn har jeg mest lyst til å skrike hold kjeft så høyt jeg klarer, men hva hjelper vel det. Eneste jeg oppnår med det er en forvirret/bekymret samboer som lurer på om det har klikka for meg.
Og mens vi er inne på samboer så har jeg verdens herligste. Han er syk, men allikevel tar han å bruker energien sin på å sette seg ut i stua og diskutere film med meg. Det må være den beste tiden på lenge og absolutt noe jeg trengte nå. Det løftet humøret mitt så mye og jeg satt utrolig stor pris på den tiden der altså. Ingenting er bedre enn en god diskusjon om noe man faktisk har peiling på. Og når jeg ikke har peiling på hva han snakker om så tar han seg tid til å forklare det for meg. Nei, den diskusjonen der trengte jeg virkelig.
En diskusjon kan jo være en positiv ting. Det er jo mange som elsker å diskutere om forskjellige ting. Jeg bl.a er jo veldig glad i å sitte å diskutere sånne ting som bl.a film og skuespillere. For det er jo langt fra diskusjon til krangel. Det trenger jo absolutt ikke være noe negativt å ta en diskusjon. En høylytt diskusjon derimot er jeg ikke så veldig glad i. Da begynner hjertet mitt å slå fort og jeg føler jeg blir redd. Også kalt panikk angst. For jeg takler det ikke særlig bra når noen hever stemmen til meg. Da sier jeg stopp og syns ikke det er noe kjekt å bære med den person eller snakke lengre. Diskusjon med samboeren min er helt greit for han vet hvordan jeg tenker uten å måtte si det. Han har blitt veldig godt kjent med meg og kjenner meg nok bedre enn de fleste bare på dette halve året vi har vært sammen. Det er godt å ha en som bryr seg om meg og har så mye tålmodighet og forståelse ovenfor meg som det han har. Jeg føler meg som verdens heldigste jente. Så har jeg masse psykiske problemer og fysiske problemer, men jeg har jo også den beste mannen for meg! Jeg syns egentlig det er mye viktigere at jeg har funnet drømmemannen enn å ha helt perfekt helse. Den helsa kan jeg fikse på, forhåpentligvis. Å fikse en mann til å passe meg er litt verre. Enten er man perfekt for hverandre eller så går det på tryne. Enkelt og greit. Uansett hadde jeg aldri orket en mann jeg måtte jobbet med for å passe meg. Det høres ut som mye stress!
Men så var det disse tankene som popper opp i hodet mitt da. Hva i alle dager skal jeg gjøre med de? Jeg må jo ha søvn i natt og akkurat nå er jeg lys våken. Det verker i hele kroppen og hodet er utslitt, men jeg får ikke sove uansett hvor sliten jeg er. Blir det lite søvn i natt også? Må jeg rett og slett bare bli vant til at jeg ikke får sove dagen før psykolog timen? Det er jo veldig kjipt vis det er sånn da, men det vet man jo liksom ikke før man er der. Vel, ønsk meg lykke til da. Det trengs nå!
