Jeg skulle kjøpe bursdagsgave til søstra mi som faktisk fyller 20 år i August. Så begynner jo jeg å tenke. Jeg kan faktisk ikke tro at det har gått 20 år snart siden vi fikk møte henne på sykehuset for aller første gang. Lille meg var skikkelig stolt storesøster. Jeg hadde jo mast masse på å få ei søster og syns jo det var kjempe stas. I snart 20 år har jeg vært utrolig glad i lillesøstra mi og det kommer jeg alltid til å være. Hun kan irritere vettet av meg og gjøre meg sprø, men hun vil alltid være den beste “gaven” jeg har fått for å si det sånn da. Hun er utrolig lett å snakke med og vi har hatt det kjempe koselig sammen. Jeg savner henne alltid utrolig masse når vi ikke er sammen og det beste av alt er at vi er så utrolig ulike. Det at vi er så ulike gjør det jo mer interessant å ha samtaler, dra ut sammen osv. Jeg må jo si at det har nok ikke alltid vært like greit å være henne, men samtidig har jeg prøvd å støtte henne og trøste henne hvis hun har trengt det. Kanskje vi har blitt mer close det siste året, men jeg har hvertfall alltid vært kjempe glad i henne og hatt et ønske om å beskytte henne og alltid være der for henne.
Det var en lang periode da hun vokste opp at jeg følte at jeg mistet henne litt. Jeg hadde flyttet ut og hun hadde sine ting å holde på med. Så det var veldig tøft for meg å bo for meg selv, ikke føle at jeg hadde kontakt med søstra mi på samme måte og i det hele tatt kjenne at vi skle litt fra hverandre. Det husker jeg gjorde veldig vondt for meg. Det tok litt tid før jeg kjent at ting ble bedre mellom oss. Noen ganger var det helt greit, mens andre ganger virket det som om jeg ikke kjente henne lengre.
I fjord var vel egentlig da alt endret seg. Jeg flyttet hjem og vi hang mer sammen. Vi kunne snakke med hverandre om alt og jeg følte at jeg ble mer kjent med henne. Det er rart hvordan man får opp øynene og plutselig ser at man ikke kjenner sin egen søster så godt som man trodde. Så da begynte jeg å ta tak i meg selv fordi det var absolutt ikke et slikt forhold jeg ville ha til min egen søster. Nå føler jeg at forholdet mellom oss er sterkere enn noen gang. Endelig føler jeg at jeg kjenner søstra mi. Og det beste av alt er at vi har jevnlig kontakt på sosiale medier, men jeg må jo si at det å bo i samme hus som henne har ikke vært like lett. Det kommer nok av at vi er såpass forskjellige. Så hvis jeg gjorde eller sa noe hun ikke likte så var hun ut med klørne. Og meg med mitt temperament kunne det fort bli ganske slitsomt for begge 2,men jeg må jo si at jeg er glad jeg fikk den tiden hjemme hos mamma og søstern. Vi hadde nok ikke hatt det så bra mellom oss som vi har det nå.
Jeg tror egentlig at den største grunnen til at det ikke var så bra mellom oss før var på grunn av hvordan jeg hadde det med meg selv og hvordan Jeg hadde det rundt meg. Fordi når jeg først hadde besøk av søstra mi så var det veldig dårlig stemning hjemme og det merket også søstra mi. Det var ikke like gøy å ha noen på besøk da. Jeg følte på en måte at jeg ikke fikk lov eller at det var feil at jeg hadde noen i mitt eget hjem, men sånn er det heldigvis ikke lengre. Nå er det egentlig bare corona som har vært problemet. Vel, det og at vi ikke har bra nok møbler til at mamma og søstern kan komme på besøk. Så vi må nok skaffe oss en behagelig sofa etterhvert. Vi må bare se hva som skjer i sommer og fremover. Det er en litt usikker periode fremover i forhold til samboeren og jobb. Det intervjuet han var på gikk vist ikke så bra, men jeg er helt sikker på at han finner noe annet og de som ansetter han vil være kjempe heldige!
Etter at jeg hadde fått farget håret så ble det en liten tur ut. Jeg følte så stor forskjell på hvordan jeg hadde det da jeg gikk ut med det stygge håret og sånn det er nå. Jeg hater å bli sett på, men det var hvertfall ikke fullstendig kris på hodet lengre. Og når man har så fint hår og en flink fotograf som samboer så må man jo gripe sjansen så man får et par fine bilder til bloggen. Dere må jo få se hvordan håret ser ut når man er ute.
Jeg har jo mine favoritt steder å ta bilder her i nabolaget. Noen steder blir jo bare finere enn andre. Og jeg må jo si at jeg ble absolutt ikke skuffa da jeg fikk se bildene under her. Jeg ble utrolig fornøyd, men det blir jeg alltid når han tar bilder.
Jeg er så utrolig fornøyd med resultatet. Fargen er så fin og så meg. Den passer perfekt til min stil. Ikke at jeg har den stilen akkurat nå, men det er fordi jeg ikke orker å pynte meg. Jeg skulle bare gå en tur og da føler jeg ikke at jeg trenger å pynte meg. Treningsbukse og hettegenser fungerer helt supert egentlig.
