Okay, så ble det ikke så lett å gå og legge seg allikevel. Det som er så irriterende med å slite psykisk er at man vet aldri hvor man har seg selv. Man kan være høyt oppe i det ene øyeblikket og plutselig sier det bare pang også er det som å bli slått rett ned. Det som skjedde var at jeg skulle gå å legge meg, men så var jeg så sliten at jeg ikke orket å reise meg. Jeg har jo aller helst lyst til å sove i senga så jeg tenkte kanskje at litt musikk ville hjelpe. Det er hvertfall det som pleier å hjelpe, men det var ikke det som skjedde i dag. Eller jeg ble faktisk i bedre humør i starten. Jeg danset litt og det gikk egentlig veldig bra, men så fikk jeg plutselig anfall og måtte legge meg ned.
Med musikk på øra lå jeg rett ut og hylgråt. Det var en helt grusom opplevelse. Jeg lå med hånda på magen og neglene langt inni huden. Det var så vidt jeg klarte å puste og tårene bare trillet nedover kinnene. Alt jeg klarte å gjøre var å ligge helt stille og se i taket, mens anfallet fylte kroppen min med frykt, panikk og angst. Det var et KAOS av følelser og tanker.
Ja, så jeg sitter våken enda og tror nok jeg kommer til å ligge her resten av natta/morgenen. Får jeg sove så er det supert, hvis ikke legger jeg meg nok inn på soverommet når samboeren min har våknet. Jeg får nesten se hva som skjer. Bare jeg ikke får et sånt anfall igjen så er jeg veldig fornøyd. Jeg hater når dem kommer ut av det blå og jeg faktisk føler at jeg har blitt bedre. Altså de finner de verste tidspunktene å komme på.
Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde mcernmat. Ting ville vært så mye bedre. Neida. Men jeg savner mcernmat. Rart å si det fordi det er bare fett og jeg har jo slitt med å klare og spise noe sånt. Helt ærlig vet jeg ikke lengre hvordan denne kroppen fungerer. Jeg har mistet litt kontroll, men håper jo det vil bli mer normalt. Ikke at jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat. Enten er det for mye eller alt for lite, men man kan jo håpe at ting vil roe seg litt. Hadde jo vært fint med en mindre kaotisk hverdag.
Snus var vel egentlig det eneste som holdt ting i sjakk før. Jeg følte aldri på så mye angst og panikk som jeg har gjort etter at jeg slutta. Det eneste som faktisk løser litt opp nå er når jeg har fått grått ut og anfallet er over sånn som nå, men jeg er jo helt utslitt. Jeg må jo være helt ærlig og si at jeg savner den beroligende følelsen man får av å snuse, men jeg har virkelig ikke lyst til å få en reaksjon til og se ut som ei and igjen.
Nå vil jeg hvertfall bare sove… Håper jeg får det. Kroppen verker, jeg er utslitt og skikkelig lei av dette. Jeg lurer på om jeg noen gang får snudd døgnet tilbake til normalt og blir kvitt alt dette psykiske kaoset som herjer inni hodet mitt.
