Fredag. Ja, hva skal man si? Det føles egentlig helt uvirkelig hvordan dagen har vært. Med klesvask, oppvask, tur med samboeren og baking. Vi har til og med fått tid til å spille en god del UNO sammen. Jeg syns det er så fint å få litt tid sammen når det har vært sykdom og alt sånt. Endelig kan vi kose oss og finne på litt igjen. Og for øyeblikket venter vi på et brettspill som egentlig skulle ha kommet før påske, men så var det noe surr med adressen på pakken så da må vi vente litt ekstra. Jeg bare gleder meg til vi kan begynne å spille det. Jeg skal vise dere spillet når vi har fått det, men i påsken ble det vist ikke. Men vi har da fått gjort noe koselig i påsken da. Også alt det fornuftige jeg har fått gjort.
Det har vært en ganske bra dag i dag egentlig. Mørket ligger der og lurer hele tiden, men dette er faktisk den beste dagen på lenge. Jeg har hatt så utrolig mye energi. Det er nesten så jeg ikke tror på det. Også blir jeg helt utslitt og da vet jeg at det er virkelighet og ikke fantasi.
Lørdag og påskeaften. Jeg har egentlig ikke satt noen planer for dagen. Jeg har ikke engang planlagt noe middag. Nå har jeg lagt meg godt til rette i senga så det som skjer i dag det skjer. Kanskje jeg skal vaske og rydde kjøkkenet nå som all oppvasken er tatt. Eller så blir det vel en liten tur på meg. Det var snakk om at samboeren skulle i butikken så da blir jeg med slik som forrige gang også går jeg alene hjem igjen. Men før noe som helst annet så skal jeg få meg litt søvn. Det trengs nå kjenner jeg. Hvertfall hvis jeg skal gå hjem alene. Det krever en del energi å sette seg selv utenfor komfortsonen.
Eller så går nå dagene ganske greit her hjemme. Jeg føler meg som sagt litt bedre og energien er tilbake etter mange måneder hvor jeg nesten har levd uten. Jeg har en mye bedre periode. Hva det kommer av er jeg ikke helt sikker på. Det kan være den friske luften eller naturen, kanskje sola eller generelt det å kunne komme seg ut. Eller så er det bare det at vi går inn i lysere og varmere tider. Kroppen min stivner ikke så fort og jeg har ikke like vondt lengre. Det føles hvertfall utrolig godt å kunne være til nytte og gjøre det fint her igjen.
Å gå i fint vær er det beste som finnes og i dag ble det en tur innover i skogen. Det er litt mye gjørme og ujevnt terreng etter at et traktor eller noe har kjørt innover, men det er jo veldig flott. Vi kom oss ikke så langt inn i skogen i dag, men det ble lengre enn sist gang vi var der oppe. Bare det å komme på toppen av bakken der skogen begynner er jo en veldig fin tur i seg selv. Det å kunne se på utsikten fra toppen av bakken er en helt unik opplevelse.
Også er det jo sånn at når jeg går på tur så blir det jo en del bilder. Jeg fikk en veldig fin kommentar om nettopp det da vi var på tur. Samboeren min sa det å gå på tur med meg er som å gå på tur med en hund. Plutselig blir det bråstopp. Jeg syns den kommentaren var så bra. Jeg er veldig vimsete på tur og jeg stopper ganske mye for å ta bilder, men det er jo fordi jeg alltid finner noe fint som er verdt å ta bilde av. Jeg ser de små detaljene i naturen som gjør seg fint på bilder. Ikke min feil at naturen har så mye å ta bilde av.
Med en så blå himmel og solen som lyser opp det grønne som er i skogen så blir jo jeg veldig inspirert. Det er utrolig vakkert med den grønne mosen på stubben for eksempel. Når solen treffer mosen så lyser den grønne fargen opp og gjør det utrolig fint på bildet.
