I dag har det vært en veldig rolig dag, hvis man ser bort i fra hva som skjer i hodet mitt. Jeg har følt at de siste dagene ikke har vært helt enkle, men forhåpentligvis blir det bedre snart. Å sitte med depresjon og føle seg så langt nede er ganske slitsomt. Den verste følelsen jeg vet om er å være sliten uten å ha gjort noe. I tillegg går det utover søvnen. Tidlig på kvelden i dag sovnet jeg og fikk sovet i 30 minutter. Når jeg våknet opp så var jeg helt ødelagt og har brukt kvelden til å så på serie, spise og prøve å ikke lytte til alle tankene som svirrer oppi hodet mitt.

Spesielt den siste tiden har det vært veldig vanskelig å holde humøret oppe. I tillegg har jeg hatt lyst på noe søtt hele tiden og føler meg mer og mer innesperret for hver dag. Jeg kjenner på savnet av å møte familie og venner. Jeg savner å bare komme seg ut og kunne gjøre vanlige ting. Vi er jo fortsatt i en ganske annerledes tid og jeg vil gjerne holde avstand til folkemengder osv. Det er bare noe inni meg som rakner etter så lang tid hjemme. Det sliter på psyken og det tror jeg ganske mange kan kjenne seg igjen i.

Vi har jo veldig fine turmuligheter rundt her, men når jeg tenkte at i dag skal jeg gå en tur alene siden samboeren min hadde andre ting å gjøre så fikk jeg fullstendig panikk. Så i dag ble det ikke noe tur ut. Faktisk har det nesten ikke blitt noe som helst i dag. Mesteparten av tiden har jeg bare ligget her og sett ut i lufta. Ellers så har jeg lagd middag og spilt litt brettspill, men humøret har ikke vært i nærheten av hva det pleier.

I tillegg til at jeg har ligget med depresjon i hele dag så nærmer det seg psykologtime. Jeg er virkelig ikke klar for det. Allikevel tenker jeg at det er noe jeg bare må gjøre. Det verste jeg vet er å avlyse ting. Jeg biter heller tenna sammen og får det overstått. Det er jo bare 45 minutter 1 gang i uka. Det klarer jeg. Det er bare så slitsomt å føle seg så utslitt uten grunn. Slitsomt og irriterende. Jeg har faktisk mest lyst til å gråte, men jeg klarer ikke. For tiden er det ikke tristhet som plager meg aller mest, men en sånn tung, mørk skygge som dytter meg ned og suger ut energien min. Bare det å lage seg noe å spise føles ut som en jobb.

Så når noen kommer med noe negativt eller bare litt kritikk eller hva det måtte være så dytter jeg det så langt unna som overhode mulig. Jeg orker ikke noe negativitet eller diskusjoner. Det trenger ikke være noe stort engang. Føler jeg det tapper energi av meg så bare snur jeg ryggen til. Hvis jeg ikke gjør det så ender det med at jeg blir gal, sier ting jeg ikke mener eller bare sliter meg ut rett og slett. Hvor det går derfra vil jeg ikke engang tenke på.

Jeg føler at disse slitsomme periodene bare blir verre og verre. Kanskje det bare er jeg som ikke tåler det like bra lengre. Det føles hvertfall helt grusomt akkurat nå. Så nå tenker jeg at jeg prøver å komme meg i seng. Forhåpentligvis får jeg sove og kan få litt mer enn 2 minutter hjemme alene i morgen til å kanskje begynne veldig smått å trene. Får vel bare krysse fingrene og håpe. I tillegg håper jeg at trening vil hjelpe meg. Det har pleid å fungere før så da får vi bare se om vi i det hele tatt får tid, har energi og motivasjon til en kjapp treningsøkt før jeg hopper i dusjen. Jeg er lei av å ligge her og føle meg så langt nede.

Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde noe av å trene foran andre fordi da ville ting vært mye enklere, men jeg syns det er så flaut og jeg føler meg bare teit. Jeg har trent på treningsstudio én gang og det var ikke helt meg. Jeg hater oppmerksomhet og mennesker generelt er ikke min sterkeste side. Å stå og trene foran andre da blir bare kleint. Sånn egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde et treningsrom hjemme som jeg kunne trent i fred, men eneste rommet vi har er soverommet og det har jo samboeren min okkupert med pult og pcer. Det er lettere for han å kunne rømme til noe enn det er for meg. Jeg føler meg litt fanget når jeg verken har et eget rom til meg selv eller en hage å flykte til. Så i slike perioder er det litt ekstra vanskelig for meg, men jeg kommer meg igjennom det. Det gjør jeg jo alltid.

Samboeren min kommer hjem og jeg ligger fortsatt i senga. Siden han måtte på møte via pcen så hoppet jeg opp, fikk kledd på meg og kom meg ut i stua. Han hadde vært i postkassa og det ventet det en pakke til meg. Jeg åpnet opp pakken og inni der fant jeg den siste boka jeg har ventet på og ikke fortalt om. Det er en bok jeg syns høres veldig spennende ut og jeg gleder meg veldig til å begynne og lese. Nå har jeg jo noen bøker å velge mellom og kommer ikke til å kjøpe noen flere nå, hvertfall ikke på en stund.

