Det har jo vært sinnsykt vanskelig å gjøre noe som helst i det siste, men i dag våknet jeg i ganske grei form. Det er så rart å leve sånn. I går var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å få lagd noe middag og i dag har jeg startet på oppvasken. Jeg håper at jeg i allefall får vasket alt sammen i løpet av dagen. Jeg har kommet halvveis og da måtte jeg ha en pause.
Det er så lett å tenke at man kan skylde av etter middag, men når mannen er syk og jeg har stått å lagd måten så er det ingen av oss som orker det. Derfor bruker jeg muligheten når jeg orker til å gjøre mest mulig. Det er jo ikke noe koselig for noen av oss å bo oppi masse oppvask. Heldigvis er det mest oppvask som er rot og ikke masse annet rart. Det er faktisk overraskende lite på gulvet, men nå går jeg jo alltid å plukker opp søppel fra gulvet vis det er det. Alt annet har jeg et fint system på. Så jeg vet alltid hvor jeg har tingene mine. Litt orden må man jo ha når man ikke orker så mye i perioder.
Men så får jeg jo sånne små innfall hvor jeg allikevel må bruke energi jeg ikke har til å lage noe godt. I går kveld gikk jeg inn til samboeren min med disse på bildet over. Det er tacolomper med ost og skinke. Det er jo enkelt å lage og vi hadde 2 lomper igjen etter taco. Så jeg tenkte at det ville smake godt med ost og skinke inni dem. Det gjorde det!
Eller så har jeg også brukt taklamper til quesedilla. Da tar jeg ost og tannkjøtt inni tacolompe. Ved siden av har jeg rømme og hjemmelaget guakomole. Jeg finner alltid på noe nytt og samboeren min blir like glad hver gang. Det er så koselig å stå og lage mat til noen som setter pris på det.
Men nå tror jeg at jeg skal krabbe meg tilbake på kjøkkenet, få ordnet litt med denne oppvasken og lagd meg litt mat for nå begynner jeg å bli litt sulten.
Med disse dagene som er såpass tunge og svarte er det godt å ha kjæresten min her. For selvom han er syk og ikke orker så mye så er han alltid utrolig søt og god. Jeg er veldig takknemlig for at han kom inn i livet mitt. For det å ha angst og depresjon er så utrolig tungt til tider. Livet går opp og ned så man vet aldri hvordan dagen vil bli eller hvordan følelser man skal kjenne på i løpet av dagen. Noen dager kan jeg føle på alle følelsene og det er bare kaos. Det føles ut som om alt er utenpå huden rett og slett. Andre dager kan det være så mørkt og trist at jeg bare vil bli i senga. Da kjennes det ut som om en stor skygge henger over meg og det er noen der som dømmer hvert et skritt jeg tar. Det kjennes ut som det står folk rundt meg og minner meg på alt vondt og trist jeg har opplevd og får meg til å føle alt det på en gang. Så har man de få nydelige dagene som jeg bare smiler og elsker verden. De dagene jeg nyter ekstra mye. Det er for så vidt de dagene jeg prøver å huske best, men det er allikevel ikke de som er de sterkeste minnene som vises i hodet. Jeg må anstrenge meg så asinnsykt mye for å klare og tenke på noe positivt på slike tunge dager. Det som gjerne går opp igjen i hodet mitt på en dårlig dag (nå for tiden) er dagen jeg fikk verdens verste tekstmelding fra mamma. Dagen mitt tantebarn ble erklært dø på sykehuset etter selvmord. Det er som lysende bokstaver foran øynene mine, men det kunne vært mye verre. Jeg kunne vært sammen med familien min da alt skjedde. Jeg kunne ha sett henne bli flydd av gårde med helikopter. Vis det hadde skjedd så hadde jeg ikke klart å leve med meg selv. Hodet mitt kan spille små videoer når jeg er på mitt verste, men siden jeg ikke så det så blir det ikke like personlig og vanskelig. Det er ikke noe jeg har opplevd så det blir litt uvirkelig. Allikevel har hodet mitt en tendens til å gjøre slike ting for å gjøre det enda verre for meg. Jeg tenker på den stakkars lille 13 åringen som går rundt i skogen og vil ta sitt eget liv. Jeg blir dratt tilbake til min ungdomstid der jeg går i skogen og tårene renner. Jeg har mest lyst til å slå hodet mitt i fjellveggen eller rive meg i håret og skrike så høyt jeg klarer. Jeg er helt svimmel og føler meg så hjelpesløs og ensom. Det er en følelse jeg kjenner alt for godt, allikevel kan jeg ikke vite nøyaktig hvordan hun hadde det. Jeg kan kjenne min egen smerte og mine egne tanker komme tilbake fra mine opplevelser, men bare hun viste hvordan hun hadde og hvilke tanker som gikk igjennom hennes hode. Jeg kan gråte av at jeg ikke vil få se det vakre smilet og høre den fine latteren hennes for det er noe jeg kjenner som godt til, men hva som fikk henne til å gjøre det jeg aldri gjorde er noe ingen får vite. For jeg hadde det jævlig nok når jeg var barn. Jeg kjente på kroppspresset og at man måtte ha et perfekt utseende, man måtte ha de riktig klærne og foreldrene måtte ha penger til ditt og datt. Det var stort fokus på sport osv. Så jeg som vokste opp med foreldre som ikke hadde Så mye ekstra penger ble det ganske tøft for. Jeg brydde meg aldri om merkeklær og elsket å handle billige