Bildet av skogen med solen som lyser ned mot bakken var et veldig fint bilde, men når jeg tok det så kunne jeg ikke se noe som helst. Det var egentlig bare flaks at det ble noe av det bildet. Og når jeg tar bilder så er det som regel kun et bilde av hver ting. Jeg har sett at det er veldig mange som tar mange bilder når de skal prøve å få et bra bilde. Er det ute av fokus så tar jeg så klart et nytt, men det er egentlig ganske sjeldent. Jeg tar ikke bilder for å vise frem ting, men fordi jeg ser hvordan naturen tar seg ut på bildet før jeg tar bildet. Jeg kan gå forbi et tre og se at et blad på treet ville sett bra ut hvis jeg tok bilde fra venstre for eksempel. Litt vanskelig å forklare fant jeg ut, men jeg håper dere allikevel skjønner hva jeg mener.
Og hva er vel en tur uten noen bilder av oss? Det er jo veldig koselig å ha bilder som man er med på selv også. Særlig hvis man er på en ferie eller noe annet spennende så kan man fremkalle bildene og se tilbake på alle de morsomme minnene. Det er jo veldig gøy å kunne mimre litt og drømme seg bort. Jeg syns hvertfall det.
Mamma har jo alltid vært glad i å ta bilder av oss ungene helt siden vi var små og det er jo veldig gøy å se på de gamle bildene. Også er det noe med det å kunne se på ansiktene til dem som ikke lenger er blant oss. Jeg kan huske hvordan den personen så ut, latteren og kroppsspråket fra minnene i bildene mine. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten bilder. Det er noe helt spesielt med det å kunne ha et bilde av en person som ikke lengre er blant oss. Man kan på en måte føle at dem er nære og man kan huske så mye. Derfor har jeg rammet inn et lite bilde av bestemoren min. Det bilde beskriver henne så utrolig bra. Hun sitter ute på verandaen og soler seg. Bare det å tenke tilbake på det så kan jeg nesten føle at jeg går ut på verandaen og vekker henne. Hun sovna alltid når hun solte seg og det var som regel der jeg fant henne når jeg kom hjem fra skolen. Jeg fikk en varm klem og et vennlig smil. Det er det beste minnet jeg har av min bestemor. Så bilder betyr enormt mye for meg. Jeg skulle så klart ønske at hun levde litt lengre sånn at jeg kunne tatt mange bilder av henne selv og kanskje til og med bilde av oss 2 sammen, men så heldig var jeg desverre ikke. Så det bildet jeg har, selvom det har en skikkelig oransj tone så er det faktisk et av de viktigste tingene jeg eier fordi det forteller meg om en helt magisk og fantastisk tid i en ellers trist og ond verden. Det forteller meg om håp, kjærlighet og hvor viktig familien min er. Så for meg er ikke et bilde bare et bilde. Det er så utrolig mye mer enn det.
Da var man i gang med en ny dag. Med en klesvask i maskinen og en som jeg hengte opp da jeg stod opp. Jeg har også fått støvsugd gangen… Igjen. Når man ikke støvsuger hele leiligheten med en gang så vil det komme masse bøss på steder man nettopp har støvsugd. Jeg skal ikke klage for nå har jeg hvertfall hatt noe å gjøre. Jeg kjenner Jeg trenger det nå. I natt fikk jeg et ganske heftig panikkanfall. Jeg gråt, fikk ikke puste og hadde mest lyst til å skrike og slå rundt meg. Når alt hadde roet seg så kom samboeren min ut i stua fordi jeg hadde bedt om å være alene. Jeg liker ikke at andre skal se meg sånn og bli lei seg fordi jeg har angst og depresjon. Selv syns jeg ikke synd på meg fordi jeg klarer å komme meg igjennom det. Jeg har fått en gave som gjør at jeg setter mer pris på alle de gode tingene i livet, både store og små gleder. Så når noen sier at det er så synd på meg så blir jeg egentlig bare flau over å vise hvordan jeg har det. Det er ikke det jeg vil. Jeg vil bare at de skal støtte meg og respektere at jeg ikke bare har gode dager. Alt jeg trenger er mennesker som kan være der for meg og ikke forlate meg fordi jeg lever i en evig storm. Syns synd på meg kan du gjøre et annet sted. Det trenger ikke jeg å høre.
