Det har ikke vært så lett for meg å få sove om natta, så jeg har sovet på morgenen og utover dagen. Så er det jo sånn at vi er jo ikke de eneste i nabolaget som holder seg hjemme. Folk begynner jo så klart å bli rastløse og prøver derfor å finne på ting å gjøre. Det er barn som skriker i gatene, folk som driver med både hammer og sag. Vel, kort fortalt er det mye bråk rundt veggene og det går som regel greit å sovne til, men det er også lydene jeg våkner av. Så for meg som sover på dagen og er våken om natten som en vampyr er det jo litt kjedelig med alt det bråket. Nå har jeg sikkert blitt vekt 20 ganger i løpet av dagen så jeg tror jeg bare kan gi opp å få meg nok søvn. Sånn er det nå bare.

Dagen i dag kan jo bli ganske interessant uten energi. Foreløpig har jeg ikke kommet meg opp fra madrassen engang. Klesvasken ligger ferdig vasket i kurven og klar til å henges opp. Vi får se om det lar seg gjøre. Kanskje vis jeg tar litt om gangen. I hodet mitt så skulle jo sånt vært gjort for lenge siden, mens kroppen min sier aldri. Nei, jeg må få klart det i løpet av dagen. Det blir dagens gjøremål. Eller så blir det vel å holde senga en god stund til og kanskje se litt på TV og få lagd middag.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke får sove om natta når andre får det. Jeg føler meg trøtt og når jeg legger meg ned så er jeg ikke trøtt lengre. Jeg ligger sånn en halvtime også er det opp igjen. Når jeg da setter på TV så er jeg trøtt igjen. Sånn holdt jeg på i natt og det er ikke så veldig gøy når alt man vil er å sove. Jeg håper virkelig det blir lettere å sove om natta snart. Dette begynner å bli slitsomt. Når man ikke får sove om natta og blir vekt 20 ganger om dagen da kan det fort si pang.

Veldig kjedelig å streve sånn etter energi på den måten også er alt man vil å ha nok energi til å holde leiligheten ryddig og fin. Men vi får nå håpe at det kommer noen bedre dager snart. I mellomtiden prøver jeg å tenke positivt og puste med magen.

Så hva er egentlig positivt for tiden? Vel, jeg har jo kommet i gang med psykolog som jeg har ønsket i en god stund. Jeg klarer å ta telefonen når dem ringer og jeg får til å svare utfyllende selvom jeg er nødt til å sitte her hjemme. Og mesteparten av oppvasken er tatt hånd om. Legen har fått ordnet papirene til NAV sånn at jeg er et steg nærmere et svar på søknaden min. Jeg har også fått mer motivasjon til å holde på med bloggen. Så det er jo faktisk mye positivt akkurat nå selvom døgnrytmen ikke er på plass.

Nå er jeg aldri i dårlig humør, sur og grinete, men jeg er jo ofte så sliten at jeg gråter for ingenting. Jeg prøver jo så klart å holde humøret oppe og tenke på hvor bra jeg faktisk har det. Jeg lærer meg fortsatt å tenke positivt og finne noe positivt hver dag, men det er jo ikke så lett. Jeg blir faktisk veldig utslitt av å prøver og finne positive ting hver dag. Hvem skulle tro det? Allikevel føler jeg at jeg er veldig blid og fornøyd, det er hvertfall det jeg har lyst til å være. Man vil jo helst ikke være til bry eller føle at man er skikkelig barnslig og lager en scene. Så da blir det jo til at man putter på et smil for dem rundt seg og gråter heller når man er alene. For det er absolutt ikke enkelt med all bråket der ute og ikke noe søvn her inne.

Det er så SYKT deilig akkurat nå. Jeg har slitt så mye med humøret i dag og gått rundt og vært så deprimert at det går ikke Ann. Jeg har grini for alt og bare følt meg skikkelig elendig rett og slett. Så sjekker jeg mobilen min og der har det tikket inn en melding fra legen min som sier at papirene jeg trengte er sendt til NAV. Så nå er det egentlig bare å krysse fingrene og håpe at alt går i orden. Vis dette går bra så begynner jeg nok å grine av lykke for jeg har ventet så lenge på dette nå. Jeg håper bare dem har ordnet alt annet i søknaden  som skal ordnes sånn at det tar kort tid før jeg får svar.

For en dag det har vært. Det er som å sitte på en berg og dalbane, ikke at jeg vet hvordan det er. Jeg er livredd for karuseller som går fort eller/og høyt oppe. Men dagen har gått så opp og ned at det er til å bli kvalm av. Når jeg har det så ille så er det jo veldig godt å få litt gode nyheter. Problemet da er bare at jeg blir jo skikkelig emosjonell av det også så da er man jo tilbake til grining da. Det er helt håpløst!

Jeg hadde jo egentlig fått nummeret til legen av mamma for å ringe så dette skulle gå i orden, men så har det vært psykolog timen og det har vært søvn, så har jeg glemt det og bare rot. Men jeg hadde sendt en melding for en veldig god stund siden så det var godt å få svar der. Jeg skjønner jo at legen måtte prioritere disse corona pasientene først, men man blir jo litt oppgitt når man ikke hører noe og NAV ikke hører noe. Nå er den delen hvertfall i boks så jeg er jo veldig glad for det. Så klart er det jo ikke sikkert at det går igjennom, men jeg håper jo det.nå har jeg jo ventet så lenge og jeg har prøvd å få mest mulig informasjon til DPS og legen så NAV har noe de kan bruke til min søknad.

