Jeg bråvåkner av at det ringer på. Først skjønner jeg ingenting og så går det opp et lys for meg at jeg hadde bestilt p-pillene mine levert på døra. Når jeg får denne pakken inn så er jo esken 20cm bred og 15cm høyt. Og for dere som bruker p-piller etter har sett pakningen så vet dere jo hvor liten den egentlig er. Så jeg ble jo litt sjokka av størrelsen på esken de har brukt her. Litt unødvendig emballasje kanskje.

Men nå er det jo alt for tidlig for meg å stå opp så jeg tenkte jo at jeg skulle legge meg ned på denne madrassen jeg har i stua og sove litt til. Plutselig så bryter det uværet løs og smeller med vinduet som står litt åpent. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø av hjerteinfarkt. Ja, nå er jeg våken! Men allikevel kan jeg ikke stå opp nå fordi jeg har ikke noe energi. Jeg har faktisk sovet alt for lite. Så da blir jeg hvertfall i senga og slapper av litt. Om jeg får sove mer etter å blitt skremt av vinden, vet jeg faktisk ikke.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Over her kan dere se utsikten fra ene vinduet vårt i stua. Som regel er det det til så det er ikke så mye vi ser av det, men det hender jeg tar en liten titt ut. Problemet er bare det at vis vi ikke dekker til vinduene så glor dem inn de som eier huset og de som kommer på besøk. Det syns vi ikke er så veldig hyggelig så da må vi dekke til for den fine utsikten. Det er jo egentlig ganske kjipt når vi har så fin utsikt. Særlig nå når vi bare er inne så skulle jeg gjerne hatt noe å se på der ute. Desverre orker jeg ikke nysgjerrige mennesker som går forbi. Litt privatliv er vist for mye å be om.

Men jeg trives jo veldig godt her da. Vi har det veldig fint sammen og som regel er det ganske stille og rolig. Det er jo mye turmuligheter enten om vi vil gå i skogen eller i nabolaget. Jeg kunne godt tenkt meg å bodd rundt her, men det er ganske drøye priser så det blir nok ikke noe av den drømmen. Men det finnes jo andre plasser som er fine så vi finner nok et sted i fremtiden.

Akkurat nå er det viktigste å fokusere på psykolog, nav og den biten som hjelper meg til å komme ut i noe i fremtiden. Det er jo egentlig mitt største ønske. Jeg vil bli frisk og jeg vil tjene mine egne penger. Problemet er bare det at jeg vet ikke hvilken jobb jeg kunne klart å holde ut i både psykisk og fysisk for jeg sliter jo med begge deler. Så da er det jo ikke mange alternativer der ute. Jeg håper jo med hjelp fra NAV så vil vi finne noe. De vil jo da at jeg skal tilbake på skolebenken så vi får se da. Det er jaggu ikke en lett oppgave. Jeg har jo nå jobba både som konditor på industri, men også i butikk, jeg har jobbet som kokk, jobbet på café, jeg har jobbet på SFO og på Nille. Nei, tiden går vise. Akkurat nå orker jeg ikke tenke på det. Nå er jeg så trøtt og det er ikke full storm ute så da skal jeg prøve å sove litt til.

Nå sa jeg til samboeren min at nå vil jeg spise sunnere. Da påpeker jo han at det har jeg jo prøvd før. Ja, det er så sant. Jeg har hatt lyst til å spise sunnere også får jeg søtsug og jeg har lyst til å lage noe usunt osv. Det er så mye som ødelegger. Har jeg hatt en helt jævlig dag så føler jeg jo selv at jeg fortjener noe og da kan man vel unne seg noe godt. Man syns rett og slett synd på seg selv og bruker det som et slags argument på at man fortjener noe godt. Det må jeg bare slutte med. Det er så vanskelig å være sunn samtidig som det er dødsenkelt. Hallo liksom! Det finnes så mye sunn og god mat som vi kan lage også setter vi oss ned med en pizza eller hamburger. Nei, jeg har virkelig lyst til å bli flinkere til å lage sunne måltider og få en bedre rutine på mat. Det har virkelig gått helt ut av balanse og jeg hater det. Noen ganger kan jeg spise middag og ikke noe annet. Det er jo ikke en sunn livsstil. Og vis jeg er våken til 5z6 om morgenen så sitter jeg å tygger på et eller annet hele tiden. Jeg blir helt flau av meg selv når jeg ser tilbake på hvordan den siste tiden faktisk har vært. Jeg kan godt lage noe i helgen eller kjøpe godteri av og til, men det finnes grenser og de er vi bare nødt til å begynne å finne frem. Dette fungerer bare ikke. Vi har vært alt for sløve den siste tiden. Nå må vi ta oss sammen. Det trenger liksom ikke være sånn treningsmat og telle kallorier, men det må bli litt strammere tøyler når det kommer til hva vi dytter i oss.

Jeg vet jeg har sagt det før og jeg vet jeg er farlig glad i godteri, men denne gangen mener jeg det virkelig. Jeg kan faktisk ikke fortsette sånn. Det går bare ikke. Jeg som er glad i å lage mat, glad i frukt og grønnsaker, jeg burde klare å snu om på dette. Samboeren min spiser jo det meste så det hadde jo ikke vært noe problem. Så da får vi se om klarer å bli sunnere da. Det er godt for oss begge.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg er jo ikke noe opptatt av kroppen og at jeg skal være tynn, men det er jo greit å ikke dø tidlig bare fordi vi ikke klarer å bruke hodet litt mer. Det er greit at vi bare lever en gang, men det trenger jo ikke bli kjipt selvom vi velger litt sunnere alternativer. Så får vi bruke helgene på usunn mat og godteri. Jeg kan bare ikke leve sånn mer for det gjør ting bare ti ganger verre for hodet mitt. Jeg føler at jeg svikter meg selv og min kropp når jeg stapper i meg masse usunt. Til slutt blir man avhengig og syns ikke engang det er godt. Jeg klarte å slutte med snus på dagen og da klarer jeg jaggu dette også. Skjerp deg Cathrine!