Det er jo fint at folk bryr seg og ønsker at jeg skal ha det bra, men alt jeg trenger på slike netter og dager som i går er en som kan holde godt rundt meg til alt er over. Jeg syns samboeren min gjør en ganske god jobb akkurat der. Når han kom ut i stua så satt han hos meg til jeg følte meg bedre. Jeg er evig takknemlig for all støtte jeg får av han. Selvom jeg ikke sier hva som er galt og egentlig ikke alltid vet hva som er galt så forstår han meg og han støtter meg hele veien. Takket være han så fikk jeg meg litt søvn på morgenen også. Jeg tror nok ikke jeg hadde vært så heldig uten hans hjelp.
I dag er formen litt bedre, men jeg føler meg fortsatt ganske deprimert og tung i kroppen. Jeg håper det forsvinner når vi kommer oss ut i finværet. Det er jo så nydelig vær. Ingen kan vel være i dårlig humør når man er ute da? Vi får se hvordan det går. Nå skal vi hvertfall ut på tur!
Jeg ble til slutt bedre i magen og fikk lyst til å bake noe midt på natta. Så jeg lagde derfor litt rundstykker og en loff. Siden jeg ikke har en brødform så ble det ikke så høyt men det smakte godt og det er jo det viktigste. Det ble veldig søte skiver da. Igjen har jeg desverre ikke noe oppskrift fordi jeg bare tar gjær, vann, mel og salt så det blir en fast deig. Nå er det veldig mange gode oppskrifter på nettet så hvis man ønsker å lage en loff så er det jo bare å søke på pintrest eller Google. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på en del oppskrifter på pintrest så da kan jeg jo dele med dere lesere når jeg finner en god oppskrift. Jeg har jo lyst til å prøve og bake brød så vi får se om det finnes noen gode brødoppskriften på pintrest. I tillegg blir det jo kaker hver helg så dette blir spennende. Forhåpentligvis blir det noe oppskrifter som jeg kan dele med dere lesere. Også kan jo dere teste ut hvis dere vil det.
Over ser dere bilder av loffen. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Jeg viste jo at den kom til å ese ut siden deigen ikke lå i en form, men det ble faktisk ikke så ille som jeg fryktet. Jeg var jo sikker på at den ikke kom til å heve og at den ikke ble stekt nok osv. Det gikk jo en million tanker i hodet mitt igjennom tiden jeg brukte på å bake. Så når dette ble resultatet så ble jeg ganske fornøyd. Jeg har brukt å lage rundstykker fordi jeg aldri har vært noe flink til å lage brød og loff uten form, men det blir nok flere til at jeg lager flere loff i fremtiden. Med eller uten form, det er jo smaken som teller og det var godt. Jeg tok 3 skiver med leverpostei mens jeg satt og så på mot i brøstet.
Men nå begynner sola å stå opp igjen så da skal jeg pusse tenna og hoppe i seng. Jeg kjenner at jeg begynner å bli ganske trøtt nå så da er det greit å prøve å sove mens kroppen først har lyst. Når jeg står opp skal jeg få ryddet siste rest på soverommet for i dag har samboeren min ordnet ganske mye der inne. Jeg skal vise dere i morgen. Det ble veldig stilig. Så der blir han vel sittende store deler av dagen, tenker jeg. Det er jo veldig greit at han har en plass å jobbe på, enten det er til jobben eller han vil spille musikk. Han har hvertfall fått ting litt på plass nå. Så da mangler det egentlig bare en kommode til klærne mine og en seng. Dette har vi snakket om så alt for lenge, men nå skal vi få orden på det. Før sommeren skal alt være på plass. Det kommer til å bli så deilig å få klærne mine inn i skuffer i stedenfor å ha dem oppå pappesker. Det gjør meg ikke noe, men greit å slippe at klærne mine samler støv.
Da jeg bodde i Geithus så fikk vi besøk av brodern og svigerinna mi. De hadde jo da med seg Tyson som er en veldig snill og god rottweiler. Han lekte og hadde det utrolig koselig i hagen. Han tygde opp en fotball mens han var på besøk og var rett og slett bare sjarmerende. Så da måtte jeg jo ta noen bilder mens han først var på besøk. Så jeg tok frem Sony kameraet mitt og knipset noen bilder av den gode gutten. Så i dette innlegget skal dere få se de gamle bildene fra sommeren 2016 som jeg har fremkalt. Jeg har også brukt et av disse bildene på en veske til eierne til Tyson til jul en gang. Så det ble jo en veldig personlig og koselig julegave.