Når jeg så på åndenes makt så var Gro-Helen Tørum min favoritt. Det å kunne kjøpe boken hennes og lese om hennes barndom osv. Er veldig fint og jeg er veldig spent på denne boka. Det er jo så klart en ganske stor diskusjon bak dette med ånder og uforklarlige hendelser. Jeg har nok opplevd litt for mye til å ikke tro at det er mer mellom himmel og jord. Samboeren min derimot er helt motsatt. Jeg syns allikevel det kan være spennende å høre hva han mener om ting jeg har opplevd og hvordan han vil forklare det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå skal dere få høre om 3 hendelser som faktisk har skjedd meg. Det er jo ikke veldig lenge siden jeg fortalte dere om ballongen på bursdagen til brodern så den tar jeg ikke opp i dag, men det er absolutt ikke den eneste historien jeg har å fortelle. Så her kommer 3 hendelser som har skjedd meg og som jeg ikke har funnet et godt svar på.

1. For lenge siden satt jeg hjemme i sofaen hos mamma. Jeg var den eneste som var hjemme og inne i huset. Mamma var ute og hang opp tøy. I den ellers stille stunden hører jeg plutselig en stemme si “Cathrine” og jeg snur meg mot den åpne balkongdøra. Der stod det jo ingen. Jeg går ut til mamma og spør er om hun hadde ropt på meg, men det hadde hun ikke. “Merkelig. Jeg hørte navnet mitt helt tydelig bli sagt” sier jeg. Mamma løftet bare på skuldrene og sa igjen at det var ikke hu som hadde ropt. I ettertid lurer vi jo på om det er bestefar (pappaen til mamma) som har tatt seg en tur. På sommeren pleide han alltid å gå rundt huset og inn verandadøra. Det er faktisk den eneste gangen jeg har vært helt rolig inni meg når noe sånt har skjedd. Kanskje det var han. Søstern min har jo sett en tynn mannskikkelse sitte på skrivebordet. Så ja, kanskje det er far som passer på. Far fikk se søstern min en gang før han døde. Hun var nyfødt og han satt bare ved siden av henne og så på henne. Så hvis det faktisk er far som sitter å ser på henne sove så er jo det på en måte veldig fint, men kanskje ikke for henne som opplever det.

2. Det har skjedd mye uforklarlig hjemme hos mamma og også denne hendelsen skjedde i stua. Mamma hadde fått ei vegglampe etter tanta si. En dag vi så bort på den så stod den ene pynten på lampa og svingte frem og tilbake, frem og tilbake. Den stoppet ikke. Det var samme bevegelsen hele tiden. Ikke gikk den saktere og ikke fortere, bare samme tempoet hele tiden. Vi satt å så på den ganske lenge uten at det ble noe forandring og mamma syns jo det er gøy å tulle med meg. Jeg vet jo at det ikke er noe farlig, men allikevel er det jo litt ekkelt å oppleve sånt, særlig når den lampa kommer fra hennes avdøde tante. Så til slutt reiste jeg meg opp og fikk stoppet den. Jeg tenkte bare “Hvis den begynner igjen nå så går jeg”. Det gjorde den heldigvis ikke.

3. En kveld hjemme på barnerommet lå jeg og skulle sove. Det var helt mørkt og jeg så ingenting. Før var jeg nemlig ikke redd for noe og sov gjerne med et helt mørklagt rom. Etter denne hendelsen så gjør jeg ikke det mer. Jeg lå i senga og det var helt stille. Plutselig hører jeg noen/noe løpe fra den ene siden av senga til den andre. Jeg fylles med en ekkel følelse bare ved å skrive det nå. Da dette skjedde lå jeg stiv av skrekk. Jeg klarte ikke tørr meg, jeg var helt lammet av frykt. Sånn lå jeg vel 1 time. Jeg klarte ikke bevege en muskel og jeg turte så vidt å puste. Når jeg endelig klarte å rive meg løs fra frykten så løp jeg bort og skrudde på lyset. Aldri har jeg sovet med lyset av i det huset igjen. Jeg er faktisk livredd for at noe sånt skal skje igjen. Det var ofte at jeg tenkte at jeg kunne ha mistet nøklene på gulvet fordi dem hadde en lang kjetting og kunne kanskje hørt sånn ut, men når jeg prøvde det så var det ikke i nærheten. Det var faktisk som høylytt løping over gulvet. Det var ikke mus i veggen eller noe sånt. Ja, jeg har tenkt ganske nøye igjennom dette fordi jeg ikke vil at det skal være sant. Allikevel tror jeg nok ikke det finnes en enkel forklaring på akkurat den hendelsen der. Jeg vet hva jeg hørte. Så den opplevelsen var ikke noe gøy å oppleve. Jeg blir som sagt helt ekkel i kroppen av å tenke på det den dag i dag.

Ellers så har jeg alltid en skikkelig ekkel følelse av at noen prøver å gripe etter beina mine når jeg går opp trappa hjemme hos mamma. Det er som om noen står under trappa og skal ta tak i føttene og dra meg ned. Jeg får også en ekkel følelse i dusjen der. Når jeg står i dusjen så føles det ut som om noen ser på meg og det er så ekkelt å ha den følelsen. Jeg har aldri kjent det her eller i Modum. Ikke engang i leiligheten på Konnerud. Kun i huset til mamma. Det syns jeg er veldig merkelig siden huset er nesten like gammelt som meg og kun vi har bodd i det, men det er noe ekkelt i det huset som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Søstra mi har det på samme måte og når hun fortalte at hun følte de samme tingene som meg så fikk jeg frysninger. Jeg har også hørt at den broren min ikke liker det ene soverommet så noe merkelig skjer nok i det huset som vi ikke helt har funnet ut av.

