Planene i dag var klare. Jeg og venninna mi skulle ta bussen til Jessheim for at jeg skulle komme meg på DPS møtet. Jeg har ventet lenge på at jeg skal få hjelp med psyken. Jeg har fått avslag en gang fordi legen ikke hadde noe særlig å gå på. Jeg har brukt nesten 1 år på å finne hjelp og i dag skulle jeg få svar om det er mulig å få noe hjelp.

Jeg og venninna mi satt oss på bussen til Gardermoen. Der fikk vi spist litt frokost og slappet av før neste buss kom. Vi gikk ut og ventet i 10 minutter før bussen kom. Det var iskaldt ute og minuttene føltes ut som timer. Det var godt å endelig få satt seg i en varm buss når den endelig kom. En ny melding tikket inn i det vi satt oss. “timen din hos DPS Jessheim er blitt avlyst. Du vil bli kontaktet for ny time.” Jeg kjente tårene presset på og fikk venninna mi ut av bussen før den begynte å kjøre. Skuffelsen og depresjonen la seg seg som et teppe over meg. Frustrasjonen kom og jeg ble irritert over å ha dratt helt dit og brukt penger for å komme dit. De få pegene jeg hadde som kunne vært spart. I tillegg hadde venninna mi kommet hele den veien for å hjelpe meg. Alt var forgjeves.

Vi tok bussen hjem og fikk stablet beina opp bakkene. Utslitte og irriterte begge to for å ha brukt hele natten til å være våken og dratt ut tidlig på morgenen. Det var tungt å komme seg hjem. Beina mine ville nesten ikke bære meg. Vel hjemme la jeg meg ned på madrassen og sovna. Vi sovna begge to og våkna ikke før venninna mi måtte dra hjem igjen. Når hun hadde dratt fikk jeg og samboeren min spist litt og jeg fikk sett film før jeg igjen sovna.

Så sånn har nå dagen min gått. Jeg skulle egentlig til tannlegen om noen dager, men det må jeg bare droppe. Jeg har tannlegeskrekk og det tar mye energi, noe jeg ikke har for øyeblikket. Nå vil jeg fokusere på familien, meg selv og jobbe med sorgen jeg har inni meg. Derfor valgte jeg å ha full fokus på broren min sin bursdag som kommer snart. Det blir godt å se familien igjen. Kanskje få tankene over på noe annet enn DPS.

Dette er hvertfall et eksempel på hvor dårlig hjelpen innen psykisk helse faktisk er. Ventetiden er lang, man kan plutselig få avlyst 1t før møtet starter og mange får ikke den hjelpen dem trenger. Alle er like mye verdt og alle fortjener å få den hjelpen de trygler om. Jeg har ikke vært den flinkeste til å be om hjelp og ingen har noen gang vist helt hvor ille jeg har hatt det og hvilken kamp jeg har vært nødt til å kjempe. Flere ganger har jeg stått på kanten og nesten tatt farvel med alt og alle. Det har vært perioder av livet mitt jeg ikke har hatt lyst til å leve mer. Så når jeg nå oppsøker hjelp så er det faktisk med god grunn! Systemet i Norge MÅ bli bedre!

Vi måtte ta farvel med vår kjære Jennie og det går ikke et sekund uten at jeg tenker på henne. Jeg har blitt fortalt at jeg bør tenke på noe annet og slappe av. Men skal jeg være helt ærlig så føles det mye bedre å ha henne i tankene mine. Jeg bærer henne i mitt hjerte og det gir meg styrke. Jeg tror det å tenke på henne er det som holde meg oppe akkurat nå. Jeg kjemper ikke lenger denne kampen alene. Nå har Jeg styrke fra Jennie med meg og det trengs nå. Jeg tror hun er her og passer på oss alle sammen slik at vi igjen kan komme oss på beina.

21. November 2019 var dagen jeg kastet snusen i søpla. Dette var en ganske dramatisk dag for meg. Overleppa mi begynte å hovne opp og jeg kan fortsatt kjenne den redselen jeg hadde da jeg gikk ned trappa hjemme hos mamma. Heldigvis gikk alt bra. Det er ganske lett å slutte når slike ting skjer og nå har jeg gått 2 måneder uten så mye som 1 snus. Dette syns jeg er veldig bra gjort, men det var også nødvendig. For alt jeg vet så kan det jo hende at det ville skje nøyaktig det samme en annen gang og det er ikke sikkert jeg hadde vært så heldig å vært hjemme da. Det kunne også gått mye verre for meg. Jeg kommer aldri til å røre snus igjen og jeg er ganske stolt av meg selv for å ha klart meg uten. Det har faktisk gått ganske greit, men jeg kjenner jo at jeg ikke er like rolig i kroppen som jeg var før. Kanskje det er på grunn av snus og kanskje det bare er alt stresset og psyken. Men en ting er sikkert og det er at denne jenta er ferdig med snus for alltid.