Tyson er veldig fotogen kan man si. Så det var jo ikke vanskelig å knipse noen bra bilder av han i hagen. Det er så klart noen jeg er mer fornøyd med enn andre, men dette er bildene jeg ble mest fornøyd med og fremkalte. Jeg tok jo mange flere bilder, men han ville jo leke med ballen og da klarte ikke kameraet mitt å få bra bilder. Akkurat det syns jeg er litt kjedelig for jeg skulle ønske jeg kunne fått skikkelig bra bilder der dyr er i bevegelse. For eksempel en fugl som flyr eller Tyson som rister i filler en fotball. Jeg elsker kameraet mitt og kvaliteten på bildene, men jeg ønsker samtidig det lille ekstra. Nå er ikke jeg en proff fotograf så jeg hadde jo hatt mye å lære hvis jeg skulle tatt bilder som var såpass bra, men det hadde vært gøy å lære mer. Jeg har jo f.eks aldri brukt et speilreflekskamera i hele mitt liv. Jeg har faktisk ikke hatt et skikkelig kamera før jeg skaffet meg det jeg har nå. Det er jo bare noen få år tilbake. Så det at jeg har fått såpass bra bilder med det kameraet er jeg jo veldig glad for. Men jeg må jo si at jeg liker best å ta bilder av blomster og ting som står stille. Hvertfall når det kommer til kameraet. Mobilen er det litt annerledes med.
Dagen i dag ble ikke helt sånn som jeg håpet. Når jeg våknet følte jeg meg egentlig ikke så ille. Magesmertene hadde gitt seg etter litt søvn. Jeg var egentlig bare litt småsliten i kroppen og litt uvel, men det var ikke noe big deal egentlig. Så jeg fikk nå hengt opp ei vask og satt på ei til. Når jeg hadde gjort det så begynte jeg på soverommet og da så det bare klikk også hadde man magesmerter igjen. Så lite skulle faktisk til før jeg lå rett ut i senga for å roe ned magen igjen. Jeg har jo veldig lyst til å gå tur i dag men hvis det ikke blir noe bedre snart så må jeg bare innse at det ikke blir noe ut i dag. Det syns jeg er veldig synd fordi vi er så godt i gang med turer og det er jo så koselig å komme seg litt ut. Også stopper alt opp fordi jeg ikke orker å reise meg. Jeg vet jeg så at jeg skulle komme meg ut uansett form, men å gå tur nå er å be om mer vondt og jeg vil ikke utsette meg seg for det. Så da blir ikke soverommet ferdig i dag, men jeg har kommet et stykke på vei. Faktisk er Det bare noen småting igjen. Det er så irriterende å ikke bli ferdig, men vi har jo egentlig god tid.
Jeg har bestemt meg for å bli ferdig med soverommet og få det fint der aller først. Så skal jeg gjøre det samme med gangen. Etter at gangen er ryddig og fin så blir det stua og sånn vil det da gå frem til hele leiligheten er helt ryddig. Jeg håper jeg får gjort det før jeg evt får en dårlig periode igjen, men vi får se. Er det ikke det ene så er det jaggu det andre. Det er ikke rart jeg blir sprø. Jeg kan rett og slett ikke planlegge en dag forveien for det er alltid noe som skjer om jeg gjør det. Allikevel er det jo greit å jobbe mot et mål man har satt seg. Derfor håper jeg virkelig at denne psykologen kan hjelpe meg å bli bedre.
I dag ble det en hamburger til middag fra mitt nye favorittsted. Det både ser og smaker så mye bedre enn mange av disse andre stedene jeg har spist. Det er ikke en tørr eller fettete hamburger som smaker helt likt som alle andre steder. Denne er så god. Jeg klarer ikke beskrive det en gang. Pommes frites fra dette stedet er bare helt amazing. God kvalitet rett og slett! Og utrolig god service også. Det andre steder vi har bestilt fra tidligere kan ikke sammenlignes engang. Dette er himmelsk.
