Etter å ha ryddet litt i gangen og satt på en vask så fikk jeg og gubben den fine idéen at vi skulle bake litt. Vi gikk derfor igjennom flere kokebøker for å finne en oppskrift på norn småkaker som holder litt lengre enn bare 1 uke. Vi fant til slutt en oppskrift på noe som het sjokoladeknapper. Vi syns det hørtes veldig spennende ut og derfor begynte vi på dette. Det var veldig gøy å gjøre noe sammen. Vi lo og hadde det veldig moro. Resultatet ble også veldig bra. Her er litt bilder fra dagens bakestund.
Det er godt å gjøre litt annet sammen enn oppussing og rydding. Det er jo alltid fint med kjærestetid. Jeg kjente hvertfall at jeg trengte dette nå. Det har vært slitsomt, vanskelig og tungt de siste dagene. I dag har jeg endelig klart å senke skuldrene og bare ha det gøy.
Nå ser vi på skal vi danse og det blir veldig spennende å se hvem som vinner. Jeg håper på Einar.
I dag fikk jeg ryddet litt og slappet av. Så kom plutselig mamma og søstern en liten tur innom. Alltid like koselig selvom det bare var en rask tur.
På mandager jo jeg fri så vi har planlagt en tur til Sverige. Det blir meg, søstern og mamma. Det blir jo veldig moro da. Jeg gleder meg utrolig mye.
Mandag er jo fortsatt et par dager til så i mellomtiden så skal jeg prøve å få gjort litt mer her hjemme. Gubben har også fri i helgen så kanskje jeg får litt hjelp også.
Før rydding så blir det litt søvn. Jeg kjenner at kroppen min trenger det nå. Det har vært en lang uke og jeg er så klar for litt søvn. Så uansett hvem som har ole lukkøye, send han hit!
På bildet over kan dere se en bukett med roser som jeg fikk av gubben. Han er veldig flink til å overraske. Disse står på stuebordet. Jeg har sett på dem i hele dag, mens han har vært på jobb. Det er så koselig med roser på stuebordet når man vet hva de betyr. Det betyr hvertfall utrolig mye for meg!
Jeg har jobbet nå i 3 dager i strekk. Planen var å jobbe 2 dager til, men sjefen gav meg fri. Jeg snakket med henne om det å jobbe så mange dager etter hverandre og nå jobber jeg ikke før til uka. Nå får jeg hvertfall god tid til å tenke hva jeg skal gjøre fremover.
Jeg har alltid trodd at jeg har fint klart å holde psyken min i sjakk på egenhånd, men jeg ser jo nå at jeg bare gjorde det verre. Jeg er bare et menneske og det betyr at jeg verken er sterkere eller svakere enn andre. Man kan ikke klare alt på egenhånd. Noen ganger trenger man å åpne seg for menneskene rundt som bare vil hjelpe.
Helt siden barneskolen har jeg ønsket å vise styrke. Det å bli sett når man gråter følte for meg som et nederlag. Jeg begynte til slutt å bygge opp en mur og holde alle følelsene mine innenfor muren. Verken sinne, sorg eller noe annet kom ut. Jeg latet som jeg smilte og gikk alltid med denne masken på. Tankene begynte å komme ganske fort. Jeg hørte alltid inni hodet mitt det folk sa. Ingen liker deg så hvorfor lever du egentlig? Å høre det som barn fra medelever er ganske kjipt. Alt jeg ønsket var å være i fred, men det var jeg aldri. På skolen, skoleveien og hjemme… jeg var aldri helt alene. Jeg kommer fra en barndom der internett begynte å bli populært og piczo var det kuleste i verden. Der kom det inn masse stygge kommentarer jeg aldri har snakket om. Det verste var at jeg til slutt følte at jeg fortjente det som stod der og at det var min feil at ingen likte meg. Jeg begynte å kjenne på hva sosial angst egentlig er. Alle mennesker var farlige og jeg ville heller sitte på rommet enn å være blant andre mennesker.