Det ble altså 2 turer i dag. Jeg kjenner at det var helt innafor i dag. Det har vært veldig lite gåturer i det siste så det var godt å komme i gang. Jeg skal prøve å gå 1 liten tur hver dag sammen med samboeren min, men jeg vil også prøve å gå en tur alene hvertfall 2 dager i uka. Vi får se hvordan det går. Jeg tenker at jeg starter å gå alene til uka. Neste steg på veien til å bli frisk. Jeg har virkelig ikke peiling på hvordan det går. Når jeg har prøvd å gå alene så har det alltid vært på vei hjem og ikke så veldig langt. Jeg føler allikevel det er på tide å ta et steg videre. Så får man egentlig bare krysse fingrene og håpe at det går bra. Hvis det går bra så blir det en tur alene mandag til fredag.
Hvis det skal gå så må jeg jo bli flinkere til å spise på morgenen. Så da er det plutselig 2 ting jeg skal øve meg på. Ja, det blir jo veldig spennende. Ellers så er det ikke så veldig mye som skjer her i heimen. Jeg har snakket med en kompis i dag da. Kanskje jeg faktisk kan få møtt noen etter 2 måneder hvor det bare hår vært meg og samboeren min. Hadde vært veldig koselig. Også har han fått hund! Håper det blir noe av. Jeg kommer til å kose den hunden hele tiden. #dyreelsker
Det er jo litt kjipt å ikke ha no dyr selv. Jeg kjenner jo på det hver dag. Det ville vært mye enklere å gå turer også. All den kjærligheten som jeg fikk av Oliver er et stort savn. Så når vi kan få oss hund så skal vi ha hund. Det er bare ikke lov med hund her fordi dem har en redd pusekatt. But one day! Og da skal jeg ha en liten Oliver. Den må være fluffy, myk i pelsen og ikke for spiss i fjeset. Også må personligheten klikke med meg. Da kommer den hunden til å bli min beste venn, lille babyen min. Vi har jo allerede snakket mye om å få oss hind og kanskje finne et sted som har hunder som folk ikke har hatt lyst på lengre og som trenger et nytt hjem. Det blir jo ennå en god stund til, men jeg håper jo ikke det blir alt for lenge til. Det er jo så mye selskap i en hund. Og jeg vet at en hund ville jeg fint klart å tatt vare på. Den skulle aldri følt seg glemt eller etterlatt hvertfall! Bare elsket og bortskjemt! Så ja, jeg håper det ikke er alt for mange år før vi kan skaffe oss hund.
Etter forrige hårfarging så ble jeg skikkelig deprimert. Jeg hatet fargen så utrolig mye og jeg hadde jo brukt lang tid for å få det bra i overgangene til hver farge. Det var bare så kjipt å se resultatet av hva jeg hadde jobbet med. Først når jeg så det så hadde jeg bare lyst til å gråte. Jeg ville ikke gå ut og når jeg gikk ute ville jeg egentlig bare gjemme meg inni hettejakka. Jeg følte at folk bare så på håret mitt og tenkte wtf! Det er det jeg hadde tenkt hvertfall for det var totalt katastrofe. Det som liksom skulle være rød var ujevnt og ORANSJ. Det så ut som en 5 åring hadde farget det.
Så i dag fikk jeg endelig farget over. Jeg tok alt håret og tok en råsjans på at det ble greit. På dette tidspunktet tenkte jeg egentlig bare at det kan ikke bli verre enn det alt er (med mindre hele håret faller av eller noe sånt). Mens fargen virket tenkte jeg bare “hver så snill å ikke ødelegg håret helt”. Mitt verste mareritt er at jeg kan dra ut store tugger med hår fordi det er helt ødelagt.
Heldigvis gikk det bra. Jeg stod i dusjen kjempe lenge og det føltes ut som vannet aldri skulle skifte farge. Det så egentlig ut som at det rant blod fra hodet mitt. Det gikk et lite panikkstikk igjennom kroppen min også gikk det opp for meg at det var hårfarge. Av og til må jeg le av meg selv. Det er jo en sykdom at den panikken kommer uten grunn. Det er nesten til å bli gal av, men det er jo som regel ikke noe farlig.
Men jeg fikk ut denne fargen av håret hvertfall og fikk se meg selv i speilet. Selv med vått hår var jeg så fornøyd at jeg holdt på å gråte av glede. Ikke noe mer gulrothode. Dere er sikkert spent på å se resultatet.
Det har ikke tørket helt, men det syns at det er en stor forbedring hvertfall. Sånn skal håret mitt få lov å være en god stund. Og selvom jeg har farget over det lilla og blå så er det fortsatt litt mørke toner og det syns jeg var utrolig tøft. Nå mangler det bare å bli stylet og så er jeg egentlig veldig fornøyd. Det var akkurat den fargen jeg ville ha, det er ikke helt ødelagt og det kler meg egentlig veldig godt. Nå skal håret mitt få hvile. Det eneste som skal farges fremover nå er etterveksten og det blir en stund til.
Nå vil jeg egentlig bare nyte det fine håret og den nye klesstilen. Endelig kan jeg glemme fiaskofargen på håret og bare nyte rødfargen jeg har nå. Det er en fantastisk følelse! Men hva syns dere? Det var vel en forbedring fra oransj, lilla og blå.