2 månederhar gått og jeg har ikke lyst på snus. Det suget er helt borte. Jeg tenker egentlig ikke på det engang.når det popper inn i hodet mitt så tenker jeg “wow, jeg har ikke tenkt på at jeg har hatt lyst på det en eneste gang” og den følelsen er ganske awesome. Mange går jo med det suget lenge etter at de har valgt å slutte, men ikke jeg. Det føles godt. For jeg har prøvd å slutte før, men alltid hatt lyst på snus og suget gikk aldri helt bort. Bare så synd at det skal noe stort til før man får opp øynene. Desverre er vi mennesker lagd sånn. Vis ikke døden står å banker på så er det ikke farlig for oss selvom naboen ligger på sykehuset av samme grunn. For hva er vel sannsynligheten for at det skal skje med meg. Nei, vi må begynne å tenke litt lengre enn nesa rekker! Visse ting skal man ikke tulle med.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Så en liten klapp på skulderen  min for at jeg endelig kan si jeg ikke skal snuse mer. Ikke lyst på, ikke sugen, ikke avhengig. Jeg skal aldri tilbake til det. Og jeg er helt sikker på at mamma er utrolig glad for det.

Jeg fikk en veldig slitsom og panikkfylt dag i går. Det første som skjedde da jeg våknet var at det klødde litt på beina og armene mine. Jeg tenkte ikke så mye over det før kløen ble verre og de små, røde prikkene rundt kneet mitt ble flere. Det var så merkelig og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg klødde og klødde, utslettet ble verre og verre. Da ble jeg og kjæresten enige om at jeg skulle ta en kald dusj og se om det ble bedre. I dusjen fikk jeg panikkanfall, men etterhvert som kløen stoppet så klarte også jeg å roe meg ned.

Det gikk greit en liten stund etter dusjen, men så begynte det å klø rundt ørene og nakken. Det krabbet videre opp i hodebunnen og fjeset. Jeg så ikke ut.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Som dere ser på bildet over så var det ganske mange røde flekker i pannen. Dette ble jeg til slutt enig med moren min som jeg hadde sendt bilde til at deg var elveblest. Om det kom av allergi eller stress er jeg ikke helt sikker på. Mamma mener det er på grunn av depresjonen og sorgen at kroppen sier i fra at nå er det på tide å roe seg ned. Uansett så fikk jeg tvunget meg selv til å ikke klø og det har trukket seg tilbake etter en natt søvn. Noe jeg er veldig glad for. Jeg ble ganske så skremt da jeg først så det spredde seg utover beinet mitt. Jeg fikk også feber før jeg klarte å sovne. Så gårsdagen ble tilbrakt på madrassen i stua med film. Hvor mye jeg fikk med meg av filmen er en annen sak. Jeg sliter veldig med konsentrasjonen.

Men fra gårsdagens panikkanfall og elveblestanfall til noe litt mer hyggelig. Jeg hadde jo fått beskjed fra ei på NAV at hun kunne hjelpe meg å komme til DPS, men etter alt som har skjedd så ville jeg ha med meg noen jeg kjenner og stoler 100% på. Jeg spurte først kjæresten, men viste egentlig at han ikke orket. Forståelig så klart! Så jeg fikk tak i min aller beste venninne og hun var så snill og sa hun kunne være med meg. Det er helt utrolig hvor fantastisk denne jenta faktisk er. Vis hun har mulighet så er hun der for meg med en gang. Jeg er evig takknemlig for alt hun har gjort for meg. Det er den beste vennen jeg har og sikkert kommer til å få. Jeg håper vi holder sammen resten av livet. Jeg føler meg utrolig heldig som har henne. Jeg vet ikke hva jeg sku gjort uten henne for å være helt ærlig. Så i morgen kommer henne hit og blir med meg på DPS den 22 januar. Fra dagens panikkanfall til en ro inni meg. Nå føler jeg meg rolig og avslappet. Så det eneste som gjenstår nå er en tannlegetime så kan jeg slappe helt av igjen.

