Å fy søren. Nå kjenner jeg det så sykt mye. Tankene popper opp om psykolog timen i morgen og magen knyter seg. Jeg prøver å være distrahert, men det hjelper altså ikke. Det er så kjipt å ha det sånn når jeg vet at det ikke er noe farlig å ta den forbanna telefonen, men hodet mitt gjør jo dette ti ganger verre enn det trenger å være. Det er søren ikke rart at folk med depresjon og angst sliter med selvmordstanker for det er seriøst til å bli gal av til tider. Her prøver jeg å bli frisk også sier hodet “haha! Vel, da skal jeg gjøre det 10 ganger verre for deg.” Det er så frustrerende å ikke ha kontroll på sitt eget liv og sine egne tanker. Jeg sitter nå i stolen og ser på bloggerne, men da skal jo hodet mitt begynne å prate. “Du! I morgen må du snakke i telefonen.” Det er så irriterende. Her sitter jeg å konsentrerer meg om serien for å få tankene over på noe annet og ut av det blå begynner hjernen min med dette. Da blir jeg litt sånn at jeg føler at de busspengene er verdt det. Kan vi ikke få fikset dette med viruset nå? Jeg begynner å hate hodet mitt for det er så sinnsykt typisk. Jeg får sånne plutselige tanker ut av det blå og det er da det høgger tak i magen min som verst. Det er plutselig ikke bare den lille klumpen i magen lengre, men heller overrasket og skvetter til. Jeg husker spesielt på skolen når navnet mitt ble ropt opp så kom denne følelsen. Det er ikke en god følelse for å si det sånn. Det er panikk. Man blir helt sånn “oh shit!” Og man får helt panikk. Man begynner å svette og blir skikkelig urolig. Så når jeg får den følelsen for så å klarer og slappe av igjen, da er det ikke veldig gøy at den dukker opp igjen når jeg minst venter det. Jeg hater det, jeg hater det så sinnsykt mye og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For seriøst! Jeg har virkelig prøvd å ikke tenke på det nå. Jeg har mest lyst til å grine! Dette er ikke noe gøy.
Jeg sitter jo mye alene og det gir meg jo god tid til å tenke på alt, men jeg har prøvd å koble fra og ikke tenke. Jeg er sliten og orker ikke sitte våken i hele natt fordi jeg får helt angst/panikk av at jeg skal ha en telefonsamtale i morgen. Desverre så blir det jo sånn da når jeg ikke klarer å koble ut disse plutselige tankene som flyr inn i hodet mitt. Når de kommer inn har jeg mest lyst til å skrike hold kjeft så høyt jeg klarer, men hva hjelper vel det. Eneste jeg oppnår med det er en forvirret/bekymret samboer som lurer på om det har klikka for meg.
Og mens vi er inne på samboer så har jeg verdens herligste. Han er syk, men allikevel tar han å bruker energien sin på å sette seg ut i stua og diskutere film med meg. Det må være den beste tiden på lenge og absolutt noe jeg trengte nå. Det løftet humøret mitt så mye og jeg satt utrolig stor pris på den tiden der altså. Ingenting er bedre enn en god diskusjon om noe man faktisk har peiling på. Og når jeg ikke har peiling på hva han snakker om så tar han seg tid til å forklare det for meg. Nei, den diskusjonen der trengte jeg virkelig.
En diskusjon kan jo være en positiv ting. Det er jo mange som elsker å diskutere om forskjellige ting. Jeg bl.a er jo veldig glad i å sitte å diskutere sånne ting som bl.a film og skuespillere. For det er jo langt fra diskusjon til krangel. Det trenger jo absolutt ikke være noe negativt å ta en diskusjon. En høylytt diskusjon derimot er jeg ikke så veldig glad i. Da begynner hjertet mitt å slå fort og jeg føler jeg blir redd. Også kalt panikk angst. For jeg takler det ikke særlig bra når noen hever stemmen til meg. Da sier jeg stopp og syns ikke det er noe kjekt å bære med den person eller snakke lengre. Diskusjon med samboeren min er helt greit for han vet hvordan jeg tenker uten å måtte si det. Han har blitt veldig godt kjent med meg og kjenner meg nok bedre enn de fleste bare på dette halve året vi har vært sammen. Det er godt å ha en som bryr seg om meg og har så mye tålmodighet og forståelse ovenfor meg som det han har. Jeg føler meg som verdens heldigste jente. Så har jeg masse psykiske problemer og fysiske problemer, men jeg har jo også den beste mannen for meg! Jeg syns egentlig det er mye viktigere at jeg har funnet drømmemannen enn å ha helt perfekt helse. Den helsa kan jeg fikse på, forhåpentligvis. Å fikse en mann til å passe meg er litt verre. Enten er man perfekt for hverandre eller så går det på tryne. Enkelt og greit. Uansett hadde jeg aldri orket en mann jeg måtte jobbet med for å passe meg. Det høres ut som mye stress!
Men så var det disse tankene som popper opp i hodet mitt da. Hva i alle dager skal jeg gjøre med de? Jeg må jo ha søvn i natt og akkurat nå er jeg lys våken. Det verker i hele kroppen og hodet er utslitt, men jeg får ikke sove uansett hvor sliten jeg er. Blir det lite søvn i natt også? Må jeg rett og slett bare bli vant til at jeg ikke får sove dagen før psykolog timen? Det er jo veldig kjipt vis det er sånn da, men det vet man jo liksom ikke før man er der. Vel, ønsk meg lykke til da. Det trengs nå!