Jeg har jo alltid vært glad i å spise frukt og grønnsaker. Når jeg kjeder meg nå så tar jeg meg heller en banan eller noe sånt.må jo si jeg er ganske stolt over meg selv når jeg velger å drikke vann og spise frukt når det er andre ting som ligger her å frister. Jeg kjøpte jo noen kartonger med påskeegg på tilbud for en stund siden, jeg har energidrikk, kjeks og mye annet godt. Det er bare det at når jeg sitter og ser på TV for eksempel så føler jeg meg mer til stede om jeg har sunn snacks. Man får en mye bedre følelse inni seg av å ta det eple eller den skålen med jordbær i stedenfor sjokolade og potetgull. For å være helt ærlig så savner jeg det ikke litt engang. Nå spiste jeg og samboeren en krokanrull da vi spilte, men hadde det vært meg for noen måneder siden så ville jeg nok ha rensket skapene for godteri. Frukt derimot kunne ligge å bli dårlig før jeg tenkte tanken på å spise det. Det er jo så synd fordi frukt, bær og grønnsaker smaker så godt, det er godt for meg også ser det jo mye bedre ut på bilder.
Ja, her sitter altså jeg å koser meg med all slags sunn snacks. Samboeren min satt å mekket litt musikk, noe han har begynt å gjøre litt hver dag nå. Så jeg lagde et lite fruktfat til han som han kunne kose seg med inne på soverommet/kontoret. Jeg syns det er så koselig å gjøre sånne små ting som dette. Jeg lever for å glede andre og han blir alltid så glad for sånt.
Nå har vi en god del frukt og det har blitt en del frukt på meg i det siste. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å spise blåbær, jordbær eller banan. Godteri derimot kjenner jeg at jeg angrer på at jeg spiser, særlig hvis det blir mer enn en liten sjokolade i uka. Så nå skal jeg prøve å holde meg unna godteri frem til neste helg. Nå har jeg fått i meg en krokanrull i dag og litt godteri i går også. Jeg mener jo at man skal kose seg, men jeg sliter sånn med å holde vekten nede så jeg må passe litt ekstra på meg selv når det kommer til godteri. Derfor har jeg lagt frem masse sunt godt som jeg nå kan kose meg med. TV og frukt alene på kvelden før man skal legge seg er jo luxus. Da storkoser jeg meg.
Da har jeg faktisk fått meg litt søvn og er klar for å hive meg ut i resten av dagen. Jeg våknet da samboeren min kom hjem igjen fra jobb. Han hadde med seg posten og en søt liten hvitveis. Det var så koselig. Det er noe ekstra spesielt med de små øyeblikkene i livet. Faktisk er Det de som gjør meg aller mest glad. Når han overrasker meg med den fineste blomsten man kan få så blir jo dagen min plutselig så mye bedre. Den andre hvitveisen vi hadde her måtte vi kaste i søpla. Selvom den stod i vann så orket den ikke mer. Så det å få en ny hvitveis inn i leiligheten var veldig koselig. Nå står den i vinduet og koser seg. Den strekker seg opp mot solen og trives veldig godt.
I tillegg til denne nydelige hvitveisen så ble dagen min fylt med enda mer glede. Fordi jeg hadde kommet over et innlegg der ei jeg kjenner skulle gi bort bøker. Det var mange bøker jeg hadde lyst på. Blant annet var det bøkene om gatekatten Bob. Det er jo en bok jeg har hatt lyst på lenge og håpet jo at de fortsatt var ledige. Desverre var dem ikke det så jeg gikk inn på Ark bokhandel sin nettside og bestilte begge bøkene der. Jeg elsker jo å lese så jeg gikk inn igjen for å se om det var noen flere bøker jeg kunne kjøpt. Da fant jeg boka til bl.a Lena Ranehag. Hun er jo kjent fra tv-serien Åndenes Makt. Det var noe jeg og mamma pleide å se på sammen for mange år siden. Jeg har også prøvd å følge med på det en god stund, men det var ikke alltid like lett når jeg ville se på det også gikk det noe annet som Xen min ville se på. Men uansett, jeg har veldig gode minner sammen med mamma da jeg var yngre og vi satt å så på det. Så jeg tenkte “hvorfor ikke kjøpe bøkene dems?” Og kjøpte da 2 bøker. Den ene er som sagt Lena sin bok. Jeg venter med å avsløre hvem den andre er fordi jeg liker å holde på hemmeligheter.
Jeg gleder meg hvertfall veldig til å sette meg ned å lese. Også får jeg noen bøker fra henne jeg snakket om så da har jeg mye lesestoff fremover. Allikevel er det hvertfall én bok jeg har lyst til å kjøpe og det er Raad sin. Jeg tror den kan være interessant å lese. Nå har ikke jeg fulgt hennes blogg eller noe sånt før nå i det senere og helt ærlig går det mest i instagrammen hennes, men da jeg snakket om boka og alt sånt så tenkte jeg at det kunne være en bok for meg. Jeg er glad i selvbiografier, men Også veldig mye faktabøker om alt mulig spennende. Å lese om funn fra vikingtiden eller Egypt syns jeg er veldig facinerende. Jeg liker bøker som kan lære med noe nytt og som faktisk har noe lærerikt å gi meg. Det går veldig lite i romaner f.eks. Jeg føler ikke at drama og elendighet kan gi meg noe som helst. Når jeg kjøper en bok så må den “snakke” til meg, hvis dere skjønner hva jeg mener. Enten må det være en gripende historie (og sannhet) eller så må det være fakta om temaer jeg interesserer meg for. I dag kom 2 av bøkene jeg føler at passer til meg. Så var det bare å vente på de 2 siste.
