Jeg har jobbet nå i 3 dager i strekk. Planen var å jobbe 2 dager til, men sjefen gav meg fri. Jeg snakket med henne om det å jobbe så mange dager etter hverandre og nå jobber jeg ikke før til uka. Nå får jeg hvertfall god tid til å tenke hva jeg skal gjøre fremover.

Jeg har alltid trodd at jeg har fint klart å holde psyken min i sjakk på egenhånd, men jeg ser jo nå at jeg bare gjorde det verre. Jeg er bare et menneske og det betyr at jeg verken er sterkere eller svakere enn andre. Man kan ikke klare alt på egenhånd. Noen ganger trenger man å åpne seg for menneskene rundt som bare vil hjelpe.

Helt siden barneskolen har jeg ønsket å vise styrke. Det å bli sett når man gråter følte for meg som et nederlag. Jeg begynte til slutt å bygge opp en mur og holde alle følelsene mine innenfor muren. Verken sinne, sorg eller noe annet kom ut. Jeg latet som jeg smilte og gikk alltid med denne masken på. Tankene begynte å komme ganske fort. Jeg hørte alltid inni hodet mitt det folk sa. Ingen liker deg så hvorfor lever du egentlig? Å høre det som barn fra medelever er ganske kjipt. Alt jeg ønsket var å være i fred, men det var jeg aldri. På skolen, skoleveien og hjemme… jeg var aldri helt alene. Jeg kommer fra en barndom der internett begynte å bli populært og piczo var det kuleste i verden. Der kom det inn masse stygge kommentarer jeg aldri har snakket om. Det verste var at jeg til slutt følte at jeg fortjente det som stod der og at det var min feil at ingen likte meg. Jeg begynte å kjenne på hva sosial angst egentlig er. Alle mennesker var farlige og jeg ville heller sitte på rommet enn å være blant andre mennesker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det eneste som fikk meg til å gå ut var naturen. Vi hadde skogen rett ved og der gikk jeg MYE. Angsten skulle til slutt ødelegge det for meg også. Jeg følte hele tiden at noen fulgte etter meg og ville skade meg. Allikevel gikk jeg turer i skogen, men det gikk lengre og lengre mellom hver gang.

Uansett om jeg var med noen så følte jeg meg alene. Jeg kunne ikke stole på noen nok til å fortelle at jeg slet med disse tankene og følelsene. Til slutt ble jeg likegyldig til hva som skjedde med meg. Når jeg begynte på ungdomsskolen vandret jeg gatelangs. Jeg kjente alltid på redselen av å møte andre mennesker eller biler som stoppet i nærheten av meg. Jeg var sammen med flere opp igjennom tiden, men det var ikke før jeg møtte gubben at jeg begynte å skjønne at verden ikke var så ond allikevel. Det fantes faktisk mennesker der ute som brydde seg om meg. Gubben har forandret hele mitt liv og gjort meg til en helt annen person. Jeg føler meg fri, allikevel fanget av min egen psyke. Jeg fant i det minste en god mann som vet hvordan han skal behandle ei dame. Han har vist meg at det er en person det er verdt å kjempe for og som det er verdt å gjøre alt for selvom det gjør deg så redd at det føles ut som at du skal kaste opp.

Hadde det ikke vært for han så ville jeg aldri dratt på intervjuet, jeg ville aldri fått jobben og jeg ville aldri funnet ut at det å stå bak kassa ikke er såå skummelt. Han har fått meg så langt så med hans hjelp kan jeg kanskje bli helt frisk og føle meg bra for første gang på veeeldig lenge.

Det er veldig mange følelser inni meg og det blir jo ikke noe bedre med tiden. Hver dag følelser jeg på de samme følelsene, redsel og sinne. Jeg er redd for å miste menneskene rundt meg, jobben, bikkja, meg selv. Jeg hater at jeg ikke klarer å nyte det å være med andre mennesker eller gå bort til noen jeg kjenner og starte en samtale. Jeg ønsker å være sosial, men psyken stopper meg. Det blir så ille at jeg ikke tørr å si hei/hade/takk. Jeg føler meg skikkelig ille etterpå, men vet allikevel at jeg ikke ville klart det. Det var så ille før at jeg har fått ganske mye stygt slengt etter meg på grunn av dette.

Det skal så lite til før folk begynner å dømme. Man er verken sjenert eller sliter når man ikke sier hei først. Nei, da er man uforskammet og frekk da. ALDRI DØM EN BOK UTIFRA OMSLAGET!!! Det lærte jeg da jeg var liten og det syns jeg mange andre også burde lære seg. Det er flere og flere som sliter. Man kan ikke bare slenge ut med slikt om andre uten å kjenne dem.

For meg tok det lang tid før jeg klarte å ha en samtale med mennesker jeg ikke kjente. Jeg følte meg redd, usikker på hva jeg kunne si og ville ikke såre noen. Vel, la oss bare si at den som ble såret for å tenke sånn var meg.

Som dere kanskje forstår så har det skjedd ganske mye på min vei før jeg nå innser at jeg kanskje trenger hjelp for å bli frisk. Jeg har prøvd å løse mine problemer på egenhånd så ingen andre fikk vite det, men det går ikke an å løse det på egenhånd. Jeg skjønner det nå.

#psykisksyk #psyke #lidelse #psykisklidelse #psykolog #angst #sosialangst #dømme #sliter