Ventetid må være noe av det verste jeg vet. Særlig når det er viktige ting som svar fra prøver hos legen, søknader på NAV eller når DPS skal ringe. Det er så stressende og slitsomt også føler jeg at tiden står helt stille. Jeg er jo veldig spent på om jeg får godkjent AAP eller hva som skjer videre. Det begynner jo å bli ganske slitsomt å måtte søke om støtte hver måned. Jeg blir faktisk ganske stressa av det fordi jeg er så redd for at jeg kanskje ikke har fylt ut riktig eller at noe mangler. NAV systemet er veldig stressende for meg. Det er papirer og møter, men jeg gjør så godt jeg kan og jeg møter opp på det jeg skal. Men jeg må jo si at det er ganske slitsomt å sitte å snakke om veien videre når jeg føler at jeg ikke har noe særlig å gjøre i verken jobb eller skole. Det føles litt ut som at jeg blir kastet inn i noe og det skulle egentlig skjedd i går at jeg skulle hatt alt på stell bare fordi jeg er ung. Ja, jeg er 27 år og har hele livet foran meg, men la meg nå få puste og få lov til å bli frisk før dere dytter meg ut i noe som verken psyken eller kroppen min klarer. De har jo så klart vært der for meg og vil jo mitt beste i motsetning til andre NAV kontor jeg har vært borti, men det har vært ting jeg har sendt signaler om at dette klarer jeg ikke nå. Det er jo ikke det at jeg ikke vil, men jeg får jo fullstendig panikk bare dem snakker om det. For eksempel at jeg skal gå på skole i Lillestrøm. Lille meg som så vidt tørr å ta bussen ned til sentrum for å gå på møte hos NAV. Jeg har jo fortalt så mye om hvordan jeg har det, hva jeg sliter med og hva jeg nå skal igjennom av behandling. De må jo skjønne at skole i Lillestrøm er uaktuelt for psyken min? Jeg vil jo ha en utdanning og en godt betalt jobb i fremtiden, men jeg kan jo ikke det nå som jeg er på mitt verste psykisk og hvis jeg skal gjøre noe så skal jeg gi alt, ikke ha noe panikkanfall eller angst som står i veien for at jeg kan satse alt på utdanning. Så først og fremst er det DPS som er mitt fokus. Jeg vil bli frisk i hodet og prøve å trene opp kroppen min samtidig. Så kan jeg tenke skole og jobb. Da har jeg jo også hatt en god stund på meg til å tenke på hva jeg faktisk har lyst til å jobbe med videre i livet mitt.

Jeg prøver å få dette til å gå og at jeg gjør det riktig med en gang så jeg slipper å falle tilbake hit jeg er nå for det er absolutt ikke gøy å ha det sånn. Det er hvertfall ikke noe gøy for dem rundt meg og samboeren min å måtte leve med noen som føler seg så utslitt og deppa mesteparten av tiden. Det er jo noe som sliter på folk rundt også, ikke bare meg selv. Jeg vet jo jeg er utfordrende å bo med. Ikke at jeg krangler eller slår meg vrang, men jeg blir jo fort såret og har det veldig tungt. Folk rundt meg må jo derfor være litt ekstra obs på hvordan dem oppfører seg osv. Det er jo ikke noe jeg trives med. Jeg vil jo bare at folk skal kose seg og være seg selv rundt meg, men det går jo ikke alltid like bra Når psyken er som den er. Så da jobber man skiten ut av seg for å få det bedre med seg selv. Jeg skal jobbe hver dag for å få en bedre hverdag og slik at jeg og min samboer også kan få det bedre, at han ikke føler at ting er han sin feil eller noe sånt.

Depresjon og angst er noe dritt og dem som sier at det ikke er no stress å fikse det som er inni hodet kan ta seg en bolle! Det finnes ikke noe mer slitsomt enn å ha det så jævlig inni seg at det går ut over andre. Jeg var jo sikker på at jeg ikke kom til å ha en kjæreste før psyken min var fikset fordi jeg vet hvor vanskelig jeg kan være å håndtere på svarte dager. At min samboer er så fantastisk flink og omsorgsfull, kjærlig og alt på en gang. Det har truffet meg midt i hjertet og grunnen til at jeg elsker han så utrolig høyt. Jeg elsker han så mye at det gjør vondt! Det er godt å ha funnet en som klarer å passe på meg og orker å være sammen med krevende, lille meg. Jeg setter så utrolig pris på det. Jeg håper vi er sammen for alltid og at han kan få oppleve meg uten angst og depresjon. Han fortjener meg på mitt beste når har klarer å takle meg på mitt verste. Det er helt fantastisk.

♡I LovE U♡

Dagen min begynte egentlig ganske bra etter at jeg hadde fått sovet litt ekstra. Jeg følte meg faktisk ganske opplagt og begynte derfor å brette sammen klærne som hang på tørkestativet. Jeg fikk også lagd en utrolig god middag til meg og samboeren min. Det var så godt med kyllingfilet igjen. Også er det noe med den følelsen man får når man spiser sunnere og kroppen smiler. I dag valgte jeg å ha salat og pestopasta ved siden av. Jeg har fått helt dilla på pesto i pastaen. Det er helt vilt. Før så kunne jeg spise det 1 dag og så hadde jeg fått nok på en lang stund fremover. Nå vil jeg ha det en gang i uka. Jeg har rett og slett bare forelsket meg i pestosmaken. Det er jo for så vidt bare positivt.

Sånn så da middagstallerkenen ut i dag. Kyllingen hadde verken krydder eller noe annet på seg. Det var egentlig bare fordi jeg allerede følte at energinivået hadde blitt ganske lavt og ikke orker å dille med noe. Men når man har pesto ved siden av så er det egentlig mer enn nok smak. Det erjo mye på tallerkenen som gir veldig mye smak. Pestoen er jo den ene, men i salaten er det både rødløk og paprika. Det syns jeg er 2 grønnsaker som passer veldig godt til kyllingfilet. Jeg har jo også paprikakrydder som jeg ofte har brukt til kyllingfilet hvis jeg først skal gi den litt smak. Eller så har det jo gått i øst. Grunnen til at jeg ikke tok på ost er fordi vi spiser alt for mye ost i dette huset. Det er pizza, taco, lasagne, pizzabriks osv. Lista er lang. Ost er jo noe man kan bruke til ganske mye forskjellig, men hvis vi skal bli sunnere så er det ost vi må kunne ned på først og fremst (og fastfood).