Dette blir veldig spennende å begynne og lese på. Jeg tenker jeg tar noen kvelder med lesing og noen kvelder med skriving. Jeg har jo begynt å skrive på bok. Jeg har prøvd så mange ganger, men nå har jeg en plan på hvordan jeg vil ha den. Jeg har faktisk skrivd 12 sider allerede. Jeg har et navn på boka og en idé på hvordan hele boka faktisk skal skrives. Jeg har aldri hatt et så klart syn på hvordan jeg vil ha boka, men i går så kom det bare til meg. “Akkurat sånn skal du skrive boka” var det en stemme i hodet mitt som sa. Det skal være fokus på alle de vonde tingene jeg har opplevd som mobbeoffer bl.a. Så det vil bli en veldig emosjonell bok. Det vil ta tid og mye energi, men jeg føler faktisk at denne gangen kan jeg komme i mål. Selvom det tar 1 år, 3 år eller 5 år. Jeg vet nå at den boka skal jeg bli ferdig med. Så er jo drømmen å kunne holde et eksemplar i hånden og tenke “jeg klarte det faktisk!”, men vi får se hva som skjer. Bare det å klare og skrive en bok ferdig hadde vært noe i seg selv, men vi får se hva fremtiden bringer. Jeg tror faktisk det ville vært en bok som kunne hjulpet folk og at dem kunne kjent seg igjen i følelsene og hendelsene som blir skrivd om i boka. For ja, jeg har hatt det tøft, men jeg er søren ikke alene!
Kvelden og natta mi ble brukt til både å slappe av med TV og snacks, men også begynne på denne idéen jeg har til en bok. I løpet av natta fikk jeg skrivd 12 sider. Får man ikke sove så må man jo finne på noe annet å fylle tiden sin med. Jeg syns jo det er utrolig gøy å skrive og jeg skulle gjerne gjort det mye mer, men jeg har egentlig bare glemt å fokusere på denne bokidéen. Endelig føler jeg at jeg har kommet godt i gang. Problemet er bare det at når man har vært våken såpass lenge så sier det plutselig pang og så er man faktisk trøtt. Når jeg er våken om natta så sovner jeg alltid på morgenen. Jeg kjenner at det er nøyaktig det som kommer til å skje nå også.
Jeg håpet jo jeg klarte å holde meg våken frem til i kveld, men nå som samboeren min har dratt på jobb så kjenner jeg virkelig hvor trøtt jeg egentlig er. Bare nå har jeg vanskeligheter med å holde øynene oppe. Så da er det faktisk ikke lenge før jeg skal legge fra meg mobilen og lukke øynene. Jeg kommer vel til å sove helt til samboeren min er hjemme igjen. Jeg kjenner jeg er helt ødelagt.
Så hva skjer når jeg skal stå opp igjen? Jeg vet hvertfall én ting og det er at jeg skal hoppe en tur i dusjen. Eller så har jeg ikke planlagt så veldig mye annet enn middagen. Jeg fikk sinnsykt lyst på tikka masala så det har jeg kjøpt inn. I går kveld tok jeg opp kyllingfilet så da er det egentlig bare for meg å lade batteriene sånn at jeg orker å lage det. I miss that food!! It’s damn good! Litt sterkt, men supergodt. Så håper jeg at vi har masse digg til en salat ved siden av. Men først må jeg ha litt søvn.
Når jeg tenker tilbake på min barndom så syns jeg det er ganske overraskende at jeg sitter her den dag i dag. Jeg fikk så mye stygt slengt etter meg. Dem lugga, dyttet meg, kastet tingene mine osv. Den lista er så lang at det ville tatt hele natten å skrive de ned, men det er allikevel noen episoder jeg husker veldig godt. Dette er ting som har gjort at jeg sliter litt ekstra den dag i dag. Derfor tenkte jeg at jeg bare måtte få dette skrivd ned et eller annet sted. Så når jeg er ferdig med dette innlegget så tenker jeg at jeg tar frem macen og begynner å skrive ned alle disse episoden i barndommen min som sitter litt ekstra dypt.
Planen er jo å skrive en bok og jeg har prøvd så mange ganger. Før pcen min ble ødelagt så hadde jeg jo skrivd en halv bok, men nå vet jeg nøyaktig hvordan jeg vil ha den. Dette blir ikke et veldig langt innlegg. Jeg måtte bare få dette ut fordi den boken jeg ønsker å skrive ville betydd alt for meg om den hadde blitt gitt ut. Det krever så utrolig mye jobb, men det er jo det som er drømmen. Tenk å kunne gi ut sin egen bok med sin egen historie. Historie om mobbing, hvordan det var å få en sånn aha-opplevelse når man fant ut at man sliter psykisk. Det å gå hos en psykolog og få hjelp og hvor lang tid det faktisk tok før jeg turte å åpne meg. Dette er jo en historie jeg har lyst til å dele med verden. Jeg har lest Sophie Elise sine bøker og Annijor, men de er hvertfall ikke skrevet på den måten som jeg har en plan om da. Det er jo veldig mange som skriver bøker og deler sin historie. Jeg føler allikevel at min er litt annerledes. Også er det jo jeg som skriver med mine egne ord og på min måte så kanskje den skiller seg litt ut. Det vil jo bli en selvbiografi og det at jeg har opplevd mobbing betyr jo ikke at boka mi vil ligne på noen andre sin. Det er uansett noe jeg ønsker så utrolig sterkt å få til. Jeg vet at jeg har snakket om dette så utrolig lenge, men ikke kommet noe vei med. Derfor prøver jeg igjen. Nå har jeg en plan og jeg vet hvordan jeg vi gå frem. Så da er det vel bare å krysse fingrene og se hvordan det går. Det blir uansett en veldig gøy og spennende prosess. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at en dag kan jeg sitte med et eksemplar i hånden og si “Jeg klarte det faktisk!”.
