I dag har det vært en veldig rolig dag, hvis man ser bort i fra hva som skjer i hodet mitt. Jeg har følt at de siste dagene ikke har vært helt enkle, men forhåpentligvis blir det bedre snart. Å sitte med depresjon og føle seg så langt nede er ganske slitsomt. Den verste følelsen jeg vet om er å være sliten uten å ha gjort noe. I tillegg går det utover søvnen. Tidlig på kvelden i dag sovnet jeg og fikk sovet i 30 minutter. Når jeg våknet opp så var jeg helt ødelagt og har brukt kvelden til å så på serie, spise og prøve å ikke lytte til alle tankene som svirrer oppi hodet mitt.
Spesielt den siste tiden har det vært veldig vanskelig å holde humøret oppe. I tillegg har jeg hatt lyst på noe søtt hele tiden og føler meg mer og mer innesperret for hver dag. Jeg kjenner på savnet av å møte familie og venner. Jeg savner å bare komme seg ut og kunne gjøre vanlige ting. Vi er jo fortsatt i en ganske annerledes tid og jeg vil gjerne holde avstand til folkemengder osv. Det er bare noe inni meg som rakner etter så lang tid hjemme. Det sliter på psyken og det tror jeg ganske mange kan kjenne seg igjen i.
Vi har jo veldig fine turmuligheter rundt her, men når jeg tenkte at i dag skal jeg gå en tur alene siden samboeren min hadde andre ting å gjøre så fikk jeg fullstendig panikk. Så i dag ble det ikke noe tur ut. Faktisk har det nesten ikke blitt noe som helst i dag. Mesteparten av tiden har jeg bare ligget her og sett ut i lufta. Ellers så har jeg lagd middag og spilt litt brettspill, men humøret har ikke vært i nærheten av hva det pleier.
I tillegg til at jeg har ligget med depresjon i hele dag så nærmer det seg psykologtime. Jeg er virkelig ikke klar for det. Allikevel tenker jeg at det er noe jeg bare må gjøre. Det verste jeg vet er å avlyse ting. Jeg biter heller tenna sammen og får det overstått. Det er jo bare 45 minutter 1 gang i uka. Det klarer jeg. Det er bare så slitsomt å føle seg så utslitt uten grunn. Slitsomt og irriterende. Jeg har faktisk mest lyst til å gråte, men jeg klarer ikke. For tiden er det ikke tristhet som plager meg aller mest, men en sånn tung, mørk skygge som dytter meg ned og suger ut energien min. Bare det å lage seg noe å spise føles ut som en jobb.
Så når noen kommer med noe negativt eller bare litt kritikk eller hva det måtte være så dytter jeg det så langt unna som overhode mulig. Jeg orker ikke noe negativitet eller diskusjoner. Det trenger ikke være noe stort engang. Føler jeg det tapper energi av meg så bare snur jeg ryggen til. Hvis jeg ikke gjør det så ender det med at jeg blir gal, sier ting jeg ikke mener eller bare sliter meg ut rett og slett. Hvor det går derfra vil jeg ikke engang tenke på.
Jeg føler at disse slitsomme periodene bare blir verre og verre. Kanskje det bare er jeg som ikke tåler det like bra lengre. Det føles hvertfall helt grusomt akkurat nå. Så nå tenker jeg at jeg prøver å komme meg i seng. Forhåpentligvis får jeg sove og kan få litt mer enn 2 minutter hjemme alene i morgen til å kanskje begynne veldig smått å trene. Får vel bare krysse fingrene og håpe. I tillegg håper jeg at trening vil hjelpe meg. Det har pleid å fungere før så da får vi bare se om vi i det hele tatt får tid, har energi og motivasjon til en kjapp treningsøkt før jeg hopper i dusjen. Jeg er lei av å ligge her og føle meg så langt nede.
Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde noe av å trene foran andre fordi da ville ting vært mye enklere, men jeg syns det er så flaut og jeg føler meg bare teit. Jeg har trent på treningsstudio én gang og det var ikke helt meg. Jeg hater oppmerksomhet og mennesker generelt er ikke min sterkeste side. Å stå og trene foran andre da blir bare kleint. Sånn egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde et treningsrom hjemme som jeg kunne trent i fred, men eneste rommet vi har er soverommet og det har jo samboeren min okkupert med pult og pcer. Det er lettere for han å kunne rømme til noe enn det er for meg. Jeg føler meg litt fanget når jeg verken har et eget rom til meg selv eller en hage å flykte til. Så i slike perioder er det litt ekstra vanskelig for meg, men jeg kommer meg igjennom det. Det gjør jeg jo alltid.