Å lage noen nyttårsforsetter føltes bare helt fjernt. Først var det depresjon på grunn av jula og så alt dette med mitt kjære tantebarn. Allikevel vil jeg sette meg et nyttårsforsett selvom vi er halvveis i januar allerede. Dette har jeg tenkt på i et par dager nå og har bestemt meg for å skrive om det. For man kan sette ønsker og mål for året, man kan ha mange planer om både reise, sunnhet og vekt. Det er allikevel én ting som står mye høyere for meg dette året. Det eneste som virkelig har betydning for meg etter alt som har skjedd. For det å gå ned i vekt eller planlegge en reise til utlandet føles ikke like viktig. Dette er noe mye større.

I år er mitt nyttårsforsett å vise mer kjærlighet, omtanke, godhet og støtte til alle de jeg er glad i. Jeg føler ikke at jeg har vært flink nok til å si at jeg er glad i dem som jeg kunne gjort. Jeg kan skrive det, men det føles ikke like viktig som å si det til den personen. Jeg føler at vi viser alt for lite kjærlighet til de rundt oss. Dette skal jeg bli mye bedre på fra og med i dag. For mennesker man er glad i fortjener og trenger faktisk å høre det selvom man som regel vet det. De trenger å vite at man er der, at man støtter dem og at man kan stoles på. 2020 skal for meg være kjærlighetens år. Spre kjærlighet og glede betyr så mye mer enn man tror. I noen tilfeller kan det være nødvendig.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg vil også oppfordre alle som leser dette å være åpne, fortelle de dem er glad i at dem bryr seg og er der for dem. En dag kan dine ord være det som redder et menneske. En dag kan det hende det er deg dem går til for hjelp og du lytter, du er der for dem og gi dem den kjærligheten dem så desperat trenger. Du er et godt menneske, du bryr deg. Vis vi kan gjøre en liten innsats og spre kjærlighet til venner og familie så kanskje vi kan hjelpe flere som sliter. Et sted må vi starte. La oss bli bedre til å spre gode ord og hjelpe andre i stedenfor å dytte dem ned. Ser du noen som ikke har det bra på skolen? Kanskje det er på tide at du går bort til denne personen. Snakk med de som er alene, inkluder dem. Kjenner du noen som sitter mye alene? Spørr om de vil ut å ta en kaffe eller ønsker å få besøk. Det skal så lite til å gi litt ekstra kjærlighet til dem som trenger det. Vi må slutte å snu oss vekk og begynne å bry oss om andre mennesker som står alene. Sammen er vi sterkere. Gi et kompliment eller spørre om den personen vil være med å leke f.eks. Det er virkelig ikke så vanskelig og for denne personen kan det bety alt!

En fremmed kan bli din beste venn vis du tar det første steget. Et kompliment kan snu dagen til en person fra dårlig til bra. Alt handler om å bry seg og gjøre de små tingene. Det er ofte de små tingene som gjør den store forskjellen.

Så i stedenfor å sette et nyttårsforsett jeg vet jeg ikke klarer å holde, vill jeg heller sette “Spre kjærlighet og omtanke” som mitt nyttårsforsett. Og ikke bare i år, men for resten av livet mitt, fordi dette er så utrolig viktig. Det er viktig å vite at man har mennesker rundt seg som bryr seg. Ikke alle vet det selvom man er der. Ord kan derfor være veldig viktig. Spre kjærlighet med ord. Vis at du bryr deg igjennom handling, men fortell at du er glad i dem, er der for dem. Hvis dem trenger noen å snakke med, trøste dem og få dem til å smile.

Og helt til slutt vil jeg takke alle dere som har vært der for meg den siste tiden. Det har vært ufattelig tøft, men å se så mye kjærlighet fra så mange mennesker har fått meg til å føle meg sterkere. Dette skal jeg komme inn på i et annet innlegg for jeg syns de tankene rundt dette er såpass viktig. Så følg med på bloggen eller på Facebook siden min “cathrineruthblogg”. Men en stor takk til alle dere som tok dere tid til å sitte og skrive med meg og som spurte hvordan jeg hadde det. Jeg setter så utrolig stor pris på hver eneste melding som har tikket inn. Det er den kjærligheten og omtanken jeg snakker om at vi må bli flinkere til å vise i hverdagen. Er du flink til dette eller er det noe du ønsker å bli flinkere på etter å ha lest dette innlegget? Let me know!