I dag hadde vi jo egentlig ganske god og sunn mat, men taco er jo egentlig en helgerett i mine øyne da. Selvom.det er salat så er det jo skikkelig kosemat så da får man heller finne på noe annet i ukedagene. Så i morgen tenkte jeg å lage kyllingfilet. Kanskje jeg slenger med pestopasta og salat. Kanskje blir det ris. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men kyllingfilet blir det hvertfall. Og det blir ikke mer magert og sunt kjøtt enn kyllingfilet. Så får man sette seg ned og finne litt inspirasjon på pintrest så kanskje jeg får litt idéer til middager fremover. Jeg er jo egentlig ganske kreativ og like å slenge sammen noe nytt på kjøkkenet så jeg tror egentlig ikke dette blir noe stort problem. Om vi klarer å holde oss til noe sånt hele uka med det vi har i frysern og skapene får vi nesten bare vente å se. Vis jeg finner på noe spennende så kommer det nok på bloggen. Eller så er det vel egentlig bare å ønske oss lykke til eller meg hvertfall. Det er vel jeg som er det største problemet her. Jeg er alt for glad i søtsaker. Kvinnfolk og godis er nok et lite problem til tider. Jeg kjenner mange som har det søtsuget. Man blir jo helt gal i hodet vis man ikke får noe søtt. Det skal ikke være enkelt! Men vi får nå håpe at det går riktig veien nå. Får ta det litt etter litt. Plutselig er vi kjempe sunne. Neida, men greit å hvertfall bruke denne hjernen man har fått og samle opp litt selvkontroll. Det tror jeg er sykt viktig. Så får vi se hvor mye selvkontroll Cathrine egentlig har.

Jeg vet ikke om det var all nervøsiteten eller om avokadoen jeg brukte i tacoen var dårlig, men jeg ble skikkelig dårlig nå. Helt sykt hvor for det kan gå fra å føle seg helt fin til å bli dårlig, men det er jeg jo vant til på grunn av psyken. Litt kjedelig at jeg skulle bli dårlig nå, men sånn er det. Så da la jeg meg ned på madrassen i stua for å slappe litt av. Jeg ligger å tenker litt på det jeg har pratet med søstra mi om i dag. Hun har jo ønsket seg Michael Kors veske og lommebok. Hun ønsker å spare opp til det, men nå er det russetid og mye annet å prioritere Så jeg snakket med henne at vis jeg får spart opp så blir det MK lommebok på henne til jul. Så hun fikk sendt meg bilde av den hun ønsker seg mest så da håper jeg at det går i orden. Det ville jo vært utrolig moro å gi henne det. Det ligger jo så klart en god grunn bak det at jeg vil bruke tusenlapp på søstra mi. Hun har jobbet så hardt med skolen og for å bli frisk. Jeg syns hun har jobbet så utrolig hardt i det siste og jeg har lyst til å gi henne noe ekstra fint. Jeg håper bare jeg klarer å spare opp nok penger for jeg har jo flere gaver jeg må kjøpe også. Jeg får nesten bare ta litt og litt. Forhåpentligvis kommer jeg i mål til desember. Med lite penger må man nesten kjøpe litt nå og litt da. Det er lenge til julaften, men allikevel går det utrolig fort.

Nå har jeg aldri kjøpt så dyre gaver før, men akkurat denne er jo litt spesiell og det så jeg også til søsteren min at det er en grunn til at jeg virkelig vil gi henne noe så dyrt. Så håper jeg at jeg får kjøpt den selvom jeg ikke har så mye ekstra lommepenger til noe som helst. Det er absolutt verdt det og jeg kan ikke tenke meg en bedre gave til henne. Nei, jeg håper virkelig at det blir MK lommebok under treet i år. Grunnen til at jeg snakket med søsteren min om det er jo egentlig for at hun skal få nøyaktig den lommeboka hun ønsker seg også var jeg litt i tvil om hun hadde begynt å spare til det eller hva det var. Men jeg tror at uansett om hun vet det eller ikke så blir hun nok kjempe glad. Hun har snakket om MK veske og lommebok en god stund nå så jeg føler at det er midt i blinken. Og hvem vet, kanskje hun til og med har glemt det til jul (Selvom jeg tviler).

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Familien min betyr utrolig mye for meg eller de betyr faktisk alt. De har vært der når ingen andre har og de er en fantastisk gjeng. Jeg er så glad i dem at det gjør vondt. Også har jo denne gjengen gått igjennom en ganske tøff periode, den tøffeste perioden i våre liv vil jeg si. Allikevel klarer vi å leve videre, en dag av gangen som min kjære svigerinne sier. Jeg har en helt fantastisk og sterk familie. Vi er sterke sammen. Vi drar hverandre opp og vi kan snakke om alt. Det er helt amazing rett og slett hvor heldig jeg er så har en familie som dette. Alt fra foreldre og søsken, til tantebarn og svigerinner. Og når jeg bor såpass langt unna så ser jeg dem ikke så ofte som jeg skulle ønske. Så da syns jo jeg det er ekstra koselig med gaver selvom jeg gjerne sku byttet det mot tid med dem. Jeg nyter hvertfall hvert sekund jeg får med familien min da og jeg har jo sosiale medier jeg kan følge med på og snakke med dem. Så får vi jo håpe at det ikke er så lenge til vi sees igjen. Jeg savner dem jo utrolig masse, spesielt tantebarnet mitt som vi ikke har fått feiret bursdagen til ennå.