Nå har samboeren min gått og lagt seg. Jeg prøver å bare slappe av og koser meg i stua. Sophie Elises verden står på og jeg har masse godt å kose meg med. Det er jordbær, blåbær og små brownies. Nei, jeg har ikke bakt brownie. Denne gangen er det fra butikken. Egentlig er det veldig deilig med en slik kveld, men jeg tror jeg kommer til å være våken en stund. Jeg måtte bare ha noe for å få energien og humøret mitt opp så det ble en energidrikk. Samboeren min og jeg satt å spilte brettspill og da var det veldig godt med en iskald battery. Jeg er ikke den som drikker så mye energidrikk, men i det siste har det vært veldig godt å ha litt nå og da bare for å kvikne til litt. Å være utslitt og i dårlig humør gjør meg så lei meg. Det er jo ikke den jeg egentlig er. Energidrikk 1 gang i uka har hjulpet veldig mye. Særlig når jeg er ute eller har det veldig tøft. Det er nok det jeg savner ved snusen. Jeg kjenner jo at etter å måtte slutte så har jo ting gått veldig mye nedover. Snusen holdt ting i sjakk og nå må jeg egentlig bare manne meg skikkelig opp, finne styrken i meg selv og bare kjøre på. Energidrikk kommer IKKE til å bli en erstatning for snus for da vet jeg at jeg kommer til å havne på sykehuset. Energidrikk i store mengder er ikke bra og jeg med hjertebank problemer burde ta det veldig forsiktig. Det gjør jeg også. En energidrikk kan vare i mange timer og det er egentlig mest for de verste dagene eller når jeg kjenner at nå trenger jeg en pause fra å føle meg så dritt. Jeg kjøpte inn 10 stykker og tok min første i dag. Jeg håper de hvertfall holder ut denne måneden her og hvis det ikke gjør det så har jeg bestemt at jeg uansett ikke skal kjøpe noen flere før neste måned.
Energidrikk er jo en ting, men jeg har jo hatt mine problemer når det kommer til alkohol. Det var en stund der jeg kunne drikke helt alene for å føle meg bedre. Jeg gav egentlig blanke i hva jeg gjorde så lenge jeg klarte å få den verste følelsen bort. Det er faktisk 1 år siden jeg var avhengig av alkohol. Det var ikke sånn at jeg drakk hver dag, men jeg følte jeg trengte det når livet var alt for kjipt.
Etter å ha sett hva alkohol har gjort mot meg så stoppet jeg. Det smaker ikke godt og jeg føler ikke lengre på den trangen for å feste eller ha lyst til å dra ut på byen. Det er jo klart at jeg blir med om samboeren min skal treffe kompiser på byen, men det er aldri noe jeg tenker på lengre at jeg er nødt til å gjøre. Jeg vil heller bruke pengene mine på noe fornuftig og kanskje reise sammen med kjæresten enn å drikke det bort på byen.
Så sånn har altså livet mitt blitt. Jeg har ikke fylt 30 år engang og jeg har heller ikke festet noe særlig, men jeg har faktisk ingen problemer med å ha holde meg edru. Alkoholen har fristet MANGE ganger når jeg sliter, men jeg drikker ikke lengre. Jeg sier ikke at jeg skal bli helt avholds, men at jeg klarer å kontrollere meg når jeg er deprimert og livet føles kjipt. Jeg syns jo dette er en helt magisk følelse. Det er en mestringsfølelse uten like når man klarer å snu noe ved psyken over til det bedre.
Endelig føles det ut som jeg har kontroll på meg selv og jeg bruker ikke mat til å trøste meg. Det har så klart blitt noen hull i den sunne livsstilen, men det føler jeg er helt greit. La meg få spise det rundstykket med smeltet ost inni eller drikke litt brus. Så lenge jeg har kontroll og dette ikke skjer hver eneste dag så ser jeg ikke problemet. Nå har jeg drukket å mye vann og jeg har faktisk blitt mye sunnere. Det går MYE i grønnsaker, frukt og bær i stedenfor godteri. Det er en så stor overgang fra hvordan jeg levde for 2 år siden. Huff, når jeg tenker tilbake på tiden i Modum så blir jeg rett og slett flau av meg selv.
Okay, nå skal dere få høre hvordan en typisk uke var for meg og hvorfor jeg er så utrolig flau av meg selv. Fordi jeg brukte pengene mine på godteri så fort jeg fikk sjansen. Det var en kjapp gåtur til butikken og da kunne jeg kjøpe 2-4 småsjokolader til meg selv. Dette satt jeg og spiste på og gjemte unna så ingen skulle se at jeg faktisk hadde kjøpt det. Papiret dyttet jeg ned under andre ting i søpla. Det høres jo helt ekstremt ut nå som jeg har blitt litt friskere i hodet. Jeg klarte jo ikke stoppe å spise godteri. Det var faktisk nesten hver dag. I tillegg kunne jeg kjøpe meg lunsjkaker som jeg spiste til frokost. Så var det mye usunt til middag. Den siste tiden var jeg jo så langt nede at jeg hadde gitt opp trening og hvordan jeg så ut. Jeg bare satt foran tven og spiste godteri. På det verste så lå godteri på bordet bordet. Da jeg hadde gitt opp alt og kroppen min så helt forferdelig ut. Han jeg bodde med litt det jo bare gå sånn. Det var ikke noe støtte/hjelp fra han og han brydde seg egentlig ikke. Da blir man jo heller ikke bedre. Jeg følte meg uelsket og usynlig. Derfor begynte jeg på alkohol når jeg flyttet hjem til mamma. Det var også et par ganger jeg slet med selvskading. Det var først når jeg og mamma fikk hatt en samtale om alt dette at ting begynte å løsne litt. Jeg tror ikke mamma noen gang har vist hvor ille det faktisk har vært. Faktisk tror jeg at jeg er den eneste som har sittet med denne informasjonen om meg selv.