klær på tilbud. Jeg var takknemlig for det jeg fikk og alt foreldrene mine gjorde for meg. Jeg hadde min egen stil og gav egentlig blanke i hva andre syntes. Det jeg ikke helt forstod var at jeg ble jo ødelagt selvom jeg ikke brydde meg om hva dem sa om klærne mine. Det var jo så mye andre kommentarer som var mye verre, men jeg tenkte at vis jeg gav blanke i hva dem syns om meg og at jeg gjorde som jeg ville så ville jeg ikke ha noe problem med noe av det. Det er jo så klart ikke sånn det fungerer. I følge de andre elevene på skolen så ville alle hatt det bedre uten meg og de skjønte ikke hvorfor jeg gadd å leve. Jepp, barn er veldig slemme! Disse kommentarene fikk jeg på skolen, på nettet og ja, hvor enn de kunne slenge det etter meg. Den dag i dag så bryr jeg meg ikke, jeg vet at jeg er elsket av familien min og jeg har gode venner og en flott kjæreste. Allikevel har jeg levd så lenge med angst og depresjon så det har blitt et problem og ting har egentlig bare blitt dratt med meg etterhvert som jeg har fått dritt slengt etter meg. Det er som å gå med kjettinger etter seg og for hver kommentar så settes det på en ny. Det er tungt og jeg blir såret som alle andre mennesker ville blitt. Ingen syns det er kjekt å høre at man er stygg, feit, ikke verdt noe osv. Og sliter man med depresjon så blir slike kommentarer ganske heftige å måtte takle. Jeg har vært sinnsykt heldig her på bloggen. Alt jeg har delt med dere har dere vært så støttende og gode tilbake på. Dere heier på meg og deler deres erfaringer. Jeg er så takknemlig for å ha slike fantastiske lesere. Man hører jo så mye dritt fra toppbloggere. De har fått så kjipe kommentarer at dem må ta en pause og de knekker sammen. Så jeg er evig takknemlig for at dere har gitt meg den støtten og all kjærligheten opp igjennom. Ikke én negativ kommentar har jeg fått på alle disse årene med blogging. Så tusen takk til alle dere herlige mennesker der ute! Dere fortjener oppmerksomhet her på bloggen for å oppføre dere voksne og snille når dere besøker min blogg. Det er så fint å ha så gode lesere!
For det er ikke alltid lett for meg å sitte her og skrive om mitt liv og mine følelser. Jeg har ofte lurt på om jeg skal publisere det innlegget eller kanskje endre på noe sånn at det ikke høres så ille ut, men nei! Dette er min historie og jeg vil være åpen om hvordan jeg har det og hva jeg har gått igjennom. Kanskje noen andre som er i min situasjon kan få hjelp og finne ut av ting. Kanskje jeg kan være med på å hjelpe en person til å innse at ja, man trenger hjelp av og til. For det er ikke alltid man klarer slikt på egenhånd. Det er aldri feil å spørre om hjelp eller snakke om ting man sliter med. Jeg har mange fæle dager hvor jeg nesten ikke klarer å puste og har mest lyst til å takke for meg, men det er de flotte menneskene rundt meg som har løftet meg opp og fått meg til å innse at det er verdt å kjempe. Jeg har gode dager, jeg har helt ok dager og jeg har helt forferdelige dager. Klart, når man har så mye problemer som det jeg har så er det flere fæle dager enn gjennomsnittet. Det blir noen dystre blogginnlegg i løpet av en måned, men jeg prøver å finne noen lyspunkt og holde meg oppe. Jeg kjemper hvertfall veldig hardt for å komme meg på riktig kurs. Målet må jo være å faktisk bli kvitt dette mørket som jeg lever med hver eneste dag. Jeg tenker jo at en dag skal jeg bli lykkelig, men jeg er jo lykkelig. Vis man tar vekk depresjonen og angsten så er jeg jo lykkelig tvers igjennom. Det er bare det at jeg har 2 “venner” som heter angst og depresjon som jeg ikke har blitt kvitt. Så da trenger man jo profesjonell hjelp. Og med min flaks begynte jo det med telefonsamtaler. Det første jeg tenkte var “ja, selvfølgelig måtte det bli telefonsamtaler når jeg først får hjelp”. Det er jo bare typisk. Så da er det bare å bite i det sure eplet og gjøre det beste ut av det. Jeg er jo sjukt nervøs og har mest lyst til å spy når mobilen min ringer og jeg vet jeg må ta den. Det er faktisk ganske sjelden jeg tar telefonen fordi det gjør meg så utslitt og det ender alltid med panikk, det vrenger seg i magen og jeg blir svimmel. Det trenger ikke være en fremmed engang. Det kan være venninna mi eller broren min. Jeg hater rett og slett å snakke i telefonen. Det er et mareritt. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å bli så ødelagt også tenker jeg tilbake på alt jeg har vært igjennom. Det har vært tøft, det har vært kjipt, men jeg gav aldri opp og det er jeg utrolig glad for. Hadde jeg gitt opp så ville jeg jo aldri blitt kjent med så mange flotte mennesker som jeg nå har i livet mitt. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart å kommet så langt, men har jeg kommet hit så klarer jeg å kjempe meg igjennom resten også. Jeg skal nyte alle de små øyeblikkene som jeg alltid har gjort og jeg skal prøve ekstra hardt å tenke positivt i mørke stunder. Jeg vil jo bli frisk mer enn noe annet.