Men så var det resten av denne dagen da. For den stopper jo ikke på middagen. Jeg satt meg godt til rette for å se på bloggerne etter å ha satt på en vask. Og når vi vasker tøy i maskinen så må den slangen som tømmer ut vannet, ned i toalettet. Så plutselig hører jeg at vannet som kommer ut av det røret lager en annen lyd enn den skal. Da bare detter jeg ned i kjelleren for jeg vet så godt hva som har skjedd. Jeg går ut på badet og legger røret på plass og må jo da tørke opp alt vannet som har blitt spylt ut på gulvet. Og da kommer sammenbruddet. Jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å stå oppreist. Når jeg endelig har blitt ferdig på badet så setter jeg meg ned stolen og tårene bare renner nedover kinnet. Det er tårer som kommer ganske ofte når jeg er sliten. For det som er med å leve med disse følelsene som kjennes ut som ligger utenpå huden er at når jeg blir litt lei meg eller frustrert så sier kroppen at det er verdens undergang. 10 minutter etter å ha sittet å grini så føler jeg meg utrolig teit som føler det sånn, men det er lite jeg får gjort med det. Jeg klarer rett og slett ikke styre mine egne følelser.

Og hva skjer når Cathrine har hatt sammenbrudd? Jo, da blir det å legge seg rett ut fordi jeg er for sliten til noe som helst. Som regel sovner jeg etter 5 minutter, men vi får se. Det var hvertfall veldig godt å bare slå av lyset og tven så det ble litt mørkt her. Så får vi se hva som skjer resten av kvelden og natta.

Men hele grunnen til at jeg får disse sammenbruddet er jo kun fordi jeg er så sliten. Hjernen går jo 24/7 uten at den får noe pause. Det er jo først og fremst dette med husarbeid som jeg ikke får unna, så er det psykologen, samboeren som ligger syk og som jeg syns synd på  familien min og venner jeg ikke får se. Ja, det er mye. Jeg går jo å tenke på alt mulig. I tillegg har jeg jo små klipp fra begravelsen til Jennie som spilles av hver dag inni hodet. Det tapper meg jo veldig for energi. Assa jeg kunne aldri sittet og solt meg f.eks. Jeg må ha noe å gjøre så jeg ikke blir skikkelig lei meg. Enten det er TV eller husarbeid så må det være noe. Etter at hun ikke orket å leve mer så har livet vært tungt fordi jeg hele tiden tenker på denne fantastiske jenta som ikke skulle få vokse opp og leve ut alle sine drømmer. Når man har disse tankene inni hodet så er det vanskelig å finne energi og det ender jo da som det gjorde i dag. Og da fordi det var litt vann utover gulvet. Jeg håper bare det blir bedre en dag og at det ikke gjør så vondt lengre. Frem til da får man bare puste med magen og gjøre så godt man kan hver dag.

Dette været skifter fort. Vis dere går til forrige innlegg så kan dere se bilde av hvordan det var før bare noen timer siden. Så fikk jeg sovet litt og våknet seriøst opp til nydelig vær. Så jeg tenkte jo å vise dere hvor fin utsikten egentlig er, uten tåke. For når været ikke er så fint så legger det seg tåke med en gang. Det er helt vilt. Men nå skinner sola og himmelen er blå.

Jeg elsker den utsikten her. Man kan faktisk se ganske langt. Og bare rett oppi gata her så ser vi helt bort til Gardemoen faktisk. Det er så nydelig. Så nå gleder jeg meg til plenen blir grønn og buskene ser litt koseligere ut. For det er da det virkelig er flott her.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så utsikten er jo et stort pluss med å bo høyt opp. Minus er jo da at beina mine så vidt klarer å fungere oppover den bakken. Bussen stopper jo helt nederst også må jeg gå i oppoverbakke i 15 minutter. Da er hele meg helt utslitt for å si det mildt. På flat bakke kan jeg gå i evigheten, men bakker tar livet av meg. Jeg må nok prøve å gå mer tur og få beina mine til å bli vant til det igjen før jeg går opp den bakken der. Når har det jo blitt noen uker her inne og det eneste jeg har gjort er husarbeid og baking. Vi har jo ikke trapp engang så da er det jo klart at knærne og hoftene mine kommer til å slite litt ekstra.

Akkurat nå er det jo litt kjipt å ikke være trygg på nabolaget. Hjemme i Solbergelva så var det jo ofte at jeg tok en runde rundt i nabolaget. Jeg gikk til og med lange turer som kunne ta 2 timer. Det var jo det jeg brukte våren og sommeren til når jeg var hjemme. Og det er jo noe helt annet å gå lange turer når du vet hvor du skal gå og du har gått den turen en million ganger før. Til og med skogen kjente jeg jo hvert eneste tre og hver eneste stein. Alt rundt her er jo ukjent. Det eneste jeg kan er veien ned til bussen og da må jeg jo gå opp også. Så da er man jo litt fastlåst til huset når samboeren ikke orker å være med enda, men vi satser på at han er på bedringens vei nå og vi snart er tilbake på tur. Da skal jeg opp og se på utsikten for den er helt fantastisk.

Over her ser dere utsikten fra vinduet som er ved kjøkkenet. Det har stått litt uten skjerming noen ganger, men når jeg sover i stua så syns jeg ikke noe om at det stå åpent. Selvom det ikke er like mange som glor inn dette vinduet så vet man aldri. Og med en diger madrass midt på gulvet så blir det fort rotete. Det ser ikke veldig bra ut for å si det sånn. Så da dekker man til vinduene så ingen får se inn og vi ikke får se ut. Det er jo veldig trist med så fin utsikt, men når folk er for nysgjerrige så er det ikke noe annet å gjøre.

