I morgen skulle jeg egentlig til min første psykologtime, men siden det er virus og alt det der så skal det skje over telefon. Ja, det er jo helt fantastisk for ei som sliter med telefonskrekk. Jeg blir skikkelig uvel bare av å tenke på det. Allikevel gjør jeg det fordi jeg må. Vis ikke får jeg ikke beholde min plass på DPS og jeg må tilbake til legen for å bli henvist på nytt. Jeg trenger denne hjelpen og jeg orker ikke vente enda lengre. Så da biter man tennene sammen og prøver så godt vi kan å få til dette møtet over telefon. Det er for å bli bedre. Dessuten er jeg nødt til å komme i gang med denne hjelpen vis jeg skal få noe hjelp fra NAV videre. Så da er det bare å bite tenna sammen, få panikk og bli ferdig med telefonsamtalen. Mest sannsynlig blir det 1 gang i uka så dette blir et mareritt fremover. Må man så må man.
Akkurat nå har jeg mest lyst til å bare slappe av, kanskje få meg litt søvn og få tankene over på noe annet.
Dagen i dag har vært ganske rolig. Jeg har ikke hatt så mye energi i dag og det ble enda verre da samboeren min kom inn og så at psykologen skulle ringe meg når jeg egentlig har time der borte. Samboeren min har vært utrolig snill og god da. Han har ordnet med telefonsamtalen så jeg har sluppet. Han har også sagt at han kan være den som blir ringt til om det er noe fra DPS som jeg ikke MÅ svare på selv. Vis noen av dere der ute har telefonskrekk så vet dere hvor grusomt vanskelig det er å ta telefonen når den ringer. Og vis jeg skal ringe til noen så MÅ jeg bruke mye tid til å samle mot først. Jeg syns dette er utrolig kjipt og det er irriterende i situasjoner som dette hvor jeg faktisk MÅ svare når dem ringer.
Som dere kanskje skjønner så sliter jeg med ganske mye. Det er ikke bare angst og depresjon. Det er alle de småtingene i tillegg som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Derfor er jeg evig takknemlig for at jeg har en samboer som støtter meg og tror på det jeg sier. Han ser når det er noe jeg ikke klarer eller orker. For jeg har ikke lyst til å si at jeg ikke klarer det selvom jeg freaker ut inni meg. Jeg syns det er så trist at det er småting som jeg ikke klarer, småting som er bagateller for andre. Det å gå i en butikk alene eller, ta en telefon, ta bussen/toget alene til et nytt sted eller åpne døren for pizzamannen. Hver eneste gang jeg kommer i en slik situasjon så knyter det seg i magen min, jeg blir svimmel og føler at jeg må kaste opp. I morgen skal jeg altså føle ekstra godt på den følelsen. Som om jeg har noe valg.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å føle det sånn og jeg tror ikke at en telefonsamtale kan hjelpe meg psykisk, men det kan kanskje hjelpe saken min hos NAV. Jeg har prøvd så lenge å få orden på livet mitt og det har virkelig tatt lang tid før jeg fikk psykologtime. Jeg jobber fortsatt med AAP, men jeg håper at alt dette er verdt det til slutt. Det har faktisk gått et år siden jeg dro til legen første gang og spurte om hjelp til å bli bedre psykisk. Jeg har kommet langt siden den gang, men det er fortsatt en lang vei å gå. Jeg har mange problemer å fikse. Jeg skulle bare ønske at jeg slapp å begynne mine psykologtimer per telefon. Dette er faktisk det verste som kunne skje meg. Jeg ville heller tatt bussen alene og endt opp med å gå meg vill i Jessheim enn å måtte ta denne timen per telefon. Jeg gruer meg helt sykt masse. Jeg er bare glad når den telefonsamtalen er ferdig for da skal jeg legge meg å sove. Det kommer til å tømme all min energi, men det må gjøres vis jeg vil at dette skal bli noe bedre. Så da blir det et stort steg for meg. Ønsk meg lykke til.
