Greit nok at dette er en veldig tung og spesiell tid før både meg og min familie. Vi har en sorg som ligger over oss og det er helt normalt, men jeg blir allikevel litt irritert på meg selv at jeg ikke klarer å snappe ut av det. Jeg klarer ikke å reise opp i løpet av dagen. Jeg får jo ikke sove ser det ut som. Det er ikke det at jeg syns synd på meg selv eller noe, for det gjør jeg ikke. Det bare irriterer meg at jeg ikke klarer å styre dette kaoset av tanker og følelser. Jeg sitter midt oppi et rot av følelser som bare blir kastet mot meg og jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal takle det. Mye av dette er jo fordi vi har mistet Jennie, men det er også depresjon. Depresjonen drar alt dette vonde mye lengre og til slutt er det ikke gråting. Det blir bare at jeg stirrer ut i luften og tenker “hva F*** gjør jeg nå?” Det blir litt sånn hva er meningen med livet og hvorfor har jeg det sånn nå. Fordi depresjonen ligger der hele tiden og den stopper ikke selvom jeg er ferdig med å sørge for denne gang. Nei, da lager den fest for alle dystre tanker og følelser. For er det én ting jeg har lært igjennom disse 4 månedene så er det forskjell på sorg og depresjon. Som jeg har sagt så kunne jeg ha taklet sorgen, men depresjonen er så mye verre. Det er ikke rart det er selvmord blant unge. Å føle det så ille og ikke tørre å snakke med noen er en ting, men ingen sliter jo veldig mye mer med usikkerhet og søker en bekreftelse på at man er god nok. Når man da blir mobba så ender det jo med at man tror på det og ikke ønsker å leve.

Jeg har levd med dette i så mange år, men jeg har aldri brydd meg om hva andre syns. Jeg gikk i den stilen jeg ville og sminket meg sånn jeg hadde lyst. Alle hatet meg uansett så hvorfor bry seg. Det er allikevel en ting som jeg tror at reddet meg i løpet av ungdomsskolen og det var en helt fantastisk norsklærer ved navn Dag. En dag stod vi å pratet og han forteller meg at jeg er utrolig tøff som tørr å uttrykke meg med den stilen og ikke ta inn over meg hva andre mener. Jeg skulle ønske jeg kunne takket han den dag i dag fordi den bergenseren gjorde faktisk ungdomsskolen min litt bedre. Jeg kom meg igjennom de verste årene av livet mitt takket være han. Det er en skikkelig hverdagshelt fylt med godt humør og masse humor. Så en stor takk til Dag.

Desverre er ikke alle like heldige å ha slike mennesker i livet sitt som kan være til hjelp når alt håp er borte. Da er det viktig å kunne si i fra så man kan få hjelp. Dette kan jeg ikke få sagt for mange ganger. Jeg bruker hver eneste dag på å kjempe i mot depresjon og angst. Hele tiden tenker jeg at det jeg gjør ikke er bra nok og at jeg ikke er en bra nok venn, kjæreste, datter… Denne usikkerheten må jeg leve med. Jeg vet ikke om jeg kan bli helt frisk før jeg har prøvd å jobbe ut av det. Lenge hadde jeg til og med gitt opp livet og tenkte at jeg bare kunne dø. Ingen ville savne meg fordi jeg var aldri bra nok.

Det å ha sånne tanker gjør noe med en person. Du blir helt tom og alt blir mørkt. Til slutt sitter du bare der og klarer ikke føle noe annet enn sinne og hat. Når jeg hadde det sånn så var jeg såpass gammel og hadde fått en god del styrke sånn at jeg klarte å overleve de verste stormene.