Og da blir det jo også mye mørkere i leiligheten. Stemningen kan jo synke litt bare av det, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Så får man bare tenke at dette er jo ikke sånn man skal leve for alltid. Snart er vi ute i naturen igjen og kan nyte utsikten fra bakken her oppe. Det skal bli så godt.

Men når jeg sitter inne hele tiden så begynner jeg jo å tenke på om det har kommet noen vårtegn rundt her. Kommer jeg til å få se det i år eller går jeg glipp av det? Jeg har jo sett flere legge ut bilde av både hestehov og blåveis. Jeg syns jo det er veldig tidlig så jeg håper jo at jeg får det med meg når jeg kommer meg ut på tur. Da skal jeg hvertfall ha det med hjem og pynte med det hjemme. Jeg syns det er så fint med vårblomster. Jeg kom jo alltid hjem til mamma med blomster når jeg hadde vært på tur i skogen for det var blåveis og hvitveis rett oppi gata, i skogen der. Det var så mye og jeg syns det var så fint. Også vet jeg jo hvor glad mamma er i blomster så det er jo veldig koselig å plukke en liten bukett til henne. Det ligger nok i familien å være glad i blomster. Både jeg, mamma og bestemor er jo veldig glad i blomster. Bestemor hadde jo ei utrolig flott hage når hun levde. Hun stelte og holdt det alltid så fint i blomsterbedet. Så det er jo noe jeg savner veldig. Vi har jo ikke egen hage så jeg kan jo ikke plante noe. Ikke har vi blomster inne heller for så langt har vi ikke kommet. Jeg håper jo så klart at det kommer et par orkidéer inn i denne leiligheten før sommeren. Vi får vel bare vente og se.

Jeg bråvåkner av at det ringer på. Først skjønner jeg ingenting og så går det opp et lys for meg at jeg hadde bestilt p-pillene mine levert på døra. Når jeg får denne pakken inn så er jo esken 20cm bred og 15cm høyt. Og for dere som bruker p-piller etter har sett pakningen så vet dere jo hvor liten den egentlig er. Så jeg ble jo litt sjokka av størrelsen på esken de har brukt her. Litt unødvendig emballasje kanskje.

Men nå er det jo alt for tidlig for meg å stå opp så jeg tenkte jo at jeg skulle legge meg ned på denne madrassen jeg har i stua og sove litt til. Plutselig så bryter det uværet løs og smeller med vinduet som står litt åpent. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø av hjerteinfarkt. Ja, nå er jeg våken! Men allikevel kan jeg ikke stå opp nå fordi jeg har ikke noe energi. Jeg har faktisk sovet alt for lite. Så da blir jeg hvertfall i senga og slapper av litt. Om jeg får sove mer etter å blitt skremt av vinden, vet jeg faktisk ikke.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Over her kan dere se utsikten fra ene vinduet vårt i stua. Som regel er det det til så det er ikke så mye vi ser av det, men det hender jeg tar en liten titt ut. Problemet er bare det at vis vi ikke dekker til vinduene så glor dem inn de som eier huset og de som kommer på besøk. Det syns vi ikke er så veldig hyggelig så da må vi dekke til for den fine utsikten. Det er jo egentlig ganske kjipt når vi har så fin utsikt. Særlig nå når vi bare er inne så skulle jeg gjerne hatt noe å se på der ute. Desverre orker jeg ikke nysgjerrige mennesker som går forbi. Litt privatliv er vist for mye å be om.

Men jeg trives jo veldig godt her da. Vi har det veldig fint sammen og som regel er det ganske stille og rolig. Det er jo mye turmuligheter enten om vi vil gå i skogen eller i nabolaget. Jeg kunne godt tenkt meg å bodd rundt her, men det er ganske drøye priser så det blir nok ikke noe av den drømmen. Men det finnes jo andre plasser som er fine så vi finner nok et sted i fremtiden.

Akkurat nå er det viktigste å fokusere på psykolog, nav og den biten som hjelper meg til å komme ut i noe i fremtiden. Det er jo egentlig mitt største ønske. Jeg vil bli frisk og jeg vil tjene mine egne penger. Problemet er bare det at jeg vet ikke hvilken jobb jeg kunne klart å holde ut i både psykisk og fysisk for jeg sliter jo med begge deler. Så da er det jo ikke mange alternativer der ute. Jeg håper jo med hjelp fra NAV så vil vi finne noe. De vil jo da at jeg skal tilbake på skolebenken så vi får se da. Det er jaggu ikke en lett oppgave. Jeg har jo nå jobba både som konditor på industri, men også i butikk, jeg har jobbet som kokk, jobbet på café, jeg har jobbet på SFO og på Nille. Nei, tiden går vise. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på det. Nå er jeg så trøtt og det er ikke full storm ute så da skal jeg prøve å sove litt til.

Nå sa jeg til samboeren min at nå vil jeg spise sunnere. Da påpeker jo han at det har jeg jo prøvd før. Ja, det er så sant. Jeg har hatt lyst til å spise sunnere også får jeg søtsug og jeg har lyst til å lage noe usunt osv. Det er så mye som ødelegger. Har jeg hatt en helt jævlig dag så føler jeg jo selv at jeg fortjener noe og da kan man vel unne seg noe godt. Man syns rett og slett synd på seg selv og bruker det som et slags argument på at man fortjener noe godt. Det må jeg bare slutte med. Det er så vanskelig å være sunn samtidig som det er dødsenkelt. Hallo liksom! Det finnes så mye sunn og god mat som vi kan lage også setter vi oss ned med en pizza eller hamburger. Nei, jeg har virkelig lyst til å bli flinkere til å lage sunne måltider og få en bedre rutine på mat. Det har virkelig gått helt ut av balanse og jeg hater det. Noen ganger kan jeg spise middag og ikke noe annet. Det er jo ikke en sunn livsstil. Og vis jeg er våken til 5z6 om morgenen så sitter jeg å tygger på et eller annet hele tiden. Jeg blir helt flau av meg selv når jeg ser tilbake på hvordan den siste tiden faktisk har vært. Jeg kan godt lage noe i helgen eller kjøpe godteri av og til, men det finnes grenser og de er vi bare nødt til å begynne å finne frem. Dette fungerer bare ikke. Vi har vært alt for sløve den siste tiden. Nå må vi ta oss sammen. Det trenger liksom ikke være sånn treningsmat og telle kallorier, men det må bli litt strammere tøyler når det kommer til hva vi dytter i oss.

Jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg er farlig glad i godteri, men denne gangen mener jeg det virkelig. Jeg kan faktisk ikke fortsette sånn. Det går bare ikke. Jeg som er glad i å lage mat, glad i frukt og grønnsaker, jeg burde klare å snu om på dette. Samboeren min spiser jo det meste så det hadde jo ikke vært noe problem. Så da får vi se om klarer å bli sunnere da. Det er godt for oss begge.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg er jo ikke noe opptatt av kroppen og at jeg skal være tynn, men det er jo greit å ikke dø tidlig bare fordi vi ikke klarer å bruke hodet litt mer. Det er greit at vi bare lever en gang, men det trenger jo ikke bli kjipt selvom vi velger litt sunnere alternativer. Så får vi bruke helgene på usunn mat og godteri. Jeg kan bare ikke leve sånn mer for det gjør ting bare ti ganger verre for hodet mitt. Jeg føler at jeg svikter meg selv og min kropp når jeg stapper i meg masse usunt. Til slutt blir man avhengig og syns ikke engang det er godt. Jeg klarte å slutte med snus på dagen og da klarer jeg jaggu dette også. Skjerp deg Cathrine!

I dag hadde vi jo egentlig ganske god og sunn mat, men taco er jo egentlig en helgerett i mine øyne da. Selvom.det er salat så er det jo skikkelig kosemat så da får man heller finne på noe annet i ukedagene. Så i morgen tenkte jeg å lage kyllingfilet. Kanskje jeg slenger med pestopasta og salat. Kanskje blir det ris. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men kyllingfilet blir det hvertfall. Og det blir ikke mer magert og sunt kjøtt enn kyllingfilet. Så får man sette seg ned og finne litt inspirasjon på pintrest så kanskje jeg får litt idéer til middager fremover. Jeg er jo egentlig ganske kreativ og like å slenge sammen noe nytt på kjøkkenet så jeg tror egentlig ikke dette blir noe stort problem. Om vi klarer å holde oss til noe sånt hele uka med det vi har i frysern og skapene får vi nesten bare vente å se. Vis jeg finner på noe spennende så kommer det nok på bloggen. Eller så er det vel egentlig bare å ønske oss lykke til eller meg hvertfall. Det er vel jeg som er det største problemet her. Jeg er alt for glad i søtsaker. Kvinnfolk og godis er nok et lite problem til tider. Jeg kjenner mange som har det søtsuget. Man blir jo helt gal i hodet vis man ikke får noe søtt. Det skal ikke være enkelt! Men vi får nå håpe at det går riktig veien nå. Får ta det litt etter litt. Plutselig er vi kjempe sunne. Neida, men greit å hvertfall bruke denne hjernen man har fått og samle opp litt selvkontroll. Det tror jeg er sykt viktig. Så får vi se hvor mye selvkontroll Cathrine egentlig har.

Jeg vet ikke om det var all nervøsiteten eller om avokadoen jeg brukte i tacoen var dårlig, men jeg ble skikkelig dårlig nå. Helt sykt hvor for det kan gå fra å føle seg helt fin til å bli dårlig, men det er jeg jo vant til på grunn av psyken. Litt kjedelig at jeg skulle bli dårlig nå, men sånn er det. Så da la jeg meg ned på madrassen i stua for å slappe litt av. Jeg ligger å tenker litt på det jeg har pratet med søstra mi om i dag. Hun har jo ønsket seg Michael Kors veske og lommebok. Hun ønsker å spare opp til det, men nå er det russetid og mye annet å prioritere Så jeg snakket med henne at vis jeg får spart opp så blir det MK lommebok på henne til jul. Så hun fikk sendt meg bilde av den hun ønsker seg mest så da håper jeg at det går i orden. Det ville jo vært utrolig moro å gi henne det. Det ligger jo så klart en god grunn bak det at jeg vil bruke tusenlapp på søstra mi. Hun har jobbet så hardt med skolen og for å bli frisk. Jeg syns hun har jobbet så utrolig hardt i det siste og jeg har lyst til å gi henne noe ekstra fint. Jeg håper bare jeg klarer å spare opp nok penger for jeg har jo flere gaver jeg må kjøpe også. Jeg får nesten bare ta litt og litt. Forhåpentligvis kommer jeg i mål til desember. Med lite penger må man nesten kjøpe litt nå og litt da. Det er lenge til julaften, men allikevel går det utrolig fort.