Har du opplevd noe du ikke kan forklare?

Tror du på sånt?

Det er en del ting jeg har lyst til å gjøre og nå som jeg har penger til å unne meg litt ekstra i hverdagen så tenker jeg kjør på! Det har vært noen bekymringer fra mamma og jeg forstår jo at hun ikke vil at jeg skal ha piercinger i ansiktet, tatoveringer jeg vil angre på osv. Men beklager mamma, dette er mitt liv og min kropp og jeg vet du ikke vil elske meg noe mindre. Så jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre et par ting før dette året er omme. Også tenker jeg hvorfor ikke lage et innlegg om mine planer. Det er jo alltid gøy å dele litt sånne tanker og planer med dere flotte lesere.

Er det noe jeg IKKE skal gjøre så er det å ta operasjoner. Mine komplekser skal få lov å være slik dem er. Jeg har heller ikke lyst på større pupper eller rompe, ikke vil jeg ha smalere nese og heller ikke større lepper. Jeg er meg og jeg syns det er helt greit hvordan jeg ser ut. Jeg elsker den lille bollenesa mi av den enkle grunn at min bestemor hadde samme type nese. Jeg overlever om jeg ikke ser ut som en modell. Det eneste jeg vil er litt pynt på denne kroppen. Jeg har alltid elsket tatoveringer og piercinger så nå er det på tide å gjøre det jeg elsker. Her er lista mi for 2020. Please corona, ikke ødelegg for meg nå!

1. Tatoveringer jeg har lyst til å ta. Jeg har tenkt så mye på hva slags type tatoveringer jeg vil ha og nå står det på 3 små som virkelig betyr masse for meg. Den ene blir en venninnetatovering med Harry Potter tema. Nummer 2 blir en minnetatovering til min kjære Jennie. Og den siste blir en tatovering til Oliver. Slik at jeg alltid har en del av dem med meg, et symbol på kjærligheten jeg har for dem alle 3. Jeg tror nok aldri jeg hadde tatt en tatovering sammen med ei venninne hvis jeg ikke var 110% sikker på at vi kommer til å være venner for alltid. Nå har vi vært venner i noen år og ikke en gang har vi hatt en krangel. Så jeg har disse 3 små tatoveringene som jeg er helt sikker på at jeg skal ta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

2. Piercing i øyenbrynet og resten av høyre øret. Dette har jeg snakket om så lenge og det er definnetivt noe jeg kommer til å gjøre. Kanskje begynne med den i øyenbrynet også får jeg se hvor langt jeg kommer. Jeg har også tenkt litt på å utvide de nederste hullene i øra mine. Det finnes så mange søte piercinger med motiver som jeg har så lyst på. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å utvide de til det punktet, men jeg vil hvertfall prøve. Jeg liker ikke de store runde som folk har i øra, men de små tror jeg hadde passet meg. Også er det mye enklere å få hullet tilbake til mindre størrelse igjen hvis man ikke utvider for mye. Så kanskje jeg begynner å utvide i år,kanskje neste år. Jeg må nok tenke litt mer på akkurat det, men jeg føler at det må være mitt valg.

3. Falske negler. Jeg er lei av at neglene mine knekker med en gang jeg gjør husarbeid eller ikke har filt dem på 2 uker. Det går også mye penger til neglelakk, neglelakkfjerner og bomull. Hvorfor ikke bruke litt penger til å få fikset dem i stedenfor? Da holder dem jo mye lengre og jeg kan gjøre husarbeid. Dette er noe jeg har så lyst til nå som jeg har råd til det. Det er så kjedelig å spare negler også knekker dem når de er lange nok. Nei, da går jeg heller å fikser dem og jeg vet nøyaktig hvordan jeg vil ha dem. De skulle vært svarte med gullmønster. Så ja, det blir nok noe jeg kommer til å gjøre. Jeg syns det er så stygt når en negl har knekt helt ned og de andre er langt. Om det skjer med falske negler kan jeg bare dra å fikse det. Litt verre med egne negler som tar hundre år å gro ut igjen.

4. Så har jeg lyst til å barbere siden av hodet mitt. Neida, men jeg har lyst til å gjøre noe med håret mitt hos en frisør sånn at det blir litt ekstra wow. Drømmen hadde egentlig vært å kunne sette inn løshår, men jeg vet at jeg kommer til å være det. Jeg har prøvd clip on og jeg holdt på å bli gal. Men kanskje få en litt annerledes frisyre hadde jo vært gøy. Vi får se hva som skjer.

En ting er hvertfall sikkert og det er at jeg skal ha tatovering og piercing. Det er ting jeg har tenkt så utrolig lenge og når jeg fant bilder av disse 3 ulike tatoveringene så føltes det så riktig. De betyr mye for meg og det kommer de til å gjøre livet ut, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Jeg vet at det jeg ikke gjør kommer jeg til å angre mer på enn det jeg faktisk har gjort. Man må leve her og nå.

Hvorfor skulle jeg liksom angre på en tatovering som det ligger så mye kjærlighet bak? Jeg tror helt ærlig at jeg vil elske dem og være så glad for at jeg gikk igjennom litt smerte for å forevige den kjærligheten.

Om jeg blir lei eller ikke syns det er noe fint med piercing lengre så går det an å fjerne den. Det er jo ikke sånn at jeg limer den fast i fjeset mitt med superlim og aldri får den av meg igjen.