Dagen min begynte ganske seint. Jeg har vært så utslitt så jeg tenkte at jeg bare måtte få sovet ut og slappet av. Det ble noen timer i senga for å si det sånn. Jeg kjenner at det var noe jeg trengte. For når jeg først kom meg ut av senga så kjente jeg at det var mye bedre. Derfor ble det en liten tur ut i dag. Nå er det jo noen dager siden sist og jeg kjente virkelig at denne turen trengte jeg nå. Jeg har følt meg langt nede, irritabel, lei meg og full pakke. Jeg prøver jo å holde alt dette for meg selv, men det vet jeg jo at jeg ikke burde. Det har bare vært en vane å ikke bli hørt. Egentlig en veldig slitsom og vond følelse å gå med så i dag valgte jeg å snakke om noe som har tatt så mye krefter fra meg og har fått meg til å gråte når jeg har sittet alene. I det siste har jeg slitt veldig med å spise og jeg tenker veldig mye på hva jeg puttet i meg. Jeg skrev jo om dette når det kommer til godteri, men egentlig er det også mat. For å ta et eksempel så satt vi og spiste tacosalat i dag. Jeg hadde tatt på ost over kjøttdeigen fordi jeg har alltid elsket smeltet ost. I dag var det grunnen til at jeg ikke klarte å spise noe særlig. Når osten begynte å smelte så var alt jeg kunne se fett. Og da begynte jeg å legge merke til fettet fra kjøttdeigen og det var da kvalmen kom. Jeg kjente meg så uvel og følte at jeg satt å spiste fett og ingenting annet. Heldigvis fikk jeg spist litt før den følelsen kom, men det er alt for lite. Så nå føler jeg at det er alt for mye som skjer inni hodet mitt på en gang. Dette må jeg definnetivt ta opp med psykologen min. Sånn vil jeg ikke fortsette å ha det. Dette har holdt på i noen dager nå og jeg er veldig glad for at jeg fikk snakket ut med samboeren min om det. Bare det å fortelle dette er et stort steg for meg. Han spurte hva jeg tenkte på og hvordan jeg hadde det og da så jeg til meg selv at NÅ er du nødt til å bare hoppe i det for dette har gått for langt. Å høre fra han at han har lagt merke til det og at jeg kan få fortalt hvordan jeg har følt meg osv. var veldig godt. Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig som har han. Så mye kjærlighet og støtte som han gir meg i hverdagen er rett og slett helt uvirkelig for meg. Jeg kan faktisk fortelle han hva som helst og han vet nøyaktig hvordan han skal håndtere det.
Det er jo ingenting jeg egentlig vil enn å være frisk, men jeg føler at hver gang jeg gjør fremgang så popper det opp andre problemer jeg er nødt til å jobbe med. Jeg vet jo at jeg har kommet langt siden jeg var på mitt verste. Nå klarer jeg å føle igjen og selvom det til tider kan være slitsomt, så vil jeg mye heller føle masse enn å ikke føle noe i det hele tatt. Jeg føler også at jeg har kommet langt når det kommer til godteri og mat, men at jeg har noen problemer jeg må jobbe med. Før brydde jeg meg ikke om hva jeg puttet i meg og nå er det kanskje litt ekstremt. Det å bli kvalm av smeltet ost føles bare så rart for egentlig elsker jeg ost. Toast er jo det beste jeg vet og har vært det siden barndommen. Jeg syns jo det virker veldig rart å plutselig føle seg uvel ved synet av ost, men det er vel sånn psyken min liker å leke. Enda en bra ting ved å ha en psykolog å prate med en gang i uka. Jeg er overlykkelig for at jeg har den hjelpen der. For selvom det er slitsomt og jeg hater å prate om mine problemer så har det jo hjulpet. Aldri i verden om jeg hadde fortalt at jeg har problemer med smeltet ost til samboeren min. Ikke før nå har jeg begynt å åpne meg og det føles jo godt. Det føles veldig trygt å snakke med samboeren min om sånne ting fordi han tror meg, han lytter, han vil hjelpe meg videre og det er ikke sånn at han sier stakkars deg og gir meg en klem. Det er ikke derfor jeg snakker om ting. Så ja, det er veldig godt å ha han her når jeg trenger å få snakket om ting. Dette har virkelig plaget meg og skremt meg litt fordi jeg vet at spiseforstyrrelser kan plutselig komme. Det er noe jeg er livredd for og derfor prøver jeg å få i meg mat så godt jeg kan, men det har vært kvelder der jeg har vært skikkelig kvalm. Den ene natta var jeg sikker på at jeg kom til å kaste opp. Så det sitter definnetivt en del bekymringsfulle tanker i hodet mitt når vi kommer inn på dette temaet. Særlig når jeg ikke klarer å spise middagen. Jeg holdt på å begynne å gråte der Jeg satt.det var helt ille. Også kan det jo ikke være lett for samboeren min å sitte oppi alt dette kaoset mitt. Respekt og en stor takk til han som står i stormen. For når vi har det bra så har vi det sinnsykt fint. Kanskje det er det som gjør det så verdt for han. Jeg vet hvertfall at det er det som gjør alt så mye lettere for meg.
Nå ønsker jeg å komme med et litt annerledes innlegg her på bloggen. Dere som har lest en god stund og fulgt meg her vet jo ganske mye om meg, men kanskje jeg allikevel klarer å komme med noen fakta om meg som dere ikke viste. Dette er jo ekstra vanskelig for .eg som har vært såpass åpen og fortalt så å si alt om meg selv, men jeg skal nok klare å grave opp noen fakta som hvertfall flesteparten ikke viste fra før av. Okay, da starter vi.
