I morgen skulle jeg egentlig til min første psykologtime, men siden det er virus og alt det der så skal det skje over telefon. Ja, det er jo helt fantastisk for ei som sliter med telefonskrekk. Jeg blir skikkelig uvel bare av å tenke på det. Allikevel gjør jeg det fordi jeg må. Vis ikke får jeg ikke beholde min plass på DPS og jeg må tilbake til legen for å bli henvist på nytt. Jeg trenger denne hjelpen og jeg orker ikke vente enda lengre. Så da biter man tennene sammen og prøver så godt vi kan å få til dette møtet over telefon. Det er for å bli bedre. Dessuten er jeg nødt til å komme i gang med denne hjelpen vis jeg skal få noe hjelp fra NAV videre. Så da er det bare å bite tenna sammen, få panikk og bli ferdig med telefonsamtalen. Mest sannsynlig blir det 1 gang i uka så dette blir et mareritt fremover. Må man så må man.
Akkurat nå har jeg mest lyst til å bare slappe av, kanskje få meg litt søvn og få tankene over på noe annet.
Dagen i dag har vært ganske rolig. Jeg har ikke hatt så mye energi i dag og det ble enda verre da samboeren min kom inn og så at psykologen skulle ringe meg når jeg egentlig har time der borte. Samboeren min har vært utrolig snill og god da. Han har ordnet med telefonsamtalen så jeg har sluppet. Han har også sagt at han kan være den som blir ringt til om det er noe fra DPS som jeg ikke MÅ svare på selv. Vis noen av dere der ute har telefonskrekk så vet dere hvor grusomt vanskelig det er å ta telefonen når den ringer. Og vis jeg skal ringe til noen så MÅ jeg bruke mye tid til å samle mot først. Jeg syns dette er utrolig kjipt og det er irriterende i situasjoner som dette hvor jeg faktisk MÅ svare når dem ringer.
Som dere kanskje skjønner så sliter jeg med ganske mye. Det er ikke bare angst og depresjon. Det er alle de småtingene i tillegg som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Derfor er jeg evig takknemlig for at jeg har en samboer som støtter meg og tror på det jeg sier. Han ser når det er noe jeg ikke klarer eller orker. For jeg har ikke lyst til å si at jeg ikke klarer det selvom jeg freaker ut inni meg. Jeg syns det er så trist at det er småting som jeg ikke klarer, småting som er bagateller for andre. Det å gå i en butikk alene eller, ta en telefon, ta bussen/toget alene til et nytt sted eller åpne døren for pizzamannen. Hver eneste gang jeg kommer i en slik situasjon så knyter det seg i magen min, jeg blir svimmel og føler at jeg må kaste opp. I morgen skal jeg altså føle ekstra godt på den følelsen. Som om jeg har noe valg.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å føle det sånn og jeg tror ikke at en telefonsamtale kan hjelpe meg psykisk, men det kan kanskje hjelpe saken min hos NAV. Jeg har prøvd så lenge å få orden på livet mitt og det har virkelig tatt lang tid før jeg fikk psykologtime. Jeg jobber fortsatt med AAP, men jeg håper at alt dette er verdt det til slutt. Det har faktisk gått et år siden jeg dro til legen første gang og spurte om hjelp til å bli bedre psykisk. Jeg har kommet langt siden den gang, men det er fortsatt en lang vei å gå. Jeg har mange problemer å fikse. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å begynne mine psykologtimer per telefon. Dette er faktisk det verste som kunne skje meg. Jeg ville heller tatt bussen alene og endt opp med å gå meg vill i Jessheim enn å måtte ta denne timen per telefon. Jeg gruer meg helt sykt masse. Jeg er bare glad når den telefonsamtalen er ferdig for da skal jeg legge meg å sove. Det kommer til å tømme all min energi, men det må gjøres vis jeg vil at dette skal bli noe bedre. Så da blir det et stort steg for meg. Ønsk meg lykke til.