Da samboeren min kom hjem fra jobb så hadde han med seg pakken fra posten. Det var så utrolig moro å pakke opp, men neste gang skal jeg definnetivt kjøpe mindre fordi den pakken var ganske stor. Det at samboeren min bar den opp disse bakkene er ganske sykt. Jeg er uten tvil sammen med en veldig sterk mann. Og så klart utrolig snill også.
Denne gangen hadde jeg ikke kjøpt noe klær, men det var mye annet fint som jeg ble veldig glad for å pakke opp. Alt jeg nå skal vise dere er fra Ragnaråkk. Som sagt er det min nye favoritt. Sikkert den eneste nettbutikken i Norge som selge slikt også. Om dere har andre norske nettbutikker med slik stil så gi meg et tips i kommentarfeltet. Jeg vet at superkul har en del figurer, men ikke noe lignende dette.
Når jeg har sett på og handlet i nettbutikken de andre gangene så har det vært ting jeg har hatt veldig lyst på, men ikke vist om jeg skulle bruke penger på. Som dere ser så koster det jo litt før diverse pynteting bl.a. Men man lever bare en gang så hvorfor ikke bruke penger på noe man virkelig liker og kan ha nytte å i mange år. Derfor valgte jeg å kjøpe den lysestaken med matchende stearinlys. Det er 6 stykker i en pakke, men jeg kommer nok aldri til å brenne disse lysene. Det blir nok bare pynt. Så da tenker jeg at jeg kanskje må kjøpe 2 enkle lysestaker en gang som kan ha de samme lysene oppi. Vi får se når det blir. Når jeg har fått alt jeg har bestilt til nå så blir det nok en stund til neste gang. Så kan jeg heller bruke pengene mine på tur av et eller annet slag og spare litt. Også blir det jo en del julegavehandling fremover. Alltids noe å bruke penger på.
Beltet som er bilde av over her brukte jeg i dag, samme med veska. Jeg er veldig fornøyd med alt sammen, det er jeg alltid når jeg handler fra Ragnaråkk. De har så mye stilig som passer perfekt for min smak.
Ja, da har man faktisk klart å komme seg igjenom enda en telefonsamtale med psykologen min. I dag snakket vi om frykt og fobier som jeg har. Jeg fikk også en hjemmelekse om å gå en tur hver dag på 20 minutter helt alene. Jeg starter i morgen. Så skal jeg prøve å gjøre det frem til jeg skal ha neste telefonsamtale. Største grunnen til det er at jeg skal øve meg på å komme meg ut på egenhånd og klare å dra helt til Jessheim alene snart. Jeg freaker helt ut av den tanken, men jeg må jo bare gjøre det. Man blir jo ikke frisk av å sitte inne og ikke gjøre noe. Nå har jeg vært ganske innesperret i en lang periode og ikke forlatt huset uten at samboeren min har vært med. Så da må man jo ta seg sammen og tenke litt igjennom hva man faktisk gjør med seg selv. Ved å ikke ta det neste steget så har jeg blitt så komfortabel i mitt eget hjem at jeg ikke lengre tørr å bevege meg ut på egenhånd.
I dag gjorde jeg noe som jeg ikke trodde jeg ville klare, men som jeg bare hoppet ut i og gjorde allikevel. Jeg har for første gang lukkertid døra og hentet varene fra MENY. Nå er ikke det så ille sånn egentlig, men det er noe jeg har vært redd for og det var et steg videre for min del. Jeg vet jo at det er heltv tullete å være redd for sånn ting, men samtidig har hodet mitt lagd en sånn frykt som føles så ekte. Og det er dette jeg jobber med nå fremover. Det er godt å få en hjemmelekse sånn at jeg faktisk ikke kan vri meg unna. I morgen MÅ jeg prøve. Det blir spennende. Helt ærlig gruer jeg meg skikkelig, men sånn er det jo alltid.
I dag blir en litt annen dag da. Nå er vi faktisk på vei til Lillestrøm. Samboeren min skal nemlig bytte mobil fordi han har funnet ut at han kan lage musikk på IPhone. Det blir veldig spennende å se hvordan går.