Nå har jeg aldri kjøpt så dyre gaver før, men akkurat denne er jo litt spesiell og det så jeg også til søsteren min at det er en grunn til at jeg virkelig vil gi henne noe så dyrt. Så håper jeg at jeg får kjøpt den selvom jeg ikke har så mye ekstra lommepenger til noe som helst. Det er absolutt verdt det og jeg kan ikke tenke meg en bedre gave til henne. Nei, jeg håper virkelig at det blir MK lommebok under treet i år. Grunnen til at jeg snakket med søsteren min om det er jo egentlig for at hun skal få nøyaktig den lommeboka hun ønsker seg også var jeg litt i tvil om hun hadde begynt å spare til det eller hva det var. Men jeg tror at uansett om hun vet det eller ikke så blir hun nok kjempe glad. Hun har snakket om MK veske og lommebok en god stund nå så jeg føler at det er midt i blinken. Og hvem vet, kanskje hun til og med har glemt det til jul (Selvom jeg tviler).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Familien min betyr utrolig mye for meg eller de betyr faktisk alt. De har vært der når ingen andre har og de er en fantastisk gjeng. Jeg er så glad i dem at det gjør vondt. Også har jo denne gjengen gått igjennom en ganske tøff periode, den tøffeste perioden i våre liv vil jeg si. Allikevel klarer vi å leve videre, en dag av gangen som min kjære svigerinne sier. Jeg har en helt fantastisk og sterk familie. Vi er sterke sammen. Vi drar hverandre opp og vi kan snakke om alt. Det er helt amazing rett og slett hvor heldig jeg er så har en familie som dette. Alt fra foreldre og søsken, til tantebarn og svigerinner. Og når jeg bor såpass langt unna så ser jeg dem ikke så ofte som jeg skulle ønske. Så da syns jo jeg det er ekstra koselig med gaver selvom jeg gjerne sku byttet det mot tid med dem. Jeg nyter hvertfall hvert sekund jeg får med familien min da og jeg har jo sosiale medier jeg kan følge med på og snakke med dem. Så får vi jo håpe at det ikke er så lenge til vi sees igjen. Jeg savner dem jo utrolig masse, spesielt tantebarnet mitt som vi ikke har fått feiret bursdagen til ennå.

Men akkurat nå tror jeg at jeg må legge meg litt og hvile. Jeg ble så tappet for krefter da jeg plutselig ble dårlig. Så typisk når det begynte å bli spennende på TV. Jaja, sånn kan det gå… Og sånn gikk det. Da håper jeg at jeg føler meg bedre snart så får dere flotte lesere ha en fortsatt fin kveld.

Etter at jeg hadde gått å lagt meg i går så tok det flere timer før jeg faktisk sovna. Det var litt søvn og så våkna jeg. Sånn holdt jeg egentlig på frem til klokka var halv 2. Den siste halvtimen lå jeg i senga og var så nervøs og kvalm for er det noe jeg ikke er vant til så er det å snakke om følelser og hva som har skjedd siden jeg var liten. Jeg gruet meg og lurte på hva vi skulle gå igjennom i dag og hvilke spørsmål jeg kom til å få. Når psykologen sier at vi skal starte fra begynnelsen så kom alle minnene inn i hodet mitt. Jeg fortalte om familien min, mobbingen og hvordan jeg følte meg når jeg var i de forskjellige situasjonene. Det var som å bli dratt tilbake til disse øyeblikkene og jeg kunne kjenne hvordan jeg hadde det igjen. Jeg kunne føle redselen fylle kroppen min og følelsen av å ikke kunne flykte fra dem. Jeg kjente følelsen av ensomhet og at jeg følte meg helt hjelpesløs. Det var en veldig tøff tid for meg, det er ikke til å legge skjul på. Ikke engang lærerne klarte å gjøre noe med mobbingen og jeg sluttet å tro på at ting kunne bli bedre ganske fort. Jeg bare kjempet igjennom skoleårene så godt jeg kunne.

Jeg ble også dratt tilbake til hvordan det var å spise middag hjemme hos oss når jeg var barn. Når pappa dyttet albuen min ned fra bordet. Jeg kjente også på den følelsen av å være på mitt eget Soverom når pappa lå og sov etter å ha jobbet natta. Jeg var livredd for å lage en lyd for da kom han og kjeftet på meg og ba meg om å gå ned. Det var jo så klart ikke bare negativt hjemme, men det var nå det jeg ble spurt om å fortelle om denne gangen. Det å bli dratt tilbake til den tiden og virkelig føle på de følelsene og tankene jeg hadde da er så tungt. Nå er jeg jo ikke redd for å si hva jeg mener, men den lille jenta var det og det gjorde så vondt å gå tilbake til den tiden. Jeg ble så utslitt av å snakke om alle disse små opplevelsene jeg har vært igjennom. Det er jo ikke noe skummelt ved selve opplevelsen for foreldrene mine gjorde jo ikke noe vondt mot meg, men for ei lita jente er det allikevel veldig skremmende når foreldrene hever stemmen og er sinte.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det var flere ganger i løpet av den samtalen at jeg nesten knakk helt sammen. Det var så vondt å grave i gamle minner. Dette er jo vonde minner jeg har prøvd å begrave og glemme for alltid. Jeg har alltid prøvd å fokusere på fremtiden og nåtiden i stedenfor fortiden. Jeg har bevart alle de gode minnene og kastet de vonde, men nå må Jeg jo finne de frem igjen for så å snakke om dem. Det er noe jeg ikke er helt komfortabel med og vil helst unngå, men så er det den lille stemmen i hodet som sier at dette må jeg faktisk igjennom. Jeg blir ikke frisk om jeg ikke gjør det. Jeg kommer meg ikke videre i livet før jeg har gått igjennom alt dette vonde. Det er jo godt å ha noen å snakke med som på en måte forstår at det har vært vanskelig for meg. Ved det jeg har fortalt så skjønner hun hvor vanskelig det er for meg å stole på noen og snakke om mine problemer.

Etter samtalen så hadde jeg ikke noe energi. Batteriet mitt er helt flatt. For jeg har brukt så mye energi på å ikke begynne å gråte. I tillegg til at jeg er livredd når jeg skal ta telefonen og snakke. Å snakke om mine problemer er jo veldig nytt for meg. Så når jeg må gjøre det via telefon i tillegg så klarer jeg til slutt ikke å holde energien oppe. Så da ligger man rett ut en stund. Samboeren min kom å snakket litt med meg etter at jeg hadde sittet i telefonen og jeg prøvde så hardt å følge med og holde samtalen i gang, men det var jaggu ikke lett. Det er alltid fint å kunne ha en samtale med han, men om jeg klarer å følge med i samtalen er noe annet. Som regel går det bra da. Det er bare litt ekstra konsentrasjon som skal til.