Dere som har fulgt med på bloggen vet jo at jeg var veldig deprimert i julen. Jeg hadde forferdelige tanker i hodet som gikk opp igjen og opp igjen. Det stoppet liksom aldri. Det var så tungt at jeg nesten ikke viste opp-ned på meg selv. Noen dager hadde jeg så mye energi at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble helt gal fordi jeg i tillegg har ganske mye vondt i leddene/musklene. Så når jeg hadde gjort litt og måtte sette meg ned så ble jeg veldig trist. Så var det dager jeg ikke orket noe. Når jeg ikke sov så stirret jeg ut i luften eller begynte å gråte av ingenting. Hele julen følte jeg meg tom og tung store tider av dagen. Det var som om jeg var fylt med sorg, men så var det som om noen skrudde på en bryter i en liten stund og alt var helt greit. Jeg viste ikke selv hvordan humøret mitt var om 5 minutter. Det var utrolig slitsomt å ikke ha kontroll i det hele tatt.

Det så ut som at ting skulle bli litt bedre når det nye året begynte, men sånn ble det altså ikke. Når de triste nyhetene kom så var det som om alt mørket kom tilbake, men mye verre. Sorgen slo meg så hardt og så langt ned at jeg til tider ikke fikk puste. Hver eneste gang jeg var alene i et rom så var det som om mørket la seg over meg og kvelte meg. Tankene ble mørkere og jeg begynte å bli veldig redd.

Takk og lov at jeg har en såpass støttende kjæreste. Han spørr og spørr hva som er galt. Til slutt får han ut av meg at jeg har så mange stygge tanker i hodet. Det var som om tankene begynte å styre meg og skulle ha meg til å skade meg selv. Derfor syns jeg det ble veldig skummelt. Jeg fikk panikkanfall og gråt mye i stillhet. På badet kom alltid den samme tanken opp igjen og opp igjen. “Selvskading” for da føler du ikke så mye. Ja, det er ganske tunge og vanskelige tanker å ha. Så på en måte er jeg veldig glad for at samboeren min har vært hjemme hele denne tunge tiden. For da har jeg hatt støtte hele veien.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg må takke samboeren min for å alltid støtte meg, trøste meg og bry seg om meg. Uten han hadde det ikke gått så bra som det gjorde. Nå går det heldigvis bedre. Tankene er nesten helt borte, men sorgen er fortsatt like vond.

I tillegg til samboeren min så var det mye annet som gjorde at jeg følte meg bedre. Det var det å se så mange flotte mennesker som bidro i innsamlingen til LFSS og som delte innlegget så innsamlingen nådde ut til flere.  Mennesker som skrev på statuser og det jeg delte på Facebook at de tenkte på oss. Alle som tok kontakt og spurte meg hvordan jeg hadde det, at jeg bare kunne komme om jeg trengte et sted å være, noen å snakke med og få tankene over på noe annet. Jeg fikk mange meldinger hvor dem virkelig viste at de brydde seg og ikke bare kondolerer. For er det et ord jeg ikke liker å høre så er det nettopp det. Det er jo bare ment positivt, men for meg er det som om det står “Jennie er dø” i store, tykke bokstaver foran meg. Det er en følelse man ikke ønsker å få når man åpner mobilen. Så jeg er veldig glad for at det ikke har kommet så mye sånt til meg. Vi er jo forskjellige og andre føler det kanskje på en annen måte når dem får det ordet, men det er slik jeg føler det. Hvertfall i dette tilfellet.

Begravelsen var jo fin, men jeg hadde små panikkanfall der det føltes ut som jeg skulle dø eller ikke fikk puste. Den første gangen jeg kjente det var da jeg kom rett innafor døra. Jeg gråt så hardt, følelsen av å ikke få puste traff meg, jeg følte at beina nesten ikke klarte å bære meg. Det var helt grusomt. Det kom igjen når jeg fikk klem av broren min (faren til Jennie). Denne gangen var det ikke så ille. Jeg tror det var fordi han holdt godt rundt meg og jeg følte meg trygg. Neste var da kisten ble senket. Beina svikta og magen vrengte seg. Jeg hadde mest lyst til å hyle, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Vis jeg hadde gjort det så hadde vel alle sett på meg og jeg hadde svimt av. I steden ble det tårer og tulling mens brodern holdt meg oppe. Det føltes ut som at beina mine bare lå som en bue til siden før jeg klarte å samle meg nok til å rette dem opp. Den siste gangen var jeg sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å dø eller svime av. Det var den følelsen som traff meg i det sekundet jeg spiste senkes ned, men det gikk heldigvis greit. Det gikk opp for meg at vi skulle begrave tantebarnet mitt i det sekundet jeg gikk inn døren, men sorgen traff hardest på kirkegården.