Så var det dagens outfit. Veska og beltet skal dere få se nærme på når jeg har kommet meg hjem igjen. Nå skal vi få fikset det vi skal og bli ferdig.
Og der hadde klokka rekker å bli 5 på morgenen. Heldigvis for meg så skal ikke psykologen ringe meg før sent på dagen. Allikevel er det veldig kjedelig å ikke føle seg trøtt før nå. Natta har i det minste gått greit. Det hjalp faktisk utrolig mye med den turen til Oslo i går.
Så hvorfor er jeg egentlig våken ennå? Jo, jeg har begynt å se på serien Supernetural. Det hele begynte egentlig i går kveld da jeg snakket med samboeren min om hvilken serie jeg kunne se på, mens han skulle lage musikk. Det begynte med åndenes makt, men Dplay gikk ikke an å laste ned på PS3 så da tenkte jeg True Blod som skulle finnes på HBO, men det fikk vi ikke logget inn på. Til slutt endte jeg på Supernetural og det var jo forsåvidt helt greit det. Jeg liker jo slike type serier og sist jeg så den serien så gikk jeg vel på ungdomsskolen eller VGS.
Etter å ha sett noen episoder av serien så begynte sola å skinne og jeg ser på klokka at den har løpt helt fra meg. Så nå håper jeg at det blir litt søvn før samtalen min med psykologen starter. For nå kjenner jeg at det begynner å skje noe her. Jeg begynner faktisk å bli trøtt. Så da er det bare å krabbe under dyna og håpe at man sover frem til klokka ringer. Det hadde i såfall blitt noen timer på øyet og det trenger jeg nå.
Planene for i dag blir å ta det helt rolig. Jeg vet at jeg kommer til å ha lite energi og ikke orke så mye etter telefonsamtalen med psykologen min. Så det eneste som kommer til å skje i dag er at samboeren min skal innom og hente en pakke for meg. Den gleder jeg meg skikkelig til å åpne.
Når jeg har fått pakket ut så kommer det et innlegg med bilder av hva jeg har kjøpt. Dette blir så gøy å vise frem. Det er noen av mine absolutte favoritter fra en nettside (som har blitt min favorittplass å handle fra). Jeg kan nesten ikke vente med å få pakken.
Litt over 3 på dagen lå jeg fortsatt i senga. Samboeren min har kommet hjem fra jobb for en stund siden og kommer inn på soverommet. Han lurer på om vi skal ta en tur til Oslo og etter alt som har skjedd inni meg så ble jeg veldig glad for at han spurte. Jeg kom meg ut av senga og fikk på meg noe tøy, litt mascara og mine nye skoletter.
Det var så utrolig koselig at han ville gjøre dette for meg, for at jeg skulle føle meg bedre. Det var så uventet, men nå forventer jeg aldri noe som helst. Hvertfall ikke noe så positivt og omtenksomt. Det var så koselig å komme seg ut og selvom jeg fikk et aldri så lite “jeg er lei meg” øyeblikk så vil jeg si at dette var en utrolig vellykket dag. Jeg fikk til og med mcernmat. Jeg har verdens snilleste kjæreste. Det var en kort tur, men bare det å sitte på bussen og se litt mer enn disse fire veggene made my day! Så nå skal jeg kose meg med maten vi kjøpte med oss og slappe av for nå er jeg helt utslitt igjen, men på en god måte.
Jeg kan egentlig ikke tro at han gjorde dette for meg. Det er så søtt og omtenksomt av han. At jeg er så heldig å kunne dele livet mitt med han gjør meg veldig glad. Han gjør meg veldig glad. Endelig har jeg funnet en mann som bryr seg om meg og forstår meg. Jeg trenger ikke si noe, han kan lese meg som en åpen bok og det nøyaktig hva jeg trenger, når jeg trenger det. Det er noe jeg aldri kommer til å ta forgitt. Jeg setter så utrolig stor pris på alt han gjør for meg og oss. Jeg elsker han mer og mer for hver dag som går.