Men akkurat nå tror jeg at jeg må legge meg litt og hvile. Jeg ble så tappet for krefter da jeg plutselig ble dårlig. Så typisk når det begynte å bli spennende på TV. Jaja, sånn kan det gå… Og sånn gikk det. Da håper jeg at jeg føler meg bedre snart så får dere flotte lesere ha en fortsatt fin kveld.

Etter at jeg hadde gått å lagt meg i går så tok det flere timer før jeg faktisk sovna. Det var litt søvn og så våkna jeg. Sånn holdt jeg egentlig på frem til klokka var halv 2. Den siste halvtimen lå jeg i senga og var så nervøs og kvalm for er det noe jeg ikke er vant til så er det å snakke om følelser og hva som har skjedd siden jeg var liten. Jeg gruet meg og lurte på hva vi skulle gå igjennom i dag og hvilke spørsmål jeg kom til å få. Når psykologen sier at vi skal starte fra begynnelsen så kom alle minnene inn i hodet mitt. Jeg fortalte om familien min, mobbingen og hvordan jeg følte meg når jeg var i de forskjellige situasjonene. Det var som å bli dratt tilbake til disse øyeblikkene og jeg kunne kjenne hvordan jeg hadde det igjen. Jeg kunne føle redselen fylle kroppen min og følelsen av å ikke kunne flykte fra dem. Jeg kjente følelsen av ensomhet og at jeg følte meg helt hjelpesløs. Det var en veldig tøff tid for meg, det er ikke til å legge skjul på. Ikke engang lærerne klarte å gjøre noe med mobbingen og jeg sluttet å tro på at ting kunne bli bedre ganske fort. Jeg bare kjempet igjennom skoleårene så godt jeg kunne.

Jeg ble også dratt tilbake til hvordan det var å spise middag hjemme hos oss når jeg var barn. Når pappa dyttet albuen min ned fra bordet. Jeg kjente også på den følelsen av å være på mitt eget Soverom når pappa lå og sov etter å ha jobbet natta. Jeg var livredd for å lage en lyd for da kom han og kjeftet på meg og ba meg om å gå ned. Det var jo så klart ikke bare negativt hjemme, men det var nå det jeg ble spurt om å fortelle om denne gangen. Det å bli dratt tilbake til den tiden og virkelig føle på de følelsene og tankene jeg hadde da er så tungt. Nå er jeg jo ikke redd for å si hva jeg mener, men den lille jenta var det og det gjorde så vondt å gå tilbake til den tiden. Jeg ble så utslitt av å snakke om alle disse små opplevelsene jeg har vært igjennom. Det er jo ikke noe skummelt ved selve opplevelsen for foreldrene mine gjorde jo ikke noe vondt mot meg, men for ei lita jente er det allikevel veldig skremmende når foreldrene hever stemmen og er sinte.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det var flere ganger i løpet av den samtalen at jeg nesten knakk helt sammen. Det var så vondt å grave i gamle minner. Dette er jo vonde minner jeg har prøvd å begrave og glemme for alltid. Jeg har alltid prøvd å fokusere på fremtiden og nåtiden i stedenfor fortiden. Jeg har bevart alle de gode minnene og kastet de vonde, men nå må Jeg jo finne de frem igjen for så å snakke om dem. Det er noe jeg ikke er helt komfortabel med og vil helst unngå, men så er det den lille stemmen i hodet som sier at dette må jeg faktisk igjennom. Jeg blir ikke frisk om jeg ikke gjør det. Jeg kommer meg ikke videre i livet før jeg har gått igjennom alt dette vonde. Det er jo godt å ha noen å snakke med som på en måte forstår at det har vært vanskelig for meg. Ved det jeg har fortalt så skjønner hun hvor vanskelig det er for meg å stole på noen og snakke om mine problemer.

Etter samtalen så hadde jeg ikke noe energi. Batteriet mitt er helt flatt. For jeg har brukt så mye energi på å ikke begynne å gråte. I tillegg til at jeg er livredd når jeg skal ta telefonen og snakke. Å snakke om mine problemer er jo veldig nytt for meg. Så når jeg må gjøre det via telefon i tillegg så klarer jeg til slutt ikke å holde energien oppe. Så da ligger man rett ut en stund. Samboeren min kom å snakket litt med meg etter at jeg hadde sittet i telefonen og jeg prøvde så hardt å følge med og holde samtalen i gang, men det var jaggu ikke lett. Det er alltid fint å kunne ha en samtale med han, men om jeg klarer å følge med i samtalen er noe annet. Som regel går det bra da. Det er bare litt ekstra konsentrasjon som skal til.

Men nå skal jeg hvertfall komme meg opp av senga og få lagd litt middag. I dag blir det taco. Det skal bli godt med litt mat nå. Når middagen er spist opp så blir det å slenge seg i stolen og se på TV for det finnes ikke sjans i havet for at jeg skal klare å få gjort noe i dag. Så ja, psykologtimer tar mye energi. Neste time er på mandag. Jeg gruer meg allerede. Enda flere spørsmål å svare på. I tillegg til at det er under en uke mellom denne samtalen og neste, men jeg kan jo ikke si nei heller fordi da pusher jeg ikke meg selv til noe jeg ikke vil.