1. Når jeg ser narkomaner og alkoholikere som ikke har noe hjem, men faktisk sitter på bakken i Oslo og tigger penger så blør hjertet mitt. Jeg får sånn seriøst veldig vondt av dem og jeg har så lyst til å hjelpe. Faktisk har jeg tenkt sånn at hvis jeg hadde hatt god råd så ville jeg gått bort og spurt om det var noe dem trengte. Kanskje de var sultne, tørste eller frøys. Jeg vet jo at hvis man gir dem penger så går det jo til det de er avhengige av, men hvis jeg kunne hjulpet med mat, drikke eller varme tøy så hadde jeg hvertfall fått en følelse av at jeg hadde bidratt til at den/de personene jeg hadde hjulpet ville hatt det bedre. Og hadde ikke jeg hatt sosial angst så ville jeg satt meg ned og snakket med de som sitter der og tigger, fryser og ikke har noe sted å gå. Jeg syns vi tenker alt for mye på barn i Afrika og alt for lite på de som er i vårt eget land. Altså jeg er for å hjelpe og alt det der, men man burde faktisk se de menneskene som er rett foran oss. Det sitter mennesker ved Oslo S hver eneste dag som har det tøft. Jeg får så vondt av dem som på ekte sitter å tigger fordi en ikke har noe sted å gå til. De virker så gode og jeg smiler alltid til dem når jeg går forbi. Samtidig som jeg får en klump i halsen og tårer som presser når jeg ser hvordan dem har det, hva dem går kledd i og at dem er tynne. Jeg kjenner en trang til å hjelpe, men jeg har aldri hatt råd til det. Det har faktisk gått en del tanker til dem jeg har sett og smilt til, lenge etterpå. Jeg kan sitte å tenke på hvor vanskelig de må ha det når det er kaldt ute og når julen kommer. Bare ved å skrive det nå så kjenner jeg at jeg har mest lyst til å gråte fordi mange av oss tar dette med hus, mat og klær ganske forgitt. Det er liksom en selvfølge at man skal ha det sånn, men det er faktisk mange mennesker der ute som trenger hjelp og er ute hver kveld og natt uten et hjem å gå til. Hvis ikke det berører dere å se hjemløse mennesker på gaten i byene så skjønner jeg ingenting. Hjertet mitt verker hver gang jeg går forbi dem.
2. Jeg har vært vitne til dyreplageri! Når jeg bodde i Modum så hadde vi en liten huskyvalp som het Elvis. Hvis dere ikke vet så mye om hunderaser så er denne rasen veldig aktiv. Den trenger mosjon, utfordringer og hjernetrim for å slites ut. Og som alle valper så trenger dem mye kjærlighet og oppmerksomhet. Elvis stod ganske ofte i buret og ulet fordi han ville bruke energien sin. Jeg orket jo ikke så mye og han jeg bodde med var ikke akkurat den mest tålmodige personen. Så en dag tar han frem maskeringsteipen vi brukte når vi malte og skulle surre den rundt “nesegrevet” på valpen. Da klikket det for meg. “Du kan ikke gjøre sånn. Herregud. Han får ikke puste!”. Han gav blanke, gjorde seg ferdig og gikk ut. Jeg satt foran hunden og gråt, mens jeg løsnet dette syke greiene han hadde gjort mot den stakkars valpen. Så tok jeg Elvis med meg inn i stua og hadde han på fanget til han ikke var redd mer. Hjertet hans banket jo kjempe fort og han var jo så redd i øynene. At noen kan gjøre noe sånt mot en hund fatter jeg ikke! Stakkars hund! Jeg er egentlig utrolig glad for at den valpen ble solgt da jeg var på ferie med mamma. Selvom jeg ønsket å ta farvel med Elvis så var det til valpen sitt beste. Jeg håper dem som har Elvis, en husky fra Modum, hvit og svart pels, tar godt vare på han. Han fortjener kun det beste etter hva han har vært igjennom som valp.
3. Jeg har brukt 400,- på smågodt i Sverige av den enkle grunn at jeg blacket helt ut. Jeg fikk seriøst sjokk da jeg kom til kassa og jeg husker ingenting fra da jeg gikk inn i godteributikken. Grunnen til dette var at vi hadde mistet den båten fra Sandefjord som vi egentlig skulle på så vi måtte vente til neste. Da vi kom frem var mange av butikkene på senteret stengt så jeg fikk jo litt panikk og ville bare få handlet alt jeg skulle før det stengte. Jeg må ha sett helt gal ut. I tillegg til at jeg grabbet med meg smågodt til minst 400,- så hadde jeg vist dyttet søstra mi vekk for å komme frem. Når jeg tenker tilbake på den episoden så må jeg bare le. Jeg husker ingenting, men det er bare så hysterisk morsomt å bruke så mye penger på godteri når man har et lavt budsjett og ikke har handlet det viktigste engang. Herregud!
Også fant jeg jo bilde av det da jeg bladde nedover for å finne et bilde av Elvis. Som jeg da ikke fant. Hjelpes, det er mye godteri. Man kan se at jeg hadde et stort godteriproblem da. Det verste er at alt dette ble borte. Det er bare helt vilt! Jeg skammer meg rett og slett! That’s not me anymore! Det er nå helt sikkert. Aldri skal jeg havne der igjen heller. Det er et løfte til meg selv.