Okay, så ble det ikke så lett å gå og legge seg allikevel. Det som er så irriterende med å slite psykisk er at man vet aldri hvor man har seg selv. Man kan være høyt oppe i det ene øyeblikket og plutselig sier det bare pang også er det som å bli slått rett ned. Det som skjedde var at jeg skulle gå å legge meg, men så var jeg så sliten at jeg ikke orket å reise meg. Jeg har jo aller helst lyst til å sove i senga så jeg tenkte kanskje at litt musikk ville hjelpe. Det er hvertfall det som pleier å hjelpe, men det var ikke det som skjedde i dag. Eller jeg ble faktisk i bedre humør i starten. Jeg danset litt og det gikk egentlig veldig bra, men så fikk jeg plutselig anfall og måtte legge meg ned.
Med musikk på øra lå jeg rett ut og hylgråt. Det var en helt grusom opplevelse. Jeg lå med hånda på magen og neglene langt inni huden. Det var så vidt jeg klarte å puste og tårene bare trillet nedover kinnene. Alt jeg klarte å gjøre var å ligge helt stille og se i taket, mens anfallet fylte kroppen min med frykt, panikk og angst. Det var et KAOS av følelser og tanker.
Ja, så jeg sitter våken enda og tror nok jeg kommer til å ligge her resten av natta/morgenen. Får jeg sove så er det supert, hvis ikke legger jeg meg nok inn på soverommet når samboeren min har våknet. Jeg får nesten se hva som skjer. Bare jeg ikke får et sånt anfall igjen så er jeg veldig fornøyd. Jeg hater når dem kommer ut av det blå og jeg faktisk føler at jeg har blitt bedre. Altså de finner de verste tidspunktene å komme på.
Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde mcernmat. Ting ville vært så mye bedre. Neida. Men jeg savner mcernmat. Rart å si det fordi det er bare fett og jeg har jo slitt med å klare og spise noe sånt. Helt ærlig vet jeg ikke lengre hvordan denne kroppen fungerer. Jeg har mistet litt kontroll, men håper jo det vil bli mer normalt. Ikke at jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat. Enten er det for mye eller alt for lite, men man kan jo håpe at ting vil roe seg litt. Hadde jo vært fint med en mindre kaotisk hverdag.
Snus var vel egentlig det eneste som holdt ting i sjakk før. Jeg følte aldri på så mye angst og panikk som jeg har gjort etter at jeg slutta. Det eneste som faktisk løser litt opp nå er når jeg har fått grått ut og anfallet er over sånn som nå, men jeg er jo helt utslitt. Jeg må jo være helt ærlig og si at jeg savner den beroligende følelsen man får av å snuse, men jeg har virkelig ikke lyst til å få en reaksjon til og se ut som ei and igjen.
Nå vil jeg hvertfall bare sove… Håper jeg får det. Kroppen verker, jeg er utslitt og skikkelig lei av dette. Jeg lurer på om jeg noen gang får snudd døgnet tilbake til normalt og blir kvitt alt dette psykiske kaoset som herjer inni hodet mitt.
I dag har det vært en veldig rolig dag, hvis man ser bort i fra hva som skjer i hodet mitt. Jeg har følt at de siste dagene ikke har vært helt enkle, men forhåpentligvis blir det bedre snart. Å sitte med depresjon og føle seg så langt nede er ganske slitsomt. Den verste følelsen jeg vet om er å være sliten uten å ha gjort noe. I tillegg går det utover søvnen. Tidlig på kvelden i dag sovnet jeg og fikk sovet i 30 minutter. Når jeg våknet opp så var jeg helt ødelagt og har brukt kvelden til å så på serie, spise og prøve å ikke lytte til alle tankene som svirrer oppi hodet mitt.
Spesielt den siste tiden har det vært veldig vanskelig å holde humøret oppe. I tillegg har jeg hatt lyst på noe søtt hele tiden og føler meg mer og mer innesperret for hver dag. Jeg kjenner på savnet av å møte familie og venner. Jeg savner å bare komme seg ut og kunne gjøre vanlige ting. Vi er jo fortsatt i en ganske annerledes tid og jeg vil gjerne holde avstand til folkemengder osv. Det er bare noe inni meg som rakner etter så lang tid hjemme. Det sliter på psyken og det tror jeg ganske mange kan kjenne seg igjen i.