Når man står på kjøkkenet og skal varme rundstykke så er det sjukt dårlig timing å få et jævla panikkanfall! Seriøst! Hvor i alle dager kommer de fra? Jeg måtte skynde meg bort til stolen for å sette meg. Jeg krøyp opp med beina og holdt rundt dem med armene mens jeg strigråt, gispet etter luft og holdt på å fly på veggen. Det er så sinnsykt irriterende og helt forferdelig. Jeg er så glad for at jeg får hjelp for dette vil jeg ikke leve med resten av livet. Jeg føler meg sint og har lyst til å rive i stykker noe eller knuse noe. Samtidig som det kjennes så ensomt ut og håpløst.
Det er aller verst om kvelden og natta hvor jeg ikke er trøtt eller ikke får sove. Nå har jeg sittet å sett på bloggerne fra sesong 1 og har egentlig hatt det veldig bra, men så satt jeg det på pause for å lage mat og da knakk jeg. Jeg skjønner ingenting når det kommer til panikkanfallene for de gir ikke noe mening. Jeg kan ta en spøk en dag og så blir jeg såret av den samme spøken en annen dag. Så helt seriøst, en stor takk til kjæresten min som holder ut med meg og forstår meg bedre enn noen andre. Du er min reddende engel og jeg elsker deg bare mer og mer for hver dag. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du har reddet livet mitt og fått meg på riktig kurs. Sammen skal vi klare det.
Desverre er det ikke alltid han er våken og nå som har er syk så kan jeg jo ikke vekke han. Jeg vil ikke plage han med dette akkurat nå. Vanligvis hadde jeg bare lagt meg ved siden av han og holdt hånda hans til jeg hadde sovnet, men siden han er syk så ligger jeg i stua på min madrass mens han har soverommet for seg selv.
Så da sitter man her alene med sine egne tanker. Jeg har fått roet ned kroppen,fått spist litt mat og så begynner man å tenke på alle disse små øyeblikkene jeg har vært så heldig å fått dele med kjæresten min. Det er spesielt et øyeblikk som jeg storkoste meg sammen med han. Vi har en tur i Oslo og hadde litt tid før bussen hjem kom. Den kvelden gikk vi bort til operahuset og oppå taket. Det er første gangen jeg har vært på taket og det var så magisk. Utsikten og følelsen som fylte meg var helt unik. Det å kunne dele det øyeblikket med han var så spesielt. Så det var det som gjorde meg litt glad igjen etter kveldens panikkanfall. Jeg gleder meg til verden er tilbake til normalt igjen sånn at vi kan lage flere slike øyeblikk som jeg kan tenke tilbake på. Det var noe helt spesielt med den dagen. Jeg tror Jeg aldri har vært så lykkelig noen gang som jeg er med kjæresten min. Vi har det alltid så fint sammen. Uansett om vi bare er hjemme så er det koselig, men når han er syk så blir ting ganske tungt for meg også. Vi kommer alltid igjen det, men vi har bare hatt så uflaks. Jeg håper at ting vil bli lettere etter dette, hvertfall for en stund. For ting har absolutt ikke vært lett de siste dagene. Jeg kunne nok ikke bodd helt alene. Da måtte jeg hvertfall hatt en hund. For å sitte i stua alene er ganske kjipt. Ikke så lett for han å sitte og prate heller så da lar jeg han være mye i fred på rommet. Det er nok ikke lett for han heller, men hva skal man liksom gjøre? Denne tiden gjør vondt rett og slett. Jeg skal ikke legge skjul på det. Det sliter i meg å se han så dårlig. Jeg blir tappet for krefter og det ender jo da med et digert pang. Så jeg prøver å huske de gode minnene og forhåpentligvis blir det mange flere i fremtiden, men det er søren ikke lett. Man må prøve Så godt man kan da. Selvom jeg savner friheten, Osloturene, familietid, venner og alt det. På grunn av dette gikk jeg glipp av besøket på grava til tantebarnet mitt. Det gjør så utrolig vondt ennå. Jeg kan ikke tro det er sant. Jeg føler meg som verdens verste tante! Så alt føles så utrolig kjipt! Alt jeg vil er å få ting tilbake til normalen så jeg kan dra til grava hennes, møte familien min og venner, dra på museum, kino og nyte vår og sommer. Jeg vil bare våkne opp fra dette marerittet!
Å sitte inne hele dagen gjør meg smågal, men da smitter jeg hvertfall ingen andre. Det eneste jeg har gjort er å gå i postkassa. Så hva bruker jeg egentlig tiden på i karantene? Vel, det skal dere få lese og se i dette innlegget. Kanskje dere får noen idéer som dere kan gjøre mens dere sitter hjemme.