Da har jeg hvertfall en plan på hva jeg har lyst til å gjøre fremover. Så får vi bare håpe at det lar seg gjøre. Jeg klarer nesten ikke vente med å kunne tatovere meg, men jeg føler at jeg må vente en liten stund til. Målet er i løpet av 2020 så vi får se om det lar seg gjøre.

Har du lyst på piercing/tatovering?

Har du noen fra før av?

Etter å ha brettet klærne på tørkestativet og sett på samboeren min henge opp tøy så gikk jeg å la meg. Klokka var vel 7 eller noe på morgenen. Når jeg først la meg så sovnet jeg ganske fort. Så ble det noen timer på øyet før jeg våknet igjen og ville gjøre mer. Jeg fortsatte der jeg slapp i natt. Det ble oppvask, rydding og støvsuging. Jeg fikk satt på en ny vask og det har egentlig gått i ett siden jeg stod opp. Med små pauser innimellom så klart ellers hadde jeg ikke klart å gjøre halvparten av det jeg har gjort nå.

Når jeg kjente at kroppen hadde fått nok rydding for i dag så lagde jeg middagen og spiste litt. I dag ble det hjemmelagd pizza med mozarella. Dette anbefaler jeg folk å prøve om dere ikke har smakt moxarella på pizza før. Det er utrolig godt og veldig enkelt å sette sammen. Det tar ikke lang tid heller.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Over her kan dere se pizzaene før og etter steking. Det første har mozarella, pesto, tomat og pizzasaus. Den andre har mozarella, pesto, tomat, sopp og pizzasaus. Jeg hadde kjøpt inn litt lite mozarella så da vet jeg det til neste gang. Man trenger 2 mozarella til 2 tynne pizza. Smaken var hvertfall ikke noe feil med. Mozarellapizza er den beste pizzaen som finnes i mine øyne.

Men nå er jeg mett og veldig sliten. Jeg litt rett ut på senga og det har jeg gjort en stund. Kroppen verker, jeg er trøtt, skulle egentlig vært ute å gått en tur og jeg er rastløs. Jeg savner Oslo og bare det å kunne dra noe sted så jeg håper vi får til noe om ikke så alt for lenge. Nå er jeg så lei av disse fire veggene. Og siden ting er åpent så må det jo være lov å bevege seg litt mer fritt. Det blir nok ikke noe akkurat nå fordi jeg er helt utslitt etter i natt og alt jeg har gjort i dag, men jeg håper jeg orker en tur litt senere i dag. Viktig med frisk luft og bevege på kroppen. Det siste har jeg jo gjort i hele dag, men å gå tur er ekstra deilig. Vi får se hva denne kvelden byr på. Klokka har jo faktisk blitt 18:00 allerede. Sykt hvor fort tiden går når man holder kroppen i gang. Det er veldig gøy å ha fått det litt ryddig da. Lov å ta seg en litt lang pause på senga da, mens samboeren sitter ved pulten sin.

Det er jo ikke noe nytt at jeg sliter med å sove, men i natt har jeg faktisk ikke vært litt trøtt engang. Faktisk føler jeg at jeg har så mye energi at jeg bare måtte gjøre noe. Det endte jo med at jeg brukte flere timer til å rydde, ta litt oppvask, vaske benken og tørke litt støv. Det er fortsatt masse igjen, men det har virkelig blitt en stor forbedring her. Nå skal ikke jeg gå rundt her og ta bilder fordi det er absolutt ikke bildevennlig her, men jeg har allikevel noe jeg har lyst til å vise dere. Fordi når jeg fikk ryddet og tørket støv så fant jeg igjen et veldig koselig bilde av meg, søstra mi og tantebarna våres. Dette bildet er fra konfirmasjonen til søstra mi så det begynner jo å bli et par år siden. Jeg bare likte det så godt så da rammet jeg det inn og satt det i vinduskarmen.

Slik ser det altså ut i vinduskarmen nå. Dette er vinduet ved kjøkkenet. Jeg syns det ble så koselig og det passer så fint der. I tillegg fikk jeg vist frem min nye ulvefigur. Jeg syns ulver er så utrolig flotte dyr og statuene man får kjøpt på superkul og i1 på Nordby senteret er bare helt fantastiske. Så det blir mye ulver, drager og feer. I tillegg til alle bildene jeg har rammet inn. Men som dere ser på bildet over så går det jo ikke bare i ulv, drager og fe. Jeg har jo en liten ballerina i vinduskarmen. I tillegg har jeg 2 gyngehester i andre vinduskarmen. Så det er jo litt forskjellig pynt her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Er det noe jeg syns er gøy så er det å pynte opp. Også er det veldig koselig å ha det ryddig. Hvor lenge det vil holde seg ryddig her er en helt annen sak, men man må vel prøve å ikke rote sånn. Men nå tror jeg at jeg skal sove litt. Nå når alle andre står opp. Jada, døgnrytmen er på plass. Skulle nesten hatt en kveldsjobb eller nattjobb sånn som jeg har snudd døgnet. Vel, jeg får hvertfall søvn (som regel).