Vi har jo veldig fine turmuligheter rundt her, men når jeg tenkte at i dag skal jeg gå en tur alene siden samboeren min hadde andre ting å gjøre så fikk jeg fullstendig panikk. Så i dag ble det ikke noe tur ut. Faktisk har det nesten ikke blitt noe som helst i dag. Mesteparten av tiden har jeg bare ligget her og sett ut i lufta. Ellers så har jeg lagd middag og spilt litt brettspill, men humøret har ikke vært i nærheten av hva det pleier.
I tillegg til at jeg har ligget med depresjon i hele dag så nærmer det seg psykologtime. Jeg er virkelig ikke klar for det. Allikevel tenker jeg at det er noe jeg bare må gjøre. Det verste jeg vet er å avlyse ting. Jeg biter heller tenna sammen og får det overstått. Det er jo bare 45 minutter 1 gang i uka. Det klarer jeg. Det er bare så slitsomt å føle seg så utslitt uten grunn. Slitsomt og irriterende. Jeg har faktisk mest lyst til å gråte, men jeg klarer ikke. For tiden er det ikke tristhet som plager meg aller mest, men en sånn tung, mørk skygge som dytter meg ned og suger ut energien min. Bare det å lage seg noe å spise føles ut som en jobb.
Så når noen kommer med noe negativt eller bare litt kritikk eller hva det måtte være så dytter jeg det så langt unna som overhode mulig. Jeg orker ikke noe negativitet eller diskusjoner. Det trenger ikke være noe stort engang. Føler jeg det tapper energi av meg så bare snur jeg ryggen til. Hvis jeg ikke gjør det så ender det med at jeg blir gal, sier ting jeg ikke mener eller bare sliter meg ut rett og slett. Hvor det går derfra vil jeg ikke engang tenke på.
Jeg føler at disse slitsomme periodene bare blir verre og verre. Kanskje det bare er jeg som ikke tåler det like bra lengre. Det føles hvertfall helt grusomt akkurat nå. Så nå tenker jeg at jeg prøver å komme meg i seng. Forhåpentligvis får jeg sove og kan få litt mer enn 2 minutter hjemme alene i morgen til å kanskje begynne veldig smått å trene. Får vel bare krysse fingrene og håpe. I tillegg håper jeg at trening vil hjelpe meg. Det har pleid å fungere før så da får vi bare se om vi i det hele tatt får tid, har energi og motivasjon til en kjapp treningsøkt før jeg hopper i dusjen. Jeg er lei av å ligge her og føle meg så langt nede.
Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde noe av å trene foran andre fordi da ville ting vært mye enklere, men jeg syns det er så flaut og jeg føler meg bare teit. Jeg har trent på treningsstudio én gang og det var ikke helt meg. Jeg hater oppmerksomhet og mennesker generelt er ikke min sterkeste side. Å stå og trene foran andre da blir bare kleint. Sånn egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde et treningsrom hjemme som jeg kunne trent i fred, men eneste rommet vi har er soverommet og det har jo samboeren min okkupert med pult og pcer. Det er lettere for han å kunne rømme til noe enn det er for meg. Jeg føler meg litt fanget når jeg verken har et eget rom til meg selv eller en hage å flykte til. Så i slike perioder er det litt ekstra vanskelig for meg, men jeg kommer meg igjennom det. Det gjør jeg jo alltid.
Samboeren min kommer hjem og jeg ligger fortsatt i senga. Siden han måtte på møte via pcen så hoppet jeg opp, fikk kledd på meg og kom meg ut i stua. Han hadde vært i postkassa og det ventet det en pakke til meg. Jeg åpnet opp pakken og inni der fant jeg den siste boka jeg har ventet på og ikke fortalt om. Det er en bok jeg syns høres veldig spennende ut og jeg gleder meg veldig til å begynne og lese. Nå har jeg jo noen bøker å velge mellom og kommer ikke til å kjøpe noen flere nå, hvertfall ikke på en stund.