Det eneste som fikk meg til å gå ut var naturen. Vi hadde skogen rett ved og der gikk jeg MYE. Angsten skulle til slutt ødelegge det for meg også. Jeg følte hele tiden at noen fulgte etter meg og ville skade meg. Allikevel gikk jeg turer i skogen, men det gikk lengre og lengre mellom hver gang.
Uansett om jeg var med noen så følte jeg meg alene. Jeg kunne ikke stole på noen nok til å fortelle at jeg slet med disse tankene og følelsene. Til slutt ble jeg likegyldig til hva som skjedde med meg. Når jeg begynte på ungdomsskolen vandret jeg gatelangs. Jeg kjente alltid på redselen av å møte andre mennesker eller biler som stoppet i nærheten av meg. Jeg var sammen med flere opp igjennom tiden, men det var ikke før jeg møtte gubben at jeg begynte å skjønne at verden ikke var så ond allikevel. Det fantes faktisk mennesker der ute som brydde seg om meg. Gubben har forandret hele mitt liv og gjort meg til en helt annen person. Jeg føler meg fri, allikevel fanget av min egen psyke. Jeg fant i det minste en god mann som vet hvordan han skal behandle ei dame. Han har vist meg at det er en person det er verdt å kjempe for og som det er verdt å gjøre alt for selvom det gjør deg så redd at det føles ut som at du skal kaste opp.
Hadde det ikke vært for han så ville jeg aldri dratt på intervjuet, jeg ville aldri fått jobben og jeg ville aldri funnet ut at det å stå bak kassa ikke er såå skummelt. Han har fått meg så langt så med hans hjelp kan jeg kanskje bli helt frisk og føle meg bra for første gang på veeeldig lenge.
Det er veldig mange følelser inni meg og det blir jo ikke noe bedre med tiden. Hver dag følelser jeg på de samme følelsene, redsel og sinne. Jeg er redd for å miste menneskene rundt meg, jobben, bikkja, meg selv. Jeg hater at jeg ikke klarer å nyte det å være med andre mennesker eller gå bort til noen jeg kjenner og starte en samtale. Jeg ønsker å være sosial, men psyken stopper meg. Det blir så ille at jeg ikke tørr å si hei/hade/takk. Jeg føler meg skikkelig ille etterpå, men vet allikevel at jeg ikke ville klart det. Det var så ille før at jeg har fått ganske mye stygt slengt etter meg på grunn av dette.
Det skal så lite til før folk begynner å dømme. Man er verken sjenert eller sliter når man ikke sier hei først. Nei, da er man uforskammet og frekk da. ALDRI DØM EN BOK UTIFRA OMSLAGET!!! Det lærte jeg da jeg var liten og det syns jeg mange andre også burde lære seg. Det er flere og flere som sliter. Man kan ikke bare slenge ut med slikt om andre uten å kjenne dem.
For meg tok det lang tid før jeg klarte å ha en samtale med mennesker jeg ikke kjente. Jeg følte meg redd, usikker på hva jeg kunne si og ville ikke såre noen. Vel, la oss bare si at den som ble såret for å tenke sånn var meg.
Som dere kanskje forstår så har det skjedd ganske mye på min vei før jeg nå innser at jeg kanskje trenger hjelp for å bli frisk. Jeg har prøvd å løse mine problemer på egenhånd så ingen andre fikk vite det, men det går ikke an å løse det på egenhånd. Jeg skjønner det nå.
Man får mer enn nok av tid til å tenke når man plutselig mister hodet litt. Jeg har bestemt meg for å begynne å være åpen om hvordan jeg egentlig har det. Jeg skal ikke bruke denne bloggen til å syte og klage over hver minste lille ting, men jeg ønsker å forklare litt hvordan livet mitt har vært og hva som har gjort at jeg har blitt psykisk syk. Jeg vet at jeg burde ha skaffet hjelp, snakket om alt sammen og funnet en måte å takle alt sammen på. Problemet er at jeg har ikke bare redsel for fremmede, men for alle. Jeg er redd for å ikke bli trodd, for å bli kalt lat, for å få mer hat fra de som nå kommer til å få vite alt. Jeg har prøvd å være så utrolig sterk og kjempe mine egne kamper med et smil om munnen, mens hjertet og hodet faller mer og mer fra hverandre. Jeg har forstått at jeg ikke kan fortsette på egenhånd og vurderer derfor å få hjelp. Dette er et stort steg for meg og selvfølgelig er jeg livredd. Det jeg frykter mest er å bli sett på som svak, ynkelig og sårbar. Å være psykisk syk er det veldig mange som sliter med, men de som ikke sliter vil veldig ofte dømme andre og ikke tro at det er noe galt. Hat, missforståelser og uvitenhet kan skape mange negative situasjoner. Jeg har derfor ønsket å holde min psykiske helse for meg selv, men jeg ønsker å bli frisk og bare fungere normalt i hverdagen. Jeg har ikke noe fasit på hvordan man skal gå frem, men om du ønsker å vite hvordan det går med meg videre så følg bloggen.