Nå som jeg har kommet hjem og fått slappet litt av så gjør det ikke like vondt, men jeg har jo vært anspent i hele kroppen siden Jennie ble meldt savnet og til jeg kom hjem fra begravelsen så kroppen er ikke veldig glad i meg nå. Hodet derimot er ikke fylt med så mange depressive tanker. Jeg tror det å se familien i sorg på den måten fikk tankene til å dempe seg. En slags oppvåkning. Slik vil dem føle seg vis jeg fortsetter og vis jeg ikke får hjelpen jeg trenger. Og er det noe jeg ikke har lyst til så er det å såre de jeg er glad i. At jeg er fri fra tanker og depresjon er jeg jo ikke, men jeg tror jeg våknet litt da allikevel. Vondt i magen har jeg ikke hatt siden vi forlot kirkegården. Alt det som fikk meg så rastløs og ut av balanse er blitt borte og erstattet med en dyp og rolig sorg. Denne sorgen føler jeg at ikke skader meg like mye, men er helt klart vanskelig å bære på. Tårene ligger å venter i øyekroken hele tiden. Det er som om noen står klar med en nål rett ved hjertet. Det jeg syns er bra nå er at det ikke er nødt til å skje noe hele tiden for at jeg ikke skal bli sugd inn i mørket igjen. Godt å få en pause fra den rastløsheten.

Den sorgen man sitter igjen med etter å ha mistet noen er helt grusom, men det som skjedde inni meg før begravelsen var mye verre. Det går ikke ann å beskrive det med ord engang. Det gjorde bare så utrolig vondt hele tiden, men vondt gjør det jo enda. Det var tanker, mørke, smerter av alle mulige slag, utmattelse og rastløshet i et eneste kaos. Jeg kan ikke si jeg har senket skuldrene, men det er allikevel roligere i kroppen enn det som var. Det er godt mulig det kommer tilbake igjen, men jeg håper det er lenge til.

Sorgen jeg føler nå er tung og vanskelig  den holder meg nede og puster meg i nakken. Den kveler lykken, men den er allikevel rolig. Jeg er hvertfall rolig. I dag har jeg følt at det er helt greit å ligge rett ut og ikke gjøre noe. Jeg kan se på film… vel, konsentrasjonen er ennå ikke på plass da. Hvor mye jeg får med meg av filmen er noe helt annet. Den anspente og rastløse delen er hvertfall enormt dempet!

Slik har altså disse ukene vært. Nå må man bare ta tiden til hjelp, ta i mot hjelp for å takle tiden som venter og smøre seg med tålmodighet. Hva jeg fyller tiden med fremover er uvist, men jeg vil hvertfall gjøre mitt beste for å ta vare på meg selv og de jeg er glad i. Jeg har også planer om å lage en minnebok med bilder av Jennie og skrive ned gode minner og fine tekster om henne.

I går tok vi et siste farvel med våres kjære, vakre Jennie. Det var en tung stund og mange tårer ble felt, men en nydelig begravelse som passet Jennie var det så absolutt. Hver minste lille detalj lyste det Jennie av. Hun lå i en grønn kiste med vesken og capsen sin oppå. En ulvefigur jeg hadde gitt foreldrene til jul en gang var også pyntet med på kista. Til slutt en liten militær lekebil. Rundt stod det blomster fra både familie og skolen hun gikk på. 2 store bilder av den vakre jenta var satt opp i bakgrunnen. Det var helt perfekt pyntet i mine øyne. Jeg tok et bilde av dette, men jeg ønsker ikke å dele det her. Bildet vil jeg kun bruke i minneboka jeg skal lage. For minner det har vi så mange av selv om hun bare ble 13 år gammel.

Under begravelsen ble det holdt mange fine taler, men det var Frode sin som traff meg hardest. “Vi var 4, det er vi fremdeles” og det er jeg så enig i. I hjertene våres lever hun videre. Min kjære bror! Du og din familie har vært så sterke, modige og åpne hele veien. Det står det så mye respekt av og jeg er så stolt av å være dine søster. Dere betyr alt for meg og jeg er så utrolig glad i dere. Jeg håper at tiden kan lege dette såret og at kun de gode minnene er igjen til slutt. Tenker på dere fra jeg står opp til jeg legger meg. Ta godt vare på hverandre og bruk tiden til å ta det med ro nå.