Jeg skulle kjøpe bursdagsgave til søstra mi som faktisk fyller 20 år i August. Så begynner jo jeg å tenke. Jeg kan faktisk ikke tro at det har gått 20 år snart siden vi fikk møte henne på sykehuset for aller første gang. Lille meg var skikkelig stolt storesøster. Jeg hadde jo mast masse på å få ei søster og syns jo det var kjempe stas. I snart 20 år har jeg vært utrolig glad i lillesøstra mi og det kommer jeg alltid til å være. Hun kan irritere vettet av meg og gjøre meg sprø, men hun vil alltid være den beste “gaven” jeg har fått for å si det sånn da. Hun er utrolig lett å snakke med og vi har hatt det kjempe koselig sammen. Jeg savner henne alltid utrolig masse når vi ikke er sammen og det beste av alt er at vi er så utrolig ulike. Det at vi er så ulike gjør det jo mer interessant å ha samtaler, dra ut sammen osv. Jeg må jo si at det har nok ikke alltid vært like greit å være henne, men samtidig har jeg prøvd å støtte henne og trøste henne hvis hun har trengt det. Kanskje vi har blitt mer close det siste året, men jeg har hvertfall alltid vært kjempe glad i henne og hatt et ønske om å beskytte henne og alltid være der for henne.

Det var en lang periode da hun vokste opp at jeg følte at jeg mistet henne litt. Jeg hadde flyttet ut og hun hadde sine ting å holde på med. Så det var veldig tøft for meg å bo for meg selv, ikke føle at jeg hadde kontakt med søstra mi på samme måte og i det hele tatt kjenne at vi skle litt fra hverandre. Det husker jeg gjorde veldig vondt for meg. Det tok litt tid før jeg kjent at ting ble bedre mellom oss. Noen ganger var det helt greit, mens andre ganger virket det som om jeg ikke kjente henne lengre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I fjord var vel egentlig da alt endret seg. Jeg flyttet hjem og vi hang mer sammen. Vi kunne snakke med hverandre om alt og jeg følte at jeg ble mer kjent med henne. Det er rart hvordan man får opp øynene og plutselig ser at man ikke kjenner sin egen søster så godt som man trodde. Så da begynte jeg å ta tak i meg selv fordi det var absolutt ikke et slikt forhold jeg ville ha til min egen søster. Nå føler jeg at forholdet mellom oss er sterkere enn noen gang. Endelig føler jeg at jeg kjenner søstra mi. Og det beste av alt er at vi har jevnlig kontakt på sosiale medier, men jeg må jo si at det å bo i samme hus som henne har ikke vært like lett. Det kommer nok av at vi er såpass forskjellige. Så hvis jeg gjorde eller sa noe hun ikke likte så var hun ut med klørne. Og meg med mitt temperament kunne det fort bli ganske slitsomt for begge 2,men jeg må jo si at jeg er glad jeg fikk den tiden hjemme hos mamma og søstern. Vi hadde nok ikke hatt det så bra mellom oss som vi har det nå.

Jeg tror egentlig at den største grunnen til at det ikke var så bra mellom oss før var på grunn av hvordan jeg hadde det med meg selv og hvordan Jeg hadde det rundt meg. Fordi når jeg først hadde besøk av søstra mi så var det veldig dårlig stemning hjemme og det merket også søstra mi. Det var ikke like gøy å ha noen på besøk da. Jeg følte på en måte at jeg ikke fikk lov eller at det var feil at jeg hadde noen i mitt eget hjem, men sånn er det heldigvis ikke lengre. Nå er det egentlig bare corona som har vært problemet. Vel, det og at vi ikke har bra nok møbler til at mamma og søstern kan komme på besøk. Så vi må nok skaffe oss en behagelig sofa etterhvert. Vi må bare se hva som skjer i sommer og fremover. Det er en litt usikker periode fremover i forhold til samboeren og jobb. Det intervjuet han var på gikk vist ikke så bra, men jeg er helt sikker på at han finner noe annet og de som ansetter han vil være kjempe heldige!

Etter at jeg hadde fått farget håret så ble det en liten tur ut. Jeg følte så stor forskjell på hvordan jeg hadde det da jeg gikk ut med det stygge håret og sånn det er nå. Jeg hater å bli sett på, men det var hvertfall ikke fullstendig kris på hodet lengre. Og når man har så fint hår og en flink fotograf som samboer så må man jo gripe sjansen så man får et par fine bilder til bloggen. Dere må jo få se hvordan håret ser ut når man er ute.

Jeg har jo mine favoritt steder å ta bilder her i nabolaget. Noen steder blir jo bare finere enn andre. Og jeg må jo si at jeg ble absolutt ikke skuffa da jeg fikk se bildene under her. Jeg ble utrolig fornøyd, men det blir jeg alltid når han tar bilder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er så utrolig fornøyd med resultatet. Fargen er så fin og så meg. Den passer perfekt til min stil. Ikke at jeg har den stilen akkurat nå, men det er fordi jeg ikke orker å pynte meg. Jeg skulle bare gå en tur og da føler jeg ikke at jeg trenger å pynte meg. Treningsbukse og hettegenser fungerer helt supert egentlig.

Det ble altså 2 turer i dag. Jeg kjenner at det var helt innafor i dag. Det har vært veldig lite gåturer i det siste så det var godt å komme i gang. Jeg skal prøve å gå 1 liten tur hver dag  sammen med samboeren min, men jeg vil også prøve å gå en tur alene hvertfall 2 dager i uka. Vi får se hvordan det går. Jeg tenker at jeg starter å gå alene til uka. Neste steg på veien til å bli frisk. Jeg har virkelig ikke peiling på hvordan det går. Når jeg har prøvd å gå alene så har det alltid vært på vei hjem og ikke så veldig langt. Jeg føler allikevel det er på tide å ta et steg videre. Så får man egentlig bare krysse fingrene og håpe at det går bra. Hvis det går bra så blir det en tur alene mandag til fredag.