Problemet er jo bare det at jeg sa egentlig at vi skulle spise sunnere, men det ble altså ikke sånn i dag. Nå er det jo lov å kose seg litt ekstra i påsken da (sier vi). Også orket jeg uansett ikke lage noe middag nå uansett. Så da ble det sånn. Ikke at jeg klarer på det. Faktisk var det så godt at jeg nesten spiste opp alt og det er ikke ofte skjer. Som regel er det samboeren min som spiser halvparten. Jeg kan egentlig ikke si at det var fordi jeg var ekstra sulten heller så da er det nok bare ekstra god mat.
Men nå kjenner jeg at det er på tide å slappe litt ekstra av. Disse smertene er til å bli sprø av. Får håpe de er borte i morgen. Jeg vil bli ferdig på soverommet.
Da ble det faktisk en ganske avslappende dag i dag. Det var veldig deilig etter gårsdagen. Jeg har egentlig bare sett igjennom alle bildene som er fremkalt, sett på TV også ble det en liten runde med baking. Dagens middag ble til slutt taco fordi jeg hadde tatt opp kjøttdeig. I morgen blir det koteletter. Det gleder jeg meg skikkelig til, men nå er jeg mett. Jeg lagde ostebriks og jeg tror jeg spiste 1 for mye. Så nå ligger jeg rett ut på senga. Jeg har ikke fått skiftet på senga og jeg har ikke fått dusjet. Grunnen til det er jo at jeg var så heldig å få menssmerter og det tar jo mye av min energi bare det. Nå har jeg sluppet ganske billig unna etter at jeg begynte på p-piller. Det er jeg overlykkelig for. Før jeg begynte på disse pillene så lå jeg dobbelt i senga og hylgrein fordi det gjorde så vondt. Det eneste som hjalp var å sove. Tror dere jeg klarte å sove? Neida! Selvfølgelig ikke. Men jeg hadde verdens beste hund som faktisk ble med meg opp uten at jeg spurte, han ble med opp i senga og la seg ved siden av meg. Han så til og med på meg med et bekymret blikk som om han spurte om alt gikk bra med meg. Oliver var min beste venn og betydde alt for meg så det å ikke ha han i livet mitt mer er ganske ensomt. Han lå i senga med meg, han lå i sofaene med meg, vi var ute sammen. Han gikk ikke langt bort fra meg for å si det sånn. Han lå til og med ved beina mine når jeg spiste middag.
Nå må jeg klare meg selv. Før når jeg har vondt så orker jeg nesten ikke mennesker rundt meg. Jeg føler at jeg blir smågal hvis det er for mye lyd og folk som beveger seg. Så akkurat nå var det litt deilig å ikke ha noen i stua, men resten av måneden vil jeg jo ikke sitte her alene. Vi skulle egentlig hatt en hund, men vi får ikke lov av huseierne. Det syns jeg er veldig kjipt. Det står liksom ikke på økonomi annet enn at sånn hund jeg ønsker meg koster jo veldig mye for å skaffe seg.
Oliver var mye mer enn en hund for meg, mye mer enn en venn også. Han var terapi, selskap og han gjorde meg avslappet, fikk meg i bedre humør og gjorde livet lettere for meg. For meg var den hunden helt magisk. Derfor ønsker jeg meg en liten hund med en av de rasene som han er. Jeg har egentlig ikke lyst på en renraset papillon eller chihuahua. Nei, det må være en mix av noe når vi først skaffer oss hund. Når det blir får vi se på.
Men nå kjenner jeg at det er på tiden å ta seg fem minutter på senga. Jeg er helt utslitt nå. Åh det hadde vært så deilig om jeg plutselig bare hadde sovnet nå og sovet helt til seint på morgenen. “Please!”
Ja, da har man prøvd seg på en liten tur alene. Jeg og samboeren gikk første snarveien nedover også skilte vi lag på bunnen av snarveien. Derfor gikk jeg veien hjem igjen som da er der bilene kjører. Og for meg var det alt for mye folk ute. På den lille biten jeg gikk alene så var det 6 mennesker ute som jeg måtte møte på. Da blir det til at jeg ser ned i bakken og unngår stikkontakt, men når jeg går med samboeren min så kan jeg hilse. Det er så klart litt småkleint og ubehagelig, men jeg klarer å få frem et kort hei når jeg er med han. Skulle ønske jeg var like tøff alene, men det kommer vel etterhvert.