For det er jo egentlig ganske masse man kan bruke tiden sin på. Først og fremst kan man få gjort alt husarbeidet som man kanskje ikke har hatt tid til ellers. Kanskje du har en vegg du må male eller lister å sette på. Hva vet vel jeg. Men om du vil ha noen andre tips så har jeg noen her.
For eksempel så tok samboeren min frem UNO etter middag i dag. Vi fikk spilt 5 runder før han måtte legge seg og slappe av igjen. Det var så utrolig gøy. Jeg vant 4-1 vis noen lurer. Så brettspill/kortspill er jo en måte å få tiden til å gå på.
Samboeren min har brukt mye tid foran skjermen og spilt pc spill siden han ikke orker så mye annet. Det tar på å være syk når man er mann. Vel, det er nok ikke veldig moro å være syk uansett! Og da er det jo fint å få soverommet alene og kunne fokusere på spilling.
Og mens han ligger og spiller så blir han skjemt bort med all mulig god mat. Det er min måte å få tiden til å gå. Jeg prøver å finne på noe godt å lage til middag. Her om dagen lagde jeg pizza fra bunnen av. I dag ble det taco. Vi har hatt mye god mat mens vi har vært inne i karantene. Og ikke bare god mat, men også kaker og dessert. Noe må jeg jo finne på når jeg blir rastløs.
Som dere ser på bildet over så har jeg lagd noen søte, små bamseboller. Og det andre er bolledeig som jeg har fylt med nutella. Det var så godt.
Så selvom samboeren min er syk så har han det egentlig ganske fint også. Med god mat og litt bakst nå og da går dagene litt fortere. Det er kanskje ikke det mest sunneste å servere når man ikke får holdt seg i form, men det får vi bare ta igjen nå vi kan bevege oss ut igjen. Jeg er ikke alt for bekymret for å legge på meg. Ikke med den flotte naturen vi bor like ved. Da blir nok karantene magen fort borte igjen.
Eller så kan man jo finne en hobby. Jeg har brukt mye av min tid på å tegne, men det er jo mange andre hobbyer også. Man kan jo finne mye morsomt på pintrest bl.a. Kanskje du kan samle barna og gjøre noe enkelt og morsomt. Nå går det jo an å lage påskepynt sammen. Det er jo mange som syns det er gøy å strikke, hekle og brodere. Eller så er det jo disse flotte diamantperlebildene. Man kan lese en bok og nyte en varm kopp te under et pledd. Det er mange fine filmer og serier man kan se på både på Netflix, viaplay og mange andre steder. Kanskje du finner noen å følge på YouTube. Jeg har funnet mye gøy å se på der i det siste. Jeg følger jo Sophie Elise og Stina på YouTube, men jeg har også funnet masse nytt. Folk som farger håret sitt i alle mulige farger, klipper håret sitt selv, viser outfits, prøver kjoler fra wish og mm. Det er jo også mange som syns det er gøy å bruke tiden på å trene. Jeg er ikke en av dem fordi jeg klarer ikke trene når andre er hjemme.
Som dere ser så er det masse man kan finne på. Fantasien er det eneste som setter grenser. Man kan jo ommøblere eller kanskje henge opp bilder eller endre på pynten i stua. Kanskje du har duker/gardiner som kan byttes. Ja, mulighetene er mange. Det er noe å gjøre uansett om man har lite eller mye energi. Du kan jo også holde på i hagen så lenge du ikke er i nærheten av andre mennesker. Da kan rydde i hagen og gjøre klart for blomster og kanskje dyrking av grønnsaker. Eller så kan du bare ta det helt rolig, bestille en pizza og slenge beina på sofaen. Det er helt opp til deg så lenge du holder deg hjemme. HOLD DEG HJEMME! Det er ikke nødvendigvis for din egen sikkerhet, men for andre rundt deg. Og må du i butikken og du IKKE er i karantene så husk å holde avstand. Er du i karantene så HOLD DEG INNE!!!! Det er faktisk ikke så vanskelig.
Etter veldig dårlig og lite søvn holdt jeg meg våken fra klokka ringte kl.08:00. Jeg ville ha god tid til å våkne før dem ringte fra DPS, men jeg var så sliten og trøtt at jeg nesten ikke klarte å holde øynene åpne. Da det ringte knøyt det seg i magen min og jeg ble skikkelig uvel heldigvis slapp jeg å forklare det fordi det hadde samboeren min allerede gjort i en tidligere samtale med henne. Hun spurte hvordan det gikk å snakke i telefonen og var utrolig flink til å gjøre jobbe sin for å si det sånn. Det gikk bedre enn forventet og jeg fikk snakket om barndommen, selvskading og selvmordstanker som ungdom. Vi fikk snakket om hva som skjer videre. Ja, egentlig ganske grei samtale selvom jeg følte meg uvel og syns det var ganske kjipt å måtte sitte i leiligheten med samboeren min her. Jeg føler at dette er ganske privat og vanskelig for meg å snakke om så det var ganske tøft. Allikevel prøvde jeg å ikke tenke på det mens jeg snakket. Det er så rart at slike ting er så mye lettere å prate om med folk man ikke kjenner.