Så hva er grunnen til at jeg nå forteller om dette og ikke når jeg var midt oppi det? Vel, da jeg var på mitt verste så viste jeg ikke hvor ille jeg hadde det. Jeg hadde det jo ikke bra med meg selv. Jeg gikk konstant å var redd for at jeg ikke var bra nok, noe jeg gjør ennå. Det er noe jeg jobber med, men det er ikke lett å riste av seg en følelse man har blitt lært opp til å kjenne på hele livet. Jeg har jo et mål om å bli kvitt alle disse små og vonde vanene og irritasjonene i hverdagen. Jeg jobber beinhardt med meg selv hver eneste dag. Men jeg tror at den største grunnen til at jeg ikke har skrivd om det før og ikke vært så åpen om det har vært at jeg ikke vil at andre skal syns synd på meg. Jeg hater at folk kommer bort til meg og skal gi meg en klem og sier at det er synd på meg. Jeg har også vært redd for at folk skal tro at jeg er svak og fullstendig gal som faktisk har det sånn. At jeg gjemte godteriet var jo fordi jeg var flau over meg selv, men jeg klarte ikke slutte. Ikke fikk jeg noe hjelp heller.
Den hjelpen jeg nå har fått av samboeren min har jo vært hovedgrunnen til at jeg har kommet så langt som jeg har gjort og klarer å bruke bloggen min til å være åpen og dele slike ting som jeg er flau over. Og er det en ting jeg er 99% sikker på så er det at jeg aldri skal så langt ned igjen. Jeg skal aldri miste kontrollen igjen for da har jeg tapt. Det er ikke et alternativ! Jeg føler meg mye sterkere nå som jeg har fått den støtten og kjærligheten jeg har trengt så lenge, men aldri fått. Dette er utrolig viktig! Så hvis du kjenner noen som sliter så er det beste du kan gjøre å gi all den kjærligheten og støtten du kan.
Noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde da jeg viste at Jennie hadde det vanskelig var å gi henne komplimenter og vise at jeg var glad i henne og støttet henne. Når hun var på sykehuset eller andre ting så fortalte jeg alltid at jeg var så utrolig stolt av henne og at jeg var kjempe glad i henne. Hun fikk høre det ganske ofte. Selvom det var igjennom moren hennes siden det var der jeg fikk oppdates. Jeg skrev at hun var en fighter og utrolig sterk som aldri gav opp. Helt til det sa pang og hun hadde vært så utrolig sterk alt for lenge. Men det viktigste jeg følte at jeg kunne gjøre var å fortelle henne alt dette og få henne til å forstå hvor utrolig glad jeg var i henne og hvor stolt tante jeg faktisk var. For jeg har noen helt fantastiske tantebarn. Dette er jenter som virkelig kjemper og gir alt.
Så hvis du har noen som sliter så tror jeg det beste du kan gjøre er å vis dem at de betyr alt for deg og at dem er gode mennesker. Vis at du bryr deg, at du er der og at de er fantastiske akkurat sånn dem er. Egentlig burde dette være en selvfølge uansett hvem du er med. Ingen burde føle at de skal bevise noe for deg eller jobbe for å fortjene en plass i livet ditt. Er det snille mennesker så burde du gi dem kjærlighet, komplimenter og bare vise at du er en god venn rett og slett. Så det var litt tanker fra meg og en fakta dere absolutt ikke viste om. Har man en åpen blogg om psyken, tanker og alt sånt så må man komme med noen litt flaue fakta også. Verden er ikke en dans på roser. Det kan jeg skrive under på, men det finnes noen roser man kan plukke på veien og sette pris på skjønnheten dens. Den rosa er de små, vakre øyeblikkene man gjerne deler med andre flotte mennesker.
En stor takk til alle dere som har gjort livet mitt til en fest og som har gitt meg de små nydelige øyeblikkene som jeg har trengt. Dere er helt fantastiske og jeg er så glad i hver og en av dere. (Ingen nevnt, ingen glemt) dere vet hvem dere er. Love you guys!!!!
I natt satt jeg og tenkte at jeg bare måtte kjøpe inn litt mer frukt. Jeg hadde så lyst på minitomater og bær. Når de kom med varene så ble jeg så utrolig skuffa. Dette er tredje gangen vi har fått dårlige tomater med mugg nedi. Jeg kjøpte 2 bokser og kun 6 små tomater fra den ene var spiselig. Forrige gang sendte jeg inn bilde og klage. De så de skulle ordne opp i det sånn at man ikke skulle få noe sånt igjen, men jaggu har dem klart det. Så nå kommer jeg ikke til å bestille tomater fra MENY Jessheim noe mer. Faktisk har jeg blitt skeptisk på å handle noe som helst frukt og grønt fra dem fordi det er så utrolig dårlig. Jeg vet vi er midt oppi dette koronar styret, men jeg syns faktisk folk der burde ta jobben sin litt mer seriøst. Man ville aldri gått i butikken og kjøpt en dårlig være selv. Hvorfor skal jeg da godta å få sendt råtten tomater hit? Det skal man så absolutt ikke og jeg føler At dette gjør meg ganske irritert. For det er ikke bare meg dette går ut over. Det kan faktisk sitte eldre eller syke der ute som får samme behandlingen og det er det som gjør meg så irritert. Det er derfor jeg syns at dem kan ta jobben sin på alvor. Det samme er når jeg skriver at dem skal bruke posene godt også får jeg en ting i en pose som fint kunne passet i en av de andre posene. Jeg er kanskje pirkete, men når jeg spørre etter fast frukt eller at dem skal bruke plassen i posen så forventer jeg at det skjer. Det er en grunn til at det kommentarfeltet er der.