Når jeg så på åndenes makt så var Gro-Helen Tørum min favoritt. Det å kunne kjøpe boken hennes og lese om hennes barndom osv. Er veldig fint og jeg er veldig spent på denne boka. Det er jo så klart en ganske stor diskusjon bak dette med ånder og uforklarlige hendelser. Jeg har nok opplevd litt for mye til å ikke tro at det er mer mellom himmel og jord. Samboeren min derimot er helt motsatt. Jeg syns allikevel det kan være spennende å høre hva han mener om ting jeg har opplevd og hvordan han vil forklare det.
Nå skal dere få høre om 3 hendelser som faktisk har skjedd meg. Det er jo ikke veldig lenge siden jeg fortalte dere om ballongen på bursdagen til brodern så den tar jeg ikke opp i dag, men det er absolutt ikke den eneste historien jeg har å fortelle. Så her kommer 3 hendelser som har skjedd meg og som jeg ikke har funnet et godt svar på.
1. For lenge siden satt jeg hjemme i sofaen hos mamma. Jeg var den eneste som var hjemme og inne i huset. Mamma var ute og hang opp tøy. I den ellers stille stunden hører jeg plutselig en stemme si “Cathrine” og jeg snur meg mot den åpne balkongdøra. Der stod det jo ingen. Jeg går ut til mamma og spør er om hun hadde ropt på meg, men det hadde hun ikke. “Merkelig. Jeg hørte navnet mitt helt tydelig bli sagt” sier jeg. Mamma løftet bare på skuldrene og sa igjen at det var ikke hu som hadde ropt. I ettertid lurer vi jo på om det er bestefar (pappaen til mamma) som har tatt seg en tur. På sommeren pleide han alltid å gå rundt huset og inn verandadøra. Det er faktisk den eneste gangen jeg har vært helt rolig inni meg når noe sånt har skjedd. Kanskje det var han. Søstern min har jo sett en tynn mannskikkelse sitte på skrivebordet. Så ja, kanskje det er far som passer på. Far fikk se søstern min en gang før han døde. Hun var nyfødt og han satt bare ved siden av henne og så på henne. Så hvis det faktisk er far som sitter å ser på henne sove så er jo det på en måte veldig fint, men kanskje ikke for henne som opplever det.
2. Det har skjedd mye uforklarlig hjemme hos mamma og også denne hendelsen skjedde i stua. Mamma hadde fått ei vegglampe etter tanta si. En dag vi så bort på den så stod den ene pynten på lampa og svingte frem og tilbake, frem og tilbake. Den stoppet ikke. Det var samme bevegelsen hele tiden. Ikke gikk den saktere og ikke fortere, bare samme tempoet hele tiden. Vi satt å så på den ganske lenge uten at det ble noe forandring og mamma syns jo det er gøy å tulle med meg. Jeg vet jo at det ikke er noe farlig, men allikevel er det jo litt ekkelt å oppleve sånt, særlig når den lampa kommer fra hennes avdøde tante. Så til slutt reiste jeg meg opp og fikk stoppet den. Jeg tenkte bare “Hvis den begynner igjen nå så går jeg”. Det gjorde den heldigvis ikke.