Hadde det bare vært skriftlig så skulle jeg klart det helt fint, men å snakke med noen om det så blir det plutselig så mye mer virkelig. Jaja, det er et skritt videre for å bli frisk. Jeg syns selv jeg har vært ganske flink. Jeg har svart utfyllende og ærlig. Mer får jeg ikke gjort. Så får vi se hva dem sier når alle disse spørsmålene er besvart og de har gått sammen for å snakke om disse svarene og veien videre. Jeg må jo si jeg er litt spent, men samtidig gruer jeg meg noe helt fryktelig til å høre hva de sier. En ting om gangen, for ikke å snakke om en DAG av gangen.

Å fy søren. Nå kjenner jeg det så sykt mye. Tankene popper opp om psykolog timen i morgen og magen knyter seg. Jeg prøver å være distrahert, men det hjelper altså ikke. Det er så kjipt å ha det sånn når jeg vet at det ikke er noe farlig å ta den forbanna telefonen, men hodet mitt gjør jo dette ti ganger verre enn det trenger å være. Det er søren ikke rart at folk med depresjon og angst sliter med selvmordstanker for det er seriøst til å bli gal av til tider. Her prøver jeg å bli frisk også sier hodet “haha! Vel, da skal jeg gjøre det 10 ganger verre for deg.” Det er så frustrerende å ikke ha kontroll på sitt eget liv og sine egne tanker. Jeg sitter nå i stolen og ser på bloggerne, men da skal jo hodet mitt begynne å prate. “Du! I morgen må du snakke i telefonen.” Det er så irriterende. Her sitter jeg å konsentrerer meg om serien for å få tankene over på noe annet og ut av det blå begynner hjernen min med dette. Da blir jeg litt sånn at jeg føler at de busspengene er verdt det. Kan vi ikke få fikset dette med viruset nå? Jeg begynner å hate hodet mitt for det er så sinnsykt typisk. Jeg får sånne plutselige tanker ut av det blå og det er da det høgger tak i magen min som verst. Det er plutselig ikke bare den lille klumpen i magen lengre, men heller overrasket og skvetter til. Jeg husker spesielt på skolen når navnet mitt ble ropt opp så kom denne følelsen. Det er ikke en god følelse for å si det sånn. Det er panikk. Man blir helt sånn “oh shit!” Og man får helt panikk. Man begynner å svette og blir skikkelig urolig. Så når jeg får den følelsen for så å klarer og slappe av igjen, da er det ikke veldig gøy at den dukker opp igjen når jeg minst venter det. Jeg hater det, jeg hater det så sinnsykt mye og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For seriøst! Jeg har virkelig prøvd å ikke tenke på det nå. Jeg har mest lyst til å grine! Dette er ikke noe gøy.

Jeg sitter jo mye alene og det gir meg jo god tid til å tenke på alt, men jeg har prøvd å koble fra og ikke tenke. Jeg er sliten og orker ikke sitte våken i hele natt fordi jeg får helt angst/panikk av at jeg skal ha en telefonsamtale i morgen. Desverre så blir det jo sånn da når jeg ikke klarer å koble ut disse plutselige tankene som flyr inn i hodet mitt. Når de kommer inn har jeg mest lyst til å skrike hold kjeft så høyt jeg klarer, men hva hjelper vel det. Eneste jeg oppnår med det er en forvirret/bekymret samboer som lurer på om det har klikka for meg.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Og mens vi er inne på samboer så har jeg verdens herligste. Han er syk, men allikevel tar han å bruker energien sin på å sette seg ut i stua og diskutere film med meg. Det må være den beste tiden på lenge og absolutt noe jeg trengte nå. Det løftet humøret mitt så mye og jeg satt utrolig stor pris på den tiden der altså. Ingenting er bedre enn en god diskusjon om noe man faktisk har peiling på. Og når jeg ikke har peiling på hva han snakker om så tar han seg tid til å forklare det for meg. Nei, den diskusjonen der trengte jeg virkelig.

En diskusjon kan jo være en positiv ting. Det er jo mange som elsker å diskutere om forskjellige ting. Jeg bl.a er jo veldig glad i å sitte å diskutere sånne ting som bl.a film og skuespillere. For det er jo langt fra diskusjon til krangel. Det trenger jo absolutt ikke være noe negativt å ta en diskusjon. En høylytt diskusjon derimot er jeg ikke så veldig glad i. Da begynner hjertet mitt å slå fort og jeg føler jeg blir redd. Også kalt panikk angst. For jeg takler det ikke særlig bra når noen hever stemmen til meg. Da sier jeg stopp og syns ikke det er noe kjekt å bære med den person eller snakke lengre. Diskusjon med samboeren min er helt greit for han vet hvordan jeg tenker uten å måtte si det. Han har blitt veldig godt kjent med meg og kjenner meg nok bedre enn de fleste bare på dette halve året vi har vært sammen. Det er godt å ha en som bryr seg om meg og har så mye tålmodighet og forståelse ovenfor meg som det han har. Jeg føler meg som verdens heldigste jente. Så har jeg masse psykiske problemer og fysiske problemer, men jeg har jo også den beste mannen for meg! Jeg syns egentlig det er mye viktigere at jeg har funnet drømmemannen enn å ha helt perfekt helse. Den helsa kan jeg fikse på, forhåpentligvis. Å fikse en mann til å passe meg er litt verre. Enten er man perfekt for hverandre eller så går det på tryne. Enkelt og greit. Uansett hadde jeg aldri orket en mann jeg måtte jobbet med for å passe meg. Det høres ut som mye stress!

Men så var det disse tankene som popper opp i hodet mitt da. Hva i alle dager skal jeg gjøre med de? Jeg må jo ha søvn i natt og akkurat nå er jeg lys våken. Det verker i hele kroppen og hodet er utslitt, men jeg får ikke sove uansett hvor sliten jeg er. Blir det lite søvn i natt også? Må jeg rett og slett bare bli vant til at jeg ikke får sove dagen før psykolog timen? Det er jo veldig kjipt vis det er sånn da, men det vet man jo liksom ikke før man er der. Vel, ønsk meg lykke til da. Det trengs nå!