Hvis det skal gå så må jeg jo bli flinkere til å spise på morgenen. Så da er det plutselig 2 ting jeg skal øve meg på. Ja, det blir jo veldig spennende. Ellers så er det ikke så veldig mye som skjer her i heimen. Jeg har snakket med en kompis i dag da. Kanskje jeg faktisk kan få møtt noen etter 2 måneder hvor det bare hår vært meg og samboeren min. Hadde vært veldig koselig. Også har han fått hund! Håper det blir noe av. Jeg kommer til å kose den hunden hele tiden. #dyreelsker

Det er jo litt kjipt å ikke ha no dyr selv. Jeg kjenner jo på det hver dag. Det ville vært mye enklere å gå turer også. All den kjærligheten som jeg fikk av Oliver er et stort savn. Så når vi kan få oss hund så skal vi ha hund. Det er bare ikke lov med hund her fordi dem har en redd pusekatt. But one day! Og da skal jeg ha en liten Oliver. Den må være fluffy, myk i pelsen og ikke for spiss i fjeset. Også må personligheten klikke med meg. Da kommer den hunden til å bli min beste venn, lille babyen min. Vi har jo allerede snakket mye om å få oss hind og kanskje finne et sted som har hunder som folk ikke har hatt lyst på lengre og som trenger et nytt hjem. Det blir jo ennå en god stund til, men jeg håper jo ikke det blir alt for lenge til. Det er jo så mye selskap i en hund. Og jeg vet at en hund ville jeg fint klart å tatt vare på. Den skulle aldri følt seg glemt eller etterlatt hvertfall! Bare elsket og bortskjemt! Så ja, jeg håper det ikke er alt for mange år før vi kan skaffe oss hund.

Etter forrige hårfarging så ble jeg skikkelig deprimert. Jeg hatet fargen så utrolig mye og jeg hadde jo brukt lang tid for å få det bra i overgangene til hver farge. Det var bare så kjipt å se resultatet av hva jeg hadde jobbet med. Først når jeg så det så hadde jeg bare lyst til å gråte. Jeg ville ikke gå ut og når jeg gikk ute ville jeg egentlig bare gjemme meg inni hettejakka. Jeg følte at folk bare så på håret mitt og tenkte wtf! Det er det jeg hadde tenkt hvertfall for det var totalt katastrofe. Det som liksom skulle være rød var ujevnt og ORANSJ. Det så ut som en 5 åring hadde farget det.

Så i dag fikk jeg endelig farget over. Jeg tok alt håret og tok en råsjans på at det ble greit. På dette tidspunktet tenkte jeg egentlig bare at det kan ikke bli verre enn det alt er (med mindre hele håret faller av eller noe sånt). Mens fargen virket tenkte jeg bare “hver så snill å ikke ødelegg håret helt”. Mitt verste mareritt er at jeg kan dra ut store tugger med hår fordi det er helt ødelagt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis gikk det bra. Jeg stod i dusjen kjempe lenge og det føltes ut som vannet aldri skulle skifte farge. Det så egentlig ut som at det rant blod fra hodet mitt. Det gikk et lite panikkstikk igjennom kroppen min også gikk det opp for meg at det var hårfarge. Av og til må jeg le av meg selv. Det er jo en sykdom at den panikken kommer uten grunn. Det er nesten til å bli gal av, men det er jo som regel ikke noe farlig.

Men jeg fikk ut denne fargen av håret hvertfall og fikk se meg selv i speilet. Selv med vått hår var jeg så fornøyd at jeg holdt på å gråte av glede. Ikke noe mer gulrothode. Dere er sikkert spent på å se resultatet.

Det har ikke tørket helt, men det syns at det er en stor forbedring hvertfall. Sånn skal håret mitt få lov å være en god stund. Og selvom jeg har farget over det lilla og blå så er det fortsatt litt mørke toner og det syns jeg var utrolig tøft. Nå mangler det bare å bli stylet og så er jeg egentlig veldig fornøyd. Det var akkurat den fargen jeg ville ha, det er ikke helt ødelagt og det kler meg egentlig veldig godt. Nå skal håret mitt få hvile. Det eneste som skal farges fremover nå er etterveksten og det blir en stund til.

Nå vil jeg egentlig bare nyte det fine håret og den nye klesstilen. Endelig kan jeg glemme fiaskofargen på håret og bare nyte rødfargen jeg har nå. Det er en fantastisk følelse! Men hva syns dere? Det var vel en forbedring fra oransj, lilla og blå.