Så kom vi inn på dette med tantebarnet mitt og jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg sterk, men man kunne høre det veldig godt i stemmen min at det var grusomt vanskelig å snakke om. Jeg er så glad for at vi ikke snakket lenge om det for da hadde jeg knekt. Med en gang jeg snakker om Jennie så vil jeg bare legge meg ned å gråte. Det gjør så ufattelig vondt. Så da brukte jeg alle mine krefter for å ta meg sammen og prøve å ha en samtale med denne psykologen. Dette er en ganske tung og voldsom historie å fortelle så det tapper meg jo helt for krefter. Så når samtalen var ferdig så sovnet jeg nesten med en gang.
Dette er noe jeg bare må gjøre. Jeg kan ikke bare la være å gjøre noe med problemene mine bare fordi det er enda et problem som står i veien for at jeg skal bli frisk. Alt for lenge har jeg rømt fra problemene. Jeg har holdt alt for meg selv og ikke fått noe støtte eller hjelp når jeg har prøvd å snakke om det. Jeg skjønner dem godt. Hvordan kunne dem vite hvordan jeg hadde det når jeg bare latet som at alt var bra. Helt siden 8. Klasse har jeg slitt med mitt. Redsel, selvhat, ønske om å dø… Det er mye for en ungdom å bære på og jeg skulle ønske jeg fikk hjelp lenge før, men det gjorde jeg ikke. Jeg angrer så utrolig mye på det for uten å vite det selv så ble ting bare verre og verre. Uten hjelp blir det ikke noe bedre. Jeg kan takke vesle Oliver (hunden til xen min) for at jeg har klart meg så lenge. Nå har jeg god støtte av samboeren min og jeg får jo hjelp så da håper jeg at jeg er på vei oppover.
Nå har jeg fått sovet litt, men jeg føler meg absolutt ikke opplagt. Jeg orker verken å lage mat eller tegne. Jeg ligger bare her og stirrer i veggen. Sånn er det altså å ha telefonskrekk og masse problemer ellers. Man blir utrolig sliten av å være hos en psykolog, men det er absolutt verdt det. De finner ut nøyaktig hva som feiler deg og så kan dem finne ut hva du må gjøre for å bli bedre igjen. Jeg er veldig glad for den hjelpen jeg får nå selvom jeg da ligger rett ut og ikke orker noe.
Så etter å ha kobla ut sikkert 100 ganger i løpet av dette blogginnlegget så får jeg si meg ferdig for nå sovner jeg snart. Får krysse fingrene for litt mer søvn nå da.
I morgen skulle jeg egentlig til min første psykologtime, men siden det er virus og alt det der så skal det skje over telefon. Ja, det er jo helt fantastisk for ei som sliter med telefonskrekk. Jeg blir skikkelig uvel bare av å tenke på det. Allikevel gjør jeg det fordi jeg må. Vis ikke får jeg ikke beholde min plass på DPS og jeg må tilbake til legen for å bli henvist på nytt. Jeg trenger denne hjelpen og jeg orker ikke vente enda lengre. Så da biter man tennene sammen og prøver så godt vi kan å få til dette møtet over telefon. Det er for å bli bedre. Dessuten er jeg nødt til å komme i gang med denne hjelpen vis jeg skal få noe hjelp fra NAV videre. Så da er det bare å bite tenna sammen, få panikk og bli ferdig med telefonsamtalen. Mest sannsynlig blir det 1 gang i uka så dette blir et mareritt fremover. Må man så må man.
Akkurat nå har jeg mest lyst til å bare slappe av, kanskje få meg litt søvn og få tankene over på noe annet.
Dagen i dag har vært ganske rolig. Jeg har ikke hatt så mye energi i dag og det ble enda verre da samboeren min kom inn og så at psykologen skulle ringe meg når jeg egentlig har time der borte. Samboeren min har vært utrolig snill og god da. Han har ordnet med telefonsamtalen så jeg har sluppet. Han har også sagt at han kan være den som blir ringt til om det er noe fra DPS som jeg ikke MÅ svare på selv. Vis noen av dere der ute har telefonskrekk så vet dere hvor grusomt vanskelig det er å ta telefonen når den ringer. Og vis jeg skal ringe til noen så MÅ jeg bruke mye tid til å samle mot først. Jeg syns dette er utrolig kjipt og det er irriterende i situasjoner som dette hvor jeg faktisk MÅ svare når dem ringer.