Det var hvertfall 3 fakta om meg og ting jeg har opplevd. Tre ganske forskjellig ting egentlig. Det er mye som har skjedd og mye dumt, flaut og teit jeg har gjort. Akkurat nå var det disse 3 tingene. Hvis du syns det var spennende, gøy, interessant å lese og vil lese mer så si gjerne i fra i kommentarfeltet. Kom gjerne med forslag til hva du vil lese mer av også. Jeg prøver å skrive om litt forskjellig, men tar gjerne i mot noen idéer eller meninger.
Jeg har jo alltid vært glad i å spise frukt og grønnsaker. Når jeg kjeder meg nå så tar jeg meg heller en banan eller noe sånt.må jo si jeg er ganske stolt over meg selv når jeg velger å drikke vann og spise frukt når det er andre ting som ligger her å frister. Jeg kjøpte jo noen kartonger med påskeegg på tilbud for en stund siden, jeg har energidrikk, kjeks og mye annet godt. Det er bare det at når jeg sitter og ser på TV for eksempel så føler jeg meg mer til stede om jeg har sunn snacks. Man får en mye bedre følelse inni seg av å ta det eple eller den skålen med jordbær i stedenfor sjokolade og potetgull. For å være helt ærlig så savner jeg det ikke litt engang. Nå spiste jeg og samboeren en krokanrull da vi spilte, men hadde det vært meg for noen måneder siden så ville jeg nok ha rensket skapene for godteri. Frukt derimot kunne ligge å bli dårlig før jeg tenkte tanken på å spise det. Det er jo så synd fordi frukt, bær og grønnsaker smaker så godt, det er godt for meg også ser det jo mye bedre ut på bilder.
Ja, her sitter altså jeg å koser meg med all slags sunn snacks. Samboeren min satt å mekket litt musikk, noe han har begynt å gjøre litt hver dag nå. Så jeg lagde et lite fruktfat til han som han kunne kose seg med inne på soverommet/kontoret. Jeg syns det er så koselig å gjøre sånne små ting som dette. Jeg lever for å glede andre og han blir alltid så glad for sånt.
Nå har vi en god del frukt og det har blitt en del frukt på meg i det siste. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å spise blåbær, jordbær eller banan. Godteri derimot kjenner jeg at jeg angrer på at jeg spiser, særlig hvis det blir mer enn en liten sjokolade i uka. Så nå skal jeg prøve å holde meg unna godteri frem til neste helg. Nå har jeg fått i meg en krokanrull i dag og litt godteri i går også. Jeg mener jo at man skal kose seg, men jeg sliter sånn med å holde vekten nede så jeg må passe litt ekstra på meg selv når det kommer til godteri. Derfor har jeg lagt frem masse sunt godt som jeg nå kan kose meg med. TV og frukt alene på kvelden før man skal legge seg er jo luxus. Da storkoser jeg meg.
Da har jeg faktisk fått meg litt søvn og er klar for å hive meg ut i resten av dagen. Jeg våknet da samboeren min kom hjem igjen fra jobb. Han hadde med seg posten og en søt liten hvitveis. Det var så koselig. Det er noe ekstra spesielt med de små øyeblikkene i livet. Faktisk er Det de som gjør meg aller mest glad. Når han overrasker meg med den fineste blomsten man kan få så blir jo dagen min plutselig så mye bedre. Den andre hvitveisen vi hadde her måtte vi kaste i søpla. Selvom den stod i vann så orket den ikke mer. Så det å få en ny hvitveis inn i leiligheten var veldig koselig. Nå står den i vinduet og koser seg. Den strekker seg opp mot solen og trives veldig godt.
I tillegg til denne nydelige hvitveisen så ble dagen min fylt med enda mer glede. Fordi jeg hadde kommet over et innlegg der ei jeg kjenner skulle gi bort bøker. Det var mange bøker jeg hadde lyst på. Blant annet var det bøkene om gatekatten Bob. Det er jo en bok jeg har hatt lyst på lenge og håpet jo at de fortsatt var ledige. Desverre var dem ikke det så jeg gikk inn på Ark bokhandel sin nettside og bestilte begge bøkene der. Jeg elsker jo å lese så jeg gikk inn igjen for å se om det var noen flere bøker jeg kunne kjøpt. Da fant jeg boka til bl.a Lena Ranehag. Hun er jo kjent fra tv-serien Åndenes Makt. Det var noe jeg og mamma pleide å se på sammen for mange år siden. Jeg har også prøvd å følge med på det en god stund, men det var ikke alltid like lett når jeg ville se på det også gikk det noe annet som Xen min ville se på. Men uansett, jeg har veldig gode minner sammen med mamma da jeg var yngre og vi satt å så på det. Så jeg tenkte “hvorfor ikke kjøpe bøkene dems?” Og kjøpte da 2 bøker. Den ene er som sagt Lena sin bok. Jeg venter med å avsløre hvem den andre er fordi jeg liker å holde på hemmeligheter.
Jeg gleder meg hvertfall veldig til å sette meg ned å lese. Også får jeg noen bøker fra henne jeg snakket om så da har jeg mye lesestoff fremover. Allikevel er det hvertfall én bok jeg har lyst til å kjøpe og det er Raad sin. Jeg tror den kan være interessant å lese. Nå har ikke jeg fulgt hennes blogg eller noe sånt før nå i det senere og helt ærlig går det mest i instagrammen hennes, men da jeg snakket om boka og alt sånt så tenkte jeg at det kunne være en bok for meg. Jeg er glad i selvbiografier, men Også veldig mye faktabøker om alt mulig spennende. Å lese om funn fra vikingtiden eller Egypt syns jeg er veldig facinerende. Jeg liker bøker som kan lære med noe nytt og som faktisk har noe lærerikt å gi meg. Det går veldig lite i romaner f.eks. Jeg føler ikke at drama og elendighet kan gi meg noe som helst. Når jeg kjøper en bok så må den “snakke” til meg, hvis dere skjønner hva jeg mener. Enten må det være en gripende historie (og sannhet) eller så må det være fakta om temaer jeg interesserer meg for. I dag kom 2 av bøkene jeg føler at passer til meg. Så var det bare å vente på de 2 siste.