Dagen min begynte ganske seint. Jeg har vært så utslitt så jeg tenkte at jeg bare måtte få sovet ut og slappet av. Det ble noen timer i senga for å si det sånn. Jeg kjenner at det var noe jeg trengte. For når jeg først kom meg ut av senga så kjente jeg at det var mye bedre. Derfor ble det en liten tur ut i dag. Nå er det jo noen dager siden sist og jeg kjente virkelig at denne turen trengte jeg nå. Jeg har følt meg langt nede, irritabel, lei meg og full pakke. Jeg prøver jo å holde alt dette for meg selv, men det vet jeg jo at jeg ikke burde. Det har bare vært en vane å ikke bli hørt. Egentlig en veldig slitsom og vond følelse å gå med så i dag valgte jeg å snakke om noe som har tatt så mye krefter fra meg og har fått meg til å gråte når jeg har sittet alene. I det siste har jeg slitt veldig med å spise og jeg tenker veldig mye på hva jeg puttet i meg. Jeg skrev jo om dette når det kommer til godteri, men egentlig er det også mat. For å ta et eksempel så satt vi og spiste tacosalat i dag. Jeg hadde tatt på ost over kjøttdeigen fordi jeg har alltid elsket smeltet ost. I dag var det grunnen til at jeg ikke klarte å spise noe særlig. Når osten begynte å smelte så var alt jeg kunne se fett. Og da begynte jeg å legge merke til fettet fra kjøttdeigen og det var da kvalmen kom. Jeg kjente meg så uvel og følte at jeg satt å spiste fett og ingenting annet. Heldigvis fikk jeg spist litt før den følelsen kom, men det er alt for lite. Så nå føler jeg at det er alt for mye som skjer inni hodet mitt på en gang. Dette må jeg definnetivt ta opp med psykologen min. Sånn vil jeg ikke fortsette å ha det. Dette har holdt på i noen dager nå og jeg er veldig glad for at jeg fikk snakket ut med samboeren min om det. Bare det å fortelle dette er et stort steg for meg. Han spurte hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det og da så jeg til meg selv at NÅ er du nødt til å bare hoppe i det for dette har gått for langt. Å høre fra han at han har lagt merke til det og at jeg kan få fortalt hvordan jeg har følt meg osv. var veldig godt. Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig som har han. Så mye kjærlighet og støtte som han gir meg i hverdagen er rett og slett helt uvirkelig for meg. Jeg kan faktisk fortelle han hva som helst og han vet nøyaktig hvordan han skal håndtere det.

Det er jo ingenting jeg egentlig vil enn å være frisk, men jeg føler at hver gang jeg gjør fremgang så popper det opp andre problemer jeg er nødt til å jobbe med. Jeg vet jo at jeg har kommet langt siden jeg var på mitt verste. Nå klarer jeg å føle igjen og selvom det til tider kan være slitsomt, så vil jeg mye heller føle masse enn å ikke føle noe i det hele tatt. Jeg føler også at jeg har kommet langt når det kommer til godteri og mat, men at jeg har noen problemer jeg må jobbe med. Før brydde jeg meg ikke om hva jeg puttet i meg og nå er det kanskje litt ekstremt. Det å bli kvalm av smeltet ost føles bare så rart for egentlig elsker jeg ost. Toast er jo det beste jeg vet og har vært det siden barndommen. Jeg syns jo det virker veldig rart å plutselig føle seg uvel ved synet av ost, men det er vel sånn psyken min liker å leke. Enda en bra ting ved å ha en psykolog å prate med en gang i uka. Jeg er overlykkelig for at jeg har den hjelpen der. For selvom det er slitsomt og jeg hater å prate om mine problemer så har det jo hjulpet. Aldri i verden om jeg hadde fortalt at jeg har problemer med smeltet ost til samboeren min. Ikke før nå har jeg begynt å åpne meg og det føles jo godt. Det føles veldig trygt å snakke med samboeren min om sånne ting fordi han tror meg, han lytter, han vil hjelpe meg videre og det er ikke sånn at han sier stakkars deg og gir meg en klem. Det er ikke derfor jeg snakker om ting. Så ja, det er veldig godt å ha han her når jeg trenger å få snakket om ting. Dette har virkelig plaget meg og skremt meg litt fordi jeg vet at spiseforstyrrelser kan plutselig komme. Det er noe jeg er livredd for og derfor prøver jeg å få i meg mat så godt jeg kan, men det har vært kvelder der jeg har vært skikkelig kvalm. Den ene natta var jeg sikker på at jeg kom til å kaste opp. Så det sitter definnetivt en del bekymringsfulle tanker i hodet mitt når vi kommer inn på dette temaet. Særlig når jeg ikke klarer å spise middagen. Jeg holdt på å begynne å gråte der Jeg satt.det var helt ille. Også kan det jo ikke være lett for samboeren min å sitte oppi alt dette kaoset mitt. Respekt og en stor takk til han som står i stormen. For når vi har det bra så har vi det sinnsykt fint. Kanskje det er det som gjør det så verdt for han. Jeg vet hvertfall at det er det som gjør alt så mye lettere for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå ønsker jeg å komme med et litt annerledes innlegg her på bloggen. Dere som har lest en god stund og fulgt meg her vet jo ganske mye om meg, men kanskje jeg allikevel klarer å komme med noen fakta om meg som dere ikke viste. Dette er jo ekstra vanskelig for .eg som har vært såpass åpen og fortalt så å si alt om meg selv, men jeg skal nok klare å grave opp noen fakta som hvertfall flesteparten ikke viste fra før av. Okay, da starter vi.