Det som skjer når du kommer dit er at du lar ingen komme inn i hjertet ditt som du vet at kan såre deg en dag. Allikevel skjedde det jeg trodde at ikke kunne skje meg. Etter å ha vært i et forhold i 9 år som slo han opp. Det hadde vært helt greit det hvis det ikke var for hunden jeg elsket høyere enn mitt eget liv. Jeg har aldri vært så nære døden som den kvelden. Jeg tror faktisk det var nettopp denne hunden som reddet livet mitt. Selvom jeg viste at jeg aldri kom til å se han igjen. Selvom jeg aldri kommer til å ha en så trofast, støttende og god venn igjen. Da jeg så han inn i øynene så slapp jeg kniven jeg hadde i hånden.

Jeg har klart å funnet et lyspunkt selvom det har vært helt svart. Det har gjort at jeg lever den dag i dag. Hvis man tar bort depresjon, angst og sorg så er jeg verdens lykkeligste, men vi må alle ha noe bagasje. Jeg prøver så hardt å finne positive ting hver eneste dag. Selvom det er ekstra vanskelig i dag så prøver jeg. Akkurat nå finner jeg ikke så mye. Samboeren min sover og jeg får ikke sove. Det er i slike situasjoner jeg sku ønske jeg bare kunne vekket han, men det kan jeg jo ikke.

Jeg har alltid vært en sånn person som tenker på andre før meg selv. Når det kommer til dette viruset så tenkte jeg med en gang på de jeg kjenner som er i risikogruppa. Midt på natta tenker jeg heller på samboeren min får nok søvn. Jeg klarer meg. Det blir en sinnsykt tung natt, men jeg kommer meg alltid igjennom det. Og sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg bekymrer meg mye, men kun for de rundt meg. Jeg syns aldri synd på meg selv. Hvis jeg har en dårlig dag så er det aldri stakkars meg. Da kan jeg begynne å tenke sånn at stakkars kjæresten min. Nå var jeg kanskje litt bitch uten at jeg mente det. Og jeg kan gjerne gå bort til han og unskylde. Når jeg gråter så er det aldri fordi jeg syns synd på meg selv, men at jeg har såret noen eller at de har (hatt) det vondt. Med Jennie for eksempel blir jeg utrolig lei meg fordi jeg vet at hun ikke hadde det bra over lengre tid og at hun ikke fikk den hjelpen hun fortjente. Jeg tenker på alt hun ikke får oppleve og alle drømmene hun hadde som hun ikke fikk sjansen til å strekke seg etter. Så tenker jeg på foreldrene og søstern som sitter igjen med knuste hjerter.

Jeg klarer ikke se for meg at jeg noen gang kunne vært egoistisk og tenkt på meg selv. Alt handler om andre rundt meg. Derfor får jeg høye forventninger til meg selv. Jeg må gjøre alt perfekt slik at andre skal ha det bra og at dem skal være fornøyd. Dette er jo en ganske fin egenskap når det ikke er så ekstremt. Kort sagt legger jeg meg ned som ei dørmatte for at andre skal ha det bra. Hvis folk kommer til meg med problemer så lytter jeg alltid, uansett om jeg ødelegger meg selv ved å gjøre det. Jeg blir en frivillig slave og det er jo ikke sånn jeg vil leve resten av livet mitt.

Det er en lang vei å gå for å snu på dette. Jeg har ikke lyst til å være den som lister seg på tå for å ikke være til bry for andre, men jeg vil heller ikke være egoistisk. Så da må man prøve å finne en balanse i livet. Det samme gjelder jo alle følelsene. Problemet er bare det at det er ikke så lett. Så derfor har jeg et godt råd til alle dere som sliter psykisk eller føler at det er tung. Snakk med noen, oppsøk hjelp. Gjør noe for å bli bedre. For det hjelper ikke å bare “leve med det”. Man trenger faktisk profesjonell hjelp for å bli bedre. Jeg har mye å jobbe med, men da kanskje jeg kan få det bedre med meg selv. Kanskje til og med få døgnrytmen på plass. Balanse i livet hadde vært en fin ting å ha.

Det var noen tanker midt på natten. Det bare strømmet ut. Om det ble et bra og interessant innlegg får være opp til hver enkelt å bestemme. Det var hvertfall fint å få tankene ut på bloggen.