Dette blir veldig spennende å begynne og lese på. Jeg tenker jeg tar noen kvelder med lesing og noen kvelder med skriving. Jeg har jo begynt å skrive på bok. Jeg har prøvd så mange ganger, men nå har jeg en plan på hvordan jeg vil ha den. Jeg har faktisk skrivd 12 sider allerede. Jeg har et navn på boka og en idé på hvordan hele boka faktisk skal skrives. Jeg har aldri hatt et så klart syn på hvordan jeg vil ha boka, men i går så kom det bare til meg. “Akkurat sånn skal du skrive boka” var det en stemme i hodet mitt som sa. Det skal være fokus på alle de vonde tingene jeg har opplevd som mobbeoffer bl.a. Så det vil bli en veldig emosjonell bok. Det vil ta tid og mye energi, men jeg føler faktisk at denne gangen kan jeg komme i mål. Selvom det tar 1 år, 3 år eller 5 år. Jeg vet nå at den boka skal jeg bli ferdig med. Så er jo drømmen å kunne holde et eksemplar i hånden og tenke “jeg klarte det faktisk!”, men vi får se hva som skjer. Bare det å klare og skrive en bok ferdig hadde vært noe i seg selv, men vi får se hva fremtiden bringer. Jeg tror faktisk det ville vært en bok som kunne hjulpet folk og at dem kunne kjent seg igjen i følelsene og hendelsene som blir skrivd om i boka. For ja, jeg har hatt det tøft, men jeg er søren ikke alene!
Kvelden og natta mi ble brukt til både å slappe av med TV og snacks, men også begynne på denne idéen jeg har til en bok. I løpet av natta fikk jeg skrivd 12 sider. Får man ikke sove så må man jo finne på noe annet å fylle tiden sin med. Jeg syns jo det er utrolig gøy å skrive og jeg skulle gjerne gjort det mye mer, men jeg har egentlig bare glemt å fokusere på denne bokidéen. Endelig føler jeg at jeg har kommet godt i gang. Problemet er bare det at når man har vært våken såpass lenge så sier det plutselig pang og så er man faktisk trøtt. Når jeg er våken om natta så sovner jeg alltid på morgenen. Jeg kjenner at det er nøyaktig det som kommer til å skje nå også.
Jeg håpet jo jeg klarte å holde meg våken frem til i kveld, men nå som samboeren min har dratt på jobb så kjenner jeg virkelig hvor trøtt jeg egentlig er. Bare nå har jeg vanskeligheter med å holde øynene oppe. Så da er det faktisk ikke lenge før jeg skal legge fra meg mobilen og lukke øynene. Jeg kommer vel til å sove helt til samboeren min er hjemme igjen. Jeg kjenner jeg er helt ødelagt.
Så hva skjer når jeg skal stå opp igjen? Jeg vet hvertfall én ting og det er at jeg skal hoppe en tur i dusjen. Eller så har jeg ikke planlagt så veldig mye annet enn middagen. Jeg fikk sinnsykt lyst på tikka masala så det har jeg kjøpt inn. I går kveld tok jeg opp kyllingfilet så da er det egentlig bare for meg å lade batteriene sånn at jeg orker å lage det. I miss that food!! It’s damn good! Litt sterkt, men supergodt. Så håper jeg at vi har masse digg til en salat ved siden av. Men først må jeg ha litt søvn.
Når jeg tenker tilbake på min barndom så syns jeg det er ganske overraskende at jeg sitter her den dag i dag. Jeg fikk så mye stygt slengt etter meg. Dem lugga, dyttet meg, kastet tingene mine osv. Den lista er så lang at det ville tatt hele natten å skrive de ned, men det er allikevel noen episoder jeg husker veldig godt. Dette er ting som har gjort at jeg sliter litt ekstra den dag i dag. Derfor tenkte jeg at jeg bare måtte få dette skrivd ned et eller annet sted. Så når jeg er ferdig med dette innlegget så tenker jeg at jeg tar frem macen og begynner å skrive ned alle disse episoden i barndommen min som sitter litt ekstra dypt.