I dag hadde jeg mer enn nok med å høre mitt eget hjerte slå. Heldigvis har jeg mobilen min så jeg kan jo ta bilder. Vel, det var hvertfall det jeg tenkte før jeg satt meg på huk for å ta bilde av blomstene i grøfta. Når det går ei mamma med 2 små barn foran så er det ikke like tøft å sette seg ned på huk for å ta noen bilder av bakken. Allikevel gjorde jeg det og det syns jeg er utrolig tøft gjort med tanke på hvor dum jeg følte meg. Bare for å teste grensene mine så gikk jeg på den andre siden av veien og tok bilder av noen kongler. Så det går ann å gå en liten tur alene, men det blir nok en stund til før jeg tar en sånn tur igjen.
Bildene ble jo egentlig ganske fine, men jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid. Altså jeg hadde jo egentlig all den tid i verden, men jeg ble så stressa og uvel av å bøye meg. Det å være helt alene og skal ta bilder på huk er jo ikke akkurat det jeg driver med til daglig. Jeg kan godt ta bilde av et tre eller noe som er på min høyde, men det var langt utenfor min komfortsone å sette meg ned på huk og ta bilde av blomster og kongler. Jeg kan faktisk ikke skjønne at jeg turte det engang, men det er alltid godt å kjenne den følelsen av å ha klart noe utenfor komfortsonen.
Selvom det er godt å komme seg litt ut så var det også veldig godt å komme inn igjen også. Det er alt folk masse folk ute til at jeg trives på tur alene. Hvis jeg skulle trives på tur alene måtte jeg hatt et sted der jeg viste det ikke kom folk. Da kunne jeg sikkert gått i 1 time uten problemer. Men nå føltes det ut som om jeg aldri var alene på gata og det er ikke noe jeg klarer å mestre så veldig godt. Hjertet banker høyt og fort, tankene skriker “jeg vil hjem” og du føler at folk glor på deg selvom dem sikkert ikke kunne brydd seg mindre om meg (helt til jeg setter meg på huk og begynner å ta bilder av grøfta). Men det er sånn det føles for meg å gå på tur alene. Jeg har den følelsen av å bli sett på og forfulgt hele tiden. Jeg er allikevel veldig glad for at jeg har turt å ta det steget, uten musikk på øret, helt alene. Jeg syns det er utrolig bra.
Som jeg har sagt før så er jeg veldig glad i å ta bilder. Jeg har jo fremkalt en god del og blant dem er det jo noen jeg syns er veldig fine så jeg har rammet dem inn. Men det er jo mange fine bilder i denne bunken som bare ligger i en skuff. Noen ganger tar jeg dem frem og se på de, men jeg tenkte at jeg kunne lage litt innlegg fremover sånn at dere også kan få se de bildene. Jeg kommer til å plukke ut noen og lage innlegg med temaer som f.eks blomster eller dyr. Alle bildene som jeg legger ut i slike innlegg er tatt av meg. Hvis du har fulgt bloggen min i noen år så vil du nok se noen bilder som er brukt før, men dette er bilder som er minst 2 år gamle.
Så da tenkte jeg å starte med første innlegget med bilder nå. I dag vil temaet være blomster. Håper dere syns disse innleggene blir like gøyale som det jeg syns.
Ja, som dere ser over så er det mange fine blomster å ta bilde av. Jeg liker å ta bilder fra forskjellige vinkler og se hva som er finest. Det går jo mye tid og bilder for å få de aller fineste bildene, men noen ganger har jeg også flaks med mitt første bilde. Det jeg syns er veldig gøy med å ta bilder av blomster er at de har så mange flotte farger og stikker seg litt ut fra resten av omgivelsene. Man får frem blomsten utrolig godt i et bilde. Og når fokuset, vinkelen og lyset er riktig så får man de flotteste bildene. Min favoritt av disse bildene over er tulipanene. Jeg liker fargen på blomsten med bladene i bakgrunn, men så får man også med litt av grusen og den kombinasjonen tror jeg egentlig gjorde hele bildet. Hvis det bare hadde vært grønn bakgrunn så tror jeg det hadde blitt for kjedelig. I dette bildet får man en overgang. Det blir kunst rett og slett.