Etter en lang natt så fikk jeg sovet litt. Det ble desverre ikke noe god søvn, men sånn er det jo i perioder. Det verste var egentlig ikke at søvnen var dårlig, men at jeg våknet opp til et mareritt. Jeg var sikker på at det lå en lapp fra samboeren min hvor det stod at han ikke orket mer av mine problemer. Så jeg kikket meg rundt i 2 sekunder til jeg oppdaget at jeg lette etter en fantasilapp. Jeg tror aldri jeg har hatt en så kjip oppvåkning noen gang. Det føltes så ekte og jeg fikk skikkelig vondt inni meg. Heldigvis var det bare én vond drøm.
Allikevel ødela den ganske mye av dagen min. Jeg har holdt senga og jeg orker ingenting. Før samboeren min kom hjem fra jobb så lå jeg bare å stirret i taket. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på alt mulig og satt derfor på Pink. Musikken hennes pleier alltid å hjelpe og det hjalp i dag også. Det hjalp meg å holde tankene i sjakk sånn at jeg ikke lå her og gråt for noe som faktisk ikke har skjedd.
Ja, sånn går nå livet mitt. Med mareritt, depresjon, anfall og verdens beste kjæreste. Skal jeg være helt ærlig så føler jeg meg som verdens heldigste. Jeg fatter ikke hvordan noen kan klare å holde ut med alle mine problemer, men jeg er evig takknemlig for at han gjør det. Det hadde ikke vært like enkelt å smile og le uten han i livet mitt.
Dette bildet over her er definnetivt mitt favorittbilde å oss to. Til tross for at jeg nettopp hadde våkna og håret mitt ikke hadde blitt greid. Det er en av de beste øyeblikkene vi har hatt. Vi hadde det kjempe gøy og vi tullet. Det var et skikkelig lyst øyeblikk. Jeg elsket det! Dette er jo et av mange bilder som ble tatt og vi hadde det så gøy sammen. Dette bildet viser hvor utrolig lykkelig han gjør meg. Også får bildet meg til å smile. Nøyaktig hva jeg trenger på en slik dag som i dag.
Så selvom jeg er såpass langt nede så skal det ikke så mye til før han får meg i bedre humør. Han klarer å få meg til å se de positive tingene og nyte de små øyeblikkene fult ut. Ja, det går tilbake til å ha det jævlig etter å ha hatt et fint øyeblikk, men da slipper jeg hvertfall å sitte hele dagen med den samme kjipe følelsen. Jeg får noen små, verdifulle øyeblikk hvor jeg kan smile, le og puste normalt. Øyeblikk som det på bildet som gjør meg så lykkelig og fyller meg med så mye glede at jeg nesten sprekker. Det er de øyeblikkene som veier mest i livet mitt. Jeg har det mye jævlig, men det er som regel ikke det jeg ser tilbake på. Jeg ser tilbake på alle de gode og koselige øyeblikkene jeg og min samboer har delt sammen. Så får depresjon, angst, sorg og savn bruke sin tid og forsvinne i røyk etterpå. Jeg kan takle det med så gode stunder innimellom. For jeg har ikke bare én snill og omtenksom kjæreste, han er også min aller beste venn. Han er støtten jeg kan lene meg på. Han er den jeg kan gå til når jeg trenger noen å snakke med. For meg er han alt og mere til.
Greit nok at dette er en veldig tung og spesiell tid før både meg og min familie. Vi har en sorg som ligger over oss og det er helt normalt, men jeg blir allikevel litt irritert på meg selv at jeg ikke klarer å snappe ut av det. Jeg klarer ikke å reise opp i løpet av dagen. Jeg får jo ikke sove ser det ut som. Det er ikke det at jeg syns synd på meg selv eller noe, for det gjør jeg ikke. Det bare irriterer meg at jeg ikke klarer å styre dette kaoset av tanker og følelser. Jeg sitter midt oppi et rot av følelser som bare blir kastet mot meg og jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal takle det. Mye av dette er jo fordi vi har mistet Jennie, men det er også depresjon. Depresjonen drar alt dette vonde mye lengre og til slutt er det ikke gråting. Det blir bare at jeg stirrer ut i luften og tenker “hva F*** gjør jeg nå?” Det blir litt sånn hva er meningen med livet og hvorfor har jeg det sånn nå. Fordi depresjonen ligger der hele tiden og den stopper ikke selvom jeg er ferdig med å sørge for denne gang. Nei, da lager den fest for alle dystre tanker og følelser. For er det én ting jeg har lært igjennom disse 4 månedene så er det forskjell på sorg og depresjon. Som jeg har sagt så kunne jeg ha taklet sorgen, men depresjonen er så mye verre. Det er ikke rart det er selvmord blant unge. Å føle det så ille og ikke tørre å snakke med noen er en ting, men ingen sliter jo veldig mye mer med usikkerhet og søker en bekreftelse på at man er god nok. Når man da blir mobba så ender det jo med at man tror på det og ikke ønsker å leve.
Jeg har levd med dette i så mange år, men jeg har aldri brydd meg om hva andre syns. Jeg gikk i den stilen jeg ville og sminket meg sånn jeg hadde lyst. Alle hatet meg uansett så hvorfor bry seg. Det er allikevel en ting som jeg tror at reddet meg i løpet av ungdomsskolen og det var en helt fantastisk norsklærer ved navn Dag. En dag stod vi å pratet og han forteller meg at jeg er utrolig tøff som tørr å uttrykke meg med den stilen og ikke ta inn over meg hva andre mener. Jeg skulle ønske jeg kunne takket han den dag i dag fordi den bergenseren gjorde faktisk ungdomsskolen min litt bedre. Jeg kom meg igjennom de verste årene av livet mitt takket være han. Det er en skikkelig hverdagshelt fylt med godt humør og masse humor. Så en stor takk til Dag.