En ting kan jeg jo si og det er at jeg har aldri følt meg bedre enn når jeg er på jobb. Jeg har heller aldri følt meg verre enn når jeg står opp om morgenen. Dette er vanskelig å forstå og derfor umulig å forklare hvorfor det skjer, men jeg elsker jobben min og håper derfor jeg kan få orden på dette her. Jeg liker å lære noe nytt og jeg liker å utfordre meg selv. Jeg prøver å holde fokus på jobben, men med alle tankrne som kverner i hodet så er det ikke så lett.
Du fortjener ikke denne jobben Du er ikke bra nok Du kommer til å få sparken Ingen tror du klarer å holde på jobben
Så mange negative tanker. Jeg vil bare ha dem vekk, men hvordan?
Nå skal jeg på jobb i dag og da får jeg se hva som skjer videre. Jeg må nestrn kjenne på følelsen av å være på jobb og bli bedre kjent med meg selv i forhold til hvor jeg passer best inn. Jeg har aldri egentlig tatt meg tid til å kjenne på følelsene og alt sånn. Kanskje jeg finner ut mer ved meg og finner ut hva jeg må gjøre for å bli bedre.
Jeg må jo bare si at for 2 dager siden var den verste dagen på lenge, men nå er det blitt gradvis bedre. I går satt jeg å gråt, men i dag var det bare vanskelig å komme ut av senga.
Men nå får jeg gjøre meg ferdig og lufte bikkja før jeg skal dra. Det kommer til å bli en skikkelig tøff og spennendr dag. Jeg gleder meg til å komme meg på jobb!
Vis du sliter psykisk: har du snakket med familie og venner om det?
Vis du ikke sliter psykisk: prøver du å forstå hvordan andre har det?
Starten av tirsdagen kan du lese om HER men jeg lovet dere å komme med en oppdatering på hvordan dagen min har vært. Jeg orket ikke begynne å skrive i går så jeg gjør det heller nå i dag. Her får dere fortsettelsen på dagen i går.
Jeg tenkte lenge på om jeg skulle skrive om dette på bloggen på den måten jeg har gjort nå, men syns det er et så viktig tema å få frem. Jeg syns jo så klart alle burde være åpne om hvordan dem har det, men jeg er et dårlig eksempel for jeg har sjult det så mye… eller kanskje jeg er et bra nok eksempel til å vise hvor viktig det er å snakke om ting. Vel, nå skal dere hvertfall få høre om hvordan det var å jobbe når man føler seg psykisk sliten.
På vei til bussen
Skal jeg være helt ærlig så var det et mareritt bare det å komme seg til bussen. Jeg var helt på gråten og hele kroppen skalv. Jeg var svimmel og helt utslitt. Jeg vet desverre ikke hva som får det til å bli sånn. Jeg har ikke vært så ille på flere måneder og da har jeg pleid å holde meg i senga.
På jobb
Jeg kom meg til jobb uten å knekke sammen. Jeg tenkte at jeg måtte bare prøve å komme meg igjennom dagen på en eller annen måte. Jeg prøvde å ta meg sammen når jeg gikk inn og gjorde meg klar for jobb. Når spørsmålet hvordan går det kom så kjente jeg at alt kom tilbake og jeg valgte å fortelle det. Jeg er egentlig veldig glad for at jeg fortalte det til dem på jobben. De tok veldig hensyn til det og jeg fikk ta oppgaver der jeg slapp å stå i kassa. Jeg tok et par kunder på slutten, men kjente det var godt å slippe det.