3. En kveld hjemme på barnerommet lå jeg og skulle sove. Det var helt mørkt og jeg så ingenting. Før var jeg nemlig ikke redd for noe og sov gjerne med et helt mørklagt rom. Etter denne hendelsen så gjør jeg ikke det mer. Jeg lå i senga og det var helt stille. Plutselig hører jeg noen/noe løpe fra den ene siden av senga til den andre. Jeg fylles med en ekkel følelse bare ved å skrive det nå. Da dette skjedde lå jeg stiv av skrekk. Jeg klarte ikke tørr meg, jeg var helt lammet av frykt. Sånn lå jeg vel 1 time. Jeg klarte ikke bevege en muskel og jeg turte så vidt å puste. Når jeg endelig klarte å rive meg løs fra frykten så løp jeg bort og skrudde på lyset. Aldri har jeg sovet med lyset av i det huset igjen. Jeg er faktisk livredd for at noe sånt skal skje igjen. Det var ofte at jeg tenkte at jeg kunne ha mistet nøklene på gulvet fordi dem hadde en lang kjetting og kunne kanskje hørt sånn ut, men når jeg prøvde det så var det ikke i nærheten. Det var faktisk som høylytt løping over gulvet. Det var ikke mus i veggen eller noe sånt. Ja, jeg har tenkt ganske nøye igjennom dette fordi jeg ikke vil at det skal være sant. Allikevel tror jeg nok ikke det finnes en enkel forklaring på akkurat den hendelsen der. Jeg vet hva jeg hørte. Så den opplevelsen var ikke noe gøy å oppleve. Jeg blir som sagt helt ekkel i kroppen av å tenke på det den dag i dag.
Ellers så har jeg alltid en skikkelig ekkel følelse av at noen prøver å gripe etter beina mine når jeg går opp trappa hjemme hos mamma. Det er som om noen står under trappa og skal ta tak i føttene og dra meg ned. Jeg får også en ekkel følelse i dusjen der. Når jeg står i dusjen så føles det ut som om noen ser på meg og det er så ekkelt å ha den følelsen. Jeg har aldri kjent det her eller i Modum. Ikke engang i leiligheten på Konnerud. Kun i huset til mamma. Det syns jeg er veldig merkelig siden huset er nesten like gammelt som meg og kun vi har bodd i det, men det er noe ekkelt i det huset som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Søstra mi har det på samme måte og når hun fortalte at hun følte de samme tingene som meg så fikk jeg frysninger. Jeg har også hørt at den broren min ikke liker det ene soverommet så noe merkelig skjer nok i det huset som vi ikke helt har funnet ut av.
Det er en del ting jeg har lyst til å gjøre og nå som jeg har penger til å unne meg litt ekstra i hverdagen så tenker jeg kjør på! Det har vært noen bekymringer fra mamma og jeg forstår jo at hun ikke vil at jeg skal ha piercinger i ansiktet, tatoveringer jeg vil angre på osv. Men beklager mamma, dette er mitt liv og min kropp og jeg vet du ikke vil elske meg noe mindre. Så jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre et par ting før dette året er omme. Også tenker jeg hvorfor ikke lage et innlegg om mine planer. Det er jo alltid gøy å dele litt sånne tanker og planer med dere flotte lesere.
Er det noe jeg IKKE skal gjøre så er det å ta operasjoner. Mine komplekser skal få lov å være slik dem er. Jeg har heller ikke lyst på større pupper eller rompe, ikke vil jeg ha smalere nese og heller ikke større lepper. Jeg er meg og jeg syns det er helt greit hvordan jeg ser ut. Jeg elsker den lille bollenesa mi av den enkle grunn at min bestemor hadde samme type nese. Jeg overlever om jeg ikke ser ut som en modell. Det eneste jeg vil er litt pynt på denne kroppen. Jeg har alltid elsket tatoveringer og piercinger så nå er det på tide å gjøre det jeg elsker. Her er lista mi for 2020. Please corona, ikke ødelegg for meg nå!
1. Tatoveringer jeg har lyst til å ta. Jeg har tenkt så mye på hva slags type tatoveringer jeg vil ha og nå står det på 3 små som virkelig betyr masse for meg. Den ene blir en venninnetatovering med Harry Potter tema. Nummer 2 blir en minnetatovering til min kjære Jennie. Og den siste blir en tatovering til Oliver. Slik at jeg alltid har en del av dem med meg, et symbol på kjærligheten jeg har for dem alle 3. Jeg tror nok aldri jeg hadde tatt en tatovering sammen med ei venninne hvis jeg ikke var 110% sikker på at vi kommer til å være venner for alltid. Nå har vi vært venner i noen år og ikke en gang har vi hatt en krangel. Så jeg har disse 3 små tatoveringene som jeg er helt sikker på at jeg skal ta.
