Dagen min begynte ganske seint. Jeg har vært så utslitt så jeg tenkte at jeg bare måtte få sovet ut og slappet av. Det ble noen timer i senga for å si det sånn. Jeg kjenner at det var noe jeg trengte. For når jeg først kom meg ut av senga så kjente jeg at det var mye bedre. Derfor ble det en liten tur ut i dag. Nå er det jo noen dager siden sist og jeg kjente virkelig at denne turen trengte jeg nå. Jeg har følt meg langt nede, irritabel, lei meg og full pakke. Jeg prøver jo å holde alt dette for meg selv, men det vet jeg jo at jeg ikke burde. Det har bare vært en vane å ikke bli hørt. Egentlig en veldig slitsom og vond følelse å gå med så i dag valgte jeg å snakke om noe som har tatt så mye krefter fra meg og har fått meg til å gråte når jeg har sittet alene. I det siste har jeg slitt veldig med å spise og jeg tenker veldig mye på hva jeg puttet i meg. Jeg skrev jo om dette når det kommer til godteri, men egentlig er det også mat. For å ta et eksempel så satt vi og spiste tacosalat i dag. Jeg hadde tatt på ost over kjøttdeigen fordi jeg har alltid elsket smeltet ost. I dag var det grunnen til at jeg ikke klarte å spise noe særlig. Når osten begynte å smelte så var alt jeg kunne se fett. Og da begynte jeg å legge merke til fettet fra kjøttdeigen og det var da kvalmen kom. Jeg kjente meg så uvel og følte at jeg satt å spiste fett og ingenting annet. Heldigvis fikk jeg spist litt før den følelsen kom, men det er alt for lite. Så nå føler jeg at det er alt for mye som skjer inni hodet mitt på en gang. Dette må jeg definnetivt ta opp med psykologen min. Sånn vil jeg ikke fortsette å ha det. Dette har holdt på i noen dager nå og jeg er veldig glad for at jeg fikk snakket ut med samboeren min om det. Bare det å fortelle dette er et stort steg for meg. Han spurte hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det og da så jeg til meg selv at NÅ er du nødt til å bare hoppe i det for dette har gått for langt. Å høre fra han at han har lagt merke til det og at jeg kan få fortalt hvordan jeg har følt meg osv. var veldig godt. Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig som har han. Så mye kjærlighet og støtte som han gir meg i hverdagen er rett og slett helt uvirkelig for meg. Jeg kan faktisk fortelle han hva som helst og han vet nøyaktig hvordan han skal håndtere det.
Det er jo ingenting jeg egentlig vil enn å være frisk, men jeg føler at hver gang jeg gjør fremgang så popper det opp andre problemer jeg er nødt til å jobbe med. Jeg vet jo at jeg har kommet langt siden jeg var på mitt verste. Nå klarer jeg å føle igjen og selvom det til tider kan være slitsomt, så vil jeg mye heller føle masse enn å ikke føle noe i det hele tatt. Jeg føler også at jeg har kommet langt når det kommer til godteri og mat, men at jeg har noen problemer jeg må jobbe med. Før brydde jeg meg ikke om hva jeg puttet i meg og nå er det kanskje litt ekstremt. Det å bli kvalm av smeltet ost føles bare så rart for egentlig elsker jeg ost. Toast er jo det beste jeg vet og har vært det siden barndommen. Jeg syns jo det virker veldig rart å plutselig føle seg uvel ved synet av ost, men det er vel sånn psyken min liker å leke. Enda en bra ting ved å ha en psykolog å prate med en gang i uka. Jeg er overlykkelig for at jeg har den hjelpen der. For selvom det er slitsomt og jeg hater å prate om mine problemer så har det jo hjulpet. Aldri i verden om jeg hadde fortalt at jeg har problemer med smeltet ost til samboeren min. Ikke før nå har jeg begynt å åpne meg og det føles jo godt. Det føles veldig trygt å snakke med samboeren min om sånne ting fordi han tror meg, han lytter, han vil hjelpe meg videre og det er ikke sånn at han sier stakkars deg og gir meg en klem. Det er ikke derfor jeg snakker om ting. Så ja, det er veldig godt å ha han her når jeg trenger å få snakket om ting. Dette har virkelig plaget meg og skremt meg litt fordi jeg vet at spiseforstyrrelser kan plutselig komme. Det er noe jeg er livredd for og derfor prøver jeg å få i meg mat så godt jeg kan, men det har vært kvelder der jeg har vært skikkelig kvalm. Den ene natta var jeg sikker på at jeg kom til å kaste opp. Så det sitter definnetivt en del bekymringsfulle tanker i hodet mitt når vi kommer inn på dette temaet. Særlig når jeg ikke klarer å spise middagen. Jeg holdt på å begynne å gråte der Jeg satt.det var helt ille. Også kan det jo ikke være lett for samboeren min å sitte oppi alt dette kaoset mitt. Respekt og en stor takk til han som står i stormen. For når vi har det bra så har vi det sinnsykt fint. Kanskje det er det som gjør det så verdt for han. Jeg vet hvertfall at det er det som gjør alt så mye lettere for meg.