Planen er jo å skrive en bok og jeg har prøvd så mange ganger. Før pcen min ble ødelagt så hadde jeg jo skrivd en halv bok, men nå vet jeg nøyaktig hvordan jeg vil ha den. Dette blir ikke et veldig langt innlegg. Jeg måtte bare få dette ut fordi den boken jeg ønsker å skrive ville betydd alt for meg om den hadde blitt gitt ut. Det krever så utrolig mye jobb, men det er jo det som er drømmen. Tenk å kunne gi ut sin egen bok med sin egen historie. Historie om mobbing, hvordan det var å få en sånn aha-opplevelse når man fant ut at man sliter psykisk. Det å gå hos en psykolog og få hjelp og hvor lang tid det faktisk tok før jeg turte å åpne meg. Dette er jo en historie jeg har lyst til å dele med verden. Jeg har lest Sophie Elise sine bøker og Annijor, men de er hvertfall ikke skrevet på den måten som jeg har en plan om da. Det er jo veldig mange som skriver bøker og deler sin historie. Jeg føler allikevel at min er litt annerledes. Også er det jo jeg som skriver med mine egne ord og på min måte så kanskje den skiller seg litt ut. Det vil jo bli en selvbiografi og det at jeg har opplevd mobbing betyr jo ikke at boka mi vil ligne på noen andre sin. Det er uansett noe jeg ønsker så utrolig sterkt å få til. Jeg vet at jeg har snakket om dette så utrolig lenge, men ikke kommet noe vei med. Derfor prøver jeg igjen. Nå har jeg en plan og jeg vet hvordan jeg vi gå frem. Så da er det vel bare å krysse fingrene og se hvordan det går. Det blir uansett en veldig gøy og spennende prosess. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at en dag kan jeg sitte med et eksemplar i hånden og si “Jeg klarte det faktisk!”.
Nå har samboeren min gått og lagt seg. Jeg prøver å bare slappe av og koser meg i stua. Sophie Elises verden står på og jeg har masse godt å kose meg med. Det er jordbær, blåbær og små brownies. Nei, jeg har ikke bakt brownie. Denne gangen er det fra butikken. Egentlig er det veldig deilig med en slik kveld, men jeg tror jeg kommer til å være våken en stund. Jeg måtte bare ha noe for å få energien og humøret mitt opp så det ble en energidrikk. Samboeren min og jeg satt å spilte brettspill og da var det veldig godt med en iskald battery. Jeg er ikke den som drikker så mye energidrikk, men i det siste har det vært veldig godt å ha litt nå og da bare for å kvikne til litt. Å være utslitt og i dårlig humør gjør meg så lei meg. Det er jo ikke den jeg egentlig er. Energidrikk 1 gang i uka har hjulpet veldig mye. Særlig når jeg er ute eller har det veldig tøft. Det er nok det jeg savner ved snusen. Jeg kjenner jo at etter å måtte slutte så har jo ting gått veldig mye nedover. Snusen holdt ting i sjakk og nå må jeg egentlig bare manne meg skikkelig opp, finne styrken i meg selv og bare kjøre på. Energidrikk kommer IKKE til å bli en erstatning for snus for da vet jeg at jeg kommer til å havne på sykehuset. Energidrikk i store mengder er ikke bra og jeg med hjertebank problemer burde ta det veldig forsiktig. Det gjør jeg også. En energidrikk kan vare i mange timer og det er egentlig mest for de verste dagene eller når jeg kjenner at nå trenger jeg en pause fra å føle meg så dritt. Jeg kjøpte inn 10 stykker og tok min første i dag. Jeg håper de hvertfall holder ut denne måneden her og hvis det ikke gjør det så har jeg bestemt at jeg uansett ikke skal kjøpe noen flere før neste måned.
Energidrikk er jo en ting, men jeg har jo hatt mine problemer når det kommer til alkohol. Det var en stund der jeg kunne drikke helt alene for å føle meg bedre. Jeg gav egentlig blanke i hva jeg gjorde så lenge jeg klarte å få den verste følelsen bort. Det er faktisk 1 år siden jeg var avhengig av alkohol. Det var ikke sånn at jeg drakk hver dag, men jeg følte jeg trengte det når livet var alt for kjipt.
Etter å ha sett hva alkohol har gjort mot meg så stoppet jeg. Det smaker ikke godt og jeg føler ikke lengre på den trangen for å feste eller ha lyst til å dra ut på byen. Det er jo klart at jeg blir med om samboeren min skal treffe kompiser på byen, men det er aldri noe jeg tenker på lengre at jeg er nødt til å gjøre. Jeg vil heller bruke pengene mine på noe fornuftig og kanskje reise sammen med kjæresten enn å drikke det bort på byen.
Så sånn har altså livet mitt blitt. Jeg har ikke fylt 30 år engang og jeg har heller ikke festet noe særlig, men jeg har faktisk ingen problemer med å ha holde meg edru. Alkoholen har fristet MANGE ganger når jeg sliter, men jeg drikker ikke lengre. Jeg sier ikke at jeg skal bli helt avholds, men at jeg klarer å kontrollere meg når jeg er deprimert og livet føles kjipt. Jeg syns jo dette er en helt magisk følelse. Det er en mestringsfølelse uten like når man klarer å snu noe ved psyken over til det bedre.
Endelig føles det ut som jeg har kontroll på meg selv og jeg bruker ikke mat til å trøste meg. Det har så klart blitt noen hull i den sunne livsstilen, men det føler jeg er helt greit. La meg få spise det rundstykket med smeltet ost inni eller drikke litt brus. Så lenge jeg har kontroll og dette ikke skjer hver eneste dag så ser jeg ikke problemet. Nå har jeg drukket å mye vann og jeg har faktisk blitt mye sunnere. Det går MYE i grønnsaker, frukt og bær i stedenfor godteri. Det er en så stor overgang fra hvordan jeg levde for 2 år siden. Huff, når jeg tenker tilbake på tiden i Modum så blir jeg rett og slett flau av meg selv.