Som dere kanskje skjønner så sliter jeg med ganske mye. Det er ikke bare angst og depresjon. Det er alle de småtingene i tillegg som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Derfor er jeg evig takknemlig for at jeg har en samboer som støtter meg og tror på det jeg sier. Han ser når det er noe jeg ikke klarer eller orker. For jeg har ikke lyst til å si at jeg ikke klarer det selvom jeg freaker ut inni meg. Jeg syns det er så trist at det er småting som jeg ikke klarer, småting som er bagateller for andre. Det å gå i en butikk alene eller, ta en telefon, ta bussen/toget alene til et nytt sted eller åpne døren for pizzamannen. Hver eneste gang jeg kommer i en slik situasjon så knyter det seg i magen min, jeg blir svimmel og føler at jeg må kaste opp. I morgen skal jeg altså føle ekstra godt på den følelsen. Som om jeg har noe valg.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å føle det sånn og jeg tror ikke at en telefonsamtale kan hjelpe meg psykisk, men det kan kanskje hjelpe saken min hos NAV. Jeg har prøvd så lenge å få orden på livet mitt og det har virkelig tatt lang tid før jeg fikk psykologtime. Jeg jobber fortsatt med AAP, men jeg håper at alt dette er verdt det til slutt. Det har faktisk gått et år siden jeg dro til legen første gang og spurte om hjelp til å bli bedre psykisk. Jeg har kommet langt siden den gang, men det er fortsatt en lang vei å gå. Jeg har mange problemer å fikse. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å begynne mine psykologtimer per telefon. Dette er faktisk det verste som kunne skje meg. Jeg ville heller tatt bussen alene og endt opp med å gå meg vill i Jessheim enn å måtte ta denne timen per telefon. Jeg gruer meg helt sykt masse. Jeg er bare glad når den telefonsamtalen er ferdig for da skal jeg legge meg å sove. Det kommer til å tømme all min energi, men det må gjøres vis jeg vil at dette skal bli noe bedre. Så da blir det et stort steg for meg. Ønsk meg lykke til.
Etter en lang dag er det greit å bare slappe helt av. Jeg har farget håret og det var jaggu ikke enkelt uten øyne i bakhodet. Jeg har jo ikke noe speil som kan stå bak så da var det bare å føle seg frem hvor man skulle ha rosa og hvor man skulle ha blå. At det gikk bra det forstår jeg virkelig ikke, men jeg ble faktisk ganske fornøyd med resultatet. Nå var ikke den blå nøyaktig slik jeg ville hatt den, men det var jeg fullstendig klar over før jeg kjøpte fargen. Den rosa derimot gikk forbi all min forventning. Det var rett og slett den beste fargen jeg har hatt på håret. Hadde jeg gått ut i sola med den fargen så hadde jeg nok vært synlig for alle. Vel, da er det ikke noen som mister meg om vi drar til Oslo. Ikke at det blir så mye av de i disse dager. Det var i allefall veldig gøy å prøve noe nytt selvom armene mine ble ødelagt ved fargingen av håret og resten av kroppen ved dusjing. Jeg stod på huk for å ikke få denne fargen noe sted og det fikk jeg kjenne særlig i ryggen. Man må lide for skjønnheten sier dem.
Som dere vet så startet jeg med blondt hår og var ganske klar for å bli kvitt denne bleike fargen på håret. Jeg ønsket noe skikkelig spennende og hadde lyst til å prøve noe nytt. Så jeg hadde kjøpt inn manic panic sine farger hot hot pink og bad boy blue. Denne hårfargen får dere på Lyko. Jeg brukte nesten 1 boks av hver farge så jeg har jo 1 boks av hver farge igjen. Jeg trodde det ville gå mye mer hårfarge enn det jeg brukte.
Som dere ser på bildet over hadde jeg fått i hårfargen og jeg kler ikke kort hår! Det tok utrolig lang tid og jeg måtte være veldig nøye for å ikke få noen steder med mindre/ikke noe hårfarge. Og det å ikke ha muligheten til å se bak på bakhodet og skal dele håret i 2 farger det er en sinnsykt vanskelig jobb. Nå er det ikke akkurat sånn at jeg har så mye annet å finne på så jeg tok den tiden jeg trengte. Jeg stod ute i gangen på en haug med papp for å ikke alle på gulvet vis jeg skulle være uheldig, men det gikk faktisk så bra at det ikke kom en eneste dråpe på gulvet.
Når jeg var ferdig var det bare å sette seg ned og slappe av. Jeg hadde fargen i håret i 30 minutter og skyldte det godt ut. Så fikk det bare bruke den tiden det trengte for å bli tørt.
På bildet over kan dere se at fargen ble ganske ujevn og fin. Hvor lenge det holder seg sånn er vanskelig å si. Jeg håper jo det blir sånn et par uker hvertfall, men det går nok veldig fort ut og blir blast som all annen fancy hårfarge. I såfall har jeg mer hårfarge om jeg føler for å farge det opp igjen. Jeg likte veldig godt denne rosafargen. Utrolig kult!
Jeg skal ikke klage, det ble ganske bra sammen. Jeg har ikke orket å styrke det i dag så det får bli til en annen dag. Jeg skal se om jeg orker hår og makeup en kveld.
Det er et tips jeg gjerne vil komme med til dere som kanskje kunne tenkt dere å prøve manic panic sine hårfarger. Vis du ønsker at hårfargen skal være lengre så er tørrsjampo et veldig nyttig produkt. Vis du ikke dusjer håret så mye så vil du bevare fargen mye lengre. Det vil så klart bli blast etterhvert. Særlig vis du er ute i sola så ødelegger det fargen. Manic Panic er derfor veldig kjekt vis du liker å bytte hårfarge ofte eller har lyst til å prøve ut en hårfarge for å se om du kler den. Da går det fort ut igjen om du ikke liker den fargen. Det er kjekt å vite før man begynner med slike fancy farger. Vis du er usikker kan du jo ta en liten stripe av håret ditt og farge. Så ser du om det er den fargen du vil gå for på hele håret. Jeg er ikke så nøye med hvordan fargen blir for det er bare hår. Det går ann å fikse vis man ikke liker det eller man kan la det blekne og farge i en annen farge. Det er jo ikke jordas undergang om håret ikke er riktig farge.