Lykke til i morgen, kommer til å gå bra 👍😊👍
Tusen takk <3
Hei på deg! 🙂
Vil bare si at selv om det er jævlig kjipt for deg, så er jeg så utrolig glad for at jeg ikke er alene! Jeg kjenner meg igjen i alt det du beskriver her. Absolutt alt! Jeg har det helt likt, har til og med hatt min første samtale(i denne omgang) på DPS samme dag som deg, bare i Drammen. Bare at samtalen var på kontoret, og ikke over telefon. Jeg ble oppringt dagen før for å avklare hvordan samtalen skulle foregå, og psykologen mente det var best om jeg kom dit. Den situasjonen vi begge er i er utrolig tøff, og du er enda tøffere enn meg som tørr å skrive om det her på bloggen din! Psykisk helse er et veldig tabu tema å prate om. Derfor er ikke jeg tøff nok til å stå frem med navn her. Jeg sliter også med depresjon og angst. Blir helt utslitt av å manne meg opp til noe så enkelt som en telefonsamtale eller en tur på butikken. Jeg går på AAP nå, men fikk først avslag. Jeg råder deg til å ta kontakt med en advokat når du (sannsynlighvis) får avslaget ditt. Det gjorde jeg, og jeg fikk etterbetaling fra og med den dagen jeg søkte og AAP søknaden ble godkjent. Advokaten var gratis, og hun hadde stor forståelse for meg i min situasjon. Alt ble tilrettelagt for at jeg skulle få tid på meg, og at jeg skulle få gjøre så lite som mulig. Det føles ut som om det er standard prosedyre at NAV avslår søknader på AAP.
Jeg aner ikke hvordan du og kjæresten din har det sammen som par, og jeg kjenner heller ikke kjæresten din, men jeg råder deg til å vise han at du setter pris på han så ofte du kan, for det er ikke lett å leve med en person som har det sånn som vi har det. Du er utrolig heldig som har en kjæreste som bryr seg så mye om deg! Det er det ikke alle som har.
Det er så utrolig lett å bare fokusere på seg selv(uten å mene noe med det) når man er deprimert og har angst. For meg, så føles alt svart. Det føles ikke ut som om det finnes lys i tunnellen overhodet. Det føles ut som om det er sånn jeg skal ha det helt til den dagen jeg dør, og at jeg blir dratt lengre og lengre inn i et svart hull som jeg må kjempe meg ut av. Og selv uten å ha snakket med deg, vet jeg at det er akkurat sånn du føler det. Selv om jeg føler det sånn, har jeg noen dager innimellom hvor ting føles litt bedre, men det som henger over meg føles fremdeles helt likt. Det er helt normalt. Jeg har dessverre vært borti det her før. Men jeg har kommet meg ut av det en gang tidligere, så jeg vet det går an. Og jeg vet du klarer det også. Men du må være villig til å gjøre alt du kan for å hjelpe deg selv selv om du ikke orker. Det virker som om du har en riktig instilling. hvis du føler for det, syntes jeg du burde nevne til psykologen din at et opphold på Modum bad en gang i fremtiden muligens kan være noe for deg, men det er noe dere eventuelt kan ta stilling til senere. Jeg ønsker deg masse lykke til videre!
Hilsen en som pleide å kjenne deg når vi var små.
Du er langt ifra alene ❤️
Tusen takk for alt du delte med meg. Det er utrolig fint å se at det finnes mennesker som tørr å dele historiene sine. Du er tøff som tørr det selvom det er anonymt. Bare det å skrive og dele her i kommentarfeltet er et stort skritt! Tusen takk!! Jeg har jo levd med dette så lenge jeg kan huske, men legen viste ingenting før i fjord. Så vi søkte Modum bad sammen og fikk avslag fordi dem mente jeg ikke var syk nok. Noe jeg ikke kunne forstå og jeg tok det veldig tungt. Men nå som jeg har samboeren min som jeg setter så utrolig stor pris på så er jeg på riktig vei og jeg skal kjempe så sykt hardt for å bli frisk. Bare det å ta telefonen når psykologen ringer er jo et enormt steg i riktig retning.
Tusen takk nok en gang for alt du har delt med meg. Lurer jo på hvem du er, men du skal få lov å være anonym så klart. Masse lykke til videre. Jeg håper du blir frisk og får livet tilbake på sporet. Sender over en stor klem. Det var veldig fint å høre fra deg. Takk for at du tok deg tid til å svippe innom bloggen min.