Mitt vakre tantebarn Emilie. Du er den sterkeste jenta jeg har møtt. Tante er så stolt av deg. Du viser gang på gang at du er ei jente med bein i nesa og masse mot. Bare det at du stod der oppe og leste fra kransen er så tøft gjort av deg. Nydelige, gode og fantastiske Emilie. Masse klemmer sendes til deg i denne tunge tiden. Tante er så ubeskrivelig glad i deg.

På begravelsen var det samlet over 500 personer. Det var medelever, venner, familie og folk som hadde hjulpet til i leteaksjonen. Det var så mange som var der for å vise sin støtte. Det var så vakkert å se at så mange mennesker tok seg tid til å støtte familien, si farvel en siste gang til Jennie og noen også turte å stå der oppe og holde de vakreste talene. Det ble også vakker musikk som passet Jennie. Min favoritt ble If I die young. Den fikk meg til å strigråte, men når jeg så på bildet av Jennie og inn i øynene så ble jeg helt rolig. Det var et magisk øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme.

Når det var på tide å bære kista ut så var det bl.a brødrene mine som bar. Den ble satt på militærbilen som ventet utenfor. Og med kista på bilen kjørte den forsiktig bortover og vi fulgte etter. Når kisten hadde kommet frem til kirkegården var det tid for å legge på roser. Jeg gikk bort til kista og la på rosen. Jeg tenke for meg selv “farvel Jennie. Utrolig glad i deg” og gikk tilbake. Det var da jeg virkelig kjente at hjertet blødde for Jennie. Tårene trillet og beina ville nesten ikke holde meg oppe. Kista ble senket og det er da jeg viiirkelig var glad for at broren min, Michael stod ved min side. Han holdt rundt meg og søsteren våres. Tusen takk for at du var der for oss! For hadde det ikke vært for broren min så hadde nok beina mine svikta og jeg hadde ligget på gresset. Det å se kista bli senket var det verste av alt.

Jennie kan hvile i fred, men vi som sitter igjen med sorgen av tapet på Jennie må finne en ny vei, en ny måte å leve på uten henne til stede. Dette er tungt, men sammen kan vi klare det. Vis vi støtter hverandre så kan smerten bli borte og de gode minnene bli igjen.

Jeg bestemte meg egentlig ganske fort at jeg skal besøke graven til Jennie på hennes bursdag nå i mars. Jeg skal også ha en minnetatovering. Jennie var ei helt spesiell jente. Hun var blid, omtenksom, elsket dyr, ville at alt og alle skulle ha det bra. Det var ei jente med så mange drømmer for fremtiden. Det var ei jente med et så fantastisk smil som smittet over på alle som så det. Jennie var ei jente som strålte som solen. Og nå er Jennie den vakreste engelen.

I går var jeg nede på posten og fikk hentet pakkene som lå og ventet på meg. Bl.a en ny mobil. Mobilen min har vært veldig kranglete med tastaturet og har ikke fått med alle bokstavene når jeg har skrivd. I tillegg til at den hadde ødelagt høytaler og generelt ganske sliten. Bak på mobilen var den knust og det var store hakk i skjermen. Jeg måtte lade den hele tiden. Så derfor tok jeg meg råd til en ny mobil. Nå har jeg hatt den andre mobilen ganske lenge så nå var det på tide å bytte.

I tillegg til mobilen så hadde jeg kjøpt en del mønsterark til scrapbooking, en hettejakke og en tryllestav fra Harry Potter. Det var godt å komme seg hjem og legge seg nedpå etter den turen for å si det sånn. Å få pappeskene med seg på bussen var jaggu ikke lett, men jeg fikk snubla meg frem til setet og ut av bussen med et stort lass med esker. Aldri igjen skal jeg bestille flere esker samtidig!

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

I dag skal samboeren min på gastroskopi. Han blir jo borte en stund og derfor har jeg avtalt med venninna mi at vi skal finne på noe. Jeg vil helst ikke  ære alene en hel dag, ikke etter alt som har skjedd. Jeg føler meg ikke helt bra og da er det greit å ha noen rundt seg. Dessuten er det veldig koselig å ha henne på besøk. Vi skal slappe av med film og mat hvertfall. Jeg tror ikke jeg orker så mye i dag. Som regel pleier vi å bake eller noe sånt, men vi får se hva som skjer. Hun skulle hvertfall være så snill og svippe innom mamma for å hente et par ting for meg. Det er så snilt av henne å hjelpe. Jeg er heldig som har så gode venner.

