Da skal jeg faktisk prøve å skrive dette innlegget som jeg har gruet meg veldig til. Nemlig grunnen til at jeg har slitt i hele dag og at jeg fikk så lite søvn i natt. Da er jeg nødt til å ta dere tilbake 4 måneder og 1 dag. For det hele startet 5. Januar 2020. Det er nok en kveld som jeg aldri kommer til å glemme. Det var kvelden jeg holdt så hardt i det lille håpet, kvelden jeg ikke fikk puste, ikke klarte å slutte og tenke på alle de grusomme utveiene og kvelden jeg bare ville se henne igjen og fortelle henne hvor utrolig glad jeg er i henne og hvor stolt jeg er som har et så flott og godt tantebarn som henne. Dette var ord jeg aldri fikk fortalt henne. Jeg fikk aldri gitt henne den klemmen jeg ønsket å gi henne. I stedenfor fikk jeg en melding om at hun hadde blitt funnet og brakt til sykehuset der dem ikke klarte å redde henne. Og for nøyaktig 4 måneder siden i dag så gråt jeg og kjente den verste smerten jeg har kjent. En smerte som rev meg i stykker og gjorde verden min tom og full av sorg. Jeg ligger våken om nettene og gråter. Det er en stor del av meg som ble revet bort.

I dag er det 4 måneder siden du ikke klarte å holde deg oppe noe mer. 4 måneder siden du hadde vært sterk før lenge. 4 måneder siden du hadde skreket etter hjelp, men ingen hjelp kom. Jeg savner deg bare mer og mer for hver dag, men det er disse dagene som er verst. 5-6 hver måned. Like tungt hver gang, kanskje til og med tyngre. Du har alltid vært en stor del av meg og selvom jeg ikke så deg så ofte var du alltid i tankene mine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det å ha flotte minner å se tilbake på hjalp en liten stund, men på dager som denne så gjør det bare vondt. Jeg gråter så jeg får så vondt inni meg at jeg ikke får puste. Følelsen av sorg og savn kveler meg. Du gikk bort så alt for tidlig, men hadde også opplevd så mye vondt som det går an i løpet av et liv. Jeg vet at du ikke vil at noen av oss skal ha det vondt, men når ei så flott jente går bort så alt for tidlig så er det umulig å unngå.

Tusen går så alt for fort, men samtidig står den stille. Det kjennes ut som om livet går videre, men at jeg står fast på den dagen du forlot oss. Det som gjør ekstra vondt er å ikke kunne besøke graven din. Jeg vil bare dra dit, legge på en rose og gråte til jeg ikke ikke har flere tårer igjen. Så vil jeg fortelle deg hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg savner deg og ditt flotte smil. Jeg vil fortelle deg at jeg hører latteren din hver gang jeg tenker på deg og at jeg skulle ønske at vi kunne hatt én dag til sammen. Det å se tilbake på julaften 2019 som et siste farvel gjør meg både trist og glad. Jeg så på deg og du smilte mot meg. Når jeg tullet så var alltid smilet og latteren din til stede. Dette er et dyrebart minne som jeg håper går om igjen og om igjen i hodet mitt. Du var den peneste i hele rommet og du strålet til tross for dine tanker som kun du viste om. Så mye du gav av deg selv selvom du kort tid etter ikke orket mer. Tusen takk for den beste og siste julen med deg.

Jeg sitter nå med tårer i øynene og klump i halsen. Dagen i dag har bydd på så mange vonde følelser og tanker. Det gjør så vondt at jeg så vidt harorker å fungere i dag. Middag og pakket ut av esker fra posten er alt jeg har gjort. Resten av dagen har gått til tårer, utmattelse og en runde brettspill for å få tankene på noe annet. Jeg orker ikke ligge og se ut i luften med tårevåte øyne og en mage som knyter seg. Alt jeg vil nå er å spise godteri/kake og drikke brus. Trøstespise. Ja, jeg lurte på når det skulle dukke opp igjen. Så jeg tok litt sjokolade, men så følte jeg meg bare verre og ble småkvalm. Jeg drakk et par slurker med brus, men det var ikke noe godt. Allikevel føles det ut som jeg trenger mer. Akkurat nå har jeg mest lyst til å kaste alt i søpla. Dette skal ikke få ødelegge alt jeg har gjort til nå. Jeg føler at jeg har kommet for langt til det.

Hva skal man egentlig gjøre når man kommer til et punkt der man føler at livet går nedover så fort? Hvordan skal jeg klare å takle sorgen som jeg nå sitter midt oppi? Og da uten å spise på meg alle kiloene jeg har gått ned det siste året. Jeg vil virkelig ikke synke helt ned dit igjen så jeg må nesten finne noe annet som kan hjelpe meg opp igjen.

Dette er altså det jeg sliter med i dag og grunnen til at jeg sov dårlig i natt. Det knyter seg i magen og jeg vrir meg i smerte. Noen ganger er jeg sikker på at jeg er i ferd med å bli gal, men det går jo over igjen. Så begynner det å prikke i hele meg og jeg vil bare skrike, kaste ting og slå rundt meg, men jeg holder meg stille og la galskapen være lukket inne. Jeg skulle ønske jeg bare kunne skru på en bryter også følte jeg bare glede. Vi kan jo alle drømme.

Som regel kan jeg blå igjennom bildene mine på mobilen og det går helt greit når jeg kommer til bilder av henne, av grava og alt det. Nå har jeg ikke orket å åpne galleriet engang. Så ja, sorgen har blitt verre. Jeg prøver å tenke positivt, men i dag har ikke det gått så bra. Tankene mine er et evig stort kaos og jeg tenker masse på familien min og hvordan alle nå har det på denne grusomme dagen. Jeg prøver å holde kontakten med familien min og jeg syns det har vært viktigere enn venner nå, men det er ikke alltid jeg orker det engang. Nå har jeg fått skrivd litt med svigerinna mi (moren til Jennie) og søstra mi, men jeg vil egentlig ligge her og ikke gjøre noe. Jeg er jo veldig glad i familien min og vil at alle skal ha det bra. Nå vet jeg jo at dem ikke har det bra og det gjør så utrolig vondt. Det gjør det vanskeligere å spørre hvordan det går, men for meg er det et must. Så får bare energien min bli borte og tårene komme. Familien min betyr alt for meg og jeg vil vite hvordan det går. Jeg prøver så godt jeg kan å komme med noe trøstende ord og fortelle dem hvor glad jeg er i dem. Man vet aldri hva som skjer i morgen så jeg syns det er viktig å fortelle de man er glad i hvor mye man setter pris på dem og hvor glad man er for at dem er i livet ditt.

Jeg tar ingenting forgitt og jeg prøver å bruke min energi på å spre glede og nyte hvert sekund av livet. For meg veier kjærlighet, respekt og omtanke mye mer enn penger og fame. Hvis jeg måtte byttet alle pengene mine mot at familien min hadde hatt det bra så ville jeg gjort det med en gang. Så mye betyr dem for meg.