Men nå skal jeg hvertfall komme meg opp av senga og få lagd litt middag. I dag blir det taco. Det skal bli godt med litt mat nå. Når middagen er spist opp så blir det å slenge seg i stolen og se på TV for det finnes ikke sjans i havet for at jeg skal klare å få gjort noe i dag. Så ja, psykologtimer tar mye energi. Neste time er på mandag. Jeg gruer meg allerede. Enda flere spørsmål å svare på. I tillegg til at det er under en uke mellom denne samtalen og neste, men jeg kan jo ikke si nei heller fordi da pusher jeg ikke meg selv til noe jeg ikke vil.

Hadde det bare vært skriftlig så skulle jeg klart det helt fint, men å snakke med noen om det så blir det plutselig så mye mer virkelig. Jaja, det er et skritt videre for å bli frisk. Jeg syns selv jeg har vært ganske flink. Jeg har svart utfyllende og ærlig. Mer får jeg ikke gjort. Så får vi se hva dem sier når alle disse spørsmålene er besvart og de har gått sammen for å snakke om disse svarene og veien videre. Jeg må jo si jeg er litt spent, men samtidig gruer jeg meg noe helt fryktelig til å høre hva de sier. En ting om gangen, for ikke å snakke om en DAG av gangen.

Å fy søren. Nå kjenner jeg det så sykt mye. Tankene popper opp om psykolog timen i morgen og magen knyter seg. Jeg prøver å være distrahert, men det hjelper altså ikke. Det er så kjipt å ha det sånn når jeg vet at det ikke er noe farlig å ta den forbanna telefonen, men hodet mitt gjør jo dette ti ganger verre enn det trenger å være. Det er søren ikke rart at folk med depresjon og angst sliter med selvmordstanker for det er seriøst til å bli gal av til tider. Her prøver jeg å bli frisk også sier hodet “haha! Vel, da skal jeg gjøre det 10 ganger verre for deg.” Det er så frustrerende å ikke ha kontroll på sitt eget liv og sine egne tanker. Jeg sitter nå i stolen og ser på bloggerne, men da skal jo hodet mitt begynne å prate. “Du! I morgen må du snakke i telefonen.” Det er så irriterende. Her sitter jeg å konsentrerer meg om serien for å få tankene over på noe annet og ut av det blå begynner hjernen min med dette. Da blir jeg litt sånn at jeg føler at de busspengene er verdt det. Kan vi ikke få fikset dette med viruset nå? Jeg begynner å hate hodet mitt for det er så sinnsykt typisk. Jeg får sånne plutselige tanker ut av det blå og det er da det høgger tak i magen min som verst. Det er plutselig ikke bare den lille klumpen i magen lengre, men heller overrasket og skvetter til. Jeg husker spesielt på skolen når navnet mitt ble ropt opp så kom denne følelsen. Det er ikke en god følelse for å si det sånn. Det er panikk. Man blir helt sånn “oh shit!” Og man får helt panikk. Man begynner å svette og blir skikkelig urolig. Så når jeg får den følelsen for så å klarer og slappe av igjen, da er det ikke veldig gøy at den dukker opp igjen når jeg minst venter det. Jeg hater det, jeg hater det så sinnsykt mye og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For seriøst! Jeg har virkelig prøvd å ikke tenke på det nå. Jeg har mest lyst til å grine! Dette er ikke noe gøy.

Jeg sitter jo mye alene og det gir meg jo god tid til å tenke på alt, men jeg har prøvd å koble fra og ikke tenke. Jeg er sliten og orker ikke sitte våken i hele natt fordi jeg får helt angst/panikk av at jeg skal ha en telefonsamtale i morgen. Desverre så blir det jo sånn da når jeg ikke klarer å koble ut disse plutselige tankene som flyr inn i hodet mitt. Når de kommer inn har jeg mest lyst til å skrike hold kjeft så høyt jeg klarer, men hva hjelper vel det. Eneste jeg oppnår med det er en forvirret/bekymret samboer som lurer på om det har klikka for meg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Og mens vi er inne på samboer så har jeg verdens herligste. Han er syk, men allikevel tar han å bruker energien sin på å sette seg ut i stua og diskutere film med meg. Det må være den beste tiden på lenge og absolutt noe jeg trengte nå. Det løftet humøret mitt så mye og jeg satt utrolig stor pris på den tiden der altså. Ingenting er bedre enn en god diskusjon om noe man faktisk har peiling på. Og når jeg ikke har peiling på hva han snakker om så tar han seg tid til å forklare det for meg. Nei, den diskusjonen der trengte jeg virkelig.

En diskusjon kan jo være en positiv ting. Det er jo mange som elsker å diskutere om forskjellige ting. Jeg bl.a er jo veldig glad i å sitte å diskutere sånne ting som bl.a film og skuespillere. For det er jo langt fra diskusjon til krangel. Det trenger jo absolutt ikke være noe negativt å ta en diskusjon. En høylytt diskusjon derimot er jeg ikke så veldig glad i. Da begynner hjertet mitt å slå fort og jeg føler jeg blir redd. Også kalt panikk angst. For jeg takler det ikke særlig bra når noen hever stemmen til meg. Da sier jeg stopp og syns ikke det er noe kjekt å bære med den person eller snakke lengre. Diskusjon med samboeren min er helt greit for han vet hvordan jeg tenker uten å måtte si det. Han har blitt veldig godt kjent med meg og kjenner meg nok bedre enn de fleste bare på dette halve året vi har vært sammen. Det er godt å ha en som bryr seg om meg og har så mye tålmodighet og forståelse ovenfor meg som det han har. Jeg føler meg som verdens heldigste jente. Så har jeg masse psykiske problemer og fysiske problemer, men jeg har jo også den beste mannen for meg! Jeg syns egentlig det er mye viktigere at jeg har funnet drømmemannen enn å ha helt perfekt helse. Den helsa kan jeg fikse på, forhåpentligvis. Å fikse en mann til å passe meg er litt verre. Enten er man perfekt for hverandre eller så går det på tryne. Enkelt og greit. Uansett hadde jeg aldri orket en mann jeg måtte jobbet med for å passe meg. Det høres ut som mye stress!

