Når jeg tenker tilbake på min barndom så syns jeg det er ganske overraskende at jeg sitter her den dag i dag. Jeg fikk så mye stygt slengt etter meg. Dem lugga, dyttet meg, kastet tingene mine osv. Den lista er så lang at det ville tatt hele natten å skrive de ned, men det er allikevel noen episoder jeg husker veldig godt. Dette er ting som har gjort at jeg sliter litt ekstra den dag i dag. Derfor tenkte jeg at jeg bare måtte få dette skrivd ned et eller annet sted. Så når jeg er ferdig med dette innlegget så tenker jeg at jeg tar frem macen og begynner å skrive ned alle disse episoden i barndommen min som sitter litt ekstra dypt.
Planen er jo å skrive en bok og jeg har prøvd så mange ganger. Før pcen min ble ødelagt så hadde jeg jo skrivd en halv bok, men nå vet jeg nøyaktig hvordan jeg vil ha den. Dette blir ikke et veldig langt innlegg. Jeg måtte bare få dette ut fordi den boken jeg ønsker å skrive ville betydd alt for meg om den hadde blitt gitt ut. Det krever så utrolig mye jobb, men det er jo det som er drømmen. Tenk å kunne gi ut sin egen bok med sin egen historie. Historie om mobbing, hvordan det var å få en sånn aha-opplevelse når man fant ut at man sliter psykisk. Det å gå hos en psykolog og få hjelp og hvor lang tid det faktisk tok før jeg turte å åpne meg. Dette er jo en historie jeg har lyst til å dele med verden. Jeg har lest Sophie Elise sine bøker og Annijor, men de er hvertfall ikke skrevet på den måten som jeg har en plan om da. Det er jo veldig mange som skriver bøker og deler sin historie. Jeg føler allikevel at min er litt annerledes. Også er det jo jeg som skriver med mine egne ord og på min måte så kanskje den skiller seg litt ut. Det vil jo bli en selvbiografi og det at jeg har opplevd mobbing betyr jo ikke at boka mi vil ligne på noen andre sin. Det er uansett noe jeg ønsker så utrolig sterkt å få til. Jeg vet at jeg har snakket om dette så utrolig lenge, men ikke kommet noe vei med. Derfor prøver jeg igjen. Nå har jeg en plan og jeg vet hvordan jeg vi gå frem. Så da er det vel bare å krysse fingrene og se hvordan det går. Det blir uansett en veldig gøy og spennende prosess. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at en dag kan jeg sitte med et eksemplar i hånden og si “Jeg klarte det faktisk!”.