2. Piercing i øyenbrynet og resten av høyre øret. Dette har jeg snakket om så lenge og det er definnetivt noe jeg kommer til å gjøre. Kanskje begynne med den i øyenbrynet også får jeg se hvor langt jeg kommer. Jeg har også tenkt litt på å utvide de nederste hullene i øra mine. Det finnes så mange søte piercinger med motiver som jeg har så lyst på. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å utvide de til det punktet, men jeg vil hvertfall prøve. Jeg liker ikke de store runde som folk har i øra, men de små tror jeg hadde passet meg. Også er det mye enklere å få hullet tilbake til mindre størrelse igjen hvis man ikke utvider for mye. Så kanskje jeg begynner å utvide i år,kanskje neste år. Jeg må nok tenke litt mer på akkurat det, men jeg føler at det må være mitt valg.
3. Falske negler. Jeg er lei av at neglene mine knekker med en gang jeg gjør husarbeid eller ikke har filt dem på 2 uker. Det går også mye penger til neglelakk, neglelakkfjerner og bomull. Hvorfor ikke bruke litt penger til å få fikset dem i stedenfor? Da holder dem jo mye lengre og jeg kan gjøre husarbeid. Dette er noe jeg har så lyst til nå som jeg har råd til det. Det er så kjedelig å spare negler også knekker dem når de er lange nok. Nei, da går jeg heller å fikser dem og jeg vet nøyaktig hvordan jeg vil ha dem. De skulle vært svarte med gullmønster. Så ja, det blir nok noe jeg kommer til å gjøre. Jeg syns det er så stygt når en negl har knekt helt ned og de andre er langt. Om det skjer med falske negler kan jeg bare dra å fikse det. Litt verre med egne negler som tar hundre år å gro ut igjen.
4. Så har jeg lyst til å barbere siden av hodet mitt. Neida, men jeg har lyst til å gjøre noe med håret mitt hos en frisør sånn at det blir litt ekstra wow. Drømmen hadde egentlig vært å kunne sette inn løshår, men jeg vet at jeg kommer til å være det. Jeg har prøvd clip on og jeg holdt på å bli gal. Men kanskje få en litt annerledes frisyre hadde jo vært gøy. Vi får se hva som skjer.
En ting er hvertfall sikkert og det er at jeg skal ha tatovering og piercing. Det er ting jeg har tenkt så utrolig lenge og når jeg fant bilder av disse 3 ulike tatoveringene så føltes det så riktig. De betyr mye for meg og det kommer de til å gjøre livet ut, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Jeg vet at det jeg ikke gjør kommer jeg til å angre mer på enn det jeg faktisk har gjort. Man må leve her og nå.
Hvorfor skulle jeg liksom angre på en tatovering som det ligger så mye kjærlighet bak? Jeg tror helt ærlig at jeg vil elske dem og være så glad for at jeg gikk igjennom litt smerte for å forevige den kjærligheten.
Om jeg blir lei eller ikke syns det er noe fint med piercing lengre så går det an å fjerne den. Det er jo ikke sånn at jeg limer den fast i fjeset mitt med superlim og aldri får den av meg igjen.
Da har jeg hvertfall en plan på hva jeg har lyst til å gjøre fremover. Så får vi bare håpe at det lar seg gjøre. Jeg klarer nesten ikke vente med å kunne tatovere meg, men jeg føler at jeg må vente en liten stund til. Målet er i løpet av 2020 så vi får se om det lar seg gjøre.
Etter å ha brettet klærne på tørkestativet og sett på samboeren min henge opp tøy så gikk jeg å la meg. Klokka var vel 7 eller noe på morgenen. Når jeg først la meg så sovnet jeg ganske fort. Så ble det noen timer på øyet før jeg våknet igjen og ville gjøre mer. Jeg fortsatte der jeg slapp i natt. Det ble oppvask, rydding og støvsuging. Jeg fikk satt på en ny vask og det har egentlig gått i ett siden jeg stod opp. Med små pauser innimellom så klart ellers hadde jeg ikke klart å gjøre halvparten av det jeg har gjort nå.