Når jeg har en sånn dag som i dag så er jeg egentlig fornøyd med å bare klare og lage mat til meg og min samboer. Det er ikke noe energi i kroppen og senga bare skriker etter oppmerksomhet, men man kan jo ikke sove hele tiden heller. Så hva har jeg egentlig gjort i dag? Vel, jeg hadde bestilt litt fra meny og det kom jo da på døra i dag. Jeg fikk ryddet det på plass og så ble det å slappe av litt. Når jeg følte at jeg orket å reise meg opp for å gjøre noe så ble det lagd middag, jeg lagde saft til samboeren min og kom med middagen på senga. Og da var energien igjen borte, men jeg er jo egentlig ganske vant til det. Nå prøver jeg å ikke presse kroppen min over det punktet så jeg ikke orker noe på ei uke for jeg føler at jeg må lage middag hver dag og prøve å få ting i orden her hjemme. Det ser heldigvis ikke så ille ut her nå, men det er jo fordi jeg har brukt masse tid og energi på oppvask. Så jeg sitter ikke bare i stolen og ser på TV, men det blir en god del TV. Det kan jeg innrømme. Hva annet skal man gjøre da når man ikke orker noe særlig annet? Jeg har ikke orket å tegne i det siste heller og det er jo litt kjedelig. Jeg må kjenne at jeg har lyst og har energi til å tegne for ellers blir det ikke bra. Jeg holder jo egentlig på med en tegning av ei sangerinne jeg fikk tips om å tegne da. Så det å føle at man ikke blir ferdig med den og får vist frem den er litt kjedelig når jeg har sagt at jeg har begynt på den. Det var jo ikke noe bestilling eller noe sånt, men allikevel føler jeg at det er veldig kjipt når jeg ikke får ferdig ting jeg har begynt på. Sånn er det å være meg, men jeg får den ferdig til slutt. Akkurat nå er det bare for mye konsentrasjon som skal til for at jeg skal bli ferdig. Det er jo mye detaljer og man må jo stirre på bildet, zoome inn og virkelig være nøye for at det skal bli et bra resultat. Akkurat nå har jeg ikke tok til noe sånt. Jeg får så vidt med meg noe på TV.

Men som sagt ble det middag og jeg er egentlig ganske fornøyd. I dag ble det pasta med pastasaus og pølsebiter som dere kan se på bildet over. Det smakte veldig godt, men jeg er ganske småspist når det kommer til pasta med tomatsaus eller pastasaus. Jeg spiste 1/4 av det som er på bildet og det er jo ikke mye, men jeg ble mett og da er jeg fornøyd.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Resten av kvelden går nok til TV fordi jeg ikke orker å gjøre noe annet. Jeg håper jo så klart jeg kommer meg i seng litt tidligere, men jeg tviler. Heldigvis har jeg avtalt time litt senere på dagen så jeg slipper 1-2t søvn og så telefonsamtale for det var virkelig ikke gøy. Jeg må konsentrere meg sinnsykt mye for å få med hva folk sier i telefonen og da hadde jeg ikke energi så jeg følte at jeg bare måtte gjette meg til hva hun spurte om. Allikevel hører jeg jo hva dem sier. Jeg vet egentlig hva det er med meg og telefonsamtaler. Først kan jeg være helt fjern og bare gå på autopilot, andre ganger er jeg så fokusert på hva folk sier og så detter jeg helt ut. Men jeg klarer alltid å svare på det folk sier. Nei, det er skikkelig rart. Jeg har alltid vært sånn. Aldri likt å ringe til noen eller i det hele tatt ta telefonen. Mamma har jo ringt til legen hver gang det har vært noe så jeg er jo veldig heldig som har hatt henne og at hun faktisk har giddi å ringt til legen for dattern sin på over 20 år.  Vi er veldig heldig som har ei så god og snill mamma selvom vi har våre uenigheter og kan heve stemmen til hverandre. Jeg er veldig glad for at jeg har den mammaen jeg har. Ville ikke byttet henne for alt i verden. Jeg setter så utrolig stor pris på alt hun har gjort for meg. Det er ei helt fantastisk, unik og god mamma. Og vi er noen bortskjemte, små troll som ikke helt vet hvor heldige vi faktisk er.

Så jeg vil gjerne få bruke denne anledningen til å takke min mamma for at hun har holdt ut med meg i alle disse årene. Hadde det vært min unge så hadde jeg ristet ungen i filler for lengst. Så takk for din tålmodighet og kjærlighet igjennom alle årene. Takk for alt du har lært meg og at du alltid har vært der for meg. Når jeg ser tilbake så forstår jeg hvorfor jeg har blitt satt på trappa en million ganger, men det får vi skrive om i et annet innlegg for jeg gjorde så mye faenskap at jeg syns sååå synd på mamma!!! Så et stort takk til min mamma for å ikke ha ristet meg i filler, men lært meg forskjellen på rett å galt med MYE tålmodighet. Stakkars deg som hadde ei sånn sinna, lita my som meg. Huff!