Okay, nå skal dere få høre hvordan en typisk uke var for meg og hvorfor jeg er så utrolig flau av meg selv. Fordi jeg brukte pengene mine på godteri så fort jeg fikk sjansen. Det var en kjapp gåtur til butikken og da kunne jeg kjøpe 2-4 småsjokolader til meg selv. Dette satt jeg og spiste på og gjemte unna så ingen skulle se at jeg faktisk hadde kjøpt det. Papiret dyttet jeg ned under andre ting i søpla. Det høres jo helt ekstremt ut nå som jeg har blitt litt friskere i hodet. Jeg klarte jo ikke stoppe å spise godteri. Det var faktisk nesten hver dag. I tillegg kunne jeg kjøpe meg lunsjkaker som jeg spiste til frokost. Så var det mye usunt til middag. Den siste tiden var jeg jo så langt nede at jeg hadde gitt opp trening og hvordan jeg så ut. Jeg bare satt foran tven og spiste godteri. På det verste så lå godteri på bordet bordet. Da jeg hadde gitt opp alt og kroppen min så helt forferdelig ut. Han jeg bodde med litt det jo bare gå sånn. Det var ikke noe støtte/hjelp fra han og han brydde seg egentlig ikke. Da blir man jo heller ikke bedre. Jeg følte meg uelsket og usynlig. Derfor begynte jeg på alkohol når jeg flyttet hjem til mamma. Det var også et par ganger jeg slet med selvskading. Det var først når jeg og mamma fikk hatt en samtale om alt dette at ting begynte å løsne litt. Jeg tror ikke mamma noen gang har vist hvor ille det faktisk har vært. Faktisk tror jeg at jeg er den eneste som har sittet med denne informasjonen om meg selv.
Så hva er grunnen til at jeg nå forteller om dette og ikke når jeg var midt oppi det? Vel, da jeg var på mitt verste så viste jeg ikke hvor ille jeg hadde det. Jeg hadde det jo ikke bra med meg selv. Jeg gikk konstant å var redd for at jeg ikke var bra nok, noe jeg gjør ennå. Det er noe jeg jobber med, men det er ikke lett å riste av seg en følelse man har blitt lært opp til å kjenne på hele livet. Jeg har jo et mål om å bli kvitt alle disse små og vonde vanene og irritasjonene i hverdagen. Jeg jobber beinhardt med meg selv hver eneste dag. Men jeg tror at den største grunnen til at jeg ikke har skrivd om det før og ikke vært så åpen om det har vært at jeg ikke vil at andre skal syns synd på meg. Jeg hater at folk kommer bort til meg og skal gi meg en klem og sier at det er synd på meg. Jeg har også vært redd for at folk skal tro at jeg er svak og fullstendig gal som faktisk har det sånn. At jeg gjemte godteriet var jo fordi jeg var flau over meg selv, men jeg klarte ikke slutte. Ikke fikk jeg noe hjelp heller.
Den hjelpen jeg nå har fått av samboeren min har jo vært hovedgrunnen til at jeg har kommet så langt som jeg har gjort og klarer å bruke bloggen min til å være åpen og dele slike ting som jeg er flau over. Og er det en ting jeg er 99% sikker på så er det at jeg aldri skal så langt ned igjen. Jeg skal aldri miste kontrollen igjen for da har jeg tapt. Det er ikke et alternativ! Jeg føler meg mye sterkere nå som jeg har fått den støtten og kjærligheten jeg har trengt så lenge, men aldri fått. Dette er utrolig viktig! Så hvis du kjenner noen som sliter så er det beste du kan gjøre å gi all den kjærligheten og støtten du kan.
Noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde da jeg viste at Jennie hadde det vanskelig var å gi henne komplimenter og vise at jeg var glad i henne og støttet henne. Når hun var på sykehuset eller andre ting så fortalte jeg alltid at jeg var så utrolig stolt av henne og at jeg var kjempe glad i henne. Hun fikk høre det ganske ofte. Selvom det var igjennom moren hennes siden det var der jeg fikk oppdates. Jeg skrev at hun var en fighter og utrolig sterk som aldri gav opp. Helt til det sa pang og hun hadde vært så utrolig sterk alt for lenge. Men det viktigste jeg følte at jeg kunne gjøre var å fortelle henne alt dette og få henne til å forstå hvor utrolig glad jeg var i henne og hvor stolt tante jeg faktisk var. For jeg har noen helt fantastiske tantebarn. Dette er jenter som virkelig kjemper og gir alt.
Så hvis du har noen som sliter så tror jeg det beste du kan gjøre er å vis dem at de betyr alt for deg og at dem er gode mennesker. Vis at du bryr deg, at du er der og at de er fantastiske akkurat sånn dem er. Egentlig burde dette være en selvfølge uansett hvem du er med. Ingen burde føle at de skal bevise noe for deg eller jobbe for å fortjene en plass i livet ditt. Er det snille mennesker så burde du gi dem kjærlighet, komplimenter og bare vise at du er en god venn rett og slett. Så det var litt tanker fra meg og en fakta dere absolutt ikke viste om. Har man en åpen blogg om psyken, tanker og alt sånt så må man komme med noen litt flaue fakta også. Verden er ikke en dans på roser. Det kan jeg skrive under på, men det finnes noen roser man kan plukke på veien og sette pris på skjønnheten dens. Den rosa er de små, vakre øyeblikkene man gjerne deler med andre flotte mennesker.
En stor takk til alle dere som har gjort livet mitt til en fest og som har gitt meg de små nydelige øyeblikkene som jeg har trengt. Dere er helt fantastiske og jeg er så glad i hver og en av dere. (Ingen nevnt, ingen glemt) dere vet hvem dere er. Love you guys!!!!