Nå nærmer begravelsen seg med stormskritt og jeg gruer meg mer og mer for hver dag. Det å ta buss og tog alene, ikke ha med seg samboeren som støtte og måtte ta farvel til det 13 år gamle tantebarnet mitt. Alt virker så uvirkelig og urettferdig. Det gjør alt for vondt å tenke på så jeg holder meg heller opptatt med husarbeid, matlaging og baking. Det er mye bedre det enn å sitte og tenke seg langt ned i kjelleren. Allikevel går det en del tanker til Jennie og alt dette. Sånn er det bare. Når man mister noen man er glad i så tenker man på dem hele tiden. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på bestemoren min. De man er glad i vil alltid være i tankene og i hjertet.

Nå som begravelsesdatoen er satt så har jeg prøvd å holde meg mest mulig opptatt. Det går i husarbeid, organisering og pynting. Heldigvis har jeg hatt nok å gjøre siden julepynten skulle pakkes bort. Da måtte jeg også få orden inni boden så det var plass til kassene der. Så er det jo klesvask, oppvask, støvtørking osv. I tillegg til alt dette så må jeg jo lage middag hver dag.

Det gjør så klart vondt i hjertet etter å ha mistet mitt skjønne tantebarn, men jeg tror at vis jeg setter meg ned nå så er løpet kjørt. Jeg har slitt veldig mye med depresjon og angst. Kanskje er alt dette husarbeidet min måte å koble tankene ute frem til den dagen vi alle skal samles og ta farvel. Det bare ble sånn. Plutselig hadde jeg lyst til å gjøre alt mulig og det føltes ut som at jeg hadde energi. Jeg får nyte det mens jeg kan for det vil nok ikke vare.

Jeg må si jeg er evig takknemlig for at jeg har det dps møtet denne måneden da. Forhåpentligvis får jeg den hjelpen jeg trenger. Frem til da får jeg prøve å holde motoren i gang og holde huset ryddig.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

“Dette er da det nye bordet som jeg kjøpte fra IKEA. Det har blitt pyntet litt, men først og fremst er det et bord som står ved siden av go’ stolen. En liten lesekrok i stua.”

Eller så er det ikke så veldig mye som skjer her. Samboeren er fortsatt syk så det er ikke så mye man får gjort. Han bruker mesteparten av tiden på sofaen fordi han er så svimmel og kvalm. Jeg syns skikkelig synd på han. Det er perioder han ikke klarer å følge med engang. Det er jammen godt han skal til legen. Vi får krysse fingrene og håpe den finner ut hva som er årsaken og at han snart blir frisk igjen. Han savner jobben sin og i det hele tatt komme seg ut av døra. Bare en tur for å kaste søppel eller gå i postkassa er et mareritt. Stakkars mann.

Nei nå har det vært så mye elendighet og tragedier at nå håper jeg dette snur. Jeg syns virkelig det kan komme noe positivt. Vel, det har det jo forsåvidt gjort. Den innsamlingen jeg snakket om i forrige innlegg har virkelig vist oss at det finnes så mange flotte mennesker der ute. Så mange mennesker som broren og svigerinna mi har truffet hjertene til. De har samlet inn over 400.000,- til støtte for LFSS. Det er så vakkert å se at vi holder sammen og støtter hverandre så godt vi kan. Med så mange flotte mennesker som kommer med trøstende ord, støtte og donasjoner. En stor takk til alle sammen. Vi har også fått gitt et bidrag. Pengene går jo til å hjelpe menneske som sliter med selvmordstanker og selvskading. Det er en utrolig viktig sak og hver krone teller. Vi har ingen å miste!

Det har vært noen utrolig tunge dager og verre blir det, men det som skjer på facebook nå om dagen er helt fantastisk. Med en gang min kjære bror og svigerinne la ut at de ønsket å bruke tiden sin på å hjelpe andre i same situasjon som dattern og ønsket at folk donerte penger i stedenfor å sende blomster så skjedde det noe så vakkert. Det ble opprettet en innsamling til LFSS- landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord.