Hjem igjen
På vei hjem kom det tilbake og alt ble kaos i hele kroppen. Når jeg hadde gått av bussen kjentes det ut som noen fulgte etter meg. Jeg snudde meg sikkert 20 ganger og det var ikke noen der.
Når jeg var vel hjemme så ble jeg møtt i døra av gubben og bikkja. Det var utrolig fint etter en hard og vanskelig dag. Jeg hadde nok egentlig trengt en liten ferie, komme meg bort fra alt og prøve å slappe av. Det var egentlig planen, men så gikk ikke det i forhold til å få fri den helgen som var et spennende arrangement. Det er jo så klart ingen sin feil at jeg må søke om fri. Det er jo bare slik systemet er, men i går så var jeg så langt nede at jeg ikke klarte å tenke klart og ble jo da veldig lei meg. Det har gått utover nattens søvn og jeg føler meg egentlig ikke noe bedre.
Jeg har igjen 4 dager før jeg har fri så dette ser ut til å bli en utfordring. Jeg får bare bite tenna sammen og håpe at alt går bra og at jeg slipper å være like dårlig i dag som jeg var i går. Det er på slike dager som i går at man ser at jeg har hatt det vanskelig. Ting setter spor og det er ingenting man kan gjøre med det. På jobb må jeg uansett! Jeg ønsker å lære mest mulig og jeg har lyst til å mestre jobben min. Når dette skjer så blir jeg jo ekstra trist og i tillegg veldig sur på meg selv som ikke klarer å bli helt frisk når kroppen min endelig er god nok til å jobbe. Hvorfor kan ikke hodet også komme på plass og ta seg sammen?
Noen ganger skulle man nesten tro at det lå en forbannelse over meg. Når jeg tror at det endelig ordner seg for meg og jeg kommer ut i jobb så har alltid kroppen min knekt og nå virker det som at hodet mitt er i ferd med å gjøre det. Det er en helt grusom tanke å sitte med akkurat nå og jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å virkelig tenke igjennom dette og finne ut hva som faktisk skjer, men i dag skal jeg tidlig på jobb. Vi får se hvordan det går.
Jeg føler meg akkurat sånn som i går. Jeg klarte så vidt å komme meg ut av senga og jeg føler meg egentlig veldig nedfor. Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men for at folk skal forstå at ikke alle mine dager er like. Av og til har jeg så tunge dager at jeg føler meg så liten og ubrukelig. Jeg drar på jobb hver dag selvom hele kroppen føles tung, utslitt og mørbanket innvendig. Det er så mye den jobben betyr for meg. Jeg har ofte fått høre at jeg er lat og ikke gidder å jobbe. Det er hva man får høre om man stenger alt inne i alle disse årene. Du er ikke syk, du gidder bare ikke å jobbe er noe jeg fikk slengt etter meg ganske ofte. Neida, det feiler meg ingenting… jeg bare føler meg sånn fordi jeg har lyst. Helt ærlig så er det verre å være psykisk syk enn å skade seg så alle kan se. Det er så mange som ikke tror deg og som ikke bryr seg om du har en så dårlig dag. Den eneste grunnen til at jeg ikke snakker om min psykiske tilstand er fordi jeg aldri har blitt trodd. I går merket de på jobben en liten del av denne siden og de var så snille og omtenksomme.
Allikevel sitter jeg igjen med en stooor klump i magen. Uansett hva dem sier så er jeg fortsatt redd for å si noe galt og ikke ha en jobb pga. det jeg sliter med. I dagens samfunn virker det som at man må være helt frisk for å kunne holde på en jobb, men jeg ønsker å kjempe for dette hver eneste dag. En psykisk syk person blir ikke bedre av å sitte hjemme. De trenger en sjef som forstår og som kan gi den personen en sjanse til å vise at man kan selvom man har med seg bagasje.