1 uke går egentlig ganske fort. Nå er det ny samtale med psykologen allerede i morgen. Jeg skjønner ikke hvor den tiden har blitt av, men det får bare være et mysterium. Energien i dag er ganske lav og jeg har egentlig bare lyst til å sove hele tiden, men det går jo ikke. Vis jeg skal klare å få litt søvn i natt før dem ringer fra DPS i morgen så kan jeg faktisk ikke sove mer nå. Jeg har nok ganske lite energi i dag fordi jeg går med en stor klump i magen. Dette er absolutt ikke noe jeg er komfortabel med så da blir det jo sånn. Allikevel må det gjøres. Jeg har sagt til meg selv at dette skal jeg klare for det vil bli bedre etterhvert. Samtidig får jeg jobbet med denne skrekken og det er jo egentlig bare bra selvom jeg har mest lyst til å kaste opp. Jeg tenker egentlig mest på at vis jeg ikke går dette nå så må jeg begynne alt helt på nytt igjen og det har jeg ingen planer om  vis det hadde gått til det punktet at jeg hadde gitt meg når jeg har kommet så langt så ville jeg følt at jeg hadde sviktet meg selv. Det er absolutt ikke en følelse jeg har lyst til å ha. Når det har skjedd tidligere så har jeg sittet helt knust og tårene har trillet nedover kinnet. Da er det bedre å føle på telefonangsten og få samtalen overstått. Jeg ville uansett vært livredd på en vanlig samtale, hvertfall på venterommet. Hva er egentlig forskjellen? Vel, jeg slipper utgifter til bussen.

Siden jeg har såpass lite energi i dag så blir det å se på bloggerne. Jeg har vel kommet på sesong 6, snart 7. Det er et par av de siste sesongene jeg ikke har sett som jeg gleder meg veldig til.  Det er jo veldig lenge siden jeg har sett noe av det og det var gøy å gå igjennom gamle episoder som jeg ikke husker før nå. Det er jo en del folk som jeg hadde glemt helt og det er veldig gøy å se de igjen. Det er jo ikke alle som er veldig kjent, hvertfall ikke i mine øyne.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er en sånn person som gjerne ser serier jeg liker igjen og igjen. Og vis dere har fulgt med på bloggen så vet dere at jeg fikk the big bang theory samlepakke av min kjære samboer. Grunnen til at jeg ikke har begynt på den er fordi jeg vil ha den til dager jeg sitter hjemme alene og han er på jobb/møte. Da kan det fort bli ganske ensomt og hva er veldig bedre enn favorittserien sin?

Men akkurat nå får jeg møte meg med det nest beste og det er serier på TV2 Sumo. Det er jo ikke noe å se på hverken på Netflix eller på Viaplay så jeg holdt jo å gå på veggen før samboeren min ordnet TV2 Sumo til meg  så snill som han er. Nå har jeg faktisk ikke kjedet meg eller blitt sprø av å måtte sitte inne. Det er jo så klart trist å ikke kunne dra akkurat hvor man vil, men sånn er det da. Det er ikke mye man får gjort med det. Samboeren min er fortsatt syk så jeg holder meg inne sammen med han.

Eller så går nå dagene ganske greit. Vi har det ikke så ille selvom det blir veldig mye innenfor disse fire veggene. Det blir å gå i posten eller ut med søpla og ellers holder man seg egentlig inne. Jeg tørr jo uansett ikke å reke rundt i nabolaget alene og han hadde jo ikke orket en gåtur uansett. Så da er det faktisk bare å smøre seg med tålmodighet, nyte utsikten fra vinduet som forresten er helt nydelig på en solskinnsdag, distrahere seg selv og vente til alt dette er over. Det vil nok ta tid, men jeg skal love dere at når denne tiden er over så skal jeg nyte hvert eneste sekund og jeg skal prøve å komme meg ut mye mer enn jeg har før. Det skal bli helt magisk. Også har man noe å se frem til.

Å fy søren! Jeg er bare nødt til å skrive om ting jeg hater. Listen er nok veldig lang, men det er ting som er ganske mye verre enn andre ting. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om de aller verste tingene jeg vet om. For vis jeg skal sitte her å skrive liste om alt som irriterer meg så kommer dette innlegget til å bli ganske langt og folk kommer til å kjede seg i hjel. Men om du kjenner deg igjen eller kanskje har andre ting du syns er irriterende eller som du hater så kom gjerne med en kommentar. Jeg vil gjerne høre!

1. Smatting

Når jeg sitter på en restaurant eller noe så har ikke jeg lyst til å høre at du på bordet ved siden av meg prater med maten i munn eller bare generelt smatter, men det verste jeg vet er folk som smatter på TV eller YouTube. Da blir jeg rett og slett kvalm. Akkurat her syns jeg veldig synd på min samboer som har munnen igjen, men lager mye lyd når han spiser allikevel. Det går greit når jeg spiser, men så fort jeg er ferdig så blir jeg gal av å høre det. Han er jo verdens herligste og jeg håper han vet at det ikke har noe med han å gjøre, men at hodet mitt har fått det for seg å klikke i vinkel for disse lydene. Det er faktisk bare i de senere årene at det har begynt å irritere meg. Vis ikke hadde jeg gått fra vettet for lengst med en storebror som rett og slett ikke klarer å spise uten å ha åpen munn. Jeg tror det kommer av at psyken min har vært ganske ille de siste årene også så den har lagd nye problemer oppå det hele. Det er jo bare helt supert… eller ikke!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

2. Dytting

Når noen dytter meg fordi dem ikke kommer fort nok frem i butikken eller i gågata da blir jeg sur. Det går an å være litt mindre egoistisk og faktisk tenke på de som er rundt deg også. Folk kan ha smerter i ryggen eller i beina som kan gjøre et enkelt dytt ganske vondt for dem. Uansett går det an å vente eller spørre pent om å komme forbi i stedenfor å dytte seg frem som en huleboer. Du er ikke den eneste her i verden!