Desverre er ikke alle like heldige å ha slike mennesker i livet sitt som kan være til hjelp når alt håp er borte. Da er det viktig å kunne si i fra så man kan få hjelp. Dette kan jeg ikke få sagt for mange ganger. Jeg bruker hver eneste dag på å kjempe i mot depresjon og angst. Hele tiden tenker jeg at det jeg gjør ikke er bra nok og at jeg ikke er en bra nok venn, kjæreste, datter… Denne usikkerheten må jeg leve med. Jeg vet ikke om jeg kan bli helt frisk før jeg har prøvd å jobbe ut av det. Lenge hadde jeg til og med gitt opp livet og tenkte at jeg bare kunne dø. Ingen ville savne meg fordi jeg var aldri bra nok.
Det å ha sånne tanker gjør noe med en person. Du blir helt tom og alt blir mørkt. Til slutt sitter du bare der og klarer ikke føle noe annet enn sinne og hat. Når jeg hadde det sånn så var jeg såpass gammel og hadde fått en god del styrke sånn at jeg klarte å overleve de verste stormene.
Det som skjer når du kommer dit er at du lar ingen komme inn i hjertet ditt som du vet at kan såre deg en dag. Allikevel skjedde det jeg trodde at ikke kunne skje meg. Etter å ha vært i et forhold i 9 år som slo han opp. Det hadde vært helt greit det hvis det ikke var for hunden jeg elsket høyere enn mitt eget liv. Jeg har aldri vært så nære døden som den kvelden. Jeg tror faktisk det var nettopp denne hunden som reddet livet mitt. Selvom jeg viste at jeg aldri kom til å se han igjen. Selvom jeg aldri kommer til å ha en så trofast, støttende og god venn igjen. Da jeg så han inn i øynene så slapp jeg kniven jeg hadde i hånden.
Jeg har klart å funnet et lyspunkt selvom det har vært helt svart. Det har gjort at jeg lever den dag i dag. Hvis man tar bort depresjon, angst og sorg så er jeg verdens lykkeligste, men vi må alle ha noe bagasje. Jeg prøver så hardt å finne positive ting hver eneste dag. Selvom det er ekstra vanskelig i dag så prøver jeg. Akkurat nå finner jeg ikke så mye. Samboeren min sover og jeg får ikke sove. Det er i slike situasjoner jeg sku ønske jeg bare kunne vekket han, men det kan jeg jo ikke.
Jeg har alltid vært en sånn person som tenker på andre før meg selv. Når det kommer til dette viruset så tenkte jeg med en gang på de jeg kjenner som er i risikogruppa. Midt på natta tenker jeg heller på samboeren min får nok søvn. Jeg klarer meg. Det blir en sinnsykt tung natt, men jeg kommer meg alltid igjennom det. Og sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg bekymrer meg mye, men kun for de rundt meg. Jeg syns aldri synd på meg selv. Hvis jeg har en dårlig dag så er det aldri stakkars meg. Da kan jeg begynne å tenke sånn at stakkars kjæresten min. Nå var jeg kanskje litt bitch uten at jeg mente det. Og jeg kan gjerne gå bort til han og unskylde. Når jeg gråter så er det aldri fordi jeg syns synd på meg selv, men at jeg har såret noen eller at de har (hatt) det vondt. Med Jennie for eksempel blir jeg utrolig lei meg fordi jeg vet at hun ikke hadde det bra over lengre tid og at hun ikke fikk den hjelpen hun fortjente. Jeg tenker på alt hun ikke får oppleve og alle drømmene hun hadde som hun ikke fikk sjansen til å strekke seg etter. Så tenker jeg på foreldrene og søstern som sitter igjen med knuste hjerter.
Jeg klarer ikke se for meg at jeg noen gang kunne vært egoistisk og tenkt på meg selv. Alt handler om andre rundt meg. Derfor får jeg høye forventninger til meg selv. Jeg må gjøre alt perfekt slik at andre skal ha det bra og at dem skal være fornøyd. Dette er jo en ganske fin egenskap når det ikke er så ekstremt. Kort sagt legger jeg meg ned som ei dørmatte for at andre skal ha det bra. Hvis folk kommer til meg med problemer så lytter jeg alltid, uansett om jeg ødelegger meg selv ved å gjøre det. Jeg blir en frivillig slave og det er jo ikke sånn jeg vil leve resten av livet mitt.
Det er en lang vei å gå for å snu på dette. Jeg har ikke lyst til å være den som lister seg på tå for å ikke være til bry for andre, men jeg vil heller ikke være egoistisk. Så da må man prøve å finne en balanse i livet. Det samme gjelder jo alle følelsene. Problemet er bare det at det er ikke så lett. Så derfor har jeg et godt råd til alle dere som sliter psykisk eller føler at det er tung. Snakk med noen, oppsøk hjelp. Gjør noe for å bli bedre. For det hjelper ikke å bare “leve med det”. Man trenger faktisk profesjonell hjelp for å bli bedre. Jeg har mye å jobbe med, men da kanskje jeg kan få det bedre med meg selv. Kanskje til og med få døgnrytmen på plass. Balanse i livet hadde vært en fin ting å ha.
Det var noen tanker midt på natten. Det bare strømmet ut. Om det ble et bra og interessant innlegg får være opp til hver enkelt å bestemme. Det var hvertfall fint å få tankene ut på bloggen.