Men dette er jo langt fra halvparten av blomsterbildene jeg har fremkalt. Så det er fult mulig at det dukker opp flere innlegg med blomster i fremtiden. Hva syns du om slike innlegg hvor jeg viser frem gamle bilder? Er dette noe du vil se mer av?
Det er lenge siden jeg sov så godt som det jeg har gjort i natt. Jeg sovna vel sånn rundt kl.03:00 også våkna jeg kl.11:00. Kroppen min derimot har det ikke så veldig bra. Jeg kjenner at det blir en rolig dag i dag. Det er så vidt beina mine klarer å holde meg oppe, men en rolig dag går helt fint for meg.
I dag skjedde det som er ganske typisk depresjon. Så kan dere få et innblikk i hvor irriterende og ulogisk det faktisk er å ha depresjon. For jeg skulle smøre på rundstykket mitt og når den ene halvdelen er ferdig påsmurt ser jeg at leverposteien har en liten piggdekk helt ytterst. Så både det påsmurte rundstykket og leverposteien gikk i søpla. Da blir det så deppa av at jeg måtte kaste et halvt rundstykke at matlysten min ble borte. Så den frokosten får jeg heller ta til lunsj. Så lite skal altså til for at man blir lei seg eller deppa når man har depresjon. Sånne små, tullete ting som egentlig ikke hadde vært et problem blåser seg plutselig opp i hodet mitt og lager drama. Det er vel kanskje derfor jeg holder meg unna drama fordi jeg har mer enn nok av det inni hodet mitt.
Så da ble det en litt dårlig start på dagen. I tillegg til det så fikk jeg en melding fra NAV om at jeg må ha en telefonsamtale angående AAP og hva planene mine fremover er. Jeg som har mer enn nok med disse psykologtimene på telefon syns jo ikke det er noe greit, men jeg må jo bare gjøre det hvis jeg vil at det skal gå i orden med søknaden. Nå har jeg ventet så lenge på å få den klar så da vil jeg heller manne meg opp til den telefonsamtalen enn å bare si at jeg ikke tørr. Jeg er liksom over kneika med å ikke tørre. Nå er det bare å grue seg og ta de viktigste telefonene. Så kan man føle seg stolt av å ha klart det etterpå selvom jeg vet hvor jævlig det vil bli før samtalen. Med vondt i magen og kvalm, så ringer det og hele kroppen slår alarm og panikken fyller meg helt. Så jeg må bare ta meg sammen og puste dypt inn og dypt ut igjen før jeg tar telefonen. Jepp, slik er jeg før en telefonsamtale. Men det går jo bra hver eneste gang så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg blir så nervøs. Jeg har blitt bedre på legeskrekken min så jeg skal bli bedre på telefonangsten også. Nå har jeg jo en samtale i uka så jeg håper jo det hjelper. Det er vel bare å vente og se.
Planene for i dag er egentlig ganske enkle samtidig som det er litt skummelt. Samboeren min skal på butikken så jeg skal bli med han å gå et lite stykke og så skal jeg gå hjem igjen alene. Denne gangen skal jeg prøve å gå uten musikk på øret så det blir ganske spennende å se hvordan går. Det er bare 2 minutter alene før jeg er hjemme, men det er mer enn nok for meg i dag kjenner jeg.
Så blir det å skifte på senga og ta seg en dusj. Jeg må også få lagd noe middag. Jeg har ikke helt funnet ut hva det blir ennå, men jeg må vel finne noe nå snart sånn at det tiner til middagen skal lages. Som regel er jeg veldig flink til å ta opp sånt om kvelden, men det er grenser for hva jeg skal huske når jeg har gjort så mye.
Egentlig har jeg lyst til å bare legge meg ned på senga og sove mer, men da sover jeg vel til i kveld også får jeg ikke sove i natt. Hvis jeg holder meg våken nå så kanskje jeg får snudd døgnrytmen. Det hadde vært veldig deilig å få sovet om natta når det faktisk er mørkt ute. Som regel ligger jeg våken og ser at det blir lysere og lysere ute. Det er ikke akkurat noe moro når man helst vil sove. Så vi får krysse fingrene for bedre døgnrytme. Den pleier som regel bli bra på våren så vi får bare vente og se.