Kunne du tenke deg å bruke manic panic? I såfall hvilken farge ville du prøvd? Du finner fargene på Lyko.no.
I dag får jeg forhåpentligvis farget håret mitt. Jeg begynner å bli ganske lei av å ha blondt hår. For det første er det alt for lyst så håret mitt ser skikkelig tynt og grusomt ut. For det andre liker jeg ikke blondt hår på meg selv. Blondt og brunt hår blir alt for kjedelig for meg. Derfor gleder jeg meg skikkelig til å se hvordan resultatet blir når jeg har farget det nå. Dere som følger med på bloggen min har jo sett at jeg har kjøpt blå hårfarge, men så fikk jeg en helsprø idé og kjøpte mørkerosa også. Så oppå skal det være rosa og under blir det blått. Vel, det er hvertfall det jeg håper på. Så får vi se hvordan resultatet blir. Jeg gleder meg veldig, men jeg gruer meg litt også. Jeg har aldri brukt manic panic før så jeg vet ikke hvordan den er å påføre, hvordan den setter seg i håret mitt og hvordan det ser ut etter et par uker. Jeg har farget det i forskjellige farger før, men det har vært med et merke jeg har vært vant med så dette blir spennende.
Som dere ser på bildene over så har jeg hatt både rosa og blått hår, men jeg har aldri turt å prøve meg på 2 farger på håret samtidig. Jeg har hatt lyst til det lenge, men det har aldri blitt noe av. FØR NÅ! Så da er det egentlig bare for meg å hoppe i dusjen. Håret må være helt nydusjet med kun Shampo. Når håret er tørt så begynner jeg. Jeg tar bilder underveis og så får dere se når jeg er ferdig.
Noe må man jo finne på når man bare sitter inne hele dagen. Jo mer man har å gjøre jo fortere vil tiden gå. Nå har jeg sett så mye TV at jeg snart har sett alt som er å se på både på viaplay og netflix. Så da finner man andre ting å gjøre. Jeg har jo brukt mye tid på å tegne i det siste, men noen ganger trenger jeg en pause fra det også. Det har blitt litt husarbeid, baking og matlaging også, men det er jo selvfølgelig ikke så lett å gjøre akkurat hva man vil med denne kroppen. Jeg gjør hvertfall det beste ut av det.
I tillegg har jeg nettopp blitt ferdig med en ny tegning. Søsteren min kom med en idé på hva jeg kunne tegne og her er resultatet. Billie Eilish har jeg tegnet her. For dere som ikke vet hvem det er så er det en sanger som er ganske populær for tiden. På bildet jeg så etter så har hun grønt og svart hår, men jeg bruker ikke farger på mine tegninger så da ble det veldig lys grå på toppen. Har du noen idéer for hvem jeg kan tegne så skriv det gjerne i kommentarfeltet så skal jeg gjøre mitt beste. Akkurat nå holder jeg på med en tegning av Enya. Dette er også en idé jeg fikk fra noen andre. Jeg syns det er gøy å tegne, men det er ikke alltid like enkelt å finne ut hvem man skal tegne. Så jeg setter utrolig stor pris på nye idéer. Men nå får jeg komme meg i dusjen så håret mitt faktisk tørker i løpet av dagen. Jeg bruker ikke hårføner fordi det ødelegger håret enda mer. Så da er det bare å vente til det tørker av seg selv.
Vet ikke med dere, men jeg blir helt satt ut av hvordan folk oppfører seg på sosiale medier. Jeg forstår at viktige saker i avisen som koster penger er ekstremt irriterende, men det dere ikke tenker på er at barn leser igjennom disse kommentarene. De lærer av de voksne og det er absolutt ikke pene ting dem lærer. Å skrive at avisene er gribber gjør det jo ikke noe bedre. Alle aviser må jo få inn penger så ting går rundt. Sånn er det jo med matbutikker også. Dere ser ikke at dem gir bort maten gratis. Det er ikke mye annet som skjer i verden nå annet enn dette viruset og da må dem jo ta betalt. Så er det kanskje andre aviser som ikke tar betalt. Uansett er det ikke mange kronene man må betale vis man virkelig vil lese det som står. Er det ikke bedre å støtte avisene med litt penger for et abonnoment i stedenfor å slenge så mye hat ut av seg? Jeg syns det er veldig mange der ute som burde skamme seg. Jeg skal ikke sitte her å skrive det folk har slengt ut av seg for det gjør ikke saken noe bedre. Men jeg får faktisk sjokk av hvordan mennesker bruker tiden sin foran skjermen. At det går ann å være fylt med så mye sinne og hat fordi en avis tar penger for å overleve. Ja, det er kjipt, men ærlig talt! Vi er voksne mennesker og burde virkelig tenke litt lengre enn dit nesa rekker.
Det er jo ikke bare nå som det er krise at folk klager på at de må betale en liten sum for å lese avisene, men nå kan dem skylde på at det er viruset og info rundt dette som dem må få med seg. Jeg har bare én ting å si til dere og det er at vis dere kan tømme alle hyllene i butikkene så kan dere også betale for avisen. Tenk på bedrifter som sliter. Man må stå sammen og man må hjelpe hverandre i disse vanskelige tidene.