1. Når jeg ser narkomaner og alkoholikere som ikke har noe hjem, men faktisk sitter på bakken i Oslo og tigger penger så blør hjertet mitt. Jeg får sånn seriøst veldig vondt av dem og jeg har så lyst til å hjelpe. Faktisk har jeg tenkt sånn at hvis jeg hadde hatt god råd så ville jeg gått bort og spurt om det var noe dem trengte. Kanskje de var sultne, tørste eller frøys. Jeg vet jo at hvis man gir dem penger så går det jo til det de er avhengige av, men hvis jeg kunne hjulpet med mat, drikke eller varme tøy så hadde jeg hvertfall fått en følelse av at jeg hadde bidratt til at den/de personene jeg hadde hjulpet ville hatt det bedre. Og hadde ikke jeg hatt sosial angst så ville jeg satt meg ned og snakket med de som sitter der og tigger, fryser og ikke har noe sted å gå. Jeg syns vi tenker alt for mye på barn i Afrika og alt for lite på de som er i vårt eget land. Altså jeg er for å hjelpe og alt det der, men man burde faktisk se de menneskene som er rett foran oss. Det sitter mennesker ved Oslo S hver eneste dag som har det tøft. Jeg får så vondt av dem som på ekte sitter å tigger fordi en ikke har noe sted å gå til. De virker så gode og jeg smiler alltid til dem når jeg går forbi. Samtidig som jeg får en klump i halsen og tårer som presser når jeg ser hvordan dem har det, hva dem går kledd i og at dem er tynne. Jeg kjenner en trang til å hjelpe, men jeg har aldri hatt råd til det. Det har faktisk gått en del tanker til dem jeg har sett og smilt til, lenge etterpå. Jeg kan sitte å tenke på hvor vanskelig de må ha det når det er kaldt ute og når julen kommer. Bare ved å skrive det nå så kjenner jeg at jeg har mest lyst til å gråte fordi mange av oss tar dette med hus, mat og klær ganske forgitt. Det er liksom en selvfølge at man skal ha det sånn, men det er faktisk mange mennesker der ute som trenger hjelp og er ute hver kveld og natt uten et hjem å gå til. Hvis ikke det berører dere å se hjemløse mennesker på gaten i byene så skjønner jeg ingenting. Hjertet mitt verker hver gang jeg går forbi dem.

2. Jeg har vært vitne til dyreplageri! Når jeg bodde i Modum så hadde vi en liten huskyvalp som het Elvis. Hvis dere ikke vet så mye om hunderaser så er denne rasen veldig aktiv. Den trenger mosjon, utfordringer og hjernetrim for å slites ut. Og som alle valper så trenger dem mye kjærlighet og oppmerksomhet. Elvis stod ganske ofte i buret og ulet fordi han ville bruke energien sin. Jeg orket jo ikke så mye og han jeg bodde med var ikke akkurat den mest tålmodige personen. Så en dag tar han frem maskeringsteipen vi brukte når vi malte og skulle surre den rundt “nesegrevet” på valpen. Da klikket det for meg.  “Du kan ikke gjøre sånn. Herregud. Han får ikke puste!”. Han gav blanke, gjorde seg ferdig og gikk ut. Jeg satt foran hunden og gråt, mens jeg løsnet dette syke greiene han hadde gjort mot den stakkars valpen. Så tok jeg Elvis med meg inn i stua og hadde han på fanget til han ikke var redd mer. Hjertet hans banket jo kjempe fort og han var jo så redd i øynene. At noen kan gjøre noe sånt mot en hund fatter jeg ikke! Stakkars hund! Jeg er egentlig utrolig glad for at den valpen ble solgt da jeg var på ferie med mamma. Selvom jeg ønsket å ta farvel med Elvis så var det til valpen sitt beste. Jeg håper dem som har Elvis, en husky fra Modum, hvit og svart pels, tar godt vare på han. Han fortjener kun det beste etter hva han har vært igjennom som valp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

3. Jeg har brukt 400,- på smågodt i Sverige av den enkle grunn at jeg blacket helt ut. Jeg fikk seriøst sjokk da jeg kom til kassa og jeg husker ingenting fra da jeg gikk inn i godteributikken. Grunnen til dette var at vi hadde mistet den båten fra Sandefjord som vi egentlig skulle på så vi måtte vente til neste. Da vi kom frem var mange av butikkene på senteret stengt så jeg fikk jo litt panikk og ville bare få handlet alt jeg skulle før det stengte. Jeg må ha sett helt gal ut. I tillegg til at jeg grabbet med meg smågodt til minst 400,- så hadde jeg vist dyttet søstra mi vekk for å komme frem. Når jeg tenker tilbake på den episoden så må jeg bare le. Jeg husker ingenting, men det er bare så hysterisk morsomt å bruke så mye penger på godteri når man har et lavt budsjett og ikke har handlet det viktigste engang. Herregud!

Også fant jeg jo bilde av det da jeg bladde nedover for å finne et bilde av Elvis. Som jeg da ikke fant. Hjelpes, det er mye godteri. Man kan se at jeg hadde et stort godteriproblem da. Det verste er at alt dette ble borte. Det er bare helt vilt! Jeg skammer meg rett og slett! That’s not me anymore! Det er nå helt sikkert. Aldri skal jeg havne der igjen heller. Det er et løfte til meg selv.

Det var hvertfall 3 fakta om meg og ting jeg har opplevd. Tre ganske forskjellig ting egentlig. Det er mye som har skjedd og mye dumt, flaut og teit jeg har gjort. Akkurat nå var det disse 3 tingene. Hvis du syns det var spennende, gøy, interessant å lese og vil lese mer så si gjerne i fra i kommentarfeltet. Kom gjerne med forslag til hva du vil lese mer av også. Jeg prøver å skrive om litt forskjellig, men tar gjerne i mot noen idéer eller meninger.