Da skal jeg faktisk prøve å skrive dette innlegget som jeg har gruet meg veldig til. Nemlig grunnen til at jeg har slitt i hele dag og at jeg fikk så lite søvn i natt. Da er jeg nødt til å ta dere tilbake 4 måneder og 1 dag. For det hele startet 5. Januar 2020. Det er nok en kveld som jeg aldri kommer til å glemme. Det var kvelden jeg holdt så hardt i det lille håpet, kvelden jeg ikke fikk puste, ikke klarte å slutte og tenke på alle de grusomme utveiene og kvelden jeg bare ville se henne igjen og fortelle henne hvor utrolig glad jeg er i henne og hvor stolt jeg er som har et så flott og godt tantebarn som henne. Dette var ord jeg aldri fikk fortalt henne. Jeg fikk aldri gitt henne den klemmen jeg ønsket å gi henne. I stedenfor fikk jeg en melding om at hun hadde blitt funnet og brakt til sykehuset der dem ikke klarte å redde henne. Og for nøyaktig 4 måneder siden i dag så gråt jeg og kjente den verste smerten jeg har kjent. En smerte som rev meg i stykker og gjorde verden min tom og full av sorg. Jeg ligger våken om nettene og gråter. Det er en stor del av meg som ble revet bort.
I dag er det 4 måneder siden du ikke klarte å holde deg oppe noe mer. 4 måneder siden du hadde vært sterk før lenge. 4 måneder siden du hadde skreket etter hjelp, men ingen hjelp kom. Jeg savner deg bare mer og mer for hver dag, men det er disse dagene som er verst. 5-6 hver måned. Like tungt hver gang, kanskje til og med tyngre. Du har alltid vært en stor del av meg og selvom jeg ikke så deg så ofte var du alltid i tankene mine.
Det å ha flotte minner å se tilbake på hjalp en liten stund, men på dager som denne så gjør det bare vondt. Jeg gråter så jeg får så vondt inni meg at jeg ikke får puste. Følelsen av sorg og savn kveler meg. Du gikk bort så alt for tidlig, men hadde også opplevd så mye vondt som det går an i løpet av et liv. Jeg vet at du ikke vil at noen av oss skal ha det vondt, men når ei så flott jente går bort så alt for tidlig så er det umulig å unngå.
Tusen går så alt for fort, men samtidig står den stille. Det kjennes ut som om livet går videre, men at jeg står fast på den dagen du forlot oss. Det som gjør ekstra vondt er å ikke kunne besøke graven din. Jeg vil bare dra dit, legge på en rose og gråte til jeg ikke ikke har flere tårer igjen. Så vil jeg fortelle deg hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg savner deg og ditt flotte smil. Jeg vil fortelle deg at jeg hører latteren din hver gang jeg tenker på deg og at jeg skulle ønske at vi kunne hatt én dag til sammen. Det å se tilbake på julaften 2019 som et siste farvel gjør meg både trist og glad. Jeg så på deg og du smilte mot meg. Når jeg tullet så var alltid smilet og latteren din til stede. Dette er et dyrebart minne som jeg håper går om igjen og om igjen i hodet mitt. Du var den peneste i hele rommet og du strålet til tross for dine tanker som kun du viste om. Så mye du gav av deg selv selvom du kort tid etter ikke orket mer. Tusen takk for den beste og siste julen med deg.
Jeg sitter nå med tårer i øynene og klump i halsen. Dagen i dag har bydd på så mange vonde følelser og tanker. Det gjør så vondt at jeg så vidt harorker å fungere i dag. Middag og pakket ut av esker fra posten er alt jeg har gjort. Resten av dagen har gått til tårer, utmattelse og en runde brettspill for å få tankene på noe annet. Jeg orker ikke ligge og se ut i luften med tårevåte øyne og en mage som knyter seg. Alt jeg vil nå er å spise godteri/kake og drikke brus. Trøstespise. Ja, jeg lurte på når det skulle dukke opp igjen. Så jeg tok litt sjokolade, men så følte jeg meg bare verre og ble småkvalm. Jeg drakk et par slurker med brus, men det var ikke noe godt. Allikevel føles det ut som jeg trenger mer. Akkurat nå har jeg mest lyst til å kaste alt i søpla. Dette skal ikke få ødelegge alt jeg har gjort til nå. Jeg føler at jeg har kommet for langt til det.
Hva skal man egentlig gjøre når man kommer til et punkt der man føler at livet går nedover så fort? Hvordan skal jeg klare å takle sorgen som jeg nå sitter midt oppi? Og da uten å spise på meg alle kiloene jeg har gått ned det siste året. Jeg vil virkelig ikke synke helt ned dit igjen så jeg må nesten finne noe annet som kan hjelpe meg opp igjen.
Dette er altså det jeg sliter med i dag og grunnen til at jeg sov dårlig i natt. Det knyter seg i magen og jeg vrir meg i smerte. Noen ganger er jeg sikker på at jeg er i ferd med å bli gal, men det går jo over igjen. Så begynner det å prikke i hele meg og jeg vil bare skrike, kaste ting og slå rundt meg, men jeg holder meg stille og la galskapen være lukket inne. Jeg skulle ønske jeg bare kunne skru på en bryter også følte jeg bare glede. Vi kan jo alle drømme.
