Dette været skifter fort. Vis dere går til forrige innlegg så kan dere se bilde av hvordan det var før bare noen timer siden. Så fikk jeg sovet litt og våknet seriøst opp til nydelig vær. Så jeg tenkte jo å vise dere hvor fin utsikten egentlig er, uten tåke. For når været ikke er så fint så legger det seg tåke med en gang. Det er helt vilt. Men nå skinner sola og himmelen er blå.
Jeg elsker den utsikten her. Man kan faktisk se ganske langt. Og bare rett oppi gata her så ser vi helt bort til Gardemoen faktisk. Det er så nydelig. Så nå gleder jeg meg til plenen blir grønn og buskene ser litt koseligere ut. For det er da det virkelig er flott her.
Så utsikten er jo et stort pluss med å bo høyt opp. Minus er jo da at beina mine så vidt klarer å fungere oppover den bakken. Bussen stopper jo helt nederst også må jeg gå i oppoverbakke i 15 minutter. Da er hele meg helt utslitt for å si det mildt. På flat bakke kan jeg gå i evigheten, men bakker tar livet av meg. Jeg må nok prøve å gå mer tur og få beina mine til å bli vant til det igjen før jeg går opp den bakken der. Når har det jo blitt noen uker her inne og det eneste jeg har gjort er husarbeid og baking. Vi har jo ikke trapp engang så da er det jo klart at knærne og hoftene mine kommer til å slite litt ekstra.
Akkurat nå er det jo litt kjipt å ikke være trygg på nabolaget. Hjemme i Solbergelva så var det jo ofte at jeg tok en runde rundt i nabolaget. Jeg gikk til og med lange turer som kunne ta 2 timer. Det var jo det jeg brukte våren og sommeren til når jeg var hjemme. Og det er jo noe helt annet å gå lange turer når du vet hvor du skal gå og du har gått den turen en million ganger før. Til og med skogen kjente jeg jo hvert eneste tre og hver eneste stein. Alt rundt her er jo ukjent. Det eneste jeg kan er veien ned til bussen og da må jeg jo gå opp også. Så da er man jo litt fastlåst til huset når samboeren ikke orker å være med enda, men vi satser på at han er på bedringens vei nå og vi snart er tilbake på tur. Da skal jeg opp og se på utsikten for den er helt fantastisk.
Over her ser dere utsikten fra vinduet som er ved kjøkkenet. Det har stått litt uten skjerming noen ganger, men når jeg sover i stua så syns jeg ikke noe om at det stå åpent. Selvom det ikke er like mange som glor inn dette vinduet så vet man aldri. Og med en diger madrass midt på gulvet så blir det fort rotete. Det ser ikke veldig bra ut for å si det sånn. Så da dekker man til vinduene så ingen får se inn og vi ikke får se ut. Det er jo veldig trist med så fin utsikt, men når folk er for nysgjerrige så er det ikke noe annet å gjøre.
Og da blir det jo også mye mørkere i leiligheten. Stemningen kan jo synke litt bare av det, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Så får man bare tenke at dette er jo ikke sånn man skal leve for alltid. Snart er vi ute i naturen igjen og kan nyte utsikten fra bakken her oppe. Det skal bli så godt.
Men når jeg sitter inne hele tiden så begynner jeg jo å tenke på om det har kommet noen vårtegn rundt her. Kommer jeg til å få se det i år eller går jeg glipp av det? Jeg har jo sett flere legge ut bilde av både hestehov og blåveis. Jeg syns jo det er veldig tidlig så jeg håper jo at jeg får det med meg når jeg kommer meg ut på tur. Da skal jeg hvertfall ha det med hjem og pynte med det hjemme. Jeg syns det er så fint med vårblomster. Jeg kom jo alltid hjem til mamma med blomster når jeg hadde vært på tur i skogen for det var blåveis og hvitveis rett oppi gata, i skogen der. Det var så mye og jeg syns det var så fint. Også vet jeg jo hvor glad mamma er i blomster så det er jo veldig koselig å plukke en liten bukett til henne. Det ligger nok i familien å være glad i blomster. Både jeg, mamma og bestemor er jo veldig glad i blomster. Bestemor hadde jo ei utrolig flott hage når hun levde. Hun stelte og holdt det alltid så fint i blomsterbedet. Så det er jo noe jeg savner veldig. Vi har jo ikke egen hage så jeg kan jo ikke plante noe. Ikke har vi blomster inne heller for så langt har vi ikke kommet. Jeg håper jo så klart at det kommer et par orkidéer inn i denne leiligheten før sommeren. Vi får vel bare vente og se.