Ja, det er mange som sliter og kommer til å slite en god del fremover også. Derfor er det så viktig å bidra så godt man kan. Når coronastyret er over har jeg lyst til at dere skal bruke pengene dere på de lokale bedriftene. Hjelp dem opp så dem kan fortsette. Bruk frisører, restauranter osv. Vis vi står sammen i stedenfor å slenge dritt og fylles med hat så kan vi bygge Norge opp igjen. Bruk deres energi på de små bedriftene i stedenfor å bruke tiden deres på å sutre over små bagateller. Og kanskje vis du spørre litt rundt så finner du kanskje en venn som kan hjelpe deg så du kan lese avisene selvom du ikke har betalt. Kanskje du har en venn som har det. Det blir som å låne ei avis, bare på nettet. Her gjelder det rett og slett å slutte å syte og syns synd på seg selv og heller hjelpe hverandre.
For jeg må si jeg begynner å bli ganske lei av alle de godt voksne som slenger dritt på fb grupper og i kommentarfelt. Dere har sikkert barn og kanskje til og med barnebarn. Hadde moren min eller bestemoren min når hun levde, slengt fra seg sånt på nettet så hadde jeg blitt så flau og sint. Det passer seg ikke. Dere er ikke 12 år lengre. Grow up!
Ja, i dag kan man si at det var en berg og dalbanedag. Jeg stod opp og kjente at energien var veldig lav og den bare fortsatte å synke. Jeg klarte ikke gjøre noe. Jeg bare satt i stolen med et tomt blikk. Det var da samboeren min til slutt hentet madrassen inn i stua så jeg fikk lagt meg ned. Jeg sov og våknet om hverandre til klokka hadde blitt rundt 5 på ettermiddagen vis jeg ikke husker feil. Da hadde jeg energi igjen og bestemte meg derfor for lage brownie og middag. Samboeren min gikk å la seg etter et kakestykke og jeg satt meg ned i stolen for å se på en film på Netflix. Energien synker sakte, men sikkert. Det er akkurat som om man har en ballong med luft, men at det er et mikroskopisk hull i ballongen man ikke finner som luften går sakte ut av. Jeg er egentlig ganske fornøyd med dagen i dag fordi jeg fikk tatt litt oppvask etter å ha lagd kake. Nå tror jeg at jeg bare må legge meg ned og slappe av igjen. Kanskje sette på en Harry Potter film.
Over ser dere et før og etter bilde av brownien som jeg bakte i dag. Jeg har ikke fått smakt på den, men det er samme oppskrift som alltid så den er vel ikke noe annerledes enn de hundre andre jeg har lagd før. Jeg syns det er veldig gøy å lage kaker, men jeg spiser ikke så mye kake. Så jeg er glad jeg har funnet en mann som liker kake like mye som jeg liker å bake dem. Men i dag tror jeg at jeg skal unne meg et lite stykke.
Til middag ble det (som dere ser på bildet) en skål med kylling og pasta salat. Den inneholder salat, tomat, agurk, rødløk, paprika, grillet kylling og pasta med pesto. Dette er jo en veldig enkel og grei middag. Sunn er den også. Den kan jo også lages som frokost eller noe godt å spise på kvelden. Dessuten kan man putte hva man vil oppi en salat. Fetaost, ost og skinke, oliven, bacon, krutonger, raspede gulrøtter osv. Kun fantasien setter grenser. Eller vis man virkelig vil kose seg så kan man jo lage fruktsalat. Det er jo også utrolig godt og man kan jo ha så mye godt i en fruktsalat. Ananas, druer, epler, banan, pære, melon, jordbær, blåbær… Ja, du bestemmer helt selv hva du vil bruke.
Nå som man må sitte inne i karantene så er det jo begrenset hva man kan finne på, men noe jeg liker å gjøre er å holde på med mat og bakst på kjøkkenet. Og jeg har kjøpt inn litt for å få disse dagene til å gå fremover. Jeg har til å lage rosinboller for eksempel. Jeg har mange poser med gelé som jeg kan lage også. Noen til meg og noen uten sukker til samboeren min. For mye sukker på han gjør at urinsyregikten lager smerter i foten og det er noe vi absolutt ikke trenger, hvertfall ikke nå. Eller så har vi fått kjøpt inn en del gryteretter som jeg gleder meg til å prøve ut. Bl.a chiligryte og italiensk gryte.
Jeg har kjøpt inn litt frukt som jeg liker å kose meg med om kvelden. Bananer, druer og melon ble det denne gangen. I går spiste vi melon så k dag blir det nok druer. Jeg syns druene går så fort i stykker. Med så mye sprøytemiddel skulle man tro de holdt litt lengre. Åja, mitt tips til dere som kjøper druer. Skyld dem under springen for så å legge dem i vann i minimum 30 minutter. Hell av vannet og skyld dem igjen. Da smaker dem så mye bedre fordi du har blitt kvitt mye sprøytemiddel.
Pleier du å skylde frukt og grønnsaker godt før du spiser dem?