Jeg er veldig usikker på meg selv og hva andre syns om meg og min innsats. Jeg søker alltid etter bekreftelse og det å bli godtatt for dem man er. Jeg setter alltid andres behov foran mine og jeg kan vel si at det er mye av grunnen til at jeg er så psykisk ødelagt som jeg er. Som regel er det lett å håndtere og veldig få kan se at jeg sliter, men så kommer det av og til en dag eller en periode der jeg føler meg helt elendig. Jeg gjør alltid så godt jeg kan og jeg håper det er bra nok.
Nå skal jeg prøve å slappe litt av før jeg må til bussen. Håper jeg klarer å stå i kassa i dag og få prøvd meg litt mer. Det er vanskelig å komme seg etter en slik dag som i går, men jeg må jo bare lære meg å takle dette. Uansett hvor mange ganger man blir slått ned så må man aldri slutte å kjempe for da har man tapt.
Sliter du psykisk? Hvordan takler du andre mennesker med psykiske lidelser?
I dag var en av de dagrne det var vanskelig å komme seg ut av senga. Jeg våkna vel kl.06.00 første gangen og gikk ikke ned før kl.08.30. Jeg kunne sittet her og skrive hvordan jeg føler meg, men det hjelper da fint lite. Så derfor har jeg bestemt meg for å la være å skrive om nettopp det.
Dagen i dag
Vel, dagen begynte jo ikke så bra, men jeg hoppet i dusjen og skal gjøre det beste ut av dagen. Jeg har noen timer her hjemme før jeg må gå til bussen og på jobb. De timene tenkte jeg å bruke til å slappe av siden jeg har 5 dager med jobb foran meg og har ikke et sekund med avslapning å rote bort. Jeg vil yte mitt beste på jobb. I dag dkal jeg jobbe 4t + stenging. Jeg vet ikke så mye om hva jeg skal gjøre, men jeg tror det blir en del i kassa og lage mat. Vi får se hva som skjer. Når jeg kommer hjem så blir det nok rett på sofaen og kanskje også nor middag. Gubben har fri i dag så han skal vel styre på her hjemme. Man må bruke de dagene man har fri så man får unna mest mulig. Vi er jo begge ganske slitnr etter jobb så fridager er jo ganske kjekt å bruke til ting man ikke får unna ellers.
Nå tenkte jeg å få i meg noe mat. Når dagen starter sånn her så vet jeg hvordan det ender så da får man gjøre det beste ut av det. Av og til får jeg slike dager hvor alt energien er borte og man har mest lyst til å gå å legge seg. Det har ikke skjedd på en god stund, men nå er det tilbake og det er ikke bra!! Jeg håper bare jeg klarer å yte like bra på jobben i dag. Jeg syns det er det viktigste av alt akkurat nå. Alt som ikke har med jobb å gjøre kan bare ligge.
Jeg kommer med et innlegg etter jobben om hvordan dagen har vært og litt sånn. Følg med om du ønsker å vite hvordan det gikk på jobb.
Som dere kanskje ser så er jeg helt utslitt. Røff morgen, men man kan jo håpe og tro at dagen blir bedre.
Har du noengang følt at du ikke vil stå opp uten å vite hvorfor?
Det blir jo jobb 5 dager etter hverandre og jeg sitter derfor og tenker på hvordan dagene fremover kommer til å bli. I morgen begynner jeg sent så da har jeg jo god tid til å gjøre alt som må gjøres. Jeg skal dusje, pakke bagen og finne frem klærne, spise frokost sammen med gubben og slappe helt av. Jeg kan hvertfall prøve å slappe av. Jeg har en million tanker i hodet angående disse dagene fremover. Det går sikkert bra, men allikevel kommer det tanker som kverner i hodet. Tanker som kommer det til å bli for mye eller klarer jeg å holde hodet rolig. Som regel er det FØR jobb jeg er mest kaotisk i hodet. Når jeg er på jobb må hodet være med hele tiden for å gjøre en god jobb. Jeg er bare så utrolig redd for å miste fokus, lage kaos, gjøre feil osv.
Nå tenkte jeg derfor at det var perfekt å gå og legge seg. Kanskje alle tankene er borte i morgen, kanskje det blir en bra dag og kanskje blir det suksess. Man må jo tenke litt positivt innimellom også.