Som regel kan jeg blå igjennom bildene mine på mobilen og det går helt greit når jeg kommer til bilder av henne, av grava og alt det. Nå har jeg ikke orket å åpne galleriet engang. Så ja, sorgen har blitt verre. Jeg prøver å tenke positivt, men i dag har ikke det gått så bra. Tankene mine er et evig stort kaos og jeg tenker masse på familien min og hvordan alle nå har det på denne grusomme dagen. Jeg prøver å holde kontakten med familien min og jeg syns det har vært viktigere enn venner nå, men det er ikke alltid jeg orker det engang. Nå har jeg fått skrivd litt med svigerinna mi (moren til Jennie) og søstra mi, men jeg vil egentlig ligge her og ikke gjøre noe. Jeg er jo veldig glad i familien min og vil at alle skal ha det bra. Nå vet jeg jo at dem ikke har det bra og det gjør så utrolig vondt. Det gjør det vanskeligere å spørre hvordan det går, men for meg er det et must. Så får bare energien min bli borte og tårene komme. Familien min betyr alt for meg og jeg vil vite hvordan det går. Jeg prøver så godt jeg kan å komme med noe trøstende ord og fortelle dem hvor glad jeg er i dem. Man vet aldri hva som skjer i morgen så jeg syns det er viktig å fortelle de man er glad i hvor mye man setter pris på dem og hvor glad man er for at dem er i livet ditt.
Jeg tar ingenting forgitt og jeg prøver å bruke min energi på å spre glede og nyte hvert sekund av livet. For meg veier kjærlighet, respekt og omtanke mye mer enn penger og fame. Hvis jeg måtte byttet alle pengene mine mot at familien min hadde hatt det bra så ville jeg gjort det med en gang. Så mye betyr dem for meg.
For en liten stund siden handlet jeg en liten sekk på Zalando. Denne har jeg ventet på og i dag kom den endelig. I tillegg fikk jeg pakken fra Ragnaråkk. Jeg ble så fornøyd med den første leveransen fra dem så jeg fikk lyst til å kjøpe mer. Litt andre ting denne gangen. Og jeg må si at jeg er minst like fornøyd med denne pakken. Denne gangen er det ikke noe klær å vise frem, men litt accessories og sånt. Også har jeg fått hårfargen jeg bestilte fra lyko også. Så ja, det har vært litt å pakke ut i dag. Nå er jeg endelig ferdig og jeg har fått tatt bilde av tingene så da er det bare å begynne og vise frem alt sammen.
Det første jeg vil vise dere er ryggsekken jeg kjøpte på Zalando. Svart “skinn” med nagler. Merket heter spiral. Denne sekken er jo utrolig fornøyd med. Den passer perfekt til turer i skog og mark, byturer… Ja, egentlig uansett hvor jeg måtte ønske. Også slipper jeg det stresset med at veska sklir ned fra de små skuldrene mine. Det tar jo så mye energi å måtte dra den opp eller holde den på plass. Jeg kommer nok allikevel til å ha med veske av og til også, men en liten sekk er mer praktisk. Så ja, jeg er veldig fornøyd med dette kjøpet og gleder meg til å begynne og bruke denne.
Så kjøpte jeg ting fra Ragnaråkk. Det ble en del patch bl.a fordi jeg syns den ene olajakka mi var litt kjedelig. Da er det jo bare å stryke på noe fancy patch så blir det en helt ny jakke. Og Ragnaråkk har en del å velge mellom så det var lett for meg å finne noen som jeg likte og som passer min stil.
Som dere ser så ble det litt forskjellig fra Ragnaråkk denne gangen. Jeg fikk kjøpt smykker, dørmatte, kakekrukke og pynt til fjeset. Nå har jeg hvertfall litt å velge i når det kommer til smykker. Endelig fant jeg noen smykker som også passer min stil. Jeg kan si at det har ikke vært lett, men det kommer noen fine ting her og der. Min nye yndlingsbutikk er definnetivt Ragnaråkk. Det kan jeg få tak i alt fra klær og sko til dekor, hårfarge og piercinger. De har veldig mye forskjellig. Det eneste som er litt kjedelig er at de blir veldig fort utsolgt for min størrelse når det kommer til klær. Nå har jeg jo fått en god del klær. Jeg har bukser, skjørt og topper til sommeren. Det eneste jeg mangler er kjoler. Jeg vet jeg har noen kjoler hjemme hos mamma, men så var det å komme seg helt dit da.
Men jeg har som sagt handlet fra lyko også. Jeg har endelig hårfarge så jeg kan få fikset opp i kaoset på hodet mitt. Forhåpentligvis blir det bra nå og alt matcher. Det jeg er veldig redd for er jo at den bra overgangen fra rød til lilla vil bli veldig stygg når jeg nå må farge det på nytt, men vi får se hvordan det går. Fargen ser hvertfall mye bedre ut enn den forrige så da satser vi på at det blir bra og at jeg kan la håret mitt få hvile etter dette. Sånn ser hvertfall fargen ut i boksen.
Problemet er bare det at jeg orker ikke noe i dag. Jeg skal fortelle dere om dette i et annet innlegg. Men da må man rett og slett bare vente til man har ork til å starte. Nå må jeg være ekstra nøye sånn at jeg ikke går for mye over det lilla. Det krever jo en del krefter som jeg ikke har i dag. Eller man vet jo aldri, plutselig kommer den tilbake.
Dette betyr jo altså at den middagen jeg hadde planer om å lage ikke blir noe av. Sånn er det å være meg. I det ene øyeblikket gleder man seg skikkelig og i det andre så vil man ingenting. Det er ikke lett med alt som foregår, men man må jo bare gjøre det beste ut av det. Derfor er jeg veldig glad for at jeg kjøpte inn en del pølser og pølsebrød. For noen ganger går ikke livet slik man vil og da er det greit med lettvint mat så man har en bekymring mindre.
Men jeg håper dere likte dette innlegget. Kommenter gjerne om du ønsker å se mer av dette. Du kan også følge bloggen min på Facebook. Du kan også følge meg på Instagram. Der heter jeg catruth92. Så håper jeg dere har en flott dag og koser dere masse. Jeg skal hvertfall prøve å komme med 1 innlegg til i dag. Vi får se om jeg klarer det.