Men så var det disse tankene som popper opp i hodet mitt da. Hva i alle dager skal jeg gjøre med de? Jeg må jo ha søvn i natt og akkurat nå er jeg lys våken. Det verker i hele kroppen og hodet er utslitt, men jeg får ikke sove uansett hvor sliten jeg er. Blir det lite søvn i natt også? Må jeg rett og slett bare bli vant til at jeg ikke får sove dagen før psykolog timen? Det er jo veldig kjipt vis det er sånn da, men det vet man jo liksom ikke før man er der. Vel, ønsk meg lykke til da. Det trengs nå!

Når jeg har en sånn dag som i dag så er jeg egentlig fornøyd med å bare klare og lage mat til meg og min samboer. Det er ikke noe energi i kroppen og senga bare skriker etter oppmerksomhet, men man kan jo ikke sove hele tiden heller. Så hva har jeg egentlig gjort i dag? Vel, jeg hadde bestilt litt fra meny og det kom jo da på døra i dag. Jeg fikk ryddet det på plass og så ble det å slappe av litt. Når jeg følte at jeg orket å reise meg opp for å gjøre noe så ble det lagd middag, jeg lagde saft til samboeren min og kom med middagen på senga. Og da var energien igjen borte, men jeg er jo egentlig ganske vant til det. Nå prøver jeg å ikke presse kroppen min over det punktet så jeg ikke orker noe på ei uke for jeg føler at jeg må lage middag hver dag og prøve å få ting i orden her hjemme. Det ser heldigvis ikke så ille ut her nå, men det er jo fordi jeg har brukt masse tid og energi på oppvask. Så jeg sitter ikke bare i stolen og ser på TV, men det blir en god del TV. Det kan jeg innrømme. Hva annet skal man gjøre da når man ikke orker noe særlig annet? Jeg har ikke orket å tegne i det siste heller og det er jo litt kjedelig. Jeg må kjenne at jeg har lyst og har energi til å tegne for ellers blir det ikke bra. Jeg holder jo egentlig på med en tegning av ei sangerinne jeg fikk tips om å tegne da. Så det å føle at man ikke blir ferdig med den og får vist frem den er litt kjedelig når jeg har sagt at jeg har begynt på den. Det var jo ikke noe bestilling eller noe sånt, men allikevel føler jeg at det er veldig kjipt når jeg ikke får ferdig ting jeg har begynt på. Sånn er det å være meg, men jeg får den ferdig til slutt. Akkurat nå er det bare for mye konsentrasjon som skal til for at jeg skal bli ferdig. Det er jo mye detaljer og man må jo stirre på bildet, zoome inn og virkelig være nøye for at det skal bli et bra resultat. Akkurat nå har jeg ikke tok til noe sånt. Jeg får så vidt med meg noe på TV.

Men som sagt ble det middag og jeg er egentlig ganske fornøyd. I dag ble det pasta med pastasaus og pølsebiter som dere kan se på bildet over. Det smakte veldig godt, men jeg er ganske småspist når det kommer til pasta med tomatsaus eller pastasaus. Jeg spiste 1/4 av det som er på bildet og det er jo ikke mye, men jeg ble mett og da er jeg fornøyd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Resten av kvelden går nok til TV fordi jeg ikke orker å gjøre noe annet. Jeg håper jo så klart jeg kommer meg i seng litt tidligere, men jeg tviler. Heldigvis har jeg avtalt time litt senere på dagen så jeg slipper 1-2t søvn og så telefonsamtale for det var virkelig ikke gøy. Jeg må konsentrere meg sinnsykt mye for å få med hva folk sier i telefonen og da hadde jeg ikke energi så jeg følte at jeg bare måtte gjette meg til hva hun spurte om. Allikevel hører jeg jo hva dem sier. Jeg vet egentlig hva det er med meg og telefonsamtaler. Først kan jeg være helt fjern og bare gå på autopilot, andre ganger er jeg så fokusert på hva folk sier og så detter jeg helt ut. Men jeg klarer alltid å svare på det folk sier. Nei, det er skikkelig rart. Jeg har alltid vært sånn. Aldri likt å ringe til noen eller i det hele tatt ta telefonen. Mamma har jo ringt til legen hver gang det har vært noe så jeg er jo veldig heldig som har hatt henne og at hun faktisk har giddi å ringt til legen for dattern sin på over 20 år.  Vi er veldig heldig som har ei så god og snill mamma selvom vi har våre uenigheter og kan heve stemmen til hverandre. Jeg er veldig glad for at jeg har den mammaen jeg har. Ville ikke byttet henne for alt i verden. Jeg setter så utrolig stor pris på alt hun har gjort for meg. Det er ei helt fantastisk, unik og god mamma. Og vi er noen bortskjemte, små troll som ikke helt vet hvor heldige vi faktisk er.

Så jeg vil gjerne få bruke denne anledningen til å takke min mamma for at hun har holdt ut med meg i alle disse årene. Hadde det vært min unge så hadde jeg ristet ungen i filler for lengst. Så takk for din tålmodighet og kjærlighet igjennom alle årene. Takk for alt du har lært meg og at du alltid har vært der for meg. Når jeg ser tilbake så forstår jeg hvorfor jeg har blitt satt på trappa en million ganger, men det får vi skrive om i et annet innlegg for jeg gjorde så mye faenskap at jeg syns sååå synd på mamma!!! Så et stort takk til min mamma for å ikke ha ristet meg i filler, men lært meg forskjellen på rett å galt med MYE tålmodighet. Stakkars deg som hadde ei sånn sinna, lita my som meg. Huff!