Så mange flotte mennesker har vært med å gitt sitt bidrag. Vi skal også bidra når vi får inn penger for dette er en utrolig god sak som virkelig trenger å komme ut. Vi trenger bedre hjelp til de som sliter der ute. Det er så lang venteliste og det burde det absolutt ikke være. Når unge mennesker søker hjelp så burde det være en hånd som tar imot dem med en gang. Det burde være proffesjonelle som virkelig kan hjelpe dem før det er for sent. Dette har nå blitt brodern og svigerinna mi sin hjertesak og jeg syns dette er helt fantastisk. Måtte arbeidet dem gjør hjelpe mange som sliter.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og er du en av de som ikke har det så bra i hverdagen så ikke nøl med å spørr om hjelp. Å ta i mot hjelp er modig! Det viser styrke og du vil føle deg bedre når du får den hjelpen du trenger. Ikke hver redd for å snakke med dine nærmeste om vonde tanker og følelser. Det kan redde liv!!

Har du muligheten til å donere noen kroner for at vi skal få et bedre tilbud til de unge som sliter så gjør det. Hver eneste krone teller. Vis at du bryr deg.

Link til donasjonen finner du under her. På forhånd vil jeg si tusen takk. Del gjerne videre på facebook så flere får se. Vi trenger all den hjelpen vi kan få. Dette handler om alle de unge som trenger hjelp. Hjelp oss å hjelpe dem!

https://m.facebook.com/nt/screen/?params=%7B”fundraiser_campaign_id”%3A1230018327187652%2C”source”%3A”feed”%7D&path=%2Ffundraiser%2F&_rdr

Søndagkveld kom det en grusom nyhet fra svigerinna mi. “Jennie er savnet”. Det knøyt seg i magen og jeg ble utrolig redd for at det hadde skjedd henne noe. Det var stor leteaksjon i Vikersund og alt jeg kunne gjøre var å sitte her hjemme og håpe at hun var i orden. Tiden gikk og jeg ble mer og mer bekymret. Tårene trillet og det gjorde vondt i hele kroppen. Det var så mange tanker i hodet mitt og jeg klarte ikke å få fred før hun var funnet.

Ikke noe spor fra henne i løpet av natten. Jeg ble livredd og håpet at hun bare hadde gjemt seg et sted. Hun bare måtte være okay.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Folk strømmet til Vikersund for å lete den dagen. De lette overalt og til slutt fant dem henne. Jeg leste på nyhetene at hun var kritisk skadd og fløyet til sykehuset. Det var fortsatt håp. Jeg klamret meg fast i det lille håpet jeg hadde, men fikk til slutt melding fra mamma at hun ikke var i stand til å redde.

Det tok noen sekunder og så raste hele verden min. 13 år gammel ble hun. Mitt vakre, snille tantebarn. Det finnes ikke ord på hvor vanskelig det er å miste deg. Jeg vil for alltid bære deg i mitt hjerte. De flotte minnene vil alltid være med meg. Jeg er så glad i deg. Himmelen har fått den vakreste engelen. Savnet og sorgen er så stor.

Jeg vil takke alle de fantastiske menneskene som lette etter mitt tantebarn. Tusen takk til legene som gjorde sitt beste for å hjelpe vår skjønne Jennie. En stooor takk til kjæresten min som er der for meg i den tunge tiden og for alle dere som har tatt kontakt og strekker ut en hjelpende hånd og trøst. Jeg er veldig glad for at alle dere har vært der. Og til min kjære familie som har det like vondt som jeg har det nå, jeg er utrolig glad i dere. La oss støtte hverandre og trøste. Dette er en forferdelig og helt uvirkelig tragedie, men sammen skal vi klare å komme oss igjennom dette. Mine tanker går til min kjære bror og hans familie som måtte ta farvel med sin kjære datter. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og gi dere alle sammen en stor klem. Men vit at jeg alltid er her for dere og jeg er utrolig glad i dere alle tre.

Tusen takk til vår vakre Jennie som gav oss så mange fine minner vi kan se tilbake på. Du var ei fantastisk flott jente. Jeg har så mange flotte minner med deg helt siden du ble født. Dette er stunder jeg aldri kommer til å glemme. Du var ei sterk og modig jente. Jeg har alltid vært utrolig stolt av å være tanta di. Det var så mye du gikk igjennom som du alltid klarte å komme deg på beina igjen. Du var en fighter og den tøffeste jenta jeg vet om. Jeg kommer til å savne deg. Det finnes ikke ord. Mitt flotte, herlige og modige tantebarn. Hvil i fred