Når jeg kjente at kroppen hadde fått nok rydding for i dag så lagde jeg middagen og spiste litt. I dag ble det hjemmelagd pizza med mozarella. Dette anbefaler jeg folk å prøve om dere ikke har smakt moxarella på pizza før. Det er utrolig godt og veldig enkelt å sette sammen. Det tar ikke lang tid heller.
Over her kan dere se pizzaene før og etter steking. Det første har mozarella, pesto, tomat og pizzasaus. Den andre har mozarella, pesto, tomat, sopp og pizzasaus. Jeg hadde kjøpt inn litt lite mozarella så da vet jeg det til neste gang. Man trenger 2 mozarella til 2 tynne pizza. Smaken var hvertfall ikke noe feil med. Mozarellapizza er den beste pizzaen som finnes i mine øyne.
Men nå er jeg mett og veldig sliten. Jeg litt rett ut på senga og det har jeg gjort en stund. Kroppen verker, jeg er trøtt, skulle egentlig vært ute å gått en tur og jeg er rastløs. Jeg savner Oslo og bare det å kunne dra noe sted så jeg håper vi får til noe om ikke så alt for lenge. Nå er jeg så lei av disse fire veggene. Og siden ting er åpent så må det jo være lov å bevege seg litt mer fritt. Det blir nok ikke noe akkurat nå fordi jeg er helt utslitt etter i natt og alt jeg har gjort i dag, men jeg håper jeg orker en tur litt senere i dag. Viktig med frisk luft og bevege på kroppen. Det siste har jeg jo gjort i hele dag, men å gå tur er ekstra deilig. Vi får se hva denne kvelden byr på. Klokka har jo faktisk blitt 18:00 allerede. Sykt hvor fort tiden går når man holder kroppen i gang. Det er veldig gøy å ha fått det litt ryddig da. Lov å ta seg en litt lang pause på senga da, mens samboeren sitter ved pulten sin.
Det er jo ikke noe nytt at jeg sliter med å sove, men i natt har jeg faktisk ikke vært litt trøtt engang. Faktisk føler jeg at jeg har så mye energi at jeg bare måtte gjøre noe. Det endte jo med at jeg brukte flere timer til å rydde, ta litt oppvask, vaske benken og tørke litt støv. Det er fortsatt masse igjen, men det har virkelig blitt en stor forbedring her. Nå skal ikke jeg gå rundt her og ta bilder fordi det er absolutt ikke bildevennlig her, men jeg har allikevel noe jeg har lyst til å vise dere. Fordi når jeg fikk ryddet og tørket støv så fant jeg igjen et veldig koselig bilde av meg, søstra mi og tantebarna våres. Dette bildet er fra konfirmasjonen til søstra mi så det begynner jo å bli et par år siden. Jeg bare likte det så godt så da rammet jeg det inn og satt det i vinduskarmen.
Slik ser det altså ut i vinduskarmen nå. Dette er vinduet ved kjøkkenet. Jeg syns det ble så koselig og det passer så fint der. I tillegg fikk jeg vist frem min nye ulvefigur. Jeg syns ulver er så utrolig flotte dyr og statuene man får kjøpt på superkul og i1 på Nordby senteret er bare helt fantastiske. Så det blir mye ulver, drager og feer. I tillegg til alle bildene jeg har rammet inn. Men som dere ser på bildet over så går det jo ikke bare i ulv, drager og fe. Jeg har jo en liten ballerina i vinduskarmen. I tillegg har jeg 2 gyngehester i andre vinduskarmen. Så det er jo litt forskjellig pynt her.
Er det noe jeg syns er gøy så er det å pynte opp. Også er det veldig koselig å ha det ryddig. Hvor lenge det vil holde seg ryddig her er en helt annen sak, men man må vel prøve å ikke rote sånn. Men nå tror jeg at jeg skal sove litt. Nå når alle andre står opp. Jada, døgnrytmen er på plass. Skulle nesten hatt en kveldsjobb eller nattjobb sånn som jeg har snudd døgnet. Vel, jeg får hvertfall søvn (som regel).