3.  Vond lukt

Når folk på bussen eller i butikken lukter vondt og man ikke klarer å puste uten å føle at man må kaste opp så er det ganske kjipt å sitte på setet bak den personen eller at personen kommer rett foran deg. Vis du vet at du lukter vondt så ta deg en dusj. Så enkelt er det. Jeg og samboeren satt på bussen og så kom det en mann som satt seg foran oss. Han luktet blanding av alkohol/oppkast, røyk og skikkelig vond parfyme. Det var så intens lukt at jeg som satt på den andre siden luktet det (vi satt helt bakerst i bussen). Det er ikke akkurat noe hyggelig. Jeg har også sittet rett bak en som luktet sånn sur svettelukt at jeg bare måtte måtte gå å sette meg et annet sted. Jeg syns jo synd på mennesker som går rundt og lukter vondt. Kanskje de ikke vet engang, men det er absolutt ikke noe godt for dem rundt heller. Man kan jo ikke bare gå bort til en person og si “unnskyld, men du lukter litt vondt”.

Så er det disse offentlige toalettene som dem setter ut på festivaler og sånt. Det lukter jo verre enn utedassen jo! Det er så ufyselig på sånne doer så jeg klarer ikke å gå inn dit. Hva i alle dager gjør folk inni dem!? Æsj!

Også er det mat som har ligget litt lenge i kjøleskapet og blitt dårlig uten at jeg har sett det. En melkekartong med sur melk man må åpne og skylde. Fysj det er det verste jeg veit! Jeg prøver derfor å gå igjennom og rydde kjøleskapet med gjevne mellomrom.

4. Brus uten kullsyre

Det er så ekkelt. Jeg drikker ikke opp resten av brusen om den ikke har kullsyre igjen. Det smaker jo ikke noe godt i det hele tatt. Det blir som ei søt og ekkel smak jeg rett og slett ikke takler. Da er det bedre å ta litt mindre i glasset eller rett og slett bare kjøpe 0,5l flaske så man slipper det problemet. Allikevel går jo kullsyren ut av flaska etter at jeg har åpnet den og det er jo irriterende. Derfor er jeg blitt veldig glad i sodastream maskinen for kullsyren i den brusen holder seg faktisk litt bedre.

5. Kroppspress

Er det noe jeg hater mer enn noe annet i hele verden så er det kroppspress. At små jenter skal føle seg stygge fordi dem ikke er tynne nok, stor nok rompe, timeglassfigur, for stor nese, fregner, krøller osv. Det gjør meg så trist! Jeg blir så forbanna på hvordan vi mennesker setter utseendet høyere enn personlighet og gode gjerninger. Jeg har så lyst til å banne, men jeg skal la være. Det er bare så urettferdig at unge jenter føler seg stygge fordi verden har gitt oss et bilde på hvordan er perfekt kropp skal se ut. Det er jo ned til hver minste lille detalj på kroppen. Det er jo absolutt ikke riktig at jenter skal gå rundt og tro at dem ikke er bra nok fordi dem har litt ekstra fett på magen eller litt for lite lår. Jenter overalt klager over noe dem ikke er fornøyd med og mange har komplekser som de hater ved sin egen kropp. Det er mye snakk om operasjoner og fake både her og der. Kan ikke jenter få lov å være seg selv og være normale? Jeg har mye ekstra på kroppen, men jeg kan stolt si at jeg har ikke fikset på noe og jeg er fornøyd med det valget. Vis det er noe jeg skal fikse på så er det med kosthold og trening. For jeg er født med denne kroppen og det er den jeg er. Å fikse på noe ved den ville vært å ta bort noe av meg og det vil jeg ikke. Det er alt for mye press på jenter og utseendet. Jeg håper det snur og det er ikke bra for noen!

Ja, det var 5 ting jeg misliker. Er du enig eller har du andre ting som kanskje du syns er verre? Fortell meg i kommentarfeltet her bloggen eller på bloggen sin Facebook side.

Linken til Facebook siden får du Her

Det ble ikke søvn i natt og jeg måtte faktisk bruke dagen på å sove. Da går det jo bort noen timer og man føler seg ikke så kvikk som man skulle ønske. Heldigvis hadde jeg penger på kontoen så da bestilte vi pizza fra mitt nye yndlingsted her. De har utrolig gode italienske pizzaer med mye smak og bare helt perfekte rett og slett. Jeg elsker dem. MEN man kan jo ikke spise sånn mat hver dag. Da kommer jeg til å bli like stor som jeg var før og det har jeg ikke veldig lyst til. Så i morgen får jeg prøve å lage noe her hjemme. Forhåpentligvis får jeg meg litt søvn i natt. 

Men jeg må jo si det var godt å kunne slippe og lage noe akkurat i dag. Jeg har egentlig mer enn nok med å følge med på TV og det er ikke alltid jeg klarer det engang. I dag er faktisk litt ekstra kjipt fordi jeg fikk inn penger i dag og så når man har handlet inn mat, betalt regninger og p-piller så er man blakk. Sånn er nå voksenlivet. At nav mener at disse pengene skal dekke alt fra mat til klær og transport, tannlege, psykolog osv er jo bare helt sjukt, men jeg gjør så godt jeg kan. Ikke noen regninger som har vært ubetalt enda så jeg er egentlig ganske flink med penger føler jeg. Nå får vel mamma sjokk når jeg skriver det, men jeg føler faktisk jeg har blitt veldig flink til å ta ansvar for egen økonomi i det siste. Jeg har jo alltid elsket å handle klær og surr, men nå bruker jeg faktisk pengene mine fornuftig. Det er noe jeg er ganske stolt av. Tar ansvar og gjør det en voksen må gjøre for å få ting til å gå rundt. For 2 år siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å være så flink til å ta ansvar, bruke pengene fornuftig, ta telefonen når noen ringer, betale mine egne regninger. Altså hele min verden ble så mye bedre når jeg ikke hadde xen mer. Jeg klarer jo å ordne opp i ting selv, jeg ser jo det nå. Hva så om man må gjøre ting man ikke liker og man sitter med en stor klump i magen av og til. Sånn er det å være voksen og endelig føler jeg meg som en også. Å ta ansvar for sin egen helse og økonomi er et stort steg fra der jeg var før 2 år siden. Så jeg må jo si jeg er ganske stolt av meg selv og hvor langt jeg egentlig har kommet på denne tiden. Dette går virkelig rette veien og det gjør meg utrolig glad. Selvom jeg sitter her utslitt og blakk så har jeg hvertfall alt under kontroll. Da er det egentlig bare å fortsette og jobbe med seg selv og bli et enda bedre menneske. Ingenting er bedre enn det!

