Nå har jeg ligget våken såpass lenge at jeg gir opp å sove akkurat nå. Noen ganger er det bare helt umulig å få sove. Det er først når andre står opp at jeg får sove på slike dager som dette. Som regel ligger jeg å ser i veggen frem til jeg blir såpass utslitt at jeg endelig sovner. Det er slitsomt, men hva annet skal man finne på midt på natta når samboeren sover? Det er ikke så mye man kan gjøre.

Når det blir sånn som nå så går jo hele dagen til å sove.det blir sen middag og jeg får hvertfall ikke spist noe frokost. Man kan vel si at når man har depresjon og angst så finnes det ikke noe som heter døgnrytme. I tillegg har det blitt en del mareritt hvor jeg våkner med panikk og er gjennomsvett. Så kanskje ikke så rart at man ikke får sove når nettene blir sånn. Vis det ikke er mareritt eller våkne netter så er det ikke noe god søvn. Jeg våkner og er like trøtt og utslitt. Så søvn er ikke alltid like kjekt når man sliter med andre lidelser. Jeg har jo gått igjennom netter hvor hele kroppen min har begynt å verke uten grunn. Jeg har så vondt at jeg ikke klarer å sove. Det er heller ikke noe gøy, men jeg har heldigvis blitt vant til alle tingene som mine lidelser har ført med seg. For når man sliter med noe så blir man som regel vant til å leve med det. Det er noen dager jeg ikke kjenner selv at jeg er utslitt. Plutselig så bare smeller det og regelverket plutselig så langt ned i kjelleren, men jeg har jo ikke hatt det helt greit før det. Problemer bare at man blir helt nummen og føler det ikke før det er for sent. Det er det som er så skummelt. Jeg kjenner meg sliten og tung, men jeg vet aldri når det er såpass ille før jeg er der.

Kanskje jeg skjønner litt mer av hvordan alt dette fungerer og hva som egentlig skjer i hodet, når jeg har fått snakket mer med psykologen. Jeg håper jo at disse timene vil hjelpe meg å forstå alt dette bedre. Akkurat nå er det jo såpass tidlig så vi har jo ikke fått kommet i gang med ting. Jeg er jo derfor veldig spent på hva resten av året bringer og om verdifulle at det hjelper å snakke med psykolog.

Psykologen spurte hva jeg ville ha hjelp til. Mitt svar var jo at det var så mye forskjellig og at jeg håpet jo at jeg kunne få hjelp til å bli frisk så jeg kan fungere i hverdagen. Å fungere i en jobb eller blant mennesker hadde jo vært en helt utrolig følelse. Tipper jeg da. Jeg vet jo ikke hvordan det føles. ENDA! Jeg vil jo at det skal være målet å bli frisk, men jeg vil ikke ha for store forhåpninger slik jeg har det i min hverdag. Jeg må innrømme at jeg allikevel drømmer om et liv uten psykiske plager. Det ville jo vært helt fantastisk.