Dagen i dag ble veldig koselig da vi fikk besøk av mamma og søstern min. Søstern min var ikke her så lenge, men jeg og mamma satt hvertfall å pratet sammen. Gubben fikk byttet dekk også så nå er mamma sin bil klar for vinterføre, når enn det måtte komme. Jo mindre snø jo bedre, sier nå jeg. Det blir så klart ikke det samme uten snø i julen, men ellers går det fint uten snø altså.
Etter at mamma hadde dratt så ble det middag og film i sofaen. Det er jo veldig fint å kunne slappe av sammen, men så til slutt sovnet gubben og jeg så på film alene. Derfor fant jeg ut at det var på tide med litt søvn. Jeg begynner å bli trøtt også er det jo en fordel å være uthvilt til jobb i morgen. Så da får man finne senga og håpe at man klarer å sovne. For gubben er jo dette lett, men jeg har hatt litt problemer med å sove i det siste. Forhåpentligvis går det bedre i dag.
Jeg driver nå å ordner her hjemme da. Vasket stuebordet, ryddet i sofaen og kostet gulvet. Det har ikke blitt så mye på kjøkkenet, men noe har jeg da fått til. Alt som er gjort er bra. Så derfor tok jeg meg en liten pause og gikk ut med bikkja. Vi så litt på fuglene og plutselig kommer Charlie (hunden i nabolaget) bortover gressplenen på den andre siden av gjerdet. Først skjønte ikke Oliver noenting, men så fikk han øye på Charlie og ble jo så glad. Det er jammen gøy å få overraskelsesbesøk når man er i hagen. Oliver løpte jo bort og lekte litt med Charlie før de måtte gå igjen. Det er veldig gøy å se at de kommer så godt over ens. Jeg tror bikkja våres har savner kompisen sin. Han går alltid bort til veien for å se om det er noen der så jeg tror det er Charlie han ser etter. Det er i såfall veldig søtt.
Når dem hadde sagt hade så gikk dem videre og vi gikk inn. Nå venter vi bare på at gubben skal komme hjem fra jobb og at mamma skal komme oppover sammen med søstern min. 2 besøk på en dag. Jeg vet hvem som blir ekstra glad når mamma kommer, det er bikkja. Jeg syns det er veldig koselig så klart, men du ser ikke meg hoppe opp og ned som en galning av den grunn.
Vi måtte jo kjøpe dette nydelige fuglebrettet den dagen vi var på Jula. Jeg tror aldri jeg har sett så mange fugler i hagen noensinne som etter at vi hang opp denne. De er jo så søte og veldig sultne. Man må jo mate fuglene. Kanskje vi får se masse dompapper i løpet av vinteren også. Jeg håper hvertfall det fordi jeg har så lyst på et fint bilde av dem som jeg kan henge på veggen.
Nå skal jeg og bikkja bare sitte i sofaen til vi får besøk og gubben er hjemme. Han skal nemlig bytte dekk på bilen til mamma. Svigermors drøm er det ikke det dem kaller det? Uansett, resten av dagen blir enten å slappe av eller å rydde videre på kjøkkenet. Vi får se. Jeg har ikke dårlig tid.
Denne uka her ser slik ut:
Mandag fri
Tirsadg-lørdag jobb
Søndag fri
Med andre ord blir det ikke mye tid til rydding i ukedagene, men kanskje jeg får gjort litt på søndagen. Jeg får se hvor sliten jeg er etter å ha jobbet 5 dager i strekk.
Nå vet jeg hvordan gubben føler det når han får lønning. Vi har blitt enige om at jeg skal betale maten også går det jo en del til busskortet. Når alt det er betalt denne måneden så sitter jeg igjen med 0,-. Det er faktisk helt greit, men jeg fikk ikke akkurat den følelsen jeg håpet på når første lønning tikket inn. Kanskje denne følelsen jeg tenker på kommer neste måned. Neste måned blir jeg jo betalt for en hel måned.
Jeg blir jo betalt for dagene mine og det i seg selv er jo veldig moro. Jeg legger så utrolig mye i jobben og stå på så de pengene er virkelig fortjent. Hver eneste krone er jobbet hardt for. Jeg jobber jo ikke bare fysisk, men også mentalt og psykisk. Jeg gjør ting, prøver å huske alt jeg har gjort i løpet av dagen og i tillegg pushe grensene mine LANGT utenfor min komfortsone. Når jeg klarer å stå bak kassa og være rolig selvom jeg ikke finner den tingen de bestiller så kjenner jeg at jeg blir litt stolt av meg selv for å klare å holde roen.
Alle som virkelig kjenner meg vet at denne jobben betyr alt for meg. Det er dette jeg har strevd for i mange år. Jeg gir alt og mer enn det fordi jeg vet hvor heldig jeg egentlig er. Jeg kommer hjem på kvelden og er helt utslitt, men allikevel ligger jeg i sofaen med et smil fordi jeg vet det blir bedre tider fremover.
Jeg har jo fri i dag og tenkte derfor at jeg skulle fortsette å rydde. Det er alltid noe å finne på så da får jeg spise litt frokost og sette i gang.
Har du også det sånn at prngene blir borte så fort du får dem inn på kontoen?
Da tok man seg en pause fra alt her hjemme for å slappe av i sofaen. Gubben har allerede sovna, men har fikk nå hvertfall hjulpet meg med å vaske ned kjøleskapet i dag. Han hjalp meg også litt med å lage kjøttbollene og hente pepperkakeformene som lå i boden. Hardt å være mann i dag altså. Jeg har holdt på i hele dag med å vaske ned kjøleskapet og rydde der. Jeg har stått å rulla og stekt en haug med kjøttboller og jeg har lagd en dobbel omgang med brune pinner. Siden sånne tørre julekaker kan oppbevares lenge i tette bokser så har jeg så smått begynt å lage nå. Man må jo ta det de dagene man har fri og i år er jo ikke det like mange dager i året. Jeg har en liste med diverse småkaker jeg skal lage til jul og en gang må man begynne. Denne helgen ble det brune pinner og det er jammen godt å være ferdig med dem. Det var gøy 4/5 av tiden, men den siste 1/5 ble jeg ganske lei og sliten. Det ble sånn ca. et halv brett på slutten der og da var jeg veldig glad når jeg var ferdig. Nå har jeg stått i 7 timer og syns virkelig det er på tide med en pause. Mye har blitt gjort og det er veldig deilig. Nå får oppvaska stå til etterpå og i sofaen blir jeg en stund nå.
Siden gubben nå ligger å sover så er det ingen vits for meg å stresse med noe mat enda og godt er det! Nå har det gått i ett hele dagen for min del og jeg syns vitkelig at denne pausen har jeg fortjent.
Det ble faktisk en god del kjøttboller ut av 4 pakker med lammekjøttdeig. Som dere sikkert ser så er ikke dette helt vanlige kjøttboller. Inni disse kjøttbollene så har vi en god del snadder.
Ingredienser:
Lammekjøttdeig
Hvetemel
Vann
Persille
Hvitløkspulver
Salt
Pepper
Hakket løk
Hakket chili
Man kan jo bruke akkurat de urtene og det krydderet man vil. Om man ønsker så kan man jo f.eks bruke paprika. I tillegg går det jo ann å lage en tomatsaus til om man ønsker det. Det er uendelige muligheter om man bare bruker fantasien. Vi liker lammebollene sånn vi har lagd dem, men kanskje du ville brukt noe annet?
Under ser dere de småkakene jeg bakte i dag, brune pinner som de så fint kalles. Gubben syns disse er så gode så derfor har jeg lagd en god del av dem så de kanskje holder ut julen. Vi kan jo håpe…
Brune pinner er veldig enkelt å lage og vis du ønsker oppskrift så gjør som meg og søk på google. Jeg har kommet over mange gode oppskrifter på nettet. Vis du har noen spørsmål angående noe av maten ellrr kakene jeg legger ut så er det bare å spørre.
Nå skal jeg bare lene meg tilbake og nyte resten av søndagen i sofaen. Nå syns jeg at jeg har fått gjort nok. Vel, i løpet av kvelden må jeg jo lage noe middag.
Lammeboller, er det nor du kunne tenkt deg å prøvd etter å ha sett bildene?