Jeg har jo vært voksen en god stund og man skulle jo tro at jeg hadde hatt mye ansvar og regninger en god stund, men det som har vært et problem for meg i lang tid er at jeg hadde en samboer som tok seg av alt av økonomi og jeg betalte egentlig bare mat. Jeg hadde det jo på en måte ganske greit (hvertfall økonomisk) så jeg fikk aldri den smakebiten av å måtte betale regninger og ikke ha noe penger igjen til shopping og mcern. I tillegg har jeg jo ei utrolig snill venninne som spanderte mye osv. Så jeg satt jo godt i det når jeg først skulle begynne livet mitt. Jeg betalte min første regning på nettbanken i fjor. Det var også først da jeg fikk nettbank fordi jeg har aldri vært nødt til å ha det. Jeg tok alltid ut pengene mine og hadde de i lommeboka. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg levde da og hvordan jeg lever nå så må jeg bare le og riste på hodet. Jeg var jo absolutt ikke voksen nok til å bo for meg selv. Det hjalp jo ikke akkurat å bo med en “tøffel” som bare betalte alt. Nei, jeg er veldig glad for at jeg har kommet i gang med voksenlivet. Bedre sent enn aldri! Jeg blir bare så flau over meg selv, at jeg kunne la det gå så langt. Man lærer jo ikke noe av ansvar når man lar noen andre betale alt. Jeg vil aldri ha det sånn igjen for det føles ikke noe bra! Samtidig som jeg er veldig glad for at jeg ikke stod å betalte på lånet hans for det hadde vært penger jeg aldri hadde fått igjen. Men jeg håper at en dag vil jeg kunne betale mitt eget huslån. Det er faktisk et av mine mål. Også håper jeg det skjer før jeg er 40 år. Så da er det bare å spare! Ei krone kan fort bli en million.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Nå har jeg ligget våken såpass lenge at jeg gir opp å sove akkurat nå. Noen ganger er det bare helt umulig å få sove. Det er først når andre står opp at jeg får sove på slike dager som dette. Som regel ligger jeg å ser i veggen frem til jeg blir såpass utslitt at jeg endelig sovner. Det er slitsomt, men hva annet skal man finne på midt på natta når samboeren sover? Det er ikke så mye man kan gjøre.

Når det blir sånn som nå så går jo hele dagen til å sove.det blir sen middag og jeg får hvertfall ikke spist noe frokost. Man kan vel si at når man har depresjon og angst så finnes det ikke noe som heter døgnrytme. I tillegg har det blitt en del mareritt hvor jeg våkner med panikk og er gjennomsvett. Så kanskje ikke så rart at man ikke får sove når nettene blir sånn. Vis det ikke er mareritt eller våkne netter så er det ikke noe god søvn. Jeg våkner og er like trøtt og utslitt. Så søvn er ikke alltid like kjekt når man sliter med andre lidelser. Jeg har jo gått igjennom netter hvor hele kroppen min har begynt å verke uten grunn. Jeg har så vondt at jeg ikke klarer å sove. Det er heller ikke noe gøy, men jeg har heldigvis blitt vant til alle tingene som mine lidelser har ført med seg. For når man sliter med noe så blir man som regel vant til å leve med det. Det er noen dager jeg ikke kjenner selv at jeg er utslitt. Plutselig så bare smeller det og regelverket plutselig så langt ned i kjelleren, men jeg har jo ikke hatt det helt greit før det. Problemer bare at man blir helt nummen og føler det ikke før det er for sent. Det er det som er så skummelt. Jeg kjenner meg sliten og tung, men jeg vet aldri når det er såpass ille før jeg er der.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje jeg skjønner litt mer av hvordan alt dette fungerer og hva som egentlig skjer i hodet, når jeg har fått snakket mer med psykologen. Jeg håper jo at disse timene vil hjelpe meg å forstå alt dette bedre. Akkurat nå er det jo såpass tidlig så vi har jo ikke fått kommet i gang med ting. Jeg er jo derfor veldig spent på hva resten av året bringer og om verdifulle at det hjelper å snakke med psykolog.

Psykologen spurte hva jeg ville ha hjelp til. Mitt svar var jo at det var så mye forskjellig og at jeg håpet jo at jeg kunne få hjelp til å bli frisk så jeg kan fungere i hverdagen. Å fungere i en jobb eller blant mennesker hadde jo vært en helt utrolig følelse. Tipper jeg da. Jeg vet jo ikke hvordan det føles. ENDA! Jeg vil jo at det skal være målet å bli frisk, men jeg vil ikke ha for store forhåpninger slik jeg har det i min hverdag. Jeg må innrømme at jeg allikevel drømmer om et liv uten psykiske plager. Det ville jo